Vedlegg
Jeg viser til forslaget fra representantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden, der det bes om at regjeringen går igjennom sjablongreglene for beskatning av fri telefon og andre elektroniske kommunikasjonstjenester. Det bes om avvikling av beskatningen av fri mobiltelefon senest i forbindelse med framleggingen av revidert nasjonalbudsjett 2012.
Representantene viser til at mange bedrifter ikke lenger benytter fasttelefoner, men lar de ansatte disponere mobiltelefoner som kan benyttes både i tjenesten og privat. Det vises også til at kostnadene ved mobilbruk har blitt drastisk redusert. Det hevdes videre at mange abonnementstyper i realiteten innebærer fri bruk av telefonen. Det anføres også at det er svært tvilsomt om det faktisk eksisterer en fordel ved privat bruk når bruken ikke har økonomisk betydning for arbeidsgiver.
Jeg vil først framheve det klare skatterettslige utgangspunktet om at enhver økonomisk fordel som mottas på grunn av arbeid, anses som skattepliktig inntekt. Spørsmålet om det foreligger en økonomisk fordel skal vurderes ut fra skattyters egne forhold. Arbeidsgivers kostnader knyttet til ytelsen er derfor normalt ikke avgjørende. Dette utgangspunktet gjelder fullt ut også for den typen ytelser som representantforslaget omfatter.
Privat bruk av arbeidsgiverfinansiert mobiltelefon mv. vil normalt redusere eller eliminere behovet for den ansatte til å bekoste egne, private telefonutgifter mv. Når det oppnås en besparelse knyttet til kostnader den ansatte uansett ville pådratt seg, vil grunnvilkåret om økonomisk fordel for den ansatte være oppfylt. Dermed oppstår det også skatteplikt for en slik ytelse.
Mange arbeidsgivere kan for eksempel på grunn av en sterk forhandlingsposisjon som en storkunde hos leverandøren, oppnå betingelser som innebærer at privatbruken i liten grad påfører merutgifter. Det er i denne sammenheng ikke avgjørende, da det ikke påvirker den ansattes besparelse. Det avgjørende er hva den ansatte selv ville måtte betale for den/de tjenestene han mottar fra sin arbeidsgiver.
Etter min mening er dette en riktig og nødvendig tilnærming til fordelsbeskatningen av naturalytelser i arbeidsforhold. Dersom man skulle legge avgjørende vekt på om ytelsen/privatbruken medfører økte utgifter for arbeidsgiver, ville det åpne for kompliserte bevisvurderinger knyttet til spørsmålet om privatbruken medfører slik utgiftsøkning. Eksempelvis er det naturlig å anta at leverandører av bedriftsabonnement med fri bruk, også for ansattes private formål, tar antatt privatbruk med i betraktningen ved prisfastsettingen til bedriften. Det ville også føre til at ansatte som jobber i tilsvarende stillinger hos eksempelvis en produsent og en detaljist, kunne få fastsatt til dels betydelig ulik skattepliktig fordel av samme vare/tjeneste som de mottar fra arbeidsgiveren.
Dette innebærer at den reelle verdien av en naturalytelse fra arbeidsgiver under gitte forutsetninger kan overstige arbeidsgivers faktiske utgifter til ytelsen. Noe påfallende er ikke dette, og det gir ingen god grunn til å begrense skatteplikten for denne reelle verdien. Jeg er med andre ord ikke enig i at et eventuelt fravær av merkostnader for arbeidsgiver knyttet til privatbruken bør medføre skattefrihet for den økonomiske fordelen som den ansatte mottar.
Blant annet ut fra likehetshensyn er det er prinsipielt uheldig dersom ytelser arbeidstaker mottar fra arbeidsgiver, enten det er kontant lønn eller naturalytelser, ikke skattlegges. Skattefritak for arbeidsgiverfinansiert mobiltelefon vil innebære betydelig forskjellsbehandling av skattytere. De som ikke får fri mobiltelefon, enten fordi de ikke er i jobb eller fordi arbeidsgiver ikke gir tilbud om dette, må betale for egen mobilbruk av allerede skattlagt inntekt.
Jeg mener i utgangspunktet at gjeldende regelverk for beskatning av fri telefon fungerer tilfredsstillende. Sjablongbeskatningen er enkel å forholde seg til for både arbeidsgiver og arbeidstager og framstår som en hensiktsmessig modell, særlig sammenlignet med tidligere regler.
Representantene peker på at prisene på elektroniske kommunikasjonstjenester har blitt kraftig redusert siden sjablongreglene ble vedtatt. Jeg enig i at det er grunnlag for å vurdere om gjeldende beløpsgrenser og satser fortsatt er hensiktsmessige. Den økonomiske fordelen er imidlertid ikke bare et produkt av prisen per enhet, men i stor grad også av forbrukets omfang. Tidligere undersøkelse departementet har gjort, tydet på at prisreduksjonen ble oppveid gjennom økt forbruk, slik at den gjennomsnittlige kostnaden for privatabonnementer hadde holdt seg på om lag samme nivå som da reglene ble vedtatt. Det kan imidlertid være hensiktsmessig å vurdere dette på nytt nå.
Jeg er også åpen for å vurdere om de endringene i tjenestetilbud og bruk mv. som representantene peker på, gir grunnlag for andre justeringer i sjablongbeskatningen av elektroniske kommunikasjonstjenester i forbindelse med et fremtidig budsjettopplegg. En avvikling av fordelsbeskatningen for privat bruk av arbeidsgiverfinansiert mobiltelefon er imidlertid ikke veien å gå.