5.2 Utdanningspolitikk
Regjeringen har som mål at alle skal gis like muligheter til å utnytte sine evner og nå sine mål, uavhengig av sosial bakgrunn.
Fordelingsutvalget la stor vekt på å beskrive utdanningssektorens rolle i fordelingspolitikken og hadde en rekke forslag til tiltak for å motvirke sosial ulikhet og økende økonomiske forskjeller gjennom aktiv bruk av utdanningspolitikken. Utdanningspolitikken omfatter her barnehage, grunnskole, videregående opplæring, høyere utdanning og etter- og videreutdanning. Denne delen av offentlig velferdspolitikk griper inn i prosesser som ofte ligger forut for den enkeltes deltakelse i arbeidslivet. Målet er å styrke folks forutsetninger for å delta i arbeidslivet.
Regjeringen har som en av sine viktigste prioriteringer å satse på utdanning og kunnskap, og legger spesielt vekt på sosial utjevning, starte opplæring i ung alder og læring over hele livsløpet. Opplæringssystemet må derfor være av høy kvalitet slik at dagens og morgendagens barn og unge sikres like muligheter til å møte de krav og utfordringer som fremtidens samfunn gir. Kunnskapssamfunnet stiller krav til sosial kompetanse og læringsevne hos den enkelte.
«Tidlig innsats» har vært førende for utdanningspolitikken de senere årene. Begrepet brukes i to betydninger. Tidlig innsats må for det første forstås som innsats på et tidlig tidspunkt i barns liv. For det andre brukes begrepet om tidlig inngripen når problemer oppstår eller avdekkes. For å kunne sette inn tiltak tidlig må det på alle nivåer i utdanningssystemet legges vekt på å identifisere barn og unge som ikke har tilfredsstillende læringsutvikling. Dette er viktig både for den enkelte elev og for samfunnet som helhet. Potensialet for å redusere sosial ulikhet gjennom å iverksette tiltak i småbarnsalderen er stort. Både OECD og EU-kommisjonen har uttalt at tidlig innsats i barns utdanning vil gi større avkastning for samfunnet. Denne argumentasjonen støttes også av nasjonal og internasjonal forskning.
Barnehagen er, i tillegg til familien, den første arenaen hvor barn kan utvikle ferdigheter i samspill med andre, og er derfor en viktig del av den livslange læringen. Regjeringen mener at innsats tidlig i utdanningsløpet vil gi høy avkastning for samfunnet på lang sikt.
Grunnlaget for strategien om å vektlegge tidlig innsats som en hovedstrategi for å sikre alle en god utdanning og forhindre frafall ble lagt i St.meld. nr. 16 (2006–2007) … og ingen stod igjen – Tidlig innsats for livslang læring. Strategien ble videreutviklet i St.meld. nr. 31 Kvalitet i skolen og St. meld. nr. 41 (2008–2009) Kvalitet i barnehagen. St. meld. nr. 44 (2008–2009) Utdanningslinja omhandler helheten i samfunnets kompetansebehov der tidlig innsats har en sentral plass. Meld. St. 22 (2010–2011) Mangfold – Mestring – Muligheter omhandler ungdomstrinnet, der tidlig innsats også er viktig for økt gjennomføring i videregående opplæring.
Utdanning er blant de mest effektive virkemidler for å skape sosial mobilitet, men det er fortsatt sterk sammenheng mellom foreldres og barns utdanning. Figur 4.1 i meldingen viser sammenhengen mellom gjennomføring av videregående opplæring for kullet som startet opplæringen høsten 2004, og foreldres høyeste utdanning. Figuren viser en positiv sammenheng mellom foreldres høyeste utdanning og barns gjennomføring av videregående opplæring. Betydningen av foreldres utdanning for deres barns utdanning er sterk, også etter mange tiår med utdanningspolitikk som har rettet seg mot sosial utjevning. Det er regjeringens mål at flest mulig skal gjennomføre minst videregående opplæring uavhengig av sosial bakgrunn. Regjeringen har derfor satt i verk en rekke tiltak som skal sette ungdom bedre i stand til å gjennomføre videregående opplæring, jf. senere omtale.
En av de faktorene som har størst betydning for en stabil tilknytning til arbeidsmarkedet, er at man har grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving, regning og bruk av digitale verktøy. I Norge, som i de fleste andre land, øker arbeidsmarkedsdeltakelsen markant med utdanningsnivå.
Figur 4.2 i meldingen viser andelen utenfor jobb eller utdanning for aldersgruppen 20–24 år gruppert etter hvorvidt de ikke har påbegynt videregående skole, har påbegynt, men ikke gjennomført, videregående skole, eller har gjennomført videregående skole. Figuren viser at de som ikke påbegynner eller ikke gjennomfører videregående opplæring, langt oftere er arbeidssøkere eller mottakere av offentlige stønader sammenlignet med de som gjennomfører. Ikke gjennomført videregående opplæring innebærer også høyere arbeidsledighet og mindre formell utdanning senere i livet.
Arbeidsgiverne tilbyr og finansierer betydelig mer opplæring for ansatte med fagopplæring eller høyere utdanning enn for ufaglærte. I tillegg lærer de som har høy utdanning fra før, også mer i det daglige arbeidet. Opplæring og uformell læring på arbeidsplassen øker videre både lønnen og sjansene for å være sysselsatt videre. Det kan dermed skapes en positiv læringsdynamikk for dem som har fullført videregående opplæring eller høyere utdanning, slik at de får mulighet til å få gode og fleksible læringsvilkår, verdifull arbeidserfaring og bedre inntekt.
Det er imidlertid viktig at også lavt utdannede voksne får mulighet til å utvikle sin faglige kompetanse, slik at de opprettholder sin tilknytning til arbeidslivet. Livslang læring er en premiss for å lykkes med arbeidslinja i arbeids- og velferdspolitikken.
Utdanning er positivt korrelert med lønn. Analyser fra OECD indikerer at den samfunnsmessige avkastningen av å satse på økt utdanning i Norge er positiv. Ifølge OECD mer enn oppveies utgiftene til studieplasser av økt skatteinngang og reduserte trygdeutbetalinger. For den enkelte er kostnadene ved å ta utdanning i Norge lave utover tapt inntekt i utdanningsperioden. Det er også ifølge OECD privatøkonomisk lønnsomt å ta høyere utdanning i Norge, men gevinsten er lavere enn i de fleste andre OECD-land på grunn av den sammenpressede lønnsstrukturen.
I Norge blir om lag 10 prosent av arbeidsplassene hvert år byttet ut ved at bedrifter legges ned og nye kommer til. I tillegg skjer det en betydelig omstilling innenfor bedriftene når nye teknologiske løsninger tas i bruk. Hvert år vil derfor svært mange måtte finne en ny jobb eller oppleve at de får nye arbeidsoppgaver. Evnen til omstilling er ofte dårligere blant personer med kun grunnskole og svake grunnleggende ferdigheter enn blant dem med videregående opplæring eller høyere utdanning. Dette er også noe av bakgrunnen for at de med minst utdanning utgjør en stor del av antallet arbeidsledige.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen tar omtalen til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har som mål at skolen skal gi alle elever, uansett bakgrunn, muligheten til å skape seg den fremtiden de selv ønsker. Dette er skolens viktige samfunnsmandat. Dette oppnås ved å satse på grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning. Det er urovekkende at ca. 1 av 5 elever går ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Dette er elever som da står i fare for å falle fra i videregående opplæring og ha vanskeligheter med å etablere en tilknytning til arbeidslivet.
Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig å styrke opplæringen i basisfagene i skolen.
Disse medlemmer vil peke på at rapporten «Elevers prestasjonsutvikling – hvor mye betyr skolen og familien?» utarbeidet av NIFU viser at skolen ikke evner å kompensere for sosiale forskjeller mellom elevene. Disse medlemmer mener dette er en nedslående rapport om situasjonen i norsk skole, all den tid det lenge har vært et politisk ønske at skolen skal utjevne sosiale forskjeller. Disse medlemmer vil likevel påpeke at funnene i rapporten tyder på at Oslo-skolen bedre evner å kompensere for sosiale forskjeller mellom elevene. Dette er ekstra positivt sett i lys av den sammensatte elevmassen i Oslo-skolen. Disse medlemmer mener dette viser at tiltak gjennomført i Oslo, som en betydelig satsing på lærerne og skoleledelse, gir resultater. Disse medlemmer mener det er nødvendig å satse offensivt på etter- og videreutdanning av lærere, fordi forskning entydig viser at læreren er skolens viktigste ressurs. Elever med gode lærere utvikler seg tre ganger så raskt faglig som elever med dårlige lærere.
Disse medlemmer er bekymret over frafallet i videregående opplæring, spesielt på yrkesfag. Norge vil ha behov for et økende antall dyktige fagarbeidere i fremtiden, både innenfor privat og offentlig sektor, særlig i helsefagene. Da er det viktig å styrke yrkesfagene og iverksette tiltak for flere lærlingeplasser. Disse medlemmer viser i den anledning til Innst. 191 S (2009–2010). Disse medlemmer etterlyser flere tiltak fra regjeringen for å styrke yrkesfagene og gi flere elever muligheten til å fullføre utdanningen de har påbegynt.
Disse medlemmer er bekymret over at en betydelig andel voksne sliter med sviktende grunnleggende ferdigheter. Dette gjør det vanskelig å mestre jobb og ha muligheten til å delta aktivt i samfunnslivet. Derfor synes disse medlemmer det er positivt at regjeringen har videreført regjeringen Bondevik IIs «Ny sjanse»-program for å sikre opplæring til voksne uten tilstrekkelige grunnleggende ferdigheter, gjennom Program for basiskompetanse i arbeidslivet (BKA). De siste årene har det vist seg at det omsøkte beløpet langt overstiger bevilgningene. Disse medlemmer vil understreke at arbeid er en viktig kilde til velferd, og at tiltak som gjør flere i stand til å mestre jobb er avgjørende for å utjevne sosiale forskjeller.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre vil også påpeke betydningen av at undervisningen tilrettelegges og imøtekommer den enkelte elevs evner og forutsetninger slik at muligheten for å lære å lese, skrive og regne er best mulig.
Disse medlemmer viser til at det i den norske skolen er ca. 90 000 grunnskoleelever som er «svake» lesere, noe som innebærer at barna er så dårlige til å lese og skrive at de strever med å klare seg på skolen. Internasjonal forskning viser at 75 000 av disse barna kunne ha vært hjulpet hvis effektive tiltak hadde vært satt inn fra 1. til 3. klasse. Det tiltaket disse elevene blir møtt med, er leksehjelpordningen, der det kun unntaksvis er kvalifiserte lærere som bistår eleven.
Disse medlemmer er derfor imot den lovpålagte ordningen med leksehjelp fra 1.– 4. klassetrinn og ønsker heller at leksehjelpen skal tilbys på trinn hvor den har større effekt, og utføres av kvalifiserte lærere.
Disse medlemmer vil også påpeke at kommunenes undersøkelser og erfaringer med ordningen viser at leksehjelpen flere steder ikke virker etter intensjonen om sosial utjevning.
Disse medlemmer mener det er viktig å opprettholde og utvide flere ulike og mer fleksible utdanningstilbud for elevene. Dette både når det gjelder praksisbrevordningen, og når det kommer til linjer som Tekniske allmennfag (TAF) og eventuelt andre og nye tilbud, slik at det er mulig å ta et fagbrev på mange ulike måter. Disse medlemmer mener at mer fleksible utdanningstilbud kan være med på å forhindre og forbygge frafall i videregående skole.
Disse medlemmer viser til at fordi mange voksne ikke innehar grunnleggende kompetanse i basisfagene, så har de også problem med å hjelpe sine egne barn med lekser. Disse medlemmer viser til at det å kunne lese og skrive er av stor betydning både for å kunne ta del i arbeidslivet og for å fungere godt i privatlivet. BKA-programmet ivaretar dette på en god måte. I tillegg viser disse medlemmer til at voksenutdanning, etter- og videreutdanning er av stor betydning i dagens samfunn. Mange må av ulike grunner omskolere seg, og i dag er det mer uvanlig enn før at en person står i samme arbeid hele livet, og arbeidslivet er mer omskiftelig. Tilbudet innen voksenutdanningen er fragmentert og forholdsvis lite oversiktlig, og forbundene etterlyser en helhetlig nasjonal plan for voksenutdanning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at med bakgrunn i dette har Fremskrittspartiet i budsjettet ivaretatt og lagt til rette for at det kan utarbeides en helhetlig plan for voksenutdanning.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at skole- og utdanningssektoren har en avgjørende rolle i å sikre et samfunn med god fordeling.
Dette medlem viser til at mange unge i dag sliter med betalingsanmerkninger og problemer med å holde orden på egen økonomi. Dette medlem viser til ferske tall som Intrum Justitia har innhentet fra AAA Soliditet, som viser at 27 894 unge i aldersgruppen fra 18 til og med 26 år er registrert med betalingsanmerkning. Det er en økning på 4 306 personer, eller 18 prosent, fra året før. Samlet har disse ungdommene en forfalt inkassogjeld på 1,1 mrd. kroner.
Dette medlem viser til at mange av disse problemene kunne vært unngått om de unge hadde hatt grunnleggende kjennskap til økonomiske forhold og begreper. Dette medlem vil derfor foreslå at det gis mer undervisning i personlig økonomi på videregående-trinnet.
Dette medlem viser til at studenter er en utsatt gruppe økonomisk. Det er avgjørende at det tas høyde for at studenter som får opphold i studiet på grunn av sykdom eller svangerskap/fødsel, ikke blir rammet økonomisk. Det må sikres god dekning av studentbarnehager og innføres pappaperm også for studenter. Fars rolle i forhold til barnet er ikke mindre viktig om han er student enn om han hadde vært yrkesaktiv. Kristelig Folkeparti vil utvide studiestøtteordningen til 11 måneder i året, og knytte den opp til folketrygdens grunnbeløp og utgjøre 1,5 G pr år.
Dette medlem viser til at nedsatt funksjonsevne skal ikke være til hinder for å ta høyere utdanning. Regelverket i Lånekassen må tilpasses slik at studenter med funksjonsnedsettelser ikke har dårligere kår enn andre studenter. Ekstrakostnader/lengre studietid som følger av funksjonsnedsettelse må kompenseres.
Dette medlem er opptatt av at høye boligpriser på flere av studiestedene er med på å drive levekostnadene kraftig opp, noe som igjen fører til at studenter bruker mer tid på inntektsgivende arbeid fremfor å prioritere fremdriften i studiet sitt. Tilgangen på rimelige studentboliger må økes, og tilstrekkelig antall av disse må ha universell utforming.
Dette medlem mener at studenter må sikres et godt behandlingstilbud for fysiske og psykiske lidelser. Kristelig Folkeparti vil også sikre studenter et like godt psykososialt tilbud uavhengig av studiested. Dette innebærer at modellene for tildeling til studentsamskipnadene må gjennomgås for å sikre likebehandling mellom studiestedene.