2. Finansiell stabilitet
Om det finansielle systemet ikkje fungerer godt, kan heile økonomien li stor skade. Å leggja til rette for finansiell stabilitet er difor ei viktig oppgåve for styresmaktene. Finansiell stabilitet føreset at finansinstitusjonane har tilstrekkelege kapitalbufferar til å handtera tap, og at betalingssystema er forsvarleg sikra. Finansiell stabilitet inneber òg at det finansielle systemet er robust nok til å tola forstyrringar i økonomien.
Dette kapitlet handlar om utsiktene for finansiell stabilitet. Det inneheld oversikter og vurderingar av marknadstilhøve, risikoutviklinga for finansinstitusjonane og soliditet og resultat i institusjonane. Det fyrste avsnittet gjev ei kort oversikt over arbeidet med å tryggja finansiell stabilitet i Noreg.
Mykje av bakgrunnsinformasjonen og talmate-rialet til dette kapitlet er henta frå Noregs Bank og Finanstilsynet.
Komiteen viser til at ettervirkningene av finanskrisa fra 2008 og 2009 fremdeles preger de internasjonale finansmarkedene, og i enda større grad den realøkonomiske utviklingen i mange land. Statsfinansene er sterkt svekket flere steder, samtidig som millioner av mennesker er blitt arbeidsledige. Det er stor usikkerhet om situasjonen fremover.
Komiteen mener at uroen i finansmarkedene i 2011 har vært en sterk påminnelse om at også norsk økonomi er sårbar for det som skjer internasjonalt. Markedet for finansiering er i stor grad internasjonalt, og også norske banker og kredittforetak henter mye av markedsfinansieringen sin i utlandet og i utenlandsk valuta. Dette gjelder i første rekke de største bankene, men for mindre banker er de større bankene viktige finansieringskilder, og uroen på de internasjonale finansieringsmarkedene kan således spre seg også til norske banker som er lite direkte avhengige av markedsfinansiering.
Komiteen konstaterer samtidig at den norske reguleringen av finansmarkedene er grunnleggende god, og har vist seg å være robust gjennom den internasjonale finanskrisen. I Norge har vi dratt nytte av lærdommene fra vår egen bankkrise for 20 år siden. Etter bankkrisen stilte man større krav til bankene, forbedret finanslovgivningen, styrket tilsynet og moderniserte innskuddsgarantiordningen. Sammen med orden i statsfinansene bidro blant annet lærdommene fra den gang til at norsk økonomi ble spart for de verste utslagene av den internasjonale finanskrisen denne gangen.
Komiteen viser til at Norge så langt har klart seg bedre gjennom finanskrisen enn de fleste andre land. Da krisen inntraff, la norske styresmakter raskt om til en ekspansiv penge- og finanspolitikk, som igjen ga sterke impulser til den innenlandske etterspørselen. I tillegg gjorde sterk vekst i etterspørselen fra petroleumsnæringen at verdiskapingen i fastlandsøkonomien raskt tok seg opp igjen etter finanskrisa, og BNP har nå vokst i ni kvartaler på rad. Sysselsettingen øker også, og arbeidsledigheten i Norge er lav både i internasjonalt og historisk perspektiv. Samtidig er det nå en klar tendens til en enda tydeligere todeling av norsk økonomi, der svært god lønnsomhet i petroleumsvirksomheten, inkludert leverandører, presser opp lønnsnivået og bidrar til en sterk krone. Det truer lønnsomheten til øvrig konkurranseutsatt næringsliv, noe som forsterkes av sviktende etterspørsel i Europa. Dette er en hovedutford-ring i norsk økonomi framover.
Komiteen vil påpeke at robuste og effektive finansmarkeder og betalingssystemer krever god risikostyring og soliditet i finansinstitusjonene. Komiteen mener det er avgjørende for finansiell stabilitet at norske banker har styrket sin soliditet betydelig etter 2008 – også i 2011 – ved å holde tilbake deler av resultatet og å hente inn ny kapital på markedet. Komiteen viser til at resultatutviklingen de siste årene har vært god, og vil bemerke at utsiktene framover tyder på at bankene også vil ha gode muligheter til å styrke soliditeten enda mer gjennom å holde tilbake fremtidig overskudd, og/eller hente ny egenkapital i markedet og fra eiere.
Komiteen registrerer at stadig flere hushold i Norge har en gjeldsbelastning som gjør dem sårbare for høyere renter, økt arbeidsledighet eller fall i boligprisene. Dette medvirker til å øke den finan-sielle risikoen. Selv om boligkjøp er en langsiktig investering, har rentenivået på kjøpstidspunktet innvirkning på adferd og avgjørelser. I Norge har verken boligprisene eller husholdningenes gjeld noen gang vært så høye som nå, og rentenivået er samtidig svært lavt. Komiteen vil vise til at kombinasjonen av blant annet lav realrente etter skatt, utsikter til fortsatt lave renter, høy lønnsvekst og en sterk sentralisert befolkningsvekst som medvirker til å presse prisnivået opp på boliger i byene, gjør det svært attraktivt å investere i bolig i byene. Komiteen viser til at endringer i boligprisene vil kunne ha stor virkning på norsk økonomi og bankenes kredittrisiko. Skulle boligprisene falle mye, mister bankene trygghet for utlånene sine. Det kan true den finansielle stabiliteten i Norge. Komiteen mener dette taler både for en mer restriktiv utlånspraksis hos bankene, og økte krav til bankenes egenkapital som setter banken i stand til å bære tap under den løpende driften, uten at bankens kunder og kreditorer blir skadelidende. Har banken godt med egenkapital, vil banken kunne opprettholde normal utlånsvirksomhet selv om den må bære tap, slik at heller ikke økonomien som helhet blir skadelidende. Komiteen imøteser her regjeringens varslede vurdering av muligheten for å styrke kapitalkravet til boliglån innenfor rammen av det internasjonale regelverket, for eksempel ved et mulig minstekrav til risikovektene for boliglån.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til økende boligmangel, særlig i sentrale strøk, som sammen med lave renter bidrar til økte boligpriser. Det skaper problemer, særlig for unge i etableringsfasen. Disse medlemmer mener Finanstilsynets krav om 15 prosent egenkapital ved boligkjøp rammer usosialt og har gjort det enda vanskeligere for ungdom å komme inn på boligmarkedet. Videre har det flyttet ansvaret for finansiering av bolig til kommunene som rapporterer om en sterk økning i antall søknader og innvilgede startlån. Disse medlemmer mener derfor at det økte kravet til egenkapital må reverseres og erstattes med andre virkemidler som nødvendige krav til sikkerhet for lån og bedre ordninger for å spare til egen bolig gjennom Boligsparing for ungdom.
Komiteen er videre oppmerksom på at de nye EU-reglene for forsikringsselskap (Solvens II) som skal gjelde fra 2014, vil medføre utfordringer for nors-ke livsforsikringsselskaper. Den endelige utformingen av reglene er ennå usikker, men reglene vil trolig innebære at livsforsikringsselskapene må øke bufferkapitalen for å imøtekomme de nye kravene. Blant annet skal verdien av forsikringsforpliktelsene vurderes ut ifra markedsrenter, i stedet for ved en fast beregningsrente. I tillegg øker levealderen til de forsikrede mer enn det selskapene har lagt til grunn ved beregning av premiene, noe som øker verdien av selskapenes forpliktelser, samtidig som lave renter kan gjøre det utfordrende å oppnå en stabil avkastning som er høyere enn rentegarantien. Komiteen er kjent med at utfordringene knyttet til dette er særlig store for de selskapene der fripoliser utgjør en vesentlig del av virksomheten. Komiteen vil vise til at Banklovkommisjonen for tiden arbeider med utkast til regler blant annet om nye pensjonsprodukt som vil lette overgangen til Solvens II-regelverket for livsforsikringsselskapene. Komiteen vil likevel understreke viktigheten av at livsforsikringsselskapene forbereder seg på overgangen til nytt regelverk gjennom god risikostyring og tilfredsstillende bufferkapital.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at situasjonen innen livsforsikringsvirksomhet nødvendiggjør at myndighetene kommer med avklaringer og gjør de nødvendige endringer i det norske produktregelverket. Kombinasjonen av økt levealder, årlig rentegaranti, lavt rentenivå og nye kapitalkrav fra EU (Solvens II) svekker norsk livbransje og har medført at konkurransen i viktige deler av pensjonsmarkedet er borte. På sikt vil taperne bli norske bedrifter og lønnsmottagere. Disse medlemmer konstaterer at finansmarkedsmeldingen er blottet for nye tiltak. Disse medlemmer vil be regjeringen om å avklare hvilken tidshorisont livselskapene kan legge til grunn for å oppreservere kapital og tilpasse seg økt levealder i befolkningen. Disse medlemmer viser til at denne type forsikringer har lange forpliktelser, gjerne flere tiår frem i tid. Disse medlemmer konstaterer at Finanstilsynets holdning om tilpasning over kun to år kan virke svært strengt og medføre uønskede konsekvenser for norsk forsikringsbransje. Regjeringen bør derfor på denne bakgrunn komme tilbake til Stortinget med en vurdering av hvilke tiltak som skal gjelde for å få et velfungerende og trygt marked.
Disse medlemmer vil videre understreke viktigheten av Banklovkommisjonens arbeid for å endre produktregelverket, spesielt for fripoliser. Det er viktig at kommisjonens innstilling blir fulgt opp så snart som mulig og at det vurderes ytterligere tiltak for å sikre denne viktige delen av vårt pensjonssystem.