Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at regjeringen har gjennomført en snuoperasjon i norsk landbruk etter 2005. Siden 2005 har jordbruket hatt en vesentlig sterkere inntektsvekst enn andre grupper. I tillegg er skogpolitikken gjenreist, og vi har i dag et landbruk som leverer et rikere mangfold av produkter.

Målet om landbruk over hele landet er ivaretatt.

Flertallet merker seg at det i meldingen slås fast at regjeringen vil fortsette satsingen på norsk landbruk og videreutvikle denne politikken.

Flertallet merker seg at regjeringen som en oppfølging av Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse og styring i jordbruket, jf. Dokument 3:12 (2009–2010), vil videreutvikle mål- og resultatstyringen på det landbruks- og matpolitiske området. Flertallet ser dette som svært viktig, for å sikre at man innretter ressursinnsatsen slik at gjennomføringen av politikken skjer på en mest mulig effektiv måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til Meld. St. 9 (2011–2012) om landbruks- og matpolitikken. Disse medlemmer ønsker den lenge varslede meldingen velkommen. Som et land med lange mat- og landbrukstradisjoner vil mat- og landbrukspolitikk være et tema med stor betydning for samfunnet vårt. Alle nordmenn har et forhold til maten på tallerkenen vår – det være seg laks fra Hitra, villsau fra Austevoll, melk fra Røros eller erter fra Ringerike. Samtidig har vi blitt mer og mer vant til nye smaker fra utlandet, og vårt forhold til mat og landbruk er stadig i endring. Samfunnsendringene krever en ny og bedre landbrukspolitikk.

Disse medlemmer vil understreke landbrukets sterke tilknytning til tradisjonelle borgerlige verdier som respekten for privat eiendomsrett, frihet til å drive næringsvirksomhet og vern om kultur og natur. Den frie og selvstendige bonden har vært med på å legge grunnlaget for den nasjonen vi i dag kjenner som Norge. Disse medlemmer viser til den sterke stillingen norske bønder tradisjonelt har hatt i det norske samfunnet. Bondestanden gjorde flere ganger opprør under dansketiden da kongen i København skrev ut flere skatter og avgifter. Den selvstendige norske bonden har ønsket minst mulig inngripen og mest mulig frihet. Dette er verdier som bare er forenlig med et borgerlig samfunnssyn. Disse medlemmer vil på bakgrunn av dette historiske bakteppet understreke at Meld. St. 9 (2011–2012) omhandler et saksområde med lange og stolte tradisjoner. Det er derfor viktig at meldingens ambisjoner og målsettinger er forankret i en forståelse av bøndenes viktige stilling i det norske samfunnet.

Disse medlemmer ønsker å ta i bruk nye virkemidler for å sikre at de bøndene som ønsker å bli i eller komme inn i yrket, skal oppleve en lettere hverdag og få lyst til å satse videre. Til grunn for utviklingen av vår politikk for norske bønder, ligger noen grunnleggende verdier disse medlemmer har for det norske samfunnet:

• personlig frihet og livskvalitet

• det skal lønne seg å jobbe og å investere i norsk landbruk

• politiske virkemidler skal være målrettede og realistiske

Disse medlemmer mener det er enkeltmenneskers innsats i hverdagen som har formet det norske samfunnet til ett av verdens beste å bo i. Derfor er enkeltbøndenes muligheter til å få utvikle sin gård og drift, avgjørende. Disse medlemmer ønsker å fremme en ja-kultur hos myndighetene. En vesentlig livskvalitet i bondeyrket er nettopp friheten over egen hverdag, en frihet som må utvides ved å gjenreise eiendomsretten og det kommunale selvstyret.

Disse medlemmer mener utfordringene innen norsk landbruk er store – ikke minst tærer det på mange bønder at forskjellen mellom det virkelige liv og den virkelighet som beskrives av offentlige myndigheter er stor. Disse medlemmer mener at nytenking og nye løsninger er nødvendig. Støtteordningene må utvikles slik at effektiv drift gir lønnsomhet. Det skal lønne seg å drive jordbruk, også når det skjer i kombinasjon med andre yrker – slik hverdagen er for flertallet av norske bønder. Men det må bli slutt på at regelverket har store begrensninger. De som ønsker å være bonde på heltid og å vokse må få flere muligheter og færre reguleringer.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har sagt at hvert nedlagte bruk er et personlig nederlag. Men antallet norske bønder synker, og det er nå færre enn 50 000 registrerte jordbruksforetak. Bondefamiliens inntekt er nå bygget slik opp at bare 40 prosent av inntektene kommer fra konvensjonelt jordbruk, ifølge tall fra NILF. Disse medlemmer mener det er helt avgjørende at den offisielle virkelighetsbeskrivelsen av norsk jordbruk faktisk stemmer med realitetene. Med bind for øynene er det vanskelig å utforme god politikk. Disse medlemmer vil understreke at landbrukspolitikken skal være realistisk i forhold til utøverne.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen ofte kritiserer andre partiers landbrukspolitikk, men ikke leverer på egne løfter om landbruk i hele landet. Riksrevisjonen har konkludert med at det er en økende konsentrasjon av jordbruksbedrifter i Rogaland, på Østlandet og i Nord-Trøndelag, og at enkelte produksjonsformer ikke er tilstrekkelig attraktive til at rekrutteringen sikres i et langsiktig perspektiv.

Disse medlemmer vil at landbrukspolitikken og landbruksbyråkratene fester blikket på bonden som står i yrket, og ikke ser seg blind på om en eiendom er registrert som en landbrukseiendom i offentlige registre eller ei. Kreftene brukes feil når forvaltningen jakter bopliktsyndere – og ikke lar bonden utvikle gården sin videre. Norsk landbrukspolitikk er utformet slik at næringen pålegges ansvar for en rekke samfunnsmål som har lite å gjøre med et lønnsomt og levekraftig landbruk. For eksempel sier meldingen at landbrukspolitikken skal utformes for å oppnå følgende mål:

• distriktspolitiske hensyn

• variert bruksstruktur over hele landet

• selvforsyningsgrad og matsikkerhet

• kulturlandskap

• bondens inntektsutvikling

• kompensasjon for tap av inntekt som følge av internasjonale avtaler

Disse medlemmer viser til at bare 45 prosent av tilskuddene over jordbruksavtalen er orientert mot flere av hovedmålene, ifølge Dokument 3:12 (2009–2010). De øvrige er spesifikke tilskudd. 28 prosent er rettet mot å nå distrikts- og bosettingsmål, 23 prosent er rettet mot å nå miljømål, mens 4 prosent er rettet mot mål om mat- og forbrukerorientering. Ved å rendyrke sammenhengen mellom mål og virkemidler vil morgendagens politikere lettere se om ordningene som er vedtatt faktisk virker, og slik at nødvendige justeringer kan foretas. Landbruksnæringen er ikke annerledes enn andre næringer. Dersom den er lønnsom, blir både bosetting og sysselsetting med på lasset.

Disse medlemmer mener det ville vært riktig å være mer tilbakeholdne med løftene i målsettingene, og heller gitt næringens utøvere tro og optimisme på sin fremtid gjennom å supplere med virkemidler som kunne gjøre målsettingene troverdige. Disse medlemmer ønsker også å legge til rette for en økt matproduksjon og for en best mulig lønnsomhet hos næringens utøvere, men mener dette må forankres i en forbedring av konkurransekraften i landbruket. Disse medlemmer vil heller ikke stille spesielle krav til innsatsmidlene til den økte matproduksjonen over tid eller krav til hvor i landet den skal foregå. Disse medlemmer mener best konkurransekraft oppnås hos næringsaktørene ved at de har best mulige generelle rammebetingelser, en størst mulig fleksibilitet i forhold til egen drift og egen eiendom, og at budsjettstøttemidler så langt det er mulig innrettes for å stimulere til økt virksomhet der hvor det kan gi best mulige resultater med tanke på produksjonsutbytte og lønnsomhet.

Disse medlemmer vil påpeke landbruks- og matmeldingens store svakhet: fravær av objektiv evaluering av effekten og betydningen av dagens virkemidler. Det er spesielt oppsiktsvekkende at meldingen unnlater å ettergå dagens fundamentale virkemidler i utforming og gjennomføring, selve jordbruksavtalen og markedsordningene.

Disse medlemmer forventer at en landbruks- og matmelding, uansett farge på regjeringen som avgir den, tar seg bryet med grundige, objektive analyser av de bærende virkemidlene i landbrukspolitikken når Stortinget inviteres til å slutte seg til meldingen. Uten dette sentrale elementet i meldingen svekkes klart tilliten til meldingens gode mål og intensjoner. Ikke minst må en allerede nå slå fast at uten at dette er gjennomført – i forkant av en framtidig proposisjon til Stortinget – kan Stortinget vanskelig behandle en slik proposisjon.

Vitenskapelig dokumenterte og forskerbaserte vurderinger av de mest sentrale virkemidlene i dagens landbrukspolitikk ville ha styrket meldingen. Konklusjoner som sluttet opp om dagens løsninger, ville sikre legitimiteten til videreføring av dagens verktøykasse i landbrukspolitikken. Ved motsatte konklusjoner er det i alles interesse å foreta nødvendig forbedringer.

Disse medlemmer er av den formening at en landbrukspolitikk som skal stå seg i framtiden, må bygges på et bredt politisk flertall.

Disse medlemmer mener en landbrukspolitikk der de helt sentrale bærebjelkene velges av ideologiske årsaker – uten at virkemidlene utsettes for grundige faglige analyser og vurderinger – står i fare for verken å få en bred eller langsiktig nok tillit utenfor landbrukets kjernefamilie.

Med samme begrunnelse er det vanskelig å se at den systematiske konkurransevridningen mellom bondeeid matindustri og annen industri kan videreføres i lengden. Det samme gjelder forskjellsbehandlingen mellom bøndene der samvirkebøndene har klart merinnflytelse over utformingen av bøndenes og matindustriens politiske kår og rammebetingelser. Dette til tross for at i dag er for eksempel bare omtrent halvparten av kjøtt- og fjørfebøndene organisert i Nortura SA.

Disse medlemmer er av den formening at meldingen er svært lite konkret når det gjelder virkemidler generelt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser for øvrig til Fagforbundets innspill til Landbruksmeldingen 6. januar 2012 hvor de uttalte følgende:

«Dette har ført til dramatiske konsekvenser for norsk jordbruk med nedbygging av egne arealer, svekka nasjonal matsikkerhet, fallende lønnsomhet i sektoren, en kritisk gjeldssituasjon og svekka rekruttering. Måten jordbruket i dag forvaltes på er verken er økonomisk, økologisk eller sosialt bærekraftig.»

Disse medlemmer sier seg enige i denne analysen.