Komiteen viser til
at landbrukets viktigste oppgave er å produsere mat.
Komiteen viser til at matindustrien
er en viktig del av en komplett verdikjede for produksjon av næringsmidler,
den største vareproduserende verdikjeden i fastlands-Norge. Det
er et gjensidig avhengighetsforhold mellom norsk næringsmiddelindustri
og norsk landbruk, og komiteen er opptatt av å sikre
verdiskaping og lønnsomhet i hele kjeden. Det er viktig å sikre norsk
matindustri gode og konkurransedyktige rammevilkår, også i forhold
til økt internasjonal konkurranse.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser i
denne forbindelse til at regjeringen i budsjettet 2012 har avviklet
matproduksjonsavgiften, noe som har redusert industriens kostnader
betraktelig. Flertallet er kjent med at man med dette
har innfridd industriens viktigste krav gjennom en årrekke, og lagt
til rette for mer nyskaping og innovasjon i norsk næringsmiddelindustri.
Komiteen viser i denne
forbindelse til at vi trenger en oppegående og innovativ industri, blant
annet for å møte forbrukerkrav til kvalitet og mangfold.
Komiteen viser til at Norge er
netto eksportør av matvarer ved at vi hvert år produserer 20 ganger
det norske konsumet av fisk, noe som i 2010 representerte 2,6 millioner
tonn sjømat til en verdi av 54 mrd. kroner til mer enn 150 land. Komiteen legger
vekt på at norsk sjømat med dette bidrar til matsikkerhet nasjonalt
og globalt, og er i tillegg kjent med at norsk fiskeri- og havbruksteknologi,
samt norsk forvaltningskompetanse, er etterspurt internasjonalt.
Komiteen viser til at norsk matproduksjon
har stolte tradisjoner, og at Norge har råvarer i ypperste klasse
fra land og sjø. Endrede reisevaner og økt innvandring har gitt
nye impulser og ført til et mer variert forbruk av mat enn tidligere. Komiteen er
tilfreds med at regjeringen vil videreutvikle Norge som matnasjon,
og legge til rette for økt regional innovasjon på matområdet med
utgangspunkt i klynger og nettverk. Mat og matkultur gir grunnlag
for verdiskaping, og spesielt de siste årene har vi sett at markedet
for mat med særpreg og lokalmat vokser langt sterkere enn matmarkedet
for øvrig. Komiteen merker seg at produksjon av mat
med lokal identitet vil være det viktigste satsingsområdet for å
utvikle nye næringer på matområdet, og at Verdiskapingsprogrammet
for matproduksjon skal videreføres gjennom det nyopprettede utviklingsprogrammet
for norske matspesialiteter, «Lokalmatprogrammet».
Komiteen ser det som viktig at
det legges til rette for økt verdiskaping basert på norske råvarer,
lokale matbedrifter, regionale fortrinn og destinasjonsutvikling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at hele den norske verdikjeden for mat er avhengig av et sterkt
importvern. Importvernet er en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk,
og en forutsetning for å opprettholde en norsk matvaresektor med
bønder, næringsmiddelindustri og dagligvarehandel. Samtidig må den
norske matindustrien hele tiden leve med konkurransen fra utlandet,
og det er derfor viktig at norsk matindustri har rammebetingelser
som er konkurransedyktige.
Importvernet gjør det mulig å bruke norske ressurser
til matproduksjon, det sikrer avsetningen av norske landbruksvarer
og gjør det mulig å oppnå avtalte priser i jordbruksavtalen. Flertallet er
kjent med at Norge etter gjeldende WTO-avtale har adgang til å benytte
enten kronetoll eller prosenttoll for de viktigste landbruksvarene. Flertallet er
enig i at dette handlingsrommet må utnyttes for å sikre et velfungerende importvern
også i fremtiden.
Flertallet har merket seg at
ved en eventuell ny WTO-avtale vil regjeringen ta i bruk alle de virkemidler
avtalen gir til å sikre den norske matvaresektoren. Flertallet er
enig i dette.
Flertallet legger til grunn at
en eventuell ny WTO-avtale vil innebære betydelige utfordringer
i form av tollreduksjoner og etablering av importkvoter både for
jordbruket og næringsmiddelindustrien. En ny WTO-avtale vil også
ha betydning for utformingen av støtte- og markedsordningene i landbruket. Flertallet forutsetter
at regjeringen fokuserer på disse problemstillingene for å kunne
sikre det norske handlingsrommet for landbrukspolitikken på en god
måte.
Flertallet viser i den forbindelse
til Regjeringserklæringen hvor det står at regjeringen vil:
«(…) sikre et sterkt importvern som en viktig forutsetning
for opprettholdelse av landbruksproduksjonen og en innovativ og
offensiv norsk næringsmiddelindustri i hele landet. Norge skal arbeide
internasjonalt for et internasjonalt rammeverk (EØS/WTO) som sikrer
dette. Ved en eventuell ny WTO-avtale skal regjeringen ta i bruk
alle de virkemidler avtalen gir til å sikre norsk landbruksproduksjon
og norsk næringsmiddelindustri. Ved en slik avtale må det gis kompensasjon
for tap av innekt. Eventuell videreutvikling av våre avtaler med
EU må utformes på en gjensidig fordelaktig basis innenfor partenes
respektive landbrukspolitikk.»
Og videre:
«(…) at man i WTO-forhandlingene anerkjenner retten
til produksjon av mat for egen befolkning.»
Flertallet støtter dette.
Komiteen viser til
at regjeringen har åpnet for import av storfekjøtt fra nærmere definerte
u-land (3 700 tonn fra det sørlige Afrika). Komiteen ser
positivt på dette, og er enig i at landbruksutvikling i u-land er
avhengig av investeringer i infrastruktur, forskning og teknologi,
bedret tilgang på innsatsfaktorer, investeringer i lagring og videreforedling.
Bedre matsikkerhet og bedre organisering av småbønder samt sikring
av deres tilgang til produksjonsressurser som jord, vann og såfrø
er sentrale problemstillinger ettersom kampen om land, vann og naturressurser
øker. Komiteen er kjent med at norske selskaper i
samarbeid med Norad gjør en betydelig innsats på dette området i
flere u-land, og er meget positiv til disse engasjementene.
Sett i lys av utfordringene knyttet
til global matsikkerhet, jf. tidligere omtale, mener komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
at Norge må prioritere landbruksbistand for å stimulere til utvikling
og bedre tilgang på mat.
Flertallet viser til at bevaring
av genetisk mangfold innen landbruket de senere år har fått stor
oppmerksomhet internasjonalt, bl.a. gjennom en økende erkjennelse
av behovet for samarbeid for å sikre tilgang til og rettferdig fordeling
av inntektene fra bruk av det genetiske mangfoldet. Det er satt
søkelys på å styrke rettigheter til utviklingsland som er opphav
til store deler av dette mangfoldet, så vel som på lokalsamfunns
og bønders rettigheter til det mangfoldet som de har vært med å
forvalte. Flertallet ser positivt på dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at solidariteten
med landbruksutviklingen i u-land bør få et sterkere uttrykk fra norsk
side ved at det åpnes for økt import fra flere land og med økte
importkvoter til Norge slik at deres landbruk kan få større markeder
å utvikle seg mot. Tilsvarende bør en fra norsk side også tilstrebe
en slik utvikling i vårt arbeid med internasjonale handelsavtaler
som for eksempel WTO.
Disse medlemmer vil understreke
at internasjonal solidaritet med verdens fattige og særlig overfor
utviklingen av handel med og i den 3. verden gir oss en sterk forpliktelse
til å være aktive for å drive de viktigste internasjonale handelsavtaler,
som WTO-avtalen, fremover.
Disse medlemmer mener at Norge
bør gå foran i arbeidet med å tilrettelegge for økt handel med u-land.
I denne sammenheng mener disse medlemmer at det må
gjøres endringer i GSP-ordningen for å stimulere til økt import
av landbruksvarer fra u-land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at bruken av indikativt tak og sikkerhetsmekanismer
i minst mulig grad bør benyttes der slike virkemidler hemmer import
fra land som har kapasitet og tilfredsstiller kvalitetskravene for
import til Norge.
Komiteen viser til
at som ledd i å utvikle Norge som matnasjon vil det bli etablert
et råd med representanter fra verdikjedene for mat, forsknings-
og utviklingsmiljøer og helse- og forbrukersiden. Komiteen merker
seg at rådet skal se på innsatsen på området i sammenheng, og vurdere
tiltak for i fellesskap å videreutvikle norsk matsektor.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket
seg at Norges import av matvarer, målt i energi, utgjør 50 prosent
av det norske forbruket og at verdien av den årlige importen av landbruksvarer
er fordoblet i løpet av de siste ti årene. Flertallet har
videre merket seg at det norske matvaremarkedet er attraktivt for
matvareeksporterende land som følge av vårt høye nasjonale prisnivå
og at Norge i forhandlinger møter betydelige krav om markedsåpning
for landbruksvarer. Flertallet har merket seg at regjeringen
i internasjonale forhandlinger har lagt avgjørende vekt på å sikre
et handlingsrom for fortsatt å kunne føre en landbrukspolitikk som
ivaretar nasjonale mål for landbruket, og støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at matproduksjon fra land og sjø som
ledd i en bærekraftig produksjons- og verdikjede er sentralt for
vår selvforsyning og matsikkerhet. Disse medlemmer vil
understreke at vår selvforsyning av sjømat er et vesentlig element
i diskusjonen om størrelsen på den nasjonale selvforsyningssikkerheten.
Bare eksporten av oppdrettsfisk og hvitfisk utgjør 38 millioner måltider
daglig. Disse medlemmer viser til at det er et gjensidig
avhengighetsforhold mellom råvareproduksjonen i landbruket for mat,
og foredlingsindustrien og norsk matindustri må derfor ha gode rammebetingelser,
ikke minst i forhold til internasjonal konkurranse. Disse medlemmer viser
til at importvernet er og vil være en viktig pilar både for norsk
landbruk og norsk matvareindustri i årene fremover. Men det er viktig
å være klar over at landbruksnæringens ønske om stadig høyere tollbeskyttelse
av sin egen virksomhet er et tveegget sverd. På den ene siden beskytter
det selvsagt mot import og vil bli benyttet til økning av prisene
ut til norske forbrukere. Men på den annen side øker da råvareprisforskjellene
mellom Norge og verden rundt oss, slik at importen av bearbeidede
råvarer og ferdigvarer til lav toll vil fortsette å øke, samtidig som
grensehandelen vil øke når tollbeskyttelsen tas ut i økte forbrukerpriser.
Det kan på sikt bidra til en større import og grensehandel, en lavere produksjon
basert på norske ressurser, og en svekket næringsmiddelindustri,
altså en utvikling stikk i strid med regjeringens målsettinger for
meldingen.
Disse medlemmer mener at dette
skaper en politisk risiko for matvareindustrien både gjennom prisnedskrivningsordningen
gjennom RÅK-systemet og prisutjevningsordningen for melk. I tillegg
gir bruk av økt tollbeskyttelse over tid krevende utford-ringer
med hensyn til fremtidige tilpasninger av handelsavtaler i EØS/WTO-området,
samt at det bidrar til utvikling av ikke konkurransedyktig produksjon
i Norge. Disse medlemmer maner derfor til varsomhet
med å utnytte det såkalte handlingsrommet i importvernet.
Disse medlemmer vil vise til
at mat- og drikkeindustrien opplever en stadig tøffere konkurranse
fra store internasjonale mat- og drikkeprodusenter. I 1995 hadde
mat- og drikkeindustrien 89 prosent av hjemmemarkedet. I 2010 var
denne andelen redusert til 80 prosent. Andelen importert mat har
på 15 år økt med rundt 200 prosent, og bare fra 2009 til 2010 økte den
med 6 prosent. Vi importerer i dag mat- og drikkevarer (eksklusiv
fisk) for 23,9 mrd. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at i tilknytning til målet om matsikkerhet står produksjon av
nok mat sentralt. Disse medlemmer er samtidig opptatt av
at kostnadene til matkjedene ikke drives urimelig mye i været sammenlignet
med våre naboland, gjennom en «maks-norskhetstenkning» i alle ledd.
Disse medlemmer er av den formening
at vi ikke må bli så opptatte av den nasjonale kornproduksjonen
at det tas i bruk så sterke virkemidler for å øke den, at «det gode
blir det bestes fiende». Nytte og kostnad med økt kornproduksjon
må balanseres med en hensiktsmessig satsing på grovfôrkrevende produksjoner
også i de beste jordbruksområdene. Det er viktig av agronomiske
forhold, av miljømessige utfordringer og behovet for den goodwillen
som skapes for norsk landbruks- og matindustri.
Disse medlemmer mener det viktigste
er at produksjonen av råvarer til norske matvarer starter så tidlig
som praktisk mulig i produksjonskjeden, og innenfor økonomiske rammer
som bidrar til at prisgapet mot våre naboland ikke øker.