Brev fra Arbeidsdepartementet v/statsråden til arbeids- og sosialkomiteen, datert 3. februar 2012

Dokument 8:43 S ( 2011-2012) representantforslag fra representantene Robert Eriksson, Per Arne Olsen og Laila Marie Reiertsen

Jeg viser til brev av 10. januar 2012 fra Arbeids- og sosialkomitéen med vedlagt representantforslag 8:43 S (2011-2012) fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Per Arne Olsen og Laila Marie Reiert-sen.

Arbeids- og sosialkomiteen ber om en vurdering av følgende forslag:

”Stortinget ber regjeringen legge frem forslag til lov om endring i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd slik at pasienter med alvorlige diagnoser får adgang til en utvidet og fleksibel sykelønnsordning.”

Med utgangspunkt i begrunnelsen for forslaget, legger jeg til grunn at forslaget om utvidet og fleksibel sykelønnsordning for pasienter med alvorlige diagnoser dreier seg om følgende tre konkrete endringer:

• Gi adgang til å utvide sykepengeperioden med inntil 14 uker for personer med alvorlige diagnoser når det er klart at behandlingen ikke er fullført og at slik fullført behandling vil gi pasienten bedre muligheter til å bli frisk og vende tilbake til en yrkesaktiv tilværelse eller et normalt liv.

• Innføring av en ordning med tidskonto hvor varigheten av sykepenger avhenger av sykmeldingsandel, men samtidig innenfor en maksimalperiode på for eksempel to år.

• Innføre unntak fra ”ventetiden” på 26 uker for igjen å få rett til sykepenger dersom sykdommen på nytt gjør det umulig å være i jobb.

Jeg forstår videre forslaget slik at det er det første forslaget som er ment avgrenset til å gjelde pasienter med alvorlige lidelser, mens de to andre skal gjelde for alle sykmeldte.

Gjeldende regelverk

Når en arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende eller frilanser har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 248 dager i de siste tre årene, opphører retten til sykepenger fra trygden. Med tre år tilbake menes en treårsperiode fra siste sykmeldingsperiode. Ved delvis arbeidsuførhet skal det ytes graderte sykepenger. Hver dag med delvis sykmelding teller som en dag i stønadsperioden.

Den som har vært helt arbeidsfør i 26 uker etter at vedkommende sist fikk sykepenger fra trygden, opptjener ny sykepengerett. Fra arbeidsgiver har arbeidstakeren derimot rett til sykepenger i de første 16 dagene av hvert sykefravær, også i tilfeller der vedkommende har brukt opp retten til sykepenger fra trygden.

Den som fortsatt er syk etter utløpet av sykepengeperioden, eller på nytt blir syk uten å ha opparbeidet ny rett til sykepenger, kan tilstås arbeidsavklaringspenger hvis arbeidsevnen er nedsatt med minst 50 prosent. Arbeidsavklaringspenger gis med 66 prosent av beregningsgrunnlaget. Dersom arbeidsevnen anses for varig nedsatt, kan det tilstås uførepensjon.

Forlengelse av sykepengeperioden for personer med alvorlige diagnoser

Nærmere om forslaget

I bakgrunnen er forslaget konkretisert til at det skal gis en begrenset adgang til å utvide sykepengeperioden med inntil 14 uker. Jeg forstår at begrensningen er knyttet til at dette kun skal kunne innvilges for personer med alvorlige diagnoser og at det skal være klart at behandlingen ikke er fullført og at slik fullført behandling vil gi pasienten bedre muligheter til å bli frisk og vende tilbake til en yrkesaktiv tilværelse eller et normalt liv.

I representantforslaget vises det til at den lovfestede sykepengeperioden kan bli for kort og/eller for lite fleksibel til at nødvendig behandling og opptrening kan gjennomføres på en optimal måte for pasien-ter med kreft eller andre alvorlige diagnoser som krever et langvarig behandlingsløp. Når sykepengeperioden er brukt opp, må pasienten over på arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd som gir en lavere ytelse enn sykepenger.

Det vises til flere undersøkelser der det hevdes at overgangen fra sykepenger til arbeidsavklaringspenger er en kritisk fase for pasienten. En utvidet sykepengeordning vil kunne redusere stress knyttet til økonomi og tilbakekomst til en normal arbeidssituasjon. Det hevdes videre at de kreftrammedes motivasjon til å komme tilbake i arbeid dermed vil kunne styrkes.

Vurdering

Den norske sykepengeordning må sies å være svært god, også i en internasjonal sammenheng. Den gode dekningen det første året av en sykdomsperiode sikrer at den som blir syk i liten grad blir tvunget til å tilpasse sin livssituasjon og levestandard det første året. De fleste har innrettet sin økonomi på den arbeidsinntekten de har, og dette vil også sikre at man får en viss tid til å forberede seg på en eventuell overgang til en lavere ytelse etter utløpet av sykepengeperioden. Samtidig er det liten tvil om at overgangen fra sykepenger til andre og lavere ytelser fra folketrygden er en vanskelig overgang. Som nevnt av forslagsstillerne er den generelle begrunnelsen for dette at det skal være økonomisk mer lønnsomt å arbeide enn å motta trygd, blant annet for å stimulere til økt tilbakeføring til arbeid.

Jeg antar at sistnevnte hensyn er bakgrunnen for at forslagstillerne heller ikke ønsker en generell utvidelse av sykepengeperioden, men en begrenset mulighet til å innvilge inntil 14 ukers utvidelse for personer med alvorlige diagnoser som krever langvarig behandling. I tillegg skal det være et krav om at behandlingen fører til at de kommer tilbake i arbeid eller et normalt liv.

Jeg er svært skeptisk til om dette forslaget lar seg administrere av Arbeids- og velferdsetaten på en måte som framstår som rimelig og rettferdig. Det er et betydelig skjønnsrom knyttet definisjonen av hvilke diagnoser som er tilstrekkelig alvorlige til å omfattes av unntaket, noe som kan bidra til betydelig forskjellsbehandling. For å unngå dette, må en ha en opplisting av diagnoser som skal omfattes av unntaket, og en vil helt åpenbart da komme opp i vanskelige grensetilfeller knyttet til diagnoser som er innenfor eller utenfor denne listen. Videre er det en rekke diagnoser som ikke nødvendigvis vil regnes som alvorlige (livstruende), men der det likevel kan ta mer enn ett år før vedkommende er i stand til å komme tilbake til arbeid. Disse vil heller ikke omfattes av forslaget, slik jeg forstår det.

I tillegg vil det være et minst like stort skjønnsrom knyttet til vurderingen av om behandlingen med rimelighet kan forventes å føre til at de kommer tilbake i arbeid og/eller til et normalt liv. Det er mange alvorlige diagnoser som man aldri kan regne med å bli frisk av, og jeg antar at forslaget er ment å innebære at disse ikke skal få rett til forlenget sykepengeperiode. Det vil ofte også være vanskelig/umulig å forutsi om behandlingen fører til friskmelding eller bare vil være livsforlengende. I sistnevnte tilfelle oppfatter jeg at sykepengeperioden etter forslaget i utgangspunktet ikke skal forlenges. Arbeids- og velferdsetaten vil uansett neppe ha nødvendig kompetanse til å avgjøre hva som er en relevant medisinsk vurdering i det enkelte tilfelle, noe som kan føre til betydelig forskjellsbehandling.

Jeg har forståelse for at personer som blir rammet av kreft eller andre alvorlige diagnoser er i en vanskelig situasjon. Jeg synes likevel ikke at det er rimelig at personer med bestemte diagonser og som har muligheter for å bli frisk etter behandling, skal ha rett til en bedre ytelse enn personer som aldri har muligheten til å kunne komme tilbake til arbeidslivet. Sammenlignet med de som må leve av trygdeytelser resten av livet, vil de økonomiske konsekvensene av å gå ned i inntekt i en viss periode etter ett år tross alt være mindre for dem som etter hvert kommer tilbake i jobb.

Etter min vurdering er forslaget både vanskelig å administrere og vil bidra til en forskjellsbehandling som framstår som lite rimelig. Jeg kan derfor ikke støtte dette forslaget.

Tidskontoordning

Jeg forstår representantene dithen at de også foreslår å innføre en ordning med tidskonto hvor varigheten av sykepenger avhenger av sykmeldingsandel. Det vises i den forbindelse til Kreftforeningens forslag om dette, der det blant annet framgår at dette skal skje innenfor en maksimalperiode på for eksempel to år. Jeg legger til grunn at forslagsstillerne har ment at dette skal gjelde generelt, og ikke utelukkende for personer med alvorlige lidelser. Forslagsstillerne viser likevel til at pasienter med alvorlige diagnoser kan ha store svingninger i sykdomsforløpet som gjør at det er mulig å være i aktivitet i kortere eller lengre perioder.

Jeg har forståelse for at det kan virke urimelig at personer med gradert sykmelding bruker opp sykepengeperioden i samme utstrekning som personer med fulle sykepenger. En ordning hvor varigheten på sykepenger avhenger av sykmeldingsgrad, vil for eksempel kunne utformes slik at maksimal sykepengeperiode er proporsjonal med graderingen av sykepengene. Mange har imidlertid flere kortere sykmeldings-perioder med ulik sykmeldingsgrad, og det er i tillegg en del som har ulik sykmeldings-grad innenfor en sammenhengende sykmeldingsperiode. Det vil som en konsekvens av dette være komplisert å til enhver tid holde oversikt over hvor lang den enkeltes gjenværende sykepengeperioden er, både for Arbeids- og velferdsetaten og for den enkelte sykmeldte. I praksis vil det kunne føre til at mange mister oversikten over hvor lenge han eller hun har rett til sykepenger. En tidskontoordning vil følgelig bli svært krevende å administrere, og det blir en ordning som krever mye også av den enkelte sykmeldte.

Dersom forslagsstillerne har ment at en slik ordning kun skal gjelde for personer med alvorlige diagnoser, vil det øke den administrative kompeksiteten ytterligere. Jeg viser i den forbindelse til mine merknader knyttet til forslaget om en begrenset utvidelse av sykepengeperioden for visse grupper.

Administrative hensyn gjør at jeg mener at det ikke er hensiktsmessig å innføre en tidskonto. Dersom forslaget er ment avgrenset kun til personer med alvorlige lidelser, mener jeg dessuten at det vil bidra til en forskjellsbehandling som framstår som lite rimelig.

Unntak fra ventetiden på 26 uker

Forslagsstillerne hevder at en ordning der en har mulighet til å ta ut sykepenger uten å måtte vente i 26 uker dersom sykdommen på nytt gjør det umulig å være i jobb, vil bedre muligheter for at disse kan bli værende i arbeidslivet når de igjen blir friske. Det er noe uklart for meg om dette innebærer at forslagsstillerne har ment at en bør oppheve venteperioden på 26 uker.

Et slikt unntak fra kravet til full arbeidsførhet i en viss periode, vil i praksis medføre en tilnærmet ubegrenset rett til sykepenger for personer som kun har et kortvarig arbeidsforhold mellom to lengre sykdomsperioder. Dette vil i så fall være en betydelige liberalisering av dagens regelverk, noe jeg ikke kan gi min tilslutning til.

Oppsummerende merknader

Det er et viktig prinsipp at det alltid skal lønne seg å jobbe, og sykepengeperioden med full dekning bør derfor ikke være for lang. En utvidelse av sykepengeperioden vil dessuten øke folketrygdens utgifter betydelig. Jeg kan vanskelig begrunne vesentlige endringer i en allerede svært god sykepengeordning.

Forslaget om å utvide sykepengeperioden for personer med alvorlige diagnoser, men som etter ferdig behandling kan bli friske, vil i praksis innebære vanskelige skjønnsavgjørelser. Det gjelder både vurderingen av om sykdommen er alvorlig nok og vurderingen av muligheten for å kunne komme tilbake i jobb etter ferdig behandling. Det kan også vanskelig forsvares å gi en vesentlig bedre sykepengedekning til personer som har en mulighet for å komme tilbake til arbeidslivet enn til personer som blir varig syke og må leve på en trygdeytelse resten av livet.

Forslaget om beregning av maksimal sykepengeperiode i forhold til om man er 100 prosent sykmeldt eller delvis sykmeldt vil i praksis bli svært komplisert og kan ikke anbefales.

Jeg viser ellers til at sykepengeordningen i dag til en viss grad ivaretar hensynet til varierende helsetilstand. Innenfor en treårsperiode kan man ha varierende sykepengeperioder, men begrenset til et år til sammen. Ny sykepengerett opptjenes uansett etter 26 uker som fullt arbeidsfør. Det å eventuelt oppheve 26 ukers regelen vil i praksis innebære en tilnærmet ubegrenset sykepengerett, noe jeg ikke kan gi min tilslutning til.