2.1 Virkemidler
Et hovedelement i regjeringens fordelingspolitikk er å videreutvikle den nordiske velferdsmodellen. Gjennom denne samfunnsmodellen har vi sikret sterk økonomisk vekst kombinert med gode velferdsordninger. Regjeringen vil fortsatt jobbe for en jevn inntektsfordeling i samfunnet som helhet og et arbeidsliv preget av jevnbyrdighet.
Den nordiske modellen er kjennetegnet av omfattende fellesskapsløsninger, et godt sosialt sikkerhetsnett og en jevn inntektsfordeling. Erfaringene fra de nordiske landene viser at en slik modell er forenlig med lav arbeidsledighet og en høy omstillingsevne. En skattefinansiert velferdsstat og det tette samarbeidet med partene i arbeidslivet har gitt både trygghet og fleksibilitet.
En tradisjonell innvending mot omfattende inntektsutjevning har vært at det er til hinder for produktivitet og effektivitet. Norge og de andre nordiske landene har imidlertid oppnådd bedre resultater enn de fleste andre industriland på områder som materiell velstand, yrkesdeltaking, inntektsfordeling og offentlige finanser. Produktivitetsveksten i Norge har ligget høyere enn gjennomsnittet i OECD-området de siste 20 årene. Produktiviteten og effektiviteten i de nordiske økonomiene kan ha sammenheng både med det sosiale sikkerhetsnettet og de koordinerte lønnsoppgjørene. Det sosiale sikkerhetsnettet reduserer den økonomiske risikoen ved omstilling, og dette letter overgangen til mer produktive og lønnsomme aktiviteter. Sentrale, koordinerte lønnsoppgjør gjør det mulig å tilpasse lønnsveksten dersom det kommer økonomiske sjokk utenfra. Koordinerte og landsomfattende tariffavtaler gir også en sammenpresset lønnsstruktur. Denne lønnsstrukturen gjør at bedrifter med svak lønnsevne går over ende, mens bedrifter med høy lønnsevne blir styrket. Overføring av arbeidskraft fra lavproduktive til høyproduktive næringer gir i sum en sterkere økonomi.
Det er økende internasjonal interesse rundt den nordiske modellen, nettopp fordi vi klarer å forene hensynene til produktivitet, fleksibilitet, trygghet og fordeling på en god måte. Virkemidlene i fordelingspolitikken, med bl.a. en sterk vekt på tilknytning til arbeidsmarkedet, må forstås i lys av de økonomiske egenskapene ved den nordiske modellen.
Det norske velferdssystemet kjennetegnes også av et stort tilbud av offentlig finansierte tjenester og inntektssikringsordninger som sikrer levestandarden for dem som i kortere eller lengre tid ikke er i stand til å delta i arbeidslivet. Et viktig trekk ved vår velferdsmodell er at viktige inntektssikringsordninger og de offentlige tjenestene favner alle, ikke bare utsatte grupper. Små økonomiske forskjeller er vesentlig for oppslutningen om den norske velferdsstaten. Hvis forskjellene blir store, og den mest velstående delen av befolkningen i stor grad velger private sykehus og skoler, kan oppslutningen om de fellesfinansierte ordningene bli svekket. I neste omgang trues også kvaliteten på og tilgjengeligheten til de offentlige tilbudene.
Det er et overordnet mål for regjeringen å sikre fortsatt høy sysselsetting og lav ledighet. Dette målet ligger til grunn for utformingen av den økonomiske politikken, det inntektspolitiske samarbeidet, arbeidsmarkedspolitikken og et inkluderende arbeidsliv. Den økonomiske politikken er innrettet mot en stabil utvikling både på kort og lang sikt. Handlingsregelen for budsjettpolitikken legger til rette for stabilitet i sysselsetting og produksjon ved å fastsette en langsiktig og planmessig bruk av oljeinntekter samtidig som budsjettet kan brukes aktivt både for å snu en svak økonomisk utvikling og dempe en opptur som ikke er bærekraftig. Ved aktiv motkonjunkturpolitikk vil en redusere faren for at ledigheten kan bite seg fast på et høyt nivå.
En aktiv arbeidsmarkedspolitikk og et inkluderende arbeidsliv understøtter høy sysselsetting og lav ledighet. Gjennom det inntektspolitiske samarbeidet møtes regjeringen og partene i arbeidslivet regelmessig. Samarbeidet om et organisert arbeidsliv er en av hovedpilarene i den norske velferdsmodellen. Når konkurranseutsatt sektor forhandler først, bidrar det til at lønnsutviklingen holdes innenfor rammer som konkurranseutsatt sektor kan leve med. Det virker til å opprettholde sysselsettingen og til stabilitet i den økonomiske utviklingen.
Arbeidslinja er sentral i den nordiske modellen og i regjeringens politikk. Sysselsettingen i Norge er høy, og vi har samtidig Europas laveste arbeidsledighet. Både høy sysselsetting og lav arbeidsledighet bidrar til en jevnere inntektsfordeling. Tilknytning til arbeidslivet er den viktigste enkeltfaktoren som hindrer lavinntekt og fattigdom for den enkelte. Samtidig gir arbeid mulighet for sosialt fellesskap og integrering. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk og et inkluderende arbeidsliv er derfor de viktigste virkemidlene for å redusere økonomiske, sosiale og geografiske forskjeller.
Et samfunn med små forskjeller innebærer at godene må deles rettferdig, og at de som har og tjener mest, må bidra mer til fellesskapet enn de med lav inntekt og liten eller ingen formue. Det er derfor viktig å bevare et progressivt skattesystem, som sørger for utjevning av inntekt.
I tillegg til de overordnede tiltakene for å sikre en jevnere inntektsfordeling støtter regjeringens politikk på flere mer spesifikke områder opp under målet om en jevn fordeling. Disse områdene er oppsummert i det følgende.
En av regjeringens langsiktige strategier for å skape en jevnere fordeling er å satse på et allment tilgjengelig utdanningssystem med god kvalitet i alle deler av landet. Dette sikrer at flest mulig får utnyttet sitt potensial og bidrar til sosial mobilitet. Et utdanningssystem som er tilgjengelig for alle, og som legger stor vekt på tidlig innsats, er et av de viktigste virkemidlene for å påvirke inntektsfordelingen på lang sikt. Tidlig innsats betyr både at læringen skal starte tidlig i livet, og at det skal gis rask hjelp når problemer oppstår.
Barnehagen er den første arenaen utenom familien hvor barn kan utvikle sine ferdigheter i samspill med andre. Barnehagen er derfor et viktig fundament i den livslange læringen. Full barnehagedekning og maksimalpris i foreldrebetalingen har vært et viktig politisk mål for regjeringen. I 2009 fikk alle barn rett til barnehageplass. Det er innført forsøk med gratis kjernetid i barnehager i utvalgte områder der en stor andel barn har innvandrerbakgrunn. Hensikten er å forberede barna til skolestart og bedre norskkunnskapene for minoritetsspråklige barn.
Regjeringen vil legge opp utdanningssystemet slik at det motvirker sosiale forskjeller. Regjeringen har derfor gjennomført en kvalitetsutvikling i alle deler av utdanningssystemet, fra barnehagen og grunnskolen til voksenopplæringen. Særlig er regjeringen opptatt av å øke gjennomføringen i videregående opplæring.
Livslang læring øker realkompetansen, motvirker utstøting og er en viktig premiss for å lykkes med arbeidslinja i arbeids- og velferdspolitikken. Regjeringen mener derfor at det må legges til rette for at så mange som mulig skal kunne fullføre en formell utdanning. Det er også viktig med tiltak som gjør at voksne får anledning til å oppgradere sin kompetanse gjennom utdanning og opplæring i hele livsløpet. Regjeringen legger også vekt på at utdanningen er desentralisert.
Regjeringen har som et overordnet mål for oppvekstpolitikken at alle barn og unge skal gis muligheter til å delta og utvikle seg i samfunnet uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon.
Barns levekår har betydning for deres utfoldelsesmuligheter her og nå. Levekårene i barndommen påvirker også barnas utviklingsmuligheter og framtidige livssituasjon.
Det er et gode for alle at samfunnet klarer å gi alle barn og ungdom en god oppvekst. Regjeringen vil derfor arbeide for gode fellesskapsløsninger som sikrer alle barn og unge deltakelse på viktige sosiale arenaer som barnehage, skole og møteplasser i nærmiljøene.
De gode fellesskapsløsningene er særlig viktige for utsatte gruppers levekår. Regjeringen er derfor opptatt av å sikre åpne møteplasser i kommunene som blant annet folkebibliotekene og svømmehallene. Barne- og ungdomsorganisasjonene og gode kultur- og fritidstilbud bidrar også til uformell læring, utvikling av medborgerskap og sosial inkludering.
Barn og ungdom lever sine liv innenfor fire hovedarenaer: familien, barnehagen, skolen og fritiden. Regjeringen vil fortsette å arbeide for et inkluderende samfunn hvor alle barn og unge kan delta på lik linje med sine jevnaldrende på alle disse arenaene.
Regjeringen vil føre en aktiv familiepolitikk gjennom inntektssikringsordninger for vanskeligstilte familier, et styrket barnevern og gode permisjonsordninger for foreldre. Regjeringen har prioritert å utvikle et mer samordnet velferdstilbud til barn i utsatte livssituasjoner, blant annet gjennom satsing på barnevernet. Regjeringen er opptatt av boligen og nærmiljøet som en viktig ramme for barns oppvekst, og har blant annet igangsatt områdesatsinger i Oslo og Bergen.
En økonomisk politikk for full sysselsetting, lav ledighet og et velorganisert arbeidsliv er svært viktige virkemidler for å oppnå en jevn fordeling.
Regjeringen vil på bred basis arbeide for å øke sysselsettingen for dem som har vanskelig for å få innpass på arbeidsmarkedet. Regjeringen vil også redusere andelen i yrkesaktiv alder som går fra arbeid til stønad.
Regjeringen fører en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og legger i statsbudsjettet for 2012 fram en Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. I Prop. 130 L (2010–2011) Ny uføretrygd og alderspensjon til uføre omtales elementer i en fornyet og forsterket arbeidslinje. Forebygging og en rask respons vil fortsatt være det viktigste tiltaket for å hindre at personer faller varig ut av arbeidslivet.
Trygde- og stønadssystemet er viktige fordelingspolitiske virkemidler. Det primære målet med de offentlige trygde- og stønadsordningene er å gi økonomisk trygghet i situasjoner der evnen til selvforsørging av ulike årsaker er bortfalt eller redusert. Ordningene skal også utjevne inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og på tvers av grupper, samt gi hjelp til selvhjelp i form av deltakelse i det ordinære arbeidsmarkedet. Regjeringen vil derfor slå ring om inntektssikringsordningene.
Offentlige inntektssikringsordninger må forene ulike hensyn. På den ene siden skal ordningene bidra til gode levekår for personer som i perioder av livet og av ulike årsaker ikke kan forsørge seg selv gjennom arbeid. På den annen side er det viktig for den enkelte å oppleve at arbeid lønner seg. Den samlede arbeids- og velferdspolitikken skal støtte opp under deltakelse i arbeidslivet for alle som har mulighet til det.
Skattesystemets viktigste oppgave er å skaffe inntekter som kan finansiere overføringsordninger og offentlig tjenester. Velferdsstaten krever store og stabile skatteinntekter. Regjeringen har prioritert velferd framfor skattelettelser. Skatte- og avgiftsnivået ble brakt opp på nivået fra 2004, og er siden opprettholdt på dette nivået. Skattepolitikken er også et viktig redskap i fordelingspolitikken, direkte ved at skattesystemet er progressivt og indirekte ved at skattene finansierer ordninger og tjenester som virker omfordelende. Regjeringen mener at det fortsatt skal være slik at de som har høyere inntekt og formue må bidra med en større andel av inntekten sin i skatt enn de som har lavere inntekter og formuer. Dette tilsier at vi fortsatt skal bygge på brede skattegrunnlag, unngå hull og unntak som undergraver et rettferdig skattesystem, og bevare progressiviteten i skattesystemet. Regjeringen har vist at det er mulig å skape en bedre fordeling innenfor gjeldende skattenivå, blant annet ved å innføre utbytteskatt, legge om formuesskatten i omfordelende retning, øke bunnfradragene og ved å fjerne særregler som ga betydelige skattelettelser for de mest velstående. Fordelingshensyn vil fortsatt veie tungt i utformingen av skattepolitikken framover.
Befolkningens helse er blant samfunnets viktigste ressurser. Et viktig kjennetegn ved den nordiske modellen er et bredt offentlig helsetilbud som bidrar til å jevne ut sosiale forskjeller i samfunnet. Alle skal ha et likeverdig tilbud om helsetjenester uavhengig av diagnose, bosted, personlig økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og livssituasjon.
Sosiale helseforskjeller henger nært sammen med forskjeller i levekår og ulikheter i inntekt. En jevn inntektsfordeling er derfor også god folkehelsepolitikk. Regjeringen vil forsterke innsatsen for folkehelsen. Arbeidet for å redusere sosiale helseforskjeller krever langsiktig og målrettet innsats på mange områder, ikke bare på helseområdet. Det handler om trygge oppvekstvilkår og like muligheter for utvikling, et inkluderende arbeidsliv, sunne arbeidsmiljøer og gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester. Det handler også om å bedre levekårene for de vanskeligst stilte, og om å legge til rette for at det skal være enkelt å ta sunne valg i hverdagen.
Regjeringen vil videreutvikle en helsetjeneste som er blant verdens beste, både medisinsk, teknologisk og når det gjelder omsorg. Tjenestene skal være effektive, trygge, tilgjengelige og med lavest mulig ventetider. Gjennom Samhandlingsreformen skal det legges vekt på å fremme helse og forebygge sykdom, skape mer helhetlige og sammenhengende tjenester og styrke helsetilbudet nær der folk bor.
Boligpolitikken er en viktig del av regjeringens brede velferdspolitikk og innsatsen mot fattigdom.
Norsk boligpolitikk har lagt vekt på at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig. Svært mange i Norge eier sin egen bolig sammenlignet med i andre land.
En trygg bolig og et godt og trygt bomiljø er viktig for en stabil tilknytning til arbeidslivet, for å ta utdanning, for et godt sosialt nettverk og for en god helse. Dessuten er bolig en viktig del av barns oppvekstvilkår. Boligen og utformingen av boligområdene er også viktig for å fremme integrering og forebygge kriminalitet. I tillegg til å hjelpe den enkelte til en trygg bosituasjon er det også viktig å forebygge og bekjempe opphoping av dårlige levekår i boområder. Den sosiale boligpolitikken er en viktig del av fordelingspolitikken generelt, og i kampen mot fattigdom spesielt.
Bostøtte, startlån og tilskudd til etablering og tilpasning av bolig er de viktigste virkemidlene staten tilbyr kommunene i deres arbeid med å hjelpe den enkelte til en trygg leie- eller eiebolig. Gjennom Husbanken gir staten også tilskudd til kommunalt disponerte boliger. Regjeringen har styrket Husbankens rolle som boligsosial støttespiller for kommunene. Bostøtten er åpnet for flere husstander med lave inntekter og høye boutgifter. Den totale lånerammen i Husbanken er økt betraktelig, der startlån til unge og vanskeligstilte har høyest prioritet. Det er også åpnet for nye kombinasjoner av Husbankens låne- og tilskuddsordninger slik at flere vanskeligstilte kan gå gradvis fra leie til eie av bolig.
Regjeringens mål er et samfunn uten fattigdom. Målet er å sikre at strukturelle og samfunnsmessige forhold motvirker lavinntekt og fattigdom, i oppvekstmiljøer, utdanningssystemet, i arbeidsmarkedet, boligmarkedet og i velferdsordningene. Bekjempelse av fattigdomsproblemer krever også gode inntekts-sikringsordninger i de tilfellene der lønnet arbeid ikke er et realistisk alternativ.
For noen er lavinntekt midlertidig, knyttet til en fase i livet. For andre er lavinntekt og fattigdom varig og selvforsterkende. Regjeringen jobber aktivt for å identifisere og bryte slike negative spiraler og for å hindre at fattigdom går i arv.
Regjeringens politikk for å bekjempe fattigdom inneholder langsiktige tiltak og et sterkt forebyggende perspektiv. Regjeringens Handlingsplan mot fattigdom fra 2007 presenterer brede ordninger og økonomisk politikk som legger til rette for høy sysselsetting, stabil økonomisk vekst og bærekraftige velferdsordninger. Arbeidsmarkedet er den viktigste arenaen for å forebygge og bekjempe fattigdom. Regjeringen vil utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom ved å bringe flere inn i eller tilbake til arbeidslivet. Tiltak knyttet til helse, utdanning og bo- og oppvekstvilkår har også stor betydning for fattigdomsbekjempelse og utjevning over tid. Det samme har den betydelige satsingen på barnehager som regjeringen har stått for de siste årene.
Regjeringens Handlingsplan mot fattigdom omfatter samtidig mer målrettede tiltak som skal gi hjelp til grupper som faller utenfor, og særskilt innsats som kan bidra til å bedre levekårene for de vanskeligst stilte. Nav-reformen, kvalifiseringsprogrammet, økning av trygdeytelsene, en styrket bostøtte og overføringer og styrking av rusomsorgen er eksempler på tiltak som både reduserer fattigdom på kort sikt og hjelper folk ut av fattigdom på lengre sikt.
Inntektssikringsordningene og skattesystemet gir også viktige bidrag til fattigdomsbekjempelse og omfordeling både på kort og lang sikt.
Lav inntekt og fattigdom har ulike årsaker og konsekvenser. Hvis en person har utfordringer på ett område, for eksempel i utdanning eller på arbeidsmarkedet, kan dette forplante seg til andre områder som bolig, helse og oppvekstvilkår for neste generasjon. Fattigdomsbekjempelse er derfor en felles oppgave for flere politikk- og sektorområder, og vil presenteres med et slikt bredt perspektiv i denne meldingen.
Kommunene har ansvar for viktige fellesoppgaver knyttet til å sikre alle innbyggere gode levekår. En styrket kommuneøkonomi og en omorganisering av velferdstjenestene gjennom Nav-reformen har derfor vært viktige ledd i regjeringens fattigdomsbekjempelse og fordelingspolitikk.
Frivillige organisasjoner, sammenslutninger og egenorganiserte nettverk er viktige samarbeidspartnere for det offentlige i innsatsen mot fattigdom. Regjeringen vil videreføre dialogen med representanter for sosialt og økonomisk vanskeligstilte gjennom det særlige kontaktutvalget for disse gruppene. Regjeringen vil også videreføre og videreutvikle samarbeidet med frivillige aktører og se nærmere på hvordan en kan legge til rette for at sosiale entreprenører kan bidra med nye og utradisjonelle løsninger på sosiale problemer.
Regjeringen presenterer i denne meldingen en bred fordelingspolitikk for en mer rettferdig fordeling. Den brede fordelingspolitikken omfatter virkemidler og innsatsområder som også er grunnleggende i en helhetlig og langsiktig innsats for å forebygge lavinntekt og fattigdom. På enkelte områder vil det være behov for en forsterket innsats og mer målrettede tiltak overfor personer med økt risiko for fattigdom og sosial ekskludering, spesielt overfor barn og unge. Handlingsplan mot fattigdom videreføres i 2012. Regjeringen vil i forbindelse med de årlige statsbudsjettene vurdere behovet for kortsiktige og mer målrettede tiltak overfor særlig utsatte grupper.
Komiteen tar omtalen til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at selv om ikke velferdsstaten skal være alt for alle, skal den være sterk for dem som behøver den. De viktigste grepene for å unngå fattigdom vil alltid være å legge til rette for solid og bærekraftig økonomisk vekst og en grunnskole som får med alle uavhengig av sosial bakgrunn. Likevel vil det alltid være noen som faller utenfor, og velferdsstaten skal særlig måles på om den klarer å løfte dem som sitter nederst ved bordet.
Disse medlemmer vil derfor peke på at disse medlemmer har foreslått en rekke målrettede satsinger på gode og konkrete tiltak som både letter livssituasjonen for fattige, og som tilbyr en vei ut av fattigdommen. Tiltakene har spesielt vært rettet inn mot barn som lever under fattigdom, og unge som lever på offentlige ytelser. Dette er en spesielt sårbar gruppe uten ansvar for den situasjonen de befinner seg i, og disse medlemmers satsninger på fattigdomsfeltet har derfor særlig vært rettet inn mot denne gruppen.
Disse medlemmer vil videre peke på den rollen frivillige og sosiale entreprenører spiller i kampen mot fattigdom. Disse medlemmer mener det er viktig at staten bidrar til å utløse den skaperkraften og energien som ligger hos enkeltmennesker over hele landet, og at dette er et viktig komplementært arbeid som utfyller de statlige velferdsordningene. Disse medlemmer vil spesielt peke på den rollen sosiale entreprenører kan spille i å finne frem til nye og innovative løsninger, og støtter derfor tiltak som legger til rette for denne typen arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at det ikke er mulig å omfordele seg til velferd og velstand, og at forutsetningen for eventuell omfordeling er at det skapes vekst og verdier.
Disse medlemmer ønsker et samfunn hvor hver enkelt får mulighet til å utvikle og bruke sine kunnskaper og sitt talent. Et slikt samfunn vil fostre fornøyde borgere som i samspill skaper økonomisk vekst. Mennesker motiveres av ulike faktorer. Enkelte vil anse trygghet i vid forstand som avgjørende, andre vil foretrekke fleksibilitet, og atter andre vil fremheve økonomisk kompensasjon som det viktigste. Mennesker vil også prioritere ulikt på ulike stadier i livet.
Disse medlemmer mener mennesker med kunnskap, talent og kreativitet driver samfunnet fremover, og at deres innsats bør belønnes også økonomisk. Det er naturlig at mennesker som finner nye gode løsninger på samfunnets utfordringer og som skaper arbeidsplasser, får en økonomisk kompensasjon for dette. Dette uavhengig av om slik kompensasjon var drivkraften bak det som ble skapt. Disse medlemmer mener derfor at samfunnsstyringen i størst mulig grad bør fokusere på å «bake en større kake» istedenfor å dele opp den som allerede er bakt.
Disse medlemmer mener grunnleggende velferdstjenester skal være offentlig finansiert. Statens inntekter totalt sett bør bidra til å finansiere dette. Disse medlemmer mener imidlertid at det i sterkere grad bør skilles mellom det offentlige som velferdsprodusent og det offentlige som betaler. Disse medlemmer mener det er positivt at private leverandører av omsorgstjenester øker i omfang, og mener økt konkurranse også på dette feltet vil sikre et bedre og mer variert tilbud.
Disse medlemmer registrerer at regjeringen i stadig sterkere grad omfavner noe den selv definerer som «den nordiske modellen». Modellen beskrives som en vidundermedisin oppfunnet av nordiske sosia-lister. Innebygget i modellen finnes visstnok små forskjeller, ingen fattigdom, rettferdighet og solidaritet samtidig som folk skal kunne tjene seg rike på gods og gull. Med andre ord, alle vinner!
Disse medlemmer er enig i at det norske samfunnet har mange positive kvaliteter. Landet er et sterkt liberalt demokrati, politiske institusjoner er drevet av konsensus, vi har markedsøkonomi og universelle skattefinansierte velferdsytelser. Disse medlemmer mener imidlertid at disse kvalitetene ikke kan tilskrives ett politisk parti eller en politisk «blokk» i politikken, men at dette er felles politisk tankegods.
Disse medlemmer er imidlertid ikke villige til å bedrive ensidig ukritisk selvskryt av landets politiske modell. For kanskje er nettopp manglende vilje til å innrømme modellens negative sider noe som reduserer modellens legitimitet. Disse medlemmer mener vi må tørre å konfrontere også de negative sidene ved vårt samfunn, og at noen av disse kan være en konsekvens av en stadig voksende stat, nemlig velferdsstaten.
Disse medlemmer mener vi i sterkere grad bør diskutere de langsiktige konsekvensene av at stadig flere oppgaver defineres som et offentlig ansvar, og vi bør vurdere individets plass i samfunnet. Dagens utvikling er ikke uproblematisk.
Disse medlemmer mener vi bør stille oss noen grunnleggende spørsmål. Hva skjer med oss mennesker i en voksende stat? Hva skjer med menneskers kreativitet og folks villighet til å ta risiko? Hva skjer med vår evne og vilje til å ta ansvar for egne liv og handlinger? Og ikke minst hva skjer med familien og hjemmets rolle?
Disse medlemmer finner det oppsiktsvekkende at flertallet velger å innlede sine egne merknader med en ukritisk hyllest til resultatene fra sitt eget regjeringsprosjekt. Flertallets entusiasme og tro på fordeling som et verktøy til bekjempelse av fattigdom, står i grell kontrast til utviklingen på viktige områder i vårt samfunn. Disse medlemmer mener flertallet ville vært tjent med å utvise noe mer ydmykhet overfor manglende resultater innen områder som flertallet selv definerer som viktige. Disse medlemmer registrerer at til tross for store ord og ambisjoner blir det stadig flere barn i Norge som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt. Dette er ofte familier som lever av offentlige overføringer, altså fordeling i praksis. Ifølge SSB har 81 prosent av barna i Oslo som lever i en fattig husholdning, innvandrerbakgrunn. Disse medlemmer har samtidig merket seg at tall fra Helse- og velferdsetaten viser at også familier som lever av stønader, jevnlig sender penger til slekt og venner i opprinnelseslandet. Blant de med somalisk opphav i Oslo oppgir hele 74 prosent at de sender penger til opprinnelseslandet. Totalt sett sender mennesker med innvandrerbakgrunn flere milliarder kroner hvert år ut av landet. Disse medlemmer finner det underlig at store summer fordelt fra spleiselaget, og som har som intensjon å bedre levevilkårene for fattige familier i Norge, overføres til slekt og venner i andre land. Disse medlemmer ønsker ikke å mene noe om hvordan folk bruker sine egne penger, men det er vel neppe fordelingens intensjon at skattepenger fordelt til fattige familier i Norge skal ende opp som ukontrollert bistand til andre land. Disse medlemmer finner også dette fenomenet finanspolitisk interessant, da slike milliardoverføringer til utlandet synliggjør enda et åpenbart hull i handlingsregelen. Disse medlemmer registrerer også at antallet uføre i Norge stadig vokser, noe som fører til at stadig flere blir stående permanent utenfor arbeidslivet. Tall fra Nav viser at i fjor (2011) fikk 30 900 nye personer uførepensjon, noe som er 9,5 prosent flere nye uføre enn året før. Disse medlemmer registrerer samtidig at økningen er spesielt høy blant unge (25 til 34 år), noe som innebærer at stadig flere aldri vil få oppleve å brødfø seg og sin familie gjennom arbeid.
Disse medlemmer mener regjeringen svikter på de mest grunnleggende områdene i politikken. Det er ingen politisk bragd å øke overføringene til ulike grupper via statsbudsjettet. Det som virkelig er vanskelig og som krever politisk kreativitet er å legge forholdene til rette for lønnsomme arbeidsplasser i privat sektor, arbeidsplasser som konkurrerer globalt om sin plass i markedet. Disse medlemmer vil uansett fremheve at fremtiden ikke kan vedtas, men at den tvert imot må skapes. Den beste og sikreste formen for permanent bekjempelse av fattigdom er at folk klarer seg økonomisk ved hjelp av inntekten fra eget arbeid. Det må derfor alltid lønne seg å arbeide. Disse medlemmer mener blant annet følgende prinsipper bør ligge til grunn for å få flere til å komme i arbeid:
Vi må ha gode ordninger for dem som av helsemessige årsaker ikke makter å skaffe seg tilstrekkelig inntekt.
De sosiale trygdeytelsene må være gode nok til at det er mulig å ha en verdig tilværelse.
Sykepenger må ikke være så gunstige at det frister til fravær.
Færre på trygd, bedre oppfølging av personer med redusert funksjonsevne.
Arbeidsinnvandring må ikke føre til press på velferdssystemene.
Opptjente rettigheter til pensjon må respekteres. Endringer i systemet må ikke gis tilbakevirkende kraft.
Økonomisk sosialhjelp skal kun ytes i en begrenset periode, og ytelsen må være tilnærmet lik og normert over hele landet.
Det må være et fleksibelt arbeidsmarked som gir valgmuligheter og selvbestemmelse for både arbeidsgiver og arbeidstaker.
En mer rammepreget arbeidsmiljølov med muligheter for fleksibilitet når det gjelder arbeidstid og arbeidssted.
Bedre utnyttelse av arbeidskraften – mindre ufrivillig deltid.
Disse medlemmer er enig i at skattesystemet har til oppgave å finansiere overføringsordninger og offentlige tjenester. Disse medlemmer er imidlertid samtidig klar over at ulike former for skatt medfører effektivitetstap i økonomien. Slike tap varie-rer, men det er ikke urimelig å anslå at et slikt tap ligger mellom 3–5 prosent. Økt skatt vil også i ulik grad føre til redusert tilbud av arbeidskraft. Redusert aktivitet vil igjen redusere statens inntekter i form av skatter, avgifter, moms og arbeidsgiveravgift. Disse medlemmer ønsker også å bemerke at skatt er konfiskering av folks inntekter, og at det derfor må foreligge tungtveiende grunner dersom staten skal kunne rettferdiggjøre beslag på deler av lønnen til folk.
Disse medlemmer mener ethvert samfunn bør tilstrebe at innbyggerne får mulighet til utdanning. En slik investering er samfunnsøkonomisk lønnsom og samtidig positiv for den enkelte. Like muligheter til utdanning danner samtidig grunnlaget for sunn konkurranse om arbeid og inntekt senere i livet.
Disse medlemmer mener en relativt flat lønnsstruktur kan være en styrke for norsk arbeidsliv, men deler ikke flertallets syn om at stadig større økonomisk likhet skal være et mål i seg selv. Disse medlemmer mener eksempelvis at de som utviser talent, kunnskap og innsats bør premieres høyere økonomisk enn de som utviser det motsatte. Disse medlemmer aksepterer heller ikke premisset om at stadig mindre økonomiske forskjeller fører til et samfunn uten fattigdom. Historien har vist at slike «økonomisk like» samfunn ender opp med stagnerende økonomisk vekst og istedenfor vekst og velferd må finne måter å fordele fattigdom på. Disse medlemmer erindrer samfunn som har hatt likhet som et ideologisk ideal, men som til tross for idealisme endte opp med større forskjeller. Disse medlemmer registrerer også at enkelte prioriterer fritid og familieliv høyere enn andre, og det er da ikke naturlig at disse skal kompenseres økonomisk for slike frivillige valg.
Disse medlemmer har også registrert at regjeringen over lengre tid har forsøkt å skape et inntrykk av at det finnes en direkte korrelasjon mellom statens skatteinntekter og offentlig velferd. Med andre ord: jo mer skatt, jo bedre velferd. Disse medlemmer vet ved observasjon at det er feil. Ingen bruker mer penger på helse per innbygger enn Norge, og kun USA bruker mer penger på utdanning. Hvorfor har vi da store utfordringer i helsevesenet og lange køer? Og hvorfor scorer norsk skole svakt på internasjonale kunnskapstester? Disse medlemmer innrømmer at svarene på disse spørsmålene er komplekse, men enda mer penger brukt på samme måte er uansett ikke svaret. Dersom man velger å kaste gode penger etter dårlige, vil man verken gi folk bedre helse, mer kunnskap eller redusere fattigdommen. Målet må derfor være å finne et skattenivå som i minst mulig grad rammer effektiviteten, gir dynamiske effekter samtidig som skatteinntektene ivaretar offentlig velferd og overføringer
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at det fortsatt er altfor mange fattige i Norge. Antall fattige barn i Norge er økt med minst 50 000 de siste fem årene, og rundt 100 000 barn lever nå under fattigdomsgrensen, ifølge Fafo.
Dette medlem viser til at regjeringspartiene har hatt flere muligheter til å støtte gode tiltak mot fattigdom i Stortinget, eksempelvis Kristelig Folkepartis representantforslag om en nasjonal dugnad mot fattigdom i Norge (Dokument 8:20 S (2009–2010). Regjeringspartiene valgte å stemme ned samtlige forslag. Heller ikke i de årlige statsbudsjettene velger regjeringen å støtte Kristelig Folkepartis forslag til tiltak mot fattigdom.
I statsbudsjettet for 2012 fremmet Kristelig Folkeparti blant annet forslag om:
å etablere 5 000 flere tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne
fritak for egenandeler for helsetjenester og medisiner for minstepensjonister, uføretrygdede og kronisk syke
fritaksordning for tannbehandling for langtids sosialhjelpsmottakere og deltakere i kvalifiseringsprogram
økte sosialhjelpssatser og forskriftsfeste at barnetrygd og kontantstøtte holdes utenfor i utmålingen av sosialhjelpen
bedre rusforebygging/rusbehandling i regi av ideelle institusjoner
dobling av engangsstønaden ved fødsel og adopsjon til 1 G, styrking av tiltaksordninger for barn og unge i bysamfunn
økt låneramme i Husbanken fra 15 til 20 mrd. kroner og styrking av Husbankens boligsosiale kompetansetilskudd
inntektsgraderte satser for foreldrebetaling i barnehagene/SFO