Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Svein Flåtten og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti, Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, viser til forslag fra regjeringen om samtykke til ratifikasjon av en frihandelsavtale mellom EFTA statene og Montenegro, og en avtale om handel med landbruksvarer mellom Norge og Montenegro, begge av 14. november 2011.

Komiteen viser til at avtalen omfatter handel med industrivarer, herunder fisk og andre marine produkter, bearbeidede landbruksvarer, bærekraftig utvikling, betalinger og overføringer, konkurransespørsmål og immaterielle rettigheter. Komiteen viser til at Norges samhandel med Montenegro er begrenset og beløp seg i 2010 til 3 mill. kroner. Den største norske investoren i Montenegro er Telenor. Norsk økonomisk samkvem med Montenegro er knyttet til turisme.

Komiteen ser på frihandelsavtalen som viktig, ikke bare med tanke på handel, men også som en støtte for politisk stabilitet og økonomisk utvikling i Montenegro.

Komiteen merker seg at Montenegro har ratifisert alle viktige menneskerettighetskonvensjoner. Etterlevelsen er gjennomgående akseptabel.

Likevel ser komiteen at det er mange utfordringer på en rekke områder, ikke minst gjenstår mange utfordringer knyttet til kapasitetsoppbygging i offentlig sektor, i kampen mot korrupsjon og økonomisk kriminalitet.

Komiteen merker seg også at Montenegro ratifiserte tiltredelsesavtalen med WTO 27. februar 2012.

Komiteen gir sin tilslutning til den fremforhandlede avtalen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at handel mellom ulike stater er meget positivt av en rekke opplagte grunner. Norges handel med Montenegro er per dags dato av meget beskjeden karakter. Det er imidlertid viktig at man får på plass handelsavtaler som i størst mulig grad sikrer tilgang også til de land der handelen foreløpig ikke er av den største, men der man for fremtiden vil kunne ha et vekstpotensial når det gjelder handel. Norge forhandler nå, sammen med de øvrige EFTA landene, med en rekke forskjellige land når det gjelder frihandelsavtaler. Dette er nasjoner med ulike behov og ikke minst ulik økonomisk utvikling. Landene vi forhandler med i Asia har ofte svært sterk økonomisk vekst, mens andre land i andre verdensdeler vil kunne ha utfordringer knyttet til manglende økonomisk utvikling, rettsikkerhet, korrupsjon etc. Disse medlemmer mener at det er grunn til å tro at en for fremtiden vil kunne komme til å bli møtt med en del andre utfordringer enn de rent handelsmessige. Vi ser allerede i dag at noen av de land vi allerede forhandler med, eller har inngått avtaler med, har utfordringer knyttet til det å ha på plass gode kontrollmekanismer for bekjempelse av korrupsjon. Videre ser en også at flere land har behov for en kapasitetsoppbygging når det gjelder både dette og andre felt innen offentlig forvaltning og kontroll. Disse medlemmer mener det er grunn til å tro at en i en del fremtidige forhandlinger vil kunne bli møtt med nettopp krav eller ønske om at Norge må være med på å bidra på dette feltet for at en skal kunne få på plass en avtale. Et annet område en vil kunne møte til dels store utfordringer på, er hvor langt man fra EFTA-statene vil gå i å presse frem arbeidstaker- og sosiale rettigheter som en del av avtalene eller om dette skal kunne ligge som en sideavtale. En manglende norsk ratifikasjon av Colombia-avtalen er et slikt eksempel. Disse medlemmer mener regjeringen nå bør vurdere å legge frem en sak for Stortinget der en drøfter igjennom disse problemstillingene slik at man har et klarere mandat for hva det skal legges vekt på når man forhandler frihandelsavtaler.