1. Sammendrag
- 1.1 Innledning
- 1.2 Trygg oppvekst
- 1.3 Likestilling
- 1.4 Likeverdig foreldreskap
Det er ifølge forslagsstillerne avgjørende at barne- og familielovgivningen ansvarliggjør voksne som setter barn til verden. Barnets beste tilsier at man bør gi menn og kvinner likeverdig ansvar for egne barn. Forslagsstillerne mener tiden er moden for at lovverket stiller de samme krav til menn som til kvinner når det gjelder ansvaret for egne barn. Dette innebærer også at lovverket gir barnet rett til mor og far.
Forslagsstillerne viser til at utviklingen, og den senere tids debatt om relasjonen foreldre–barn, synliggjør behovet for en tydeligere gjennomtenkning av synet på foreldreskap og ansvar, morskap og farskap, og barnets integritet.
En lovgivning som tydeliggjør menn og kvinners likeverdige ansvar for barn, bør følges opp ved å sikre at øvrige ordninger legger til rette for fars deltakelse og likeverdig foreldreskap i praksis.
Forslagsstillerne mener det er behov for en pappastrategi som både sikrer likeverdig foreldreskap i lovgivningen og støtter opp om dette gjennom øvrige velferdsordninger og tiltak.
Forslagsstillerne fremmer derfor forslag i tråd med dette.
Å legge til rette for at barn får en trygg oppvekst er ifølge forslagsstillerne en av de mest grunnleggende oppgavene i et velferdssamfunn. Hjørnesteinen i all lovgivning om barn og foreldreskap må være å ansvarliggjøre menn og kvinner som setter barn til verden.
Det er dessverre ikke alltid slik at de biologiske foreldrene har mulighet til eller er i stand til å gi god omsorg for barnet sitt. Når dette er tilfelle, er det viktig at de ulike tjenestene i hjelpeapparatet fungerer godt.
Utgangspunktet bør likevel være at de som har satt barna til verden har ansvar for å ta vare på barna.
Det er ifølge forslagsstillerne på flere områder mye som gjenstår før man har full likestilling.
Like rettigheter og muligheter er sentrale i likestillingskampen. Imidlertid er det ifølge forslagsstillerne også viktig å sikre at ansvar også fordeles likt mellom kjønnene, i særdeleshet når det gjelder ansvar for barn. Forslagsstillerne mener et naturlig neste skritt i arbeidet for likestilling vil være at menn og kvinner likestilles i ansvaret for barn de setter til verden. Lovverket må gi et tydelig signal om at man stiller de samme forventninger til menn som til kvinner med hensyn til ansvaret for barn. Samtidig må man sikre at øvrige ordninger og velferdstjenester legger til rette for fedres deltakelse. Forslagsstillerne fremmer derfor forslag i tråd med dette.
Forslagsstillerne mener både hensynet til barnets beste og kampen for likestilling taler for lovendringer som juridisk likestiller kvinner og menn når det gjelder ansvaret for egne barn. Det innebærer også å sikre barnets rett til en far og en mor når myndighetene bistår til å etablere en familie ved adopsjon eller assistert befruktning.
Full juridisk likestilling mellom menn og kvinner må imidlertid også ledsages av andre tiltak som legger bedre til rette for fedres deltakelse. Dette gjelder både permisjonsordninger og praktiske forhold rundt foreldreskapet, samt styrket foreldreveiledning og holdningsfremmende tiltak i arbeidslivet.
Forslagsstillerne ønsker et samfunn der alle voksne tar ansvar, både menn og kvinner. Lovverket skal ansvarliggjøre de voksne. Setter man barn til verden, tar man på seg et livslangt ansvar, og må stille opp. Menn må ansvarliggjøres og samfunnet må legge til rette for farsrollen.
Det er ifølge forslagsstillerne på mange områder mye som gjenstår for likestilling av menn og kvinner når det gjelder ansvaret for barn.
På noen områder bør det ifølge forslagsstillerne av naturlige grunner være ulike regler knyttet til mødre og fedre. Men tiden bør ifølge forslagsstillerne være moden for å si at lovgivningen bør bygge på at ansvaret er det samme for kvinner og menn.
Forslagsstillerne mener at lovverket bør likestille farskap med morskap ved å stille de samme krav til menn som til kvinner når det gjelder ansvaret for egne barn.
Forslagsstillerne viser til at i dag er det slik at mors ektemann automatisk regnes som barnets far. Forslagsstillerne mener at far bør defineres ut fra sitt forhold til barnet, ikke ut fra forholdet til barnets mor. Forslagsstillerne foreslår derfor å fjerne pater est-regelen.
Forslagsstillerne mener § 4 i barnelova bør endres, slik at det tydeliggjøres at farskapet er like viktig som morskapet, og at fars ansvar for eget barn er ubetinget og selvsagt.
Forslagsstillerne mener også tiden er moden for å endre barnelova § 9 om sæddonasjon fra fremmed donor. Dette temaet omtales nærmere i delkapittelet om bioteknologi.
Forslagsstillerne understreker at det gjennom bioteknologiloven legges viktige føringer for synet på mennesket, likeverd og synet på barn.
Forslagsstillerne viser til at sæddonasjon fra fremmed donor/tredjeperson i lang tid har vært brukt i forbindelse med inseminasjon, og etter hvert også i assistert befruktning ved IVF-metoden.
Det har i ettertid blitt hevdet at enslige kvinner nå blir diskriminert siden de ikke har tilgang til denne tjenesten. Dette synet innebærer med andre ord ifølge forslagsstillerne at alle borgere av hunkjønn i utgangspunktet har krav på å kunne få barn ved statens/helsetjenestens hjelp, bare i kraft av å være en voksen kvinne. Forslagsstillerne mener man må stille spørsmål ved om en slik rettighetstenkning vil endre synet på barn, og i neste omgang også medvirke til at det i større grad stilles kvalitetskrav til tjenesten.
Forslagsstillerne viser til at enkelte, med utgangspunkt i tilbudet om sæddonasjon, tar til orde for at eggdonasjon bør tillates for å sikre større grad av likebehandling mellom ulike former for barnløshet.
Forslagsstillerne viser videre til at bruk av surrogati (dvs. å få barn ved hjelp av surrogatmor) har liten politisk støtte i Norge. Men fra enkelte hold møter man også her argumentet om at dette bare er en forlengelse av tilbudet om assistert befruktning.
Forslagsstillerne viser til at det er behov for en tydeligere gjennomtenkning av vårt syn på foreldreskap, morskap og farskap, synet på likeverd og synet på barn.
Forslagsstillerne viser til at sæddonasjon, eggdonasjon, assistert befruktning til lesbiske par og til enslige, og surrogati er alle ulike problemstillinger. De reiser likevel også noen av de samme spørsmålene.
Forslagsstillerne viser til at det i flere tiår har vært praktisert sæddonasjon fra fremmed donor i Norge. Også dagens bioteknologilov åpner for dette. Ordningen ble etablert i en helt annen tid, med helt andre holdninger på området. Forslagsstillerne mener tiden er moden for å stille spørsmål ved om denne ordningen er i tråd med det moderne synet på menn, farskap og ansvar.
Både adgangen til sæddonasjon fra fremmed donor og barnelova § 4 viser at lovverket i dag legger til grunn at menn har et betinget ansvar for egne barn, mens mødres ansvar tillegges større vekt.
Forslagsstillerne ønsker å likestille farsansvar med morsansvar. Fars arveanlegg er ikke mindre viktige eller mindre verdt enn mors. Forslagsstillerne mener at praksisen med bruk av donorsæd ved assistert befruktning på sikt bør avvikles. De fleste par som får hjelp gjennom assistert befruktning, kan i dag bruke egg og sæd fra paret selv.
I dagens retningslinjer til adopsjonsloven åpnes det opp for at enslige kan bli vurdert som adoptivforeldre. Det har ifølge forslagsstillerne vist seg å være vanskelig å forbeholde og begrunne denne adgangen.
Hovedregelen bør etter forslagsstillernes syn være at adopsjon skal sikre barn retten til en mor og en far. Forslagsstillerne viser til at adopsjon er et svært alvorlig myndighetsinngrep i et menneskes liv og mener det må legges til grunn at barn skal sikres en mor og en far ved adopsjon.
På noen områder bør det ifølge forslagsstillerne av naturlige grunner som svangerskap, fødsel og amming, være ulike regler knyttet til mødre og fedre. Men ansvaret bør likevel fordeles likeverdig mellom kvinner og menn.
Det er positivt at man har en ordning med to ukers omsorgspermisjon ved fødsel eller omsorgsovertakelse. Forslagsstillerne mener imidlertid det er viktig at alle fedre får mulighet til å tilbringe tid med barn og mor disse dagene, og mener derfor alle fedre bør ha rett til to ukers lønnet permisjon ved fødsel eller omsorgsovertakelse.
Fedrekvoten er ifølge forslagsstillerne et nødvendig virkemiddel for at barn skal få tilbringe mer tid sammen med sine fedre. Forslagsstillerne mener det fortsatt er behov for fedrekvoten og at det ville vært et tilbakeskritt dersom far ble fratatt denne rettigheten. Forslagsstillerne mener det også bør innføres fedrekvote for studenter.
I dag er det i stor grad mor som mottar innkalling når barnet skal på helsekontroll. Utbetalingen av barnetrygden går automatisk til mor, og det er ofte mor som har kontakten med barnehage og skole. Forslagsstillerne vil derfor anmode Stortinget om å be regjeringen gå gjennom disse ordningene med sikte på å endre ordninger som signaliserer at den ene forelderen, ofte mor, er viktigere enn den andre.
Forslagsstillerne mener etablering av likeverdig foreldreskap mellom kvinner og menn krever ytterligere styrking av foreldreveiledningstilbudet. Forslagsstillerne mener myndighetene bør sikre at det tilbys solide, faglig forankrede kurstilbud til alle foreldre for å bedre samarbeid og deltagelsen i barnas oppvekst. Forslagsstillerne mener foreldrekursene bør prioriteres høyere og at foreldre i alle landets kommuner bør tilbys foreldreveiledning og aktivt opplyses om tilbudet.
Forslagsstillerne viser også til at veiledning og megling rettet mot foreldre etter samlivsbrudd er viktig for å bedre samarbeid og sikre to aktive foreldre også etter brudd. Forslagsstillerne vil understreke betydningen av at familievernet gis rammer som gir kapasitet og kompetanse på rådgivning og megling, i tillegg til forebyggende arbeid, terapi, kurs osv.
Forslagsstillerne mener at det også er nødvendig med effektivt holdningsskapende arbeid og tiltak overfor arbeidslivet dersom man skal lykkes med å etablere likeverdig foreldreskap mellom kvinner og menn.
Forslagsstillerne understreker behovet for tiltak for å stimulere arbeidsgivere til å ha en personalpolitikk med bevisste strategier for permisjonstakere og arbeidstakere med barn, samt tiltak for å styrke informasjonen om arbeidstakernes rettigheter i folketrygdloven, arbeidsmiljøloven og likestillingsloven som på ulike måter sikrer retten til å tilpasse arbeid og familieliv.
Forslagsstillerne fremmer i dokumentet følgende forslag:
«I
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å fjerne pater est-prinsippet i barnelova.
II
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring av §§ 4 og 9, samt øvrige relevante paragrafer i barnelova, slik at far og farsansvaret tillegges samme betydning som mor og morsansvaret.
III
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring av bioteknologiloven slik at tilbudet om sæddonasjon fra fremmed donor over tid avvikles.
IV
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre adopsjonsloven slik at adopterte barn sikres rett til en far og en mor.
V
Stortinget ber regjeringen presisere mandatet til likestillingsutvalget, slik at utvalget bes om å gå gjennom lovverket, med sikte på å likestille menn og kvinners ansvar for barn.
VI
Stortinget ber regjeringen legge fram en egen sak om hvordan farsansvaret kan sikres og styrkes ytterligere, og der følgende elementer vurderes:
hvordan alle foreldre kan sikres selvstendige rettigheter til uttak av foreldrepermisjon
gi alle fedre rett til omsorgspermisjon med lønn i to uker etter fødsel/omsorgsovertakelse
om begge foreldre kan innkalles til kontroller på helsestasjonen
om begge foreldre kan motta utbetaling av barnetrygd
å endre rutinene for kontakt mellom barnehage/skole og foreldrene ved at begge foreldrene inviteres til foreldresamtaler og -møter, og at det blir en hovedregel med rutinemessig veksling mellom kontakt med mor og far ved sykdom
styrke tilbudet om foreldreveiledning over hele landet, inkludert rådgivning og megling rettet mot foreldre etter samlivsbrudd
ta initiativ til et samarbeid med arbeidslivsorganisasjonene med fokus på holdninger i arbeidslivet til fedres og mødres likeverdige ansvar.»