Meldingen gir en helhetlig gjennomgang av regjeringens nordområdepolitikk. Den redegjør for visjoner, mål og virkemidler. Regjeringen ser nordområdepolitikken som et langsiktig prosjekt – et generasjonsprosjekt.

St.meld. nr. 30 (2004–2005) Muligheter og utfordringer i nord la et grunnlag for viktige deler av nordområdepolitikken. Høsten 2005, med grunnlag i Soria Moria-erklæringen, erklærte regjeringen nordområdene som sitt viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken.

Dette ble fulgt opp i 2006 med «Regjeringens nordområdestrategi» og videre i 2009 med «Nye byggesteiner i nord. Neste trinn i regjeringens nordområdestrategi». Disse dokumentene ligger fortsatt til grunn for nordområdepolitikken.

Denne meldingen har et utenrikspolitisk hovedfokus. Det legges særlig vekt på hvordan den strategiske og langsiktige utenrikspolitiske satsingen på nordområdene kan bidra til å styrke grunnlaget for verdiskaping og velferd i hele landet.

Dette er ikke en «Nord-Norge-melding» og heller ikke en distriktspolitisk gjennomgang. Nordområdepolitikken handler om å styrke Norges posisjon i nord ved å trekke veksler på erfaringer, kunnskap og ressurser fra hele landet. Vi skal ivareta norske interesser, styrke grunnlaget for verdiskaping, sikre en bærekraftig forvaltning av miljøet, utnytte ressursene på en god måte og forsterke nærvær og samarbeid i nord.

Mens meldingen angir retning og ambisjoner på noen utvalgte områder, vil den konkrete oppfølgingen på de ulike politikkområder presenteres i de ansvarlige departementers egen kommunikasjon med Stortinget. Satsingene som omtales i denne meldingen må også sees i sammenheng med blant annet Svalbardmeldingen (Meld. St. 22 (2008–2009)), den oppdaterte forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (Meld. St. 10 (2010–2011)), Petroleumsmeldingen (Meld. St. 28 (2010–2011)), Nasjonal transportplan og andre plandokumenter på relevante sektorer.

Meldingens del I viser hvordan de siste 20 årene har formet grunnlaget for nordområdepolitikken. På dette fundamentet skisserer regjeringen norske hovedmål i nordområdepolitikken de neste 20 årene.

Meldingens del II gjennomgår sentrale utenrikspolitiske sider ved Norges rolle som en ansvarlig aktør i nord.

Meldingens del III gjennomgår nordområdepolitikkens relevans på andre sentrale områder.

Med ståsted i 2011 kan vi se tilbake og beskrive noen hovedkjennetegn ved utviklingen frem til i dag. Nordområdene er blitt en gjenkjennelig ramme for norsk politikk. Med de føringene som er lagt i et bredt spekter av satsinger og initiativ nasjonalt, regio-nalt, lokalt og internasjonalt, kan vi anslå områder som sannsynligvis vil prege de neste 20 årene.

1990–2010: Nordområdene i støpeskjeen

Syv overordnede tema trer frem som sentrale i utviklingen av dagens nordområdepolitikk:

1) Fordyping og fornyelse av samarbeidet med Russland

Forholdet til Russland utgjør en hovedstolpe i norsk nordområdepolitikk. I løpet av to tiår har forholdet gått fra den kalde krigens konfrontasjon til et forhold preget av økt tillit, flere kontaktpunkter og voksende samarbeid.

Barentssamarbeidet og Arktisk råd har blitt til viktige møteplasser for Norge og Russland. Gjennom folk-til-folk-samarbeidet i nord er det etablert kontakter på de fleste områder. Det gir Norges forhold til Russland i nord en helt ny kvalitet.

Likevel møter vi fortsatt krevende utfordringer som følge av ulik politisk og forvaltningsmessig kultur. Russland har en rekke utfordringer knyttet til det politiske systemet, demokratiet, rettssikkerheten, respekten for menneskerettighetene og rammebetingelser for næringslivet.

Vår sikkerhetspolitiske forankring i NATO er et viktig bidrag til stabilitet og forutsigbarhet i vårt nærområde.

2) Utvikling av et bredt nordområdediplomati

Barentssamarbeidet er blitt en bærebjelke i det organiserte regionale samarbeidet i nord. Nære bånd mellom menneskene nord i Norge og nordvest i Russland har dertil blitt et viktig supplement og til tider et korrektiv til den hovedstadsdrevne utenrikspolitikken. Samtidig har disse båndene skapt grunnlag for ny økonomisk vekst og styrkede mellommenneskelige forbindelser.

Arktisk råd var i utgangspunktet et miljøvernsamarbeid. Samarbeidet har etter hvert fått et stadig sterkere fokus på klimaendringene og de store konsekvensene disse kan få i Arktis. I dag omfatter samarbeidet i Arktisk råd, i tillegg til klima og miljø, også skipsfart, helhetlig forvaltning, olje og gass, turisme, utdanning, forskning, helse og spørsmål knyttet til økonomisk og kulturell aktivitet. Arktisk råd er det eneste sirkumpolare og det ledende politiske organet for arktiske spørsmål.

Gjennom nordområdedialoger med land utenfor Barentsregionen har norske myndigheter regelmessig informert om norske syn og vurderinger, og åpent drøftet utfordringer og muligheter.

EU, sentrale EU-land og flere land i Asia utformer nå en arktisk politikk, slik alle statene som grenser direkte til Arktis allerede har gjort. Vi ser at stadig flere stater anser at de har verdier og interesser å ivareta, og at de derfor bygger opp egen kunnskap og kapasitet for dette formål. Det samme gjør internasjonale organisasjoner og kommersielle aktører.

3) Kunnskap om alarmerende klimaendringer

Fokuset på globale klimaendringer skapte økt oppmerksomhet om nordområdene. Dette fordi endringene her syntes å komme tidligere og være sterkere enn i andre regioner, og vil påvirke klimautviklingen globalt. Et omfattende arbeid om klimaendringene i Arktis gav et viktig bidrag til utviklingen av den fjerde hovedrapporten fra FNs klimapanel i 2007.

Flora, fauna og hele økosystemer påvirkes i økende grad, og urfolkenes tradisjonelle livsform og næringsgrunnlag utfordres. Endringene kan gi store konsekvenser for folks levekår i andre deler av verden.

Issmeltingen fører samtidig til økt tilgang til ressurser i nordområdene og nye muligheter for skipstrafikk, noe som fører til en økende interesse for å utnytte ressursene i Arktis og økt maritim aktivitet. I de senere årene har vi sett de første kommersielle gjennomfartene med gods- og varetransport mellom Europa og Asia gjennom Den nordlige sjørute.

4) Helhetlig havforvaltning har sikret ressursene

Forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten var den første forvaltningsplanen for et norsk havområde. Planen har dannet utgangspunkt for arbeidet med helhetlige forvaltningsplaner for andre norske havområder. Arbeidet med forvaltningsplanene for norske havområder har også fått betydelig internasjonal oppmerksomhet.

Norge forvalter enorme havområder, med noen av verdens rikeste fiskeressurser. Havressursene har alltid vært et viktig grunnlag for levedyktige lokalsamfunn og bosetting langs norskekysten. Ressursgrunnlaget er i dag svært robust. Samtidig som fisket fremstår som en tidsmessig, oppegående og lønnsom næring, har fiskerisektoren siden 1970-80-tallet også hatt en enorm vekst innen havbruk.

Nest etter petroleumssektoren er fiskerisektoren vår største eksportnæring. Norsk sjømats eksportverdi var i 2010 på 53,8 mrd. kroner – eksportrekord for syvende år på rad.

Torskebestanden i Barentshavet er i dag verdens største, hysebestanden er rekordhøy og loddebestanden er sterk. De siste 10–12 årene har det norsk-russiske samarbeidet gitt svært gode resultater, også mot ulovlig, urapportert og uregulert (UUU) fiske i Barentshavet og Norskehavet.

Samtidig åpner ny kunnskap om marine organismer spennende fremtidsmuligheter for ny og bærekraftig verdiskaping gjennom marin bioprospektering.

5) Konturene av en olje- og gassregion

Antakelsen av at en stor del av verdens uoppdagede petroleumsressurser befinner seg i arktiske områder, er en viktig årsak til den økende interessen for Arktis.

Barentshavet er ett av havområdene hvor man forventer å finne store petroleumsressurser. I 1986 ble det gjort store funn på Sjtokmanfeltet på russisk side. På norsk side fant man i 1980 Snøhvit, hvor utbyggingen startet i 2001, som første felt til havs. Funnene på Skrugard og Norvarg i 2011 har på nytt skapt forventninger.

Avgrensningsavtalen som trådte i kraft 7. juli 2011, åpner nye områder for petroleumsleting i det sørlige Barentshavet. Muligheter for norsk-russisk samarbeid er mange. Samtidig skaper økt petro-leumsaktivitet nye miljøutfordringer i havområder med sårbare økosystem.

Utsiktene til utnyttelse av olje- og gassressursene i nord har gjort at deler av den norske offshorenæringen og leverandørindustrien posisjonerer seg gjennom kompetansebygging og strategiske investeringer.

6) Gjennomslag for havrettens prinsipper

Det har de siste tiår skjedd viktige avklaringer i spørsmål om jurisdiksjon i Norskehavet, Barentshavet og Polhavet som berører Norge. Nær alle utestående grensespørsmål vedrørende Norge er nå avklart.

Norge er den første av de arktiske statene som har fått avklart sin kontinentalsokkels yttergrense. Norge har ansvar for havområder som er syv ganger større enn norsk landområde. Bekreftelsen fra de fem kyststatene rundt Polhavet, blant annet gjennom en ministererklæring (Ilulissaterklæringen) i 2008, om å legge havretten til grunn for avklaring av jurisdiksjonsspørsmål og forvaltning i de arktiske havområdene, har stor betydning.

7) Et nettverk av samarbeid tar form

Siden avslutningen av den kalde krigen er det vokst frem flere samarbeidsordninger i nord. Forholdet til Russland er utviklet gjennom tosidige forbindelser, men også som en del av Barentssamarbeidet og gjennom Arktisk råd. Det tradisjonelle nordiske samarbeidet har også viet mer oppmerksomhet til nordområdespørsmål.

Stoltenberg-rapporten fra 2009 skisserer konkrete ambisjoner for nordisk samarbeid innen utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Den nordlige dimensjon er et partnerskap mellom EU, Island, Norge og Russland. Den er oppstått som ledd i nordlige EU-lands arbeid med å styrke EUs engasjement nordover. Samarbeidet er organisert gjennom ulike partnerskap (miljø, transport og logistikk, helse, kultur).

2011–2030: Retning og overordnede ambisjoner

Historien kan komme til å vise at vi i 2011 stod ved inngangen til nordområdenes tiår. Regjeringen mener utviklingen i nordområdene har et stort potensial for å bidra til å styrke det langsiktige grunnlaget for sysselsetting og verdiskaping, ikke bare i de nordlige deler av landet, men for hele Norge og norske interesser.

Det er et overordnet mål å legge til rette for økt verdiskaping i nordområdene. Dette må skje på en måte som ivaretar hensynet til miljø, klima og urfolk.

Kunnskap er navet i nordområdepolitikken. Regjeringen har tatt konkrete skritt for å bidra til systematisk bygging av kunnskap og kunnskapsinfrastruktur, ved universitetene, høgskolene og andre kunnskapsmiljøer. Regjeringen er opptatt av å konsolidere og utvikle disse og nye miljøer videre. Regjeringen mener det vil være viktig å engasjere fremragende kunnskapsmiljøer i andre land og tilrettelegge for personutveksling med innovative bedrifter og kunnskapsinstitusjoner på aktuelle områder.

På denne bakgrunn skisserer regjeringen her syv utviklingslinjer som vil forme norske satsinger og prioriteringer i nordområdepolitikken:

1) En ny energiregion i Europa

Barentshavet ligger an til å kunne bli en viktig europeisk energiregion. Petroleumsleveranser fra denne regionen vil kunne styrke europeisk energisikkerhet og kunne gi viktige bidrag til verdens energiforsyning, samtidig som det kan gi grobunn for industri- og tjenesteutvikling i den nordlige landsdel.

Regionen har også et potensial innen utvikling av fornybar energi som vannkraft, vind- og bølgekraft.

Energidimensjonen vil etter alt å dømme være den viktigste driveren for økt oppmerksomhet om våre nordlige områder i politiske og økonomiske miljøer i andre deler av verden. Gitt regionens sårbare miljø vil spørsmål knyttet til miljøstandarder, teknologi, beskyttelse av særlig verdifulle områder og beredskapssystemer bli viktige.

Gass fra Barentshavet kan bli en viktig europeisk energiressurs. Norge og Europa er langsiktige gasspartnere.

Forventningene om økt aktivitet kan gi grobunn for omfattende norsk-russisk offshore-samarbeid, og bidra til verdiskaping, økt sysselsetting og økte ringvirkninger i de nordlige deler av Norge og Russland.

2) En ny industriæra i nord

Regjeringen vil prioritere satsing på utvikling av ny kunnskap om nye muligheter for industri, verdiskaping og arbeid i nord.

Forsvarlig utnyttelse av petroleumsressursene i havet har et særlig stort potensial. Regjeringens ambisjon er at utviklingen av denne næringen må gi muligheter for lokal verdiskaping og utvikling.

Potensialet for økt næringsaktivitet gjør det enda mer interessant å utvikle det økonomiske samarbeidet med Russland, Sverige og Finland i nord. Regjeringen vil legge til rette for et bredt og tett næringsmessig samarbeid med disse landene.

Regjeringen vil holde nær kontakt med regionale myndigheter og Sametinget i disse spørsmål.

3) Et foregangsområde for helhetlig havforvaltning

Allerede i dag ser vi et utstrakt samarbeid om bevaring av miljøet og bærekraftig forvaltning av de levende ressursene i nord. Regjeringens ambisjon er å være ledende på dette området i årene som kommer.

En god miljø- og ressursforvaltning forutsetter også styrket samarbeid mellom de arktiske statene, og med de stater og aktører som har virksomhet i nordområdene. Samarbeidet her vil bli viktig for harmonisering av standarder og regelverk for forsvarlig forvaltning av havområdene i nord.

4) Polhavets økende tiltrekning

I dag benytter handelsskip på kommersielle vilkår nordlige sjøruter for å utnytte muligheten for kortere reisetid og lavere kostnader. Det er grunn til å tro at aktiviteten vil øke. For Norge byr det på utfordringer og risiko knyttet til økt skipsfart langs norskekysten, men også muligheter når det gjelder å betjene denne trafikken.

I de nærmeste årene er det likevel transporter til og fra Russland og aktivitet knyttet til petroleumsvirksomhet som er forventet å stå for den vesentligste delen av transportveksten.

Kina, Japan, Sør-Korea og Singapore er opptatt av de mulighetene de nordlige sjøruter skaper. Utvik-lingstrekkene øker den strategiske betydningen av Norges kystlinje og havnekapasitet.

Økt aktivitet kan gi større behov for regulering i de nordlige havområdene og vil kunne få betydning for søk- og redningskapasitet og oljevernberedskap.

5) En global kunnskapsbank for miljø, klima og samfunn

Kunnskap fra Arktis er allerede i dag avgjørende for å forstå ikke bare regionale, men også globale sammenhenger i klimasystemet. Samtidig er kunnskap om klimaendringene, havforsuring og hvilke konsekvenser dette vil få i nord, helt sentralt for miljø- og ressursforvaltningen.

Senter for klimadynamikk ved Bjerknessenteret i Bergen, kunnskapsmiljøene tilknyttet Universitetet i Tromsø og Framsenteret, Universitetet i Nordland, CICERO og andre sterke miljøer gir Norge en fremtredende rolle i internasjonalt samarbeid om det arktiske klima og konsekvensene av klimaendringene. Regjeringen legger stor vekt på å støtte disse fremragende kunnskapsmiljøene slik at de forblir internasjonalt ledende.

I årene som kommer skal Svalbard videreutvikles som plattform for forskning, høyere utdanning og overvåking.

6) Sterkt og nyskapende samarbeid i nord

Regjeringen vil at Arktisk råd, Barentsrådet og Den nordlige dimensjon videreutvikles og styrkes. Regjeringen ønsker at Norge fortsatt skal være en pådriver for å fordype og utvide dette samarbeidet, med åpne kanaler til ikke-arktiske stater og partnere utenfor regionen.

Kontakt og samarbeid mellom akademiske og andre kunnskapsmiljøer på tvers av landegrensene i nord har bidratt til et sterkere nettverk. Regjeringen vil i årene som kommer bidra til utvidelse og forsterking av slike miljøer mellom Norge og nabostatene, og nordamerikanske, europeiske og asiatiske miljøer.

Forvaltning av petroleumsressursene og fastsettelse av vilkår for leting og utvinning er et nasjonalt ansvar. Et internasjonalt samarbeid er ønskelig når det gjelder kunnskapsutvikling vedrørende miljø og sikkerhet.

Det samme gjelder muligheten til å videreutvikle samarbeidet med Russland innen disse regionale rammene. Norge og Russland har innledet et viktig samarbeid om å opprette et felles program for miljøovervåkning, og å legge grunnlaget for en helhetlig forvaltningsplan for den russiske del av Barentshavet basert på de samme prinsipper som den norske.

Samarbeidet innenfor Arktisk råd har blitt styrket. I 2011 ble den første juridisk bindende avtalen fremforhandlet mellom Arktisk råds medlemsland om søk- og redningssamarbeid i Arktis. Høsten 2011 startet forhandlinger mellom Arktisk råds medlemsland, om et arktisk oljeverninstrument, ledet av Norge sammen med USA og Russland.

Norge anerkjenner andre staters legitime interesser i Arktis og hilser velkommen nye permanente observatører til Arktisk råd som oppfyller de fastsatte kriterier for slik deltakelse.

Urfolks stilling vil alltid stå sentralt i det regionale samarbeidet i nord.

Norge vil ta initiativ til å utforme en ny erklæring for Barentssamarbeidet som gir visjoner og retning for samarbeidet de neste 20 år.

7) Nytt geopolitisk sentrum i nord

Den strategiske og geopolitiske interessen for nordområdene var gjennom mer enn fire tiår formet av den kalde krigens logikk og regionens utilgjengelighet.

Fortsatt har de nordlige områdene militærstrategisk interesse, blant annet gjennom lokalisering av deler av den russiske atomvåpenstyrken og som øvingsområde for viktige fly og marineenheter. Norge legger vekt på å fortsette utviklingen av et tett og forutsigbart samarbeid med Russland i nord.

Norge har flyttet Forsvarets fellesoperative hovedkvarter til Bodø og flyttet tyngdepunktet for Forsvarets ressurser og aktivitet nordover. Forsvaret vil i tiden fremover ha et økende fokus på å løse sine oppgaver i nord.

I årene som kommer vil Norge videreføre sin lange tradisjon med å invitere til allierte øvelser i våre områder, særlig i nord.

For Norge vil det også i fremtiden være viktig å sikre at de grunnleggende folkerettslige prinsippene etterleves, og at kyststatenes særlige rettigheter og ansvar respekteres. Det er et godt utgangspunkt at de arktiske kyststatene er enige om de folkerettslige spillereglene. Det vil være viktig for norsk nordområdediplomati å styrke og befeste denne enigheten ytterligere internasjonalt.

Klimaendringene, økt tilgang til naturressurser og økende menneskelig aktivitet tegner nå nordområdene som en region av betydelig geopolitisk interesse – et nytt geopolitisk sentrum. Det er regjeringens overordnede mål å utnytte de muligheter som dette gir, og samtidig forvalte miljø og ressurser på en bærekraftig måte og opprettholde nordområdene som en fredelig og stabil region.

2 – Strategiske prioriteringer og resultater

Meldingen gjengir de sentrale utenrikspolitiske målene skissert i Soria Moria-erklæringene.

Kunnskap, aktivitet og nærvær er retningsgivende begreper for regjeringens satsing på nordområdene.

For å gjennomføre hovedmålsettingene i nordområdepolitikken har regjeringen formulert en rekke overordnede strategiske prioriteringer. Disse kan sammenfattes i 15 punkter:

• 1. Norge skal være ledende på kunnskap om, for og i nordområdene

• 2. Regjeringen vil hevde suverenitet og utøve myndighet i nord på en troverdig, konsekvent og forutsigbar måte.

• 3. Regjeringen vil at Norge skal være den fremste forvalter av miljøet og naturressursene i nordområdene

• 4. Regjeringen vil styrke overvåking, beredskap og sjøsikkerhet i de nordlige havområder

• 5. Regjeringen vil styrke og videreutvikle samarbeidet med Russland

• 6. Regjeringen vil styrke og videreutvikle samarbeidet med øvrige arktiske land og intensivere dialogen med andre partnere vi har felles interesser med i Arktis

• 7. Regjeringen vil styrke samarbeidet i Arktisk råd og i regionale fora som Barentssamarbeidet og Den nordlige dimensjon

• 8. Regjeringen vil fortsette arbeidet for gjennomføringen av havretten, og videreutvikle standarder og regelverk på relevante områder

• 9. Regjeringen vil legge til rette for videreutvikling av en bærekraftig fiskeri- og havbruksnæring i nord

• 10. Regjeringen vil legge til rette for en forsvarlig utnyttelse av petroleumsressursene i nord

• 11. Regjeringen vil legge til rette for sikker sjøtransport og maritim næringsvirksomhet i nord

• 12. Regjeringen vil fremme landbasert næringsutvikling i nord

• 13. Regjeringen vil, også i samarbeid med våre naboland, videreutvikle infrastrukturen i nord for å støtte opp om næringsutvikling

• 14. Regjeringen vil at nordområdepolitikken fortsatt skal bidra til å trygge urfolks kultur og livsgrunnlag

• 15. Regjeringen vil videreutvikle kultursamarbeidet og folk-til-folk-samarbeidet i nord

For en presentasjon av resultater og prioriteringer under hvert av de 15 punktene vises til omtale i meldingen.

3 – En helhetlig politikk for nordområdene

Situasjonen i nordområdene karakteriseres i dag av stabilitet og samarbeid. Regionen står foran betydelige endringer knyttet til klima, økt etterspørsel etter naturressurser og bruk av havområdene. Regjeringen legger avgjørende vekt på å bidra til å bevare og forsterke det gode samarbeidet man ser i regionen i dag, og mener det er viktig å fortsatt spre kunnskap internasjonalt om utviklingen i nordområdene.

Regjeringen ønsker å tilrettelegge for et tett og åpent samarbeid med aktører som ønsker å være med på å utvikle mulighetene i nord. Regjeringen vil prio-ritere verdiskapingsdimensjonen i norsk nordområdepolitikk høyere.

Et forsterket samarbeid mellom de tre nordlige fylkene er av særlig betydning, men perspektivet bør utvides. Ivaretakelse av Norges interesser i nordområdene krever at hele nasjonens kunnskap, ressurser og erfaring mobiliseres. Derfor vil regjeringen støtte økt samarbeid mellom relevante kunnskaps- og næringsmiljøer i hele landet.

Norges satsing i nord må også ses i en geopolitisk sammenheng. Aktører som Russland, USA, EU og Kina har interesser i regionen som de tillegger økende vekt, og Norge må følge denne utviklingen og ivareta sine interesser i nord også i lys av dette.

Havområdene i Arktis utgjør fortsatt en viktig geopolitisk dimensjon i USAs og Russlands strategiske kjernevåpenpolitikk, hvor særlig amerikanske varslingssystemer og den russiske Nordflåten er sentrale.

Nordøst-Asia (Kina, Japan og Sør-Korea) er et globalt kraftsentrum som setter sitt preg på utviklingen i Arktis. Dette skjer gjennom politisk engasjement og investeringer i næringsliv og teknologi, kombinert med langsiktig satsing på forskning og kunnskapsoppbygging.

Det antas å være betydelige ressurser i nordområdene. En rekke land har strategiske interesser i hvordan energireservene i Arktis blir utnyttet i årene som kommer.

Behovet for mat til klodens stadig større befolkning vil fortsette å øke. Noen av de rikeste og best bevarte fiskebestandene i verden finner vi i arktiske strøk.

Norge har bidratt til å styrke samarbeidet både mellom de fem kyststatene og mellom alle de åtte medlemmene av Arktisk råd, samt Havrettens posisjon.

I løpet av de siste tiårene har temperaturene i Arktis steget dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet. Den gjennomsnittlige årsmiddeltemperaturen i regionen er 2°C høyere enn for hundre år siden.

Dette forårsaker raske endringer i det fysiske miljøet. Utviklingen mot et isfritt polhav ser ut til å gå langt raskere enn det FNs klimapanel la til grunn i sin siste rapport i 2007.

Mindre is vil gi bedre seilingsforhold og lettere tilgang til naturressurser, noe som igjen vil kunne gi grunnlag for ny næringsaktivitet. Regjeringen vil styrke søk- og redningskapasiteten og beredskapen mot akutt forurensning. Regjeringen prioriterer dette nasjonalt og internasjonalt innenfor Arktisk råd, samarbeidet med Russland og internasjonale organisasjoner som IMO.

Økte konsentrasjoner av CO2 i atmosfæren fører også til havforsuring. Dette vil kunne påvirke økosystemene i stor grad, og forventes å få konsekvenser for fiskerier og andre næringer basert på høsting av marine ressurser.

Økt skipstrafikk og ressursutnyttelse kan gi ytterligere press på økosystemer og arter som er sårbare for klimaendringer.

Regjeringen styrker kunnskapen om klimaendringene i Arktis og konsekvenser globalt og regionalt gjennom den nasjonale satsingen i Framsenteret i Tromsø og Bjerknessenteret i Bergen. Regjeringen har derfor vektlagt dette samarbeidet blant annet innen rammen av Arktisk råd.

Regjeringen ønsker å prioritere dette arbeidet også fremover, både som et bidrag fra de arktiske landene i det internasjonale klimaarbeidet og for å være forberedt på de endringene som vil komme i regionen.

Regjeringen vil være en pådriver for at klimatilpasning blir et sentralt tema for arbeid under Arktisk råd og andre samarbeidsfora i nordområdene.

Ifølge Nordisk institutt for studier av forskning, innovasjon og utdanning (NIFU) var de totale private og offentlige utgiftene til nordområdeforskning på vel 2,7 mrd. kroner i 2009.

Regjeringen mener det er nødvendig med et tettere samarbeid og klarere arbeidsdeling mellom forsknings- og utdanningsinstitusjonene for å sikre kvalitet og kritisk masse. Regjeringens mål er at man gjennom dette skal få høyere kvalitet, relevans og tettere kontakt med samfunns- og næringsliv.

Regjeringen har iverksatt flere tiltak for på lengre sikt å bedre rekrutteringen til samiske språk og samisk lærerutdanning.

En revidert strategi for høyere utdanningssamarbeid med USA og Canada ble lansert høsten 2011.

Arktisk universitet er et nettverk mellom høyskoler og universiteter i de sirkumpolare landene, som støttes opp med blant annet stipendordninger og midler til utvikling av felles utdanningsprogrammer. Regjeringen ønsker å styrke det internasjonale samarbeidet om forskning og høyere utdanning i nordområdene. Forskning og høyere utdanning er, og skal være, en viktig del av norsk virksomhet på Svalbard.

Regjeringen mener at en økende andel av ressursene til forskning i landsdelen må komme på grunnlag av konkurranse på nasjonale og internasjonale arenaer. Dette er viktig for å sikre robuste miljøer basert på kvalitet og relevans.

Skal vi lykkes i nord, må det trekkes veksler på erfaringer og spisskompetanse fra kunnskapsmiljøer over hele landet.

Regjeringen vil arbeide for å utvikle etiske retningslinjer som tar hensyn til urfolk ved økonomisk virksomhet i nord, på grunnlag av gjeldende norsk rettstilstand.

Regjeringen vil legge til rette for at urfolk har gode vilkår for å delta i prosesser og medvirke i planlegging, beslutninger, forvaltning, overvåkning og forskning for å nyttiggjøre seg mulighetene den fremtidige utvikling i nord kan gi. Regjeringen legger vekt på grenseoverskridende urfolkstiltak innen språk, tradisjonskunnskap, kulturbasert næringsutvikling, kapasitets- og kompetansebygging ved samiske institusjoner og organisasjoner, forskning, formidling og utveksling av urfolks kultur og tradisjoner.

4 – Virkemidler i nordområdepolitikken

Utenriksdepartementets tilskuddsmidler for nordområdene og samarbeidet med Russland har økt de senere år og utgjør i 2011 om lag 348 mill. kroner.

Barents 2020 har vist seg som et fleksibelt og effektivt verktøy for å kunne gi rask støtte til initiativer der private aktører deltar for å utfylle det offentlige bidraget (offentlig-privat partnerskap).

Regjeringen ønsker å styrke involveringen av nordnorske kunnskapsmiljøer ved at minst 50 pst. av tilskuddsmidlene under Barents 2020-ordningen skal gå til prosjekter der nordnorske kunnskapsmiljøer deltar.

Tilskuddsordningen for arktisk samarbeid er meget viktig for at Norge skal være en pådriver for kunnskapsutvikling og politikkutforming i Arktis.

Handlingsplanen for atomsamarbeidet ble etablert på 1990-tallet for å følge opp utfordringer relatert til atominstallasjoner og kjernefysisk materiale i Nordvest-Russland.

Gjennom nordområdedialogene ønsker regjeringen å forme dagsordenen i nord og posisjonere Norge som en premissleverandør. Regjeringen ønsker å vinne respekt og forståelse for norske synspunkter og interesser i nord, utvikle konkrete samarbeidsprosjekter og at andre land mobiliserer økte ressurser og økt oppmerksomhet til nordområdeforhold.

I økende grad er utviklingen i Arktis et tema som preger dialogene. De vanligste temaene er: klima, skipsfart, ressurser.

Regjeringen vil intensivere dialogen med de landene som ønsker å bli permanente observatører i Arktisk råd. Videre er det etablert en tett dialog med sentrale EU-land som Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Spania, Polen, Nederland og Italia.

En samarbeidsavtale (MoU) med Island om arktisk forskningssamarbeid ble undertegnet på utenriksministernivå i september 2011.

Regjeringen ønsker å styrke dialogen om nordområdespørsmål også på parlamentarisk nivå, og vil derfor ta initiativ til årlige dialoger mellom Utenriksdepartementet og parlamentarikerforsamlinger som har betydning for nordområdene.

Alle land som har lagt frem nordområdestrategier, opptatt av å bevare fred, stabilitet og forutsigbarhet, en bærekraftig forvaltning og utvikling av de fornybare og ikke-fornybare ressursene i nordområdene, respekt for havretten og at det folkerettslige rammeverket i Arktis er på plass gjennom FNs havrettskonvensjon, og viktigheten av Arktisk råd.

Utenriksdepartementet har ansvaret for å koordinere regjeringens nordområdepolitikk.

Det foreslås å opprette et samordningsforum ledet av utenriksministeren med deltakelse av fylkesrådslederne i Nordland, Troms og Finnmark, samt sametingspresidenten. Hovedformålet med utvalget vil være samordning og informasjonsutveksling med hovedvekt på den utenrikspolitiske og grenseregionale dimensjon i nordområdepolitikken.

Det er opprettet en egen seksjon som har hovedansvaret for arbeidet med og koordineringen av nordområdesaker i utenriksdepartementet. Utenriksstasjonene i de arktiske stater og andre sentrale land setter også av ressurser for å fremme norsk nordområdepolitikk. Meldingen vil ikke føre til noen endringer i Utenriksdepartementets og utenriksstasjonenes administrative oppsett for behandling av nordområderelaterte saker.