5.4 Arbeids- og velferdspolitikk, inntekts-politikk og makroøkonomisk politikk
Arbeidsmarkedet er den mest sentrale fordelingsarenaen i samfunnet, både direkte gjennom lønnsfordelingen og indirekte gjennom å gi muligheter for inntektsmobilitet. Arbeid er en god forsikring mot lavinntektsproblemer og dårlige levekår og en viktig kilde til inntekt, økonomisk trygghet, selvrespekt og selvrealisering. Inn i arbeidslivet har vi med oss vår humankapital i form av blant annet kvalifikasjoner og helse. Sammen med egenskaper ved arbeidsmarkedet avgjør dette langt på vei våre økonomiske ressurser.
Arbeid til alle er et hovedmål for regjeringen, og høy sysselsetting og lav ledighet er avgjørende for en jevn inntektsfordeling. Regjeringen vil fortsatt sikre en høy sysselsetting og lav arbeidsledighet bl.a. gjennom den økonomiske politikken, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og det inntektspolitiske samarbeidet mellom regjeringen og partene i arbeidslivet. Arbeidsmarkedspolitikken støtter opp om grupper som har særlige behov for hjelp til å komme i arbeid, herunder ungdom, langtidsledige, innvandrere og personer med nedsatt arbeidsevne. Store og langvarige lavkonjunkturer kan også medføre at store grupper, særlig unge, på langvarig basis blir satt utenfor arbeidslivet og havner i en situasjon med vedvarende lavinntekt. En ansvarlig økonomisk politikk tar sikte på å stabilisere produksjon og sysselsetting både på kort og lang sikt. Regjeringen viste under den internasjonale finanskrisen i 2008 og 2009 at stabiliseringspolitikken tillegges stor vekt. I den situasjonen ble bruken av oljeinntekter kraftig økt for å opprettholde sysselsettingen.
Høy sysselsetting skaper inntekter, noe som er viktig for å sikre skatteinntekter. Skatteinntektene finansierer offentlige overføringer og tjenester som i stor grad virker omfordelende. Høy deltagelse i arbeidslivet blir stadig viktigere siden den demografiske utviklingen isolert sett trekker i retning av at andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder vil falle framover.
Både nivået på sysselsettingen og arbeidsledigheten, lønnsdannelsen og inntektssikringsordningene påvirker inntektsfordelingen og andelen med lavinntekt. Generelt er det derfor slik at god måloppnåelse innen makroøkonomisk politikk, arbeidsmarkedspolitikk og inntektspolitikk bidrar positivt til måloppnåelsen også i fordelingspolitikken.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen tar omtalen til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det viktigste økonomiske og sosiale skillet i Norge går mellom dem som er i arbeid og dem som står utenfor arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener derfor at den overordnede målsettingen i fordelingspolitikken må være å bidra til at flest mulig mennesker kan få oppleve den trygghet det er å ha et inntektsgivende arbeid å gå til. Disse medlemmer viser videre til at selv om det også er et samfunnsøkonomisk problem at stadig flere faller ut av arbeidsmarkedet, er det først og fremst et problem for den enkelte. Arbeid og livskvalitet henger nært sammen. Arbeid skaper fellesskap, deltakelse og inkludering. Dessuten er manglende tilknytning til arbeidslivet den viktigste årsaken til ny-fattigdommen, og til manglende inkludering av innvandrere.
Disse medlemmer ønsker et samfunn med muligheter for alle, hvor alle har frihet til å leve selvstendig og hvor alle som faller utenfor skal få en ny sjanse. Disse medlemmer viser til at det alltid vil være mennesker som av helsemessige årsaker faller utenfor det ordinære arbeidslivet. For disse skal man ha gode og forutsigbare ordninger som sikrer at de kan ta del i velferdsutviklingen ellers i samfunnet. Disse medlemmer ønsker anstendige ordninger for dem som står utenfor arbeidslivet, men vil samtidig ha fokus på krav til aktivitet, deltakelse og arbeid.
Disse medlemmer er fornøyd med at uførereformen som ble behandlet i 2011 tok opp i seg det disse medlemmer lenge har foreslått ved at den gjør det lettere å kombinere trygd og arbeid. Disse medlemmer vil likevel uttrykke en sterk bekymring for veksten i antallet unge uføre, som ifølge regjeringen selv vil fortsette i de kommende årene. Selv om det er samfunnsøkonomisk svært kostbart at unge mennesker faller utenfor arbeidslivet i ung alder, er det først og fremst en tragedie for de enkeltmenneskene det rammer. Disse medlemmer har ikke registrert at regjeringen har fremlagt noen effektive tiltak for å snu denne trenden.