1. Sammendrag
- 1.1 Proposisjonens hovedinnhold
- 1.2 Bakgrunnen for lovforslaget
- 1.3 Gjennomføring av direktivet i norsk rett
- 1.4 Avtaler som omfattes av direktivet – artikkel 1
- 1.5 Definisjoner – artikkel 2
- 1.6 Opplysninger før avtaleinngåelse – artikkel 4
- 1.7 Markedsføring – artikkel 3
- 1.8 Avtalen – artikkel 5
- 1.9 Angreretten
- 1.10 Betaling, forskuddsbetaling og sikkerhetsstillelse – artikkel 9
- 1.11 Særlig om avtaler om langtidsferieprodukter – artikkel 10
- 1.12 Opphør av tilknyttede avtaler – artikkel 11
- 1.13 Direktivets ufravikelighet og anvendelse i internasjonale saker – artikkel 12
- 1.14 Tilsyn, søksmål og klagemuligheter – artikkel 13
- 1.15 Forbrukerinformasjon og utenrettslig tvisteløsning – artikkel 14
- 1.16 Sanksjoner – artikkel 15
- 1.17 Lovens stedlige virkeområde
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet fremmer med dette forslag til ny lov om avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv. Forslaget vil gjennomføre europaparlaments- og rådsdirektiv (EF) nr. 2008/122 av 14. januar 2009 om forbrukervern med hensyn til visse aspekter ved avtaler om deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter, videresalg og bytte. Direktivet vil erstatte timeshare-direktivet av 1994 (direktiv 94/47/EF), som er gjennomført i norsk rett gjennom lov 13. juni 1997 nr. 37 om salg av tidsparter i fritidsbolig (tidspartloven).
De viktigste endringene med det nye direktivet er angitt i punk 1.2.2. Direktivet fra 2009 er basert på totalharmonisering, dvs. at man innenfor direktivets virkeområde ikke kan ha nasjonale regler som avviker fra direktivets.
Timeshare kjennetegnes ved at bruksretten til et objekt deles i tid, slik at ulike personer bruker objektet i ulike perioder av året. Det vanligste er at kjøp av en deltidsbruksrett gir kjøperen rett til å bo i en fritidsbolig i en avgrenset tid av året.
I Europa er deltidsbruksrett i stor grad knyttet til ferieanlegg i syden, men det er også anlegg i storbyer og på vintersportssteder. De to store bytteorganisasjonene RCI og Interval har til sammen fire time-share-anlegg i Norge som medlemmer. Departementet antar at det ikke er noen stor timeshare-bransje i Norge og at norske forbrukere først og fremst støter på timeshare og lignende produkter i utlandet.
Etter vedtagelsen av timeshare-direktivet av 1994 utviklet bransjen seg, og nye ferieprodukter kom på markedet. Disse nye ferieproduktene, og visse transaksjoner knyttet til timeshare, for eksempel avtaler om videresalg og bytte, er ikke omfattet av direktivet fra 1994. Dette har medført problemer med omgåelser, som både har gitt opphav til konkurransevridning og forbrukerproblemer.
Kun avtaler med varighet på minst tre år, dvs. 36 måneder, omfattes av 1994-direktivet. For å omgå direktivet har det eksempelvis blitt laget avtaler med en varighet på 35 måneder. På denne måten unngås opplysningsplikten, det er ikke noe forbud mot forskuddsbetaling, og forbrukerne får ikke angrerett.
På denne bakgrunn ble direktivet fra 1994 erstattet med et nytt og ajourført direktiv, europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/122/EF av 14. januar 2009 om forbrukervern med hensyn til visse aspekter ved avtaler om deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter, videresalg og bytte.
Både for å gi forbrukerne bedre beskyttelse og for å verne de seriøse næringsdrivende mot useriøse konkurrenter, ble det nye direktivet gitt et vesentlig større virkeområde enn det gamle. Dette innebærer blant annet at næringsdrivende pålegges opplysningsplikt og at forbrukerne får angrerett i større grad enn til nå.
I motsetning til timeshare-direktivet fra 1994 bygger det nye direktivet på prinsippet om totalharmonisering. Dette innebærer at man innenfor direktivets virkeområde ikke kan ha nasjonale regler som avviker fra direktivets. Et av formålene med å gi et nytt direktiv var å fjerne ulikhetene i de ulike landenes lovgivning, slik at næringslivet og forbrukere får ett felles regelverk å forholde seg til, uavhengig av hvilket lands regler som gjelder for den enkelte avtalen.
De viktigste endringene i det nye direktivet er:
Virkeområdet utvides; for eksempel omfattes nå også timeshare-avtaler for mindre enn tre år, langtidsferieprodukter, samt videresalg og bytte.
Oppdaterte og utvidede informasjonskrav skal sikre at forbrukeren treffer et informert valg. Det innføres obligatoriske standard opplysningsskjemaer hvor kort og lettfattelig sammendrag av nøkkelinformasjon fremgår.
Forbrukeren kan velge mellom alle EU/EØS-språkene for forhåndsinformasjonen den næringsdrivende plikter å gi, og for selve kontrakten.
Obligatorisk informasjon i form av et angreskjema, hvor det opplyses om forbrukernes rettigheter og som kan benyttes til å fragå avtalen. I dag er det ikke krav om angreskjema.
14 dagers ubetinget angrerett, eller opptil ett år og 14 dager dersom forbrukeren ikke har mottatt angreskjema. I dag er det 10 dagers ubetinget angrerett, eller opptil tre måneder og 10 dager dersom avtalen ved undertegning ikke inneholder alle opplysninger som kreves etter loven.
Klarere forbud mot forskuddsbetaling.
Forbud mot betaling for videre salgstjenester før salget faktisk finner sted eller avtalen om videresalg opphører på annen måte.
For langtidsferieprodukter er det innført forbud mot store engangsbetalinger. I stedet skal betalingen skje i like store årlige avdrag, med tilhørende mulighet til å trekke seg fra avtalen hvert år.
Gjennomføring av direktivet vil nødvendiggjøre endringer i det norske regelverket. De fleste endringene vil styrke forbrukernes rettigheter.
EU-direktiver skal gjennomføres i nasjonal rett på en slik måte at formålet med direktivet oppnås. Det er i utgangspunktet opp til medlemslandene hvordan dette gjøres. I motsetning til forordninger, er det ikke noe krav om at rettsakten gjennomføres ord for ord.
Det nye timeshare-direktivet bygger på totalharmonisering. Dette taler for at man ved den nasjonale gjennomføringen legger seg nært opp til ordlyden i direktivet. Dette gjelder spesielt begrepene som er viktige for å definere lovens virkeområde.
I høringsnotatet anførte departementet at det er mest hensiktsmessig å utforme en ny lov. Det nye direktivet har et mye videre virkeområde enn det tidligere, og ved gjennomføringen er det viktigere enn før å holde seg nært opp til direktivets ordlyd. Det ville medføre relativt omfattende endringer i dagens lov å gjennomføre direktivet.
Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre direktivet i en ny lov. Dette er også løsningen i Danmark og Sverige.
I likhet med dagens lov gjelder det nye direktivet avtaler inngått mellom forbrukere og næringsdrivende.
I 2009-direktivet er en forbruker en fysisk person som opptrer for formål som er utenfor vedkommendes nærings-, forretnings-, håndverks- eller yrkesvirksomhet.
Etter dagens lovtekst er det klart at forbrukervernet gjelder selv om en mindre del av kjøpet relaterer seg til andre formål enn private, f.eks. yrkesformål. Spørsmålet om avtaler med delt formål kan falle innenfor forbrukerbegrepet er ikke avklart i EU-retten, fordi EU-domstolen ikke har tatt stilling til spørsmålet. Departementet mener at reelle hensyn, samt hensynet til ensartet begrepsbruk i forbrukerlovgivningen, tilsier at det tas inn et «hovedsakelig»-kriterium i den nye timeshare-loven, jf. lovforslaget § 2 bokstav f.
Direktivet fra 2009 gjelder for det første for «avtale om deltidsbruksrett».
Direktivet omfatter avtaler som varer mer enn ett år, mot tidligere tre år.
Det er ikke lenger et krav at bruksretten har tilknytning til fast eiendom. Blant annet omfattes bruksrett til campingvogner, husbåter eller lugarer på cruiseskip. Det ligger likevel i direktivets ordlyd «innkvartering» at avtaleobjektet må være ment for overnatting.
Det er heller ikke noe krav om at bruksretten skal gjelde minst én uke i året, som i 1994-direktivet. Nå er det kun tale om flere enn én «bruksperiode». Kravet om flere bruksperioder er ment å skille avtalen fra vanlige leiekontrakter, ettersom sistnevnte gjelder én sammenhengende periode.
Direktivet gjelder videre for «avtale om langtidsferieprodukt».
Det som omfattes er «ferieklubber» og liknende, der forbrukeren på forhånd betaler et beløp for å få tilgang til en bookingtjeneste som gir tilgang til hoteller og andre ferieprodukter til rabatterte priser.
Ferie-, reiseklubber og liknende kan være konstruert på en rekke ulike måter, og det kan oppstå vanskelige grensedragninger mellom hva som omfattes og ikke. Grensedragningen vil måtte skje i praksis, herunder på bakgrunn av EU-domstolens praksis. Departementet foreslår å ta inn en definisjon av avtale om langtidsferieprodukt i loven som tilsvarer direktivets definisjon og viser til forslaget § 2 bokstav b.
Direktivet inneholder også bestemmelser om videre salgsavtaler. Dette er avtaler der en næringsdrivende mot et vederlag bistår en forbruker med å selge eller kjøpe en timeshare-avtale eller en avtale om et langtidsferieprodukt. Direktivet fra 1994 omfatter ikke slike avtaler.
Direktivet regulerer dessuten bytteavtaler. Dette er avtaler der forbrukeren betaler for å være med i en bytteordning som gir tilgang til innkvartering eller andre tjenester i bytte mot at andre personer midlertidig får dra nytte av rettighetene som forbrukerens deltidsbruksrett gir.
Medlemskap i bytteorganisasjoner gir timeshare-eierne mulighet til å bytte til andre boliger andre steder, noe som ofte fremholdes som et argument for å inngå timeshare-avtaler.
Direktivet fra 2009 inneholder en katalog med definisjoner.
Departementet mener at det bør tas inn en definisjon av viktige begreper i loven som tilsvarer direktivets. Det foreslås derfor å ta inn definisjoner i loven, jf. lovutkastet § 2.
Direktivet fra 2009 pålegger den næringsdrivende å gi forbrukerne opplysninger om den relevante avtaletypen før avtaleinngåelse. Bestemmelsen gjelder alle avtaletypene som omfattes av direktivet. Nytt i forhold til det tidligere direktivet er at det skal brukes standardopplysningsskjemaer i henhold til vedlegg I til IV i direktivet.
I hovedsak er det samme informasjon som skal gis etter det gamle og nye direktivet. Det nye direktivet skiller seg fra det gamle ved at kravene til hvilke opplysninger som skal gis er uttømmende siden direktivet bygger på totalharmonisering, og ved at det er bestemt i hvilken form opplysningene skal gis, dvs. i standardskjemaer som er fastsatt i direktivet.
Standardskjemaene er lite egnet for å inntas i lovtekst. Slik departementet ser det, er det likevel nødvendig å gjengi hovedtrekkene i hva det skal opplyses om i loven, jf. legalitetsprinsippet. Departementet foreslår derfor at lovteksten angir rammene for opplysningsplikten, mens de ulike opplysningsskjemaene som skal brukes blir fastsatt i forskrift som spesifiserer opplysningsplikten mer i detalj.
Videre foreslås det at reglene om valg av språk tas inn i selve loven.
Det vises til lovutkastet § 5.
Et hovedproblem med timeshare og lignende produkter er markedsføringen og salgsmetodene som blir brukt.
I 2005 kom det et direktiv som regulerer næringsdrivendes markedsføring overfor forbrukere generelt, direktiv 2005/29/EF om urimelig handelspraksis. Dette direktivet forbyr blant annet aggressiv markedsføring generelt.
Direktivet om urimelig handelspraksis er gjennomført i den norske markedsføringsloven.
I det nye direktivet er det tatt inn bestemmelser om markedsføring som gjelder i tillegg til forbudene mot urimelig, villedende og aggressiv handelspraksis etc. i direktivet om urimelig handelspraksis.
Nytt er at hvis man inviterer forbrukere til et markedsførings- eller salgsarrangement, skal invitasjonen klart opplyse om det kommersielle formålet med arrangementet og om arrangementets art, jf. artikkel 3 nr. 2. Markedsføringsloven § 3 første ledd lovfester allerede et generelt prinspipp om at all markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig fremstår som markedsføring. I høringsnotatet gav departementet uttrykk for at det derfor ikke er behov for eksplisitt å lovfeste artikkel 3 nr. 2 i den nye loven. Med utgangspunkt i pedagogiske hensyn går departementet inn for lovfesting, jf. § 6 annet ledd første punktum.
Videre er det nytt at standardopplysningsskjemaene etter artikkel 4 nr. 1 skal være tilgjengelige for forbrukerne hele tiden under slike arrangementer.
I tillegg setter direktivet forbud mot å markedsføre eller selge en deltidsbruksrett eller et langtidsferieprodukt som en investering
Departementet viser ellers til lovforslaget § 6.
Direktivet fra 2009 artikkel 5 nr. 1 oppstiller i hovedsak de samme kravene som det tidligere direktivet. Artikkel 5 nr. 1 slår også fast at avtalen skal være skriftlig på papir. Nytt er at avtalen også kan utformes på et varig medium, som er definert i artikkel 2 nr. 1 bokstav h. Det betyr at det er åpnet for at avtaledokumentet kan utformes elektronisk.
Norsk rett er ikke til hinder for at avtaler som omfattes av det nye timeshare-direktivet kan inngås ved elektronisk kommunikasjon og «underskrives» ved elektronisk signatur.
Det er ellers ikke vanlig i norsk rett å stille krav til skriftlig avtaleinngåelse i streng forstand, dvs. på papir. Den nye loven bør være fremtidsrettet, og departementet foreslår derfor at avtaler om deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter, videresalg og bytte også kan foreligge elektronisk og «underskrives» ved elektronisk signatur. Det vises til forslaget § 7 første ledd.
Et nytt krav i direktivet artikkel 5 nr. 4 er at den næringsdrivende uttrykkelig skal gjøre forbrukeren oppmerksom på angreretten, angrefristen og forbudet mot forskuddsbetaling før angrefristens utløp.
Etter gjeldende rett er avtale som ikke oppfyller formkravene ikke gyldig. Det nye direktivet har ikke noe tilsvarende bestemmelse. Det er opp til medlemslandene å fastsette passende sanksjoner for brudd på reglene som gjennomfører direktivet. Departementet foreslår etter dette å videreføre gjeldende rett på dette punktet, jf. forslaget § 7 fjerde ledd.
Når det gjelder språkkrav, foreslår departementet i hovedsak å videreføre gjeldende rett, jf. utkast til § 7 annet ledd.
Departementet viser til lovforslaget §§ 7 og 8.
I direktivet fra 2009 artikkel 6 er angrefristen utvidet fra 10 til 14 dager. Angreretten gjelder både avtaler om deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter, videresalg og bytte.
Angrefristen begynner som hovedregel å løpe når avtalen inngås eller forbrukeren mottar avtalen.
Hvis standard angreskjema ikke er gitt til forbrukeren, utvides angrefristen til maksimalt ett år og 14 dager fra den dagen angrefristen skulle ha begynt å løpe. Dersom det er andre opplysninger enn angreskjema som mangler, utløper angrefristen tre måneder og 14 dager etter samme tidspunkt.
Det nye direktivet artikkel 6 nr. 5 inneholder også en særregel for bytteavtaler. Hvis en slik avtale inngås sammen med en avtale om deltidsbruksrett, gjelder én angrefrist, deltidsbruksrettens, for begge avtalene.
Departementet viser til forslag til § 12.
Artikkel 7 inneholder regler om utøvelse av angreretten. Forbrukeren må gi beskjed til den næringsdrivende om bruk av angreretten på papir eller et annet varig medium. Forbrukeren kan, men må ikke, bruke det standardiserte angreskjemaet.
Departementet viser til forslag til § 13.
I høringsnotatet foreslo departementet at dersom selgeren har misligholdt opplysningsplikten og angrefristen forlenges som en følge av dette, skal selgeren betale forsinkelsesrente på eventuelle beløp forbrukeren har innbetalt når avtalen fragås. Departementet fremholdt at dette er en velbegrunnet regel, og som ikke synes å komme i konflikt med direktivet. Departementet foreslo derfor å videreføre en slik regel i utkastet § 14 annet ledd.
Departementet vil vise til at det foreslås et detaljert forbud mot forskuddsbetaling. Direktivet regulerer ikke hva som skjer dersom den næringsdrivende likevel mottar slik betaling, bortsett fra det generelle kravet om passende sanksjoner. Departementet ser at det kan være en adekvat privatrettslig sanksjon at den næringsdrivende må betale tilbake urettmessig innbetalte beløp med tillegg av forsinkelsesrente, og foreslår en slik bestemmelse i § 9 tredje ledd.
Departementet opprettholder ellers forslaget om at forbrukeren kan kreve forsinkelsesrente på innbetalte beløp når avtalen fragås og angrefristen er forlenget som følge av at den næringsdrivende har misligholdt opplysningsplikten, jf. lovforslaget § 14 annet ledd.
Etter 2009-direktivet artikkel 8 nr. 1 opphører partenes forpliktelser til å gjennomføre avtalen når forbrukeren benytter seg av angreretten. Videre følger det av artikkel 8 nr. 2 at næringsdrivende ikke kan kreve noen form for vederlag eller erstatning av forbrukeren dersom angreretten benyttes.
Departementet viser til lovforslaget § 14.
Direktivet fra 2009 artikkel 9 omhandler forskuddsbetaling og tilsvarer i hovedsak forbudet i 1994-direktivet. Forbudet er likevel utvidet til å uttrykkelig gjelde betaling og sikkerhet til tredjeperson i tillegg til den næringsdrivende.
Evalueringen av 1994-direktivet viste at det i praksis hadde vært problemer med omgåelse av forbudet mot betaling ved for eksempel å få forbrukeren til å undertegne et gjeldsbrev. For å gjøre det klart at også andre typer vederlag enn vanlig betaling via bankoverføring eller kredittkort omfattes, inneholder det nye direktivet en oppregning med eksempler på ulike former for betaling. Oppregningen er ikke uttømmende, men kun eksempler på hva som anses som betaling (vederlag).
I høringsnotatet foreslo departementet å ta inn en bestemmelse i loven som ligger nært opp til ordlyden i artikkel 9.
På bakgrunn av at direktivet bygger på totalharmonisering, fremholdt departementet at det kan diskuteres om tidspartloven § 12 om forbud mot bruk av veksler, omsetningsgjeldsbrev mv. kan videreføres. Et slikt forbud kan ikke utledes av direktivet. Departementet gav uttrykk for at spesialregelen om veksler, omsetningsgjeldsbrev mv. neppe står seg i forhold til direktivet, og foreslo at forbudet ikke videreføres.
Videre anførte departementet at det kan spørres om tidspartloven § 13 om sikkerhetsstillelse kan og bør videreføres. Bestemmelsen pålegger den næringsdrivende å stille garanti for økonomiske krav som følge av at forbrukeren benytter angreretten og for økonomiske krav i forbindelse med heving av avtalen ved forsinket ferdigstillelse av bolig under oppføring.
Departementet gav i høringsnotatet uttrykk for at regelen er godt begrunnet ut fra forbrukerhensyn. Departementet foreslo å videreføre innholdet i tidspartloven § 13 annet ledd i ny § 10. Som i dag bør regelen avgrenses til avtaler om tidsparter/deltidsbruksrett og fast eiendom.
Tidspartloven § 13 første ledd om at selgeren skal stille sikkerhet for økonomiske krav som følge av at forbrukeren bruker angreretten, følger heller ikke av direktivet. I høringsnotatet foreslo departementet å ikke videreføre bestemmelsen, ut fra synspunktet om at dette neppe er forenlig med direktivet.
Departementet fant det videre tvilsomt om tidspartloven § 11 første ledd, som bestemmer at selgeren ikke kan kreve eller motta betaling før sikkerhet er stilt, kan videreføres. Direktivet oppstiller ingen slik plikt. Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsen ikke videreføres.
Forbudet mot bruk av veksler, omsetningsgjeldsbrev m.m. i gjeldende lov § 12 er ikke videreført i Danmark, Sverige og Finland. Departementet opprettholder synspunktet i høringsnotatet om at en slik regel kan stå i et anstrengt forhold til direktivet. Departementet opprettholder forslaget om at bestemmelsen ikke videreføres i ny lov.
Forbud mot forskuddsbetaling før sikkerhet for bolig under oppføring er stilt, er gjennomført både i Danmark og Sverige.
Departementet har revurdert forslaget, og foreslår å videreføre dagens forbud (§ 11 første ledd jf. § 13 annet ledd) mot at selgeren krever eller mottar betaling før sikkerhet er stilt for tidspartanlegg under oppføring. Departementet viser til lovforslaget § 9 annet ledd.
Dagens regel i tidspartloven § 13 første ledd om at selgeren skal stille sikkerhet for økonomiske krav som følge av at forbrukeren bruker angreretten, har ingen parallell i de nye lovene i Danmark, Finland og Sverige. Sett i lys av at en slik regel kan stille seg anstrengt i forhold til direktivet, foreslår departementet at regelen ikke videreføres.
Direktivet fra 2009 artikkel 10 har særlige bestemmelser som gjelder langtidsferieprodukter. Bestemmelsen har ingen parallell i tidligere regelverk siden verken direktivet fra 1994 eller tidspartloven regulerer denne typen avtaler.
Bakgrunnen for bestemmelsen er at det ofte er slik at forbrukeren ved avtaleinngåelsen avkreves en større sum som vederlag for ytelser han eller hun skal motta over flere tiår eller på ubestemt tid.
Artikkel 10 nr. 1 stiller krav om en betalingsplan og angir hvordan betalingene skal skje. Blant annet skal betalingene deles inn i like store årlige avdrag, og betalingsvarsel skal sendes minst 14 dager før hver forfallsdato. Formålet er bl.a. å hindre store engangsutbetalinger fra forbrukeren i den innledende fasen av avtalen for ytelser som skal leveres over en lengre periode.
Artikkel 10 nr. 2 gir forbrukeren en rett til å tre ut av avtalen i forbindelse med hvert betalingsvarsel fra og med det andre betalingsvarselet. Regelen innebærer at forbrukeren hvert år innen en 14-dagersperiode kan si opp avtalen om langtidsferieprodukt så lenge avtalen løper. Denne oppsigelsesretten gjelder ved siden av angreretten etter § 12.
Departementet foreslår å lovfeste en bestemmelse som tilsvarer artikkel 10, og viser til forslaget § 11.
Direktivet fra 2009 artikkel 11 nr. 2 oppstiller i hovedsak de samme kravene til oppheving av kredittavtaler som det tidligere direktivet. Bestemmelsen gjelder for alle avtaletypene som er omfattet av direktivet, dvs. deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter, videresalg og bytte.
Direktivet fra 2009 artikkel 11 nr. 1 er ny og innebærer at andre avtaler som er tilknyttet avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter også skal oppheves automatisk og kostnadsfritt ved bruk av angreretten.
I artikkel 11 nr. 3 er det tatt inn en bestemmelse om at medlemslandene skal fastsette nærmere regler for oppheving av tilknyttede avtaler.
Departementet foreslår å gjennomføre direktivet artikkel 11 nr. 1 og 2 i lovforslaget § 15, og at en legger seg nært opptil ordlyden i direktivet.
Når det gjelder artikkel 11 nr. 3 om at medlemsstatene skal fastsette nærmere regler for oppheving av kredittavtaler og andre tilknyttede avtaler, vil departementet foreslå å videreføre bestemmelsene i tidspartloven § 17 om at tilknyttede kredittavtaler oppheves automatisk, at det mottatte skal tilbakeføres ved hel eller delvis oppfyllelse, samt at den næringsdrivende skal gi beskjed til kredittgiveren om bruk av angreretten.
Departementet viser til lovforslaget § 15.
Både det gamle direktivet (artikkel 8) og det nye direktivet (artikkel 12 nr. 1) har bestemmelser om at den nasjonale lovgivningen som gjennomfører direktivet ikke skal kunne fravikes til skade for forbrukeren. Det betyr at eventuelle avtalevilkår som setter forbrukeren i en dårligere situasjon enn etter loven, ikke kan gjøres gjeldende.
Avtaler om timeshare og lignende har ofte tilknytning til flere land, og dermed oppstår spørsmål om hvilket lands rett som skal legges til grunn (lovvalg) dersom det oppstår tvister. Verken det gamle eller nye direktivet regulerer lovvalget som sådan, men har regler som skal hindre omgåelse av regelverket ved klausuler i avtalen som medfører at fremmed rett utenfor EØS-området gis anvendelse.
Direktivet fra 2009 artikkel 12 nr. 2 inneholder en bestemmelse om at forbrukere ikke skal fratas vernet etter direktivet ved lovvalg utenfor EØS-området.
Internasjonal privatrett fastsetter reglene om jurisdiksjon og lovvalg. Norske domstoler vil legge de norske reglene om internasjonal privatrett til grunn, på samme måte som utenlandske domstoler vil legge sine nasjonale regler til grunn. Det første spørsmålet en må ta stilling til i saker som har tilnytning til flere stater, er i hvilket land en sak kan reises. I norsk rett er reglene for internasjonale verneting regulert i tvisteloven § 4-3 og Luganokonvensjonen 2007 som gjelder som norsk lov, jf. tvisteloven § 4-8.
Siden det nye timeshare-direktivet bygger på totalharmonisering, skal de materielle reglene i prinsippet være de samme i hele EØS-området. Det innebærer at norske forbrukere vil ha de samme rettighetene etter norsk lov som etter for eksempel spansk lovgivning. Slik sett bør det ikke ha betydning for norske forbrukere hvilket EØS-lands rett som legges til grunn når det gjelder forhold som er regulert av direktivet. Forutsetningen er at direktivet er korrekt implementert i de ulike EØS-land.
I høringsnotatet foreslo departementet å gjennomføre artikkel 12 nr. 1 i utkast til § 3. Dette er en videreføring av tidspartloven § 3.
Artikkel 12 nr. 2 ble foreslått inntatt i utkastet § 4, som i hovedsak innebærer en videreføring av tidspartloven § 5. Dette vil sikre at forbrukere ikke gis dårligere beskyttelse enn i direktivet ved avtaleklausuler om at tvister skal løses etter utenlandsk rett utenfor EØS-området. I den grad den norske loven gir forbrukeren bedre beskyttelse, skal den norske loven komme til anvendelse i stedet for utenlandsk rett i slike tilfeller.
Når det gjelder lovvalg i markedsrettslig sammenheng, forutsatte departementet at det avgjørende vil være om næringsdrivende retter sin virksomhet (handlinger og vilkår) mot norske forbrukere.
Departementet uttrykte tvil om det er behov for å videreføre særbestemmelsen i tidspartloven § 4 annet ledd om at forbrukeren ikke kan vedta annet verneting enn de lovbestemte, med unntak av sitt hjemting. Luganokonvensjonen 2007 kapittel II avsnitt 4 har et eget kapittel om verneting i saker om forbrukerkontrakter. Videre vil vernetingsklausuler som virker urimelige kunne forbys etter markedsføringsloven § 22 og/eller settes til side etter avtaleloven § 36, jf. § 37. Departementets forslag etter en foreløpig vurdering var at tidspartloven § 4 annet ledd ikke videreføres.
Høringsinstansene har ulike syn på om tidspartloven § 4 annet ledd om at forbrukeren ikke kan vedta annet verneting enn de lovbestemte, med unntak av sitt hjemting, bør videreføres i den nye loven. Departementet vil, som i høringsnotatet, vise til at Luganokonvensjonen 2007 kapittel II avsnitt 4 har et eget kapittel om verneting i saker om forbrukerkontrakter. Luganokonvensjonen 2007 gjelder som norsk lov i medhold av tvisteloven § 4-8, og teksten er tatt inn etter tvisteloven. Videre vil vernetingsklausuler som virker urimelige kunne forbys etter markedsføringsloven § 22 og/eller settes til side etter avtaleloven § 36, jf. § 37. På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget om å ikke videreføre tidspartloven § 4 annet ledd i den nye loven.
Departementet viser ellers til lovforslaget §§ 3 og 4.
2009-direktivet artikkel 13 gjelder bl.a. rettslig søksmål eller klage. Artikkelen må også ses i sammenheng med artikkel 15, som stiller krav om passende sanksjoner for å sørge for at bestemmelsene som gjennomfører direktivet etterleves.
Artikkel 13 nr. 1 bestemmer at det skal finnes egnede og virkningsfulle midler til å sikre at næringsdrivende overholder bestemmelsene i direktivet. Artikkel 13 nr. 2 krever at berørte parter kan bringe saker inn for domstoler eller forvaltningen.
Forbrukerombudet fører tilsyn med markedsføringsloven ut fra hensynet til forbrukerne, og hvem som helst kan klage til Forbrukerombudet.
Departementet la til grunn at tilsyns- og sanksjonsapparatet etter markedsføringsloven oppfyller kravene i artikkel 13, jf. artikkel 15. Som forutsatt i gjeldende tidspartlov, vil også Finanstilsynet føre tilsyn med virksomheter som er omfattet av eiendomsmeglingsloven.
Den gjeldende tidspartloven har hjemmel for straff, men departementet er ikke kjent med at det noen gang har vært reist straffesaker for brudd på loven. 2009-direktivet (eller 1994-direktivet) har heller ikke noe krav om straffesanksjonering. Departementet gav i høringsnotatet foreløpig uttrykk for at det ikke er behov for en straffebestemmelse etter den nye loven, og foreslo derfor å ikke videreføre gjeldende straffebestemmelse.
Departementet opprettholder synspunktet om at tilsyns- og sanksjonsapparatet etter markedsføringsloven oppfyller kravene i artikkel 13, jf. artikkel 15.
Forbrukerombudet vil kunne bruke markedsføringslovens sanksjonssystem dersom næringsdrivende ikke oppfyller kravene i den nye timeshare-loven.
Sanksjonene vil være forbudsvedtak tilknyttet tvangsmulkt som må betales dersom den næringsdrivende ikke retter seg etter vedtaket.
Videre deltar Forbrukerombudet i et nettverk av håndhevingsmyndigheter innen EØS-området som samarbeider om å håndheve EØS-forbrukerregelverk over landegrensene.
Ingen høringsinstanser har kommentert forslaget om at straffehjemmelen i tidspartloven ikke videreføres. Departementet opprettholder etter dette forslaget.
2009-direktivet artikkel 14 nr. 1 pålegger medlemsstatene å treffe passende tiltak for å informere forbrukerne om reglene.
Artikkel 14 nr. 2 angir at medlemslandene skal arbeide for at det finnes utenrettslige tvisteløsningsordninger for forbrukertvister etter direktivet.
I dag er det ikke noe eget utenrettslig tvisteløsningsorgan som behandler klager etter tidspartloven. Departementet har vurdert å utvide kompetansen til Forbrukertvistutvalget (FTU). På grunn av stor arbeidsbelastning hos FTU ble det ikke foreslått å ta saker etter tidspartloven inn under FTUs virkeområde.
Når det gjelder tvister om timeshare over landegrensene innen EØS-området, vil Forbruker Europa kunne bistå norske forbrukere.
I høringsnotatet gav departementet uttrykk for at artikkel 14 nr. 1 ikke krever regelverksendring. Departementet vil på vanlig måte sørge for informasjonstiltak i forbindelse med ikrafttredelsen av den nye loven.
Artikkel 14 nr. 2 inneholder ikke noe absolutt krav om at det skal finnes utenomrettslige tvisteløsningsordninger for tvister etter direktivet. Det som kreves er at medlemslandene skal oppmuntre til slike ordninger.
Departementet er positiv til at det opprettes én eller flere frivillige klagenemnder på området for den nye loven. Likevel er dette formodentlig uaktuelt pga. at det ikke finnes en organisert bransje i Norge som kan ta tak i dette.
Et offentlig utvalg har nylig gjennomgått ordninger for å løse forbrukertvister, jf. NOU 2010:11 Nemndsbehandling av forbrukertvister. Utvalget går blant annet inn for å utvide saksområdet til FTU til å gjelde kjøp og salg av bolig (saker etter avhendingslova og bustadsoppføringlova). Så vidt departementet er kjent med har utvalget så vidt berørt timeshare o.l. i sine drøftinger, men det er ikke nedfelt noe i rapporten om dette. Det foreslås heller ingen utvidelse av kompetansen til FTU til å omfatte timeshare-produkter mv.
Departementet uttrykte i høringsnotatet tvil om det er et reelt behov for å legge saker etter loven som gjennomfører det nye timeshare-direktivet inn under FTU, men bad spesielt om høringsinstansenes synspunkter på dette.
Tidspartloven § 4 første ledd sier at avtaler om voldgift bare er bindende dersom avtalen er inngått etter at tvisten oppstod. Etter voldgiftsloven (lov nr. 25/2004) § 11 første ledd er voldgiftsavtale inngått før tvisten oppstod, ikke bindende for forbrukeren. En egen bestemmelse om dette i den nye tidspartloven er derfor overflødig, og departementet foreslo at tidspartloven § 4 første ledd ikke videreføres.
Oppfølging av NOU 2010:11 Nemndsbehandling av forbrukertvister er til vurdering i departementet. Departementet vil ta de argumentene som er kommet fra Forbruker Europa og Forbrukerombudet med i den videre behandling av saken.
Direktivet fra 2009 artikkel 15 bestemmer at egnede, virkningsfulle og forholdsmessige sanksjoner skal fastsettes. Direktivet gir medlemslandene stor grad av frihet til hvordan myndighetene sørger for at regelverket etterleves.
Departementet mener at Forbrukerombudets tilsyn og sanksjonsmuligheter etter markedsføringsloven oppfyller direktivets krav.
Dessuten foreslår departementet at avtalen blir ugyldig dersom formkravene ikke oppfylles, jf. lovforslaget § 7 siste ledd, samt forsinkelsesrente på eventuelle uberettigete innbetalte beløp, jf. § 9 tredje ledd og § 14 annet ledd.
Når det gjelder lovens stedlige virkeområde, bestemmer dagens lov § 1 annet ledd at loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen. Paragraf 9 annet ledd om språkkrav i timeshare-avtalen får likevel ikke anvendelse på Svalbard.
I høringsnotatet gav departementet foreløpig uttrykk for at det som utgangspunkt ikke er grunn til å endre på virkeområdet til loven. Samtidig anså departementet at unntaket for språkkrav i timeshare-avtalen kan virke kompliserende. Unntaksregelen ble derfor ikke foreslått videreført.
Departementet er enig i merknadene i høringsrunden fra Justisdepartementet, og foreslår at språkkrav, både til forhåndsopplysningene og avtalens innhold, ikke skal gjelde på Svalbard.
Departementet viser til lovforslaget § 1 annet ledd.