Vedlegg 2
Jeg viser til brev fra familie- og kulturkomiteen av 17. april 2012 der det bes om min vurdering av de aktuelle problemstillingene i Dokument 8:25 S (2011-2012) i lys av Likestillings- og diskrimineringsnemndas (LDN) uttalelse av 15. mars 2012.
Ved offentlig fastsettelse og endring av barnebidrag tas det utgangspunkt i hva barnets underhold koster, og faste underholdskostnader (sjablonger) skal benyttes, jf. lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) § 71 første ledd og forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av fostringstilskot (fastsettelsesforskriften) § 3. Barnets underholdskostnad skal fordeles forholdsmessig mellom foreldrene etter inntektene deres, jf. fastsettelsesforskriften § 2. Hva som menes med inntekt følger av fastsettelsesforskriften § 4, og inntekter som omfattes er personinntekt (bruttoinntekt) og positiv netto kapitalinntekt over 10 000 kr. For selvstendige næringsdrivene skal kapitalinntektene av næringsinntekten tas med. I tillegg skal utvidet barnetrygd, ekstra småbarnstillegg, kontantstøtte for bidragsbarnet og fordelen av skatteklasse 2 som bidragsmottaker mottar, tas med i inntekten.
Fastsettelsesforskriften § 4 sjette ledd regulerer i hvilke tilfeller inntekten skal fastsettes etter skjønn. For det første skal inntekten fastsettes etter skjønn når en av foreldrene ikke legger fram etterspurt dokumentasjon eller dersom det er grunn til å tro at foreldrene holder tilbake opplysninger som har noe å si for avgjørelsen. Videre skal inntekten fastsettes etter skjønn hvis inntekten er vesentlig lavere enn det han eller hun burde kunne oppnå ut fra utdanning og evner uten at forelderen kan gi en rimelig grunn til dette. Det følger direkte av forskriften at inntektsreduksjoner inntil 20 prosent godtas uten nærmere vurdering. Dette gjelder både for bidragsmottakere og bidragspliktige, og uavhengig av årsak, se fastsettelsesforskriften § 4 sjette ledd, siste punktum.
Forslaget i Dokument 8:25 S (2011-2012) gjelder den sistnevnte regelen. Saken Nemnda har vurdert faller derimot inn under forskriftens bestemmelse om når inntekten kan skjønnsfastsettes, dvs. når inntektsreduksjonen er over 20 prosent. En slik inntektsreduksjon godtas ikke uten videre, og det må foretas en konkret rimelighetsvurdering av om årsaken til inntektsreduksjonen kan aksepteres.
Nemndas flertall (3-1) har kommet til at forvaltningspraksisen som ble lagt til grunn for NAVs vedtak om fastsettelse av barnebidrag i en konkret sak fra 2008, er i strid med likestillingslovens forbud mot indirekte forskjellsbehandling, fordi det ikke er foretatt en rimelighetsvurdering av inntektsreduksjonen. Denne konkrete saken er vurdert etter tidligere praksis hvor det å være hjemme med små barn under tre år i seg selv var ansett som en rimelig grunn til å være uten inntekt eller til å ha redusert inntekt. Som redegjort for i brev 19. desember 2011, ble denne praksisen endret fra 1. januar 2009.
Etter min vurdering er Nemndas avgjørelse i tråd med slik praktiseringen er ment å være etter endringen i 2009. Retningslinjene for saksbehandlingen ved rimelighetsvurdering og skjønnfastsettelse ved uttak 80 prosent foreldrepenger er imidlertid uklart formulert, og kan gi feil inntrykk. Departementet har derfor i brev til Arbeids- og velferdsdirektoratet bedt om at retningslinjene presiseres og klargjøres slik at regelforståelsen blir tydelig.
Nemndas avgjørelser anses å ha sterk rettstiftende karakter, og som nevnt i brev av 19. desember 2011, ble det derfor ansett hensiktsmessig å avvente vurderingen av berettigelsen av det generelle unntaket for skjønnsfastsettelse ved inntektsreduksjoner inntil 20 prosent til Nemndas uttalelse forelå. Det er nå klart at Nemnda ikke har tatt stilling til det generelle unntaket for skjønnsfastsettelse ved inntektsreduksjoner inntil 20 prosent. Jeg ønsker derfor å benytte anledningen til å knytte noen utfyllende merknader til representantforslaget i Dokument 8:25 S (2011-2012).
Med bidragsreformen av 2003 ble søkelyset satt på likestilling mellom mor og far i foreldrerollen, og bidragsregelverket understreker likeverdet mellom foreldrene når det gjelder forsørgelsesplikten. Et sentralt perspektiv er at foreldrene skal være likestilte i rollene som omsorgspersoner og forsørgere, samtidig som det legges vekt på at barnet har rett til begge foreldre også i en omsorgsrolle, enten denne utøves som bostedsforelder eller samværsforelder. Bidragsregelverket er et resultat av en rekke avveininger og vurderinger som gjensidig henger sammen og utfyller hverandre. Hensynet til forsørgelsen av bidragsberettigede barn står i fokus, men også de bidragspliktiges og bidragsmottakeres interesser som parter skal tas vare på.
Hensynet til likebehandling og konsekvens i regelverket veier tungt, og det å vurdere enkeltelementer opp mot hverandre uten å foreta en helhetlig vurdering, vil kunne gi uheldige og/eller uønskede konsekvenser. Som nevnt i brev 19. desember 2011 tas det i bidragsregelverket for eksempel hensyn til nye barn vedkommende får med ny partner i forbindelse med bidragsevnevurderingen av den bidragspliktige. Dette er for å sikre også disse barna forsørgelse. Dersom utgangspunktet skal være at den enkelte forelderen med den nye partneren er den nærmeste til å bære de økonomiske konsekvensene av nye barn, må konsekvensen være at dette skal gjelde også i forhold til bidragsevnevurderingen. Et slikt resultat innebærer i realiteten at det i bidragssammenheng ikke vil være anledning til å ivareta hensynet til nye barn i noen sammenheng.
Jeg vil også vise til at en side ved det å være en delt familie, er at mors og fars disposisjoner gjensidig vil kunne påvirke fordelingen av kostnadene til barnet dem imellom så lenge de har et felles ansvar for forsørgelsen av barnet. Dette er ikke til å unngå, og kan være vanskelig å håndtere for noen. At det offentlige regelverket tillater foreldrene en viss handlefrihet lik inntektsreduksjon inntil 20 prosent uavhengig av årsak, er ment å gi signaler om at foreldrene til en viss grad må akseptere den andres disposisjoner når de ikke lenger inngår i samme husholdning. Formålet har vært å bidra til å øke toleransen mellom foreldrene for den enkeltes personlige valg, og dermed også virke konfliktdempende. Jeg viser for øvrig til brev av 19. desember 2011.