Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Ulf Leirstein, Tonje Liljeroth, Åse Michaelsen og leiaren Per Sandberg, frå Høgre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, frå Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og frå Senterpartiet, Knut Sjømæling, er opptatt av å forebygge, bekjempe, etterforske og straffe voldshandlinger i vårt samfunn. Komiteen har spesielt vært opptatt av ofrenes rettigheter. Disse rettighetene har komiteen, sammen med regjeringen, vært med på å styrke over flere år.

Komiteen viser til at terrorangrepet mot regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011 rammet et stort antall mennesker. De som befant seg på Utøya og i regjeringskvartalet utgjør nærmere 700 personer. I tillegg kommer skadelidte som befant seg andre steder, samt etterlatte, pårørende og de som hjalp til for å redde liv og minimere skadeomfanget. Blant de nevnte ble også et stort antall påført tap og skader som de har krav på erstatning og oppreisning for. Justisdepartementet anslår at det samlet vil komme om lag 2 000 søknader.

Komiteen viser til at dette stiller store krav til oss som politikere, samfunnets anstendighet og rettsfølelse, og systemets robusthet og kapasitet. Komiteen har over lengre tid vært i tett kontakt med Justis- og beredskapsdepartementet, både før forslagene som fremmes i denne proposisjonen ble sendt på høring, samt i arbeidet med Innst. 150 S (2011–2012) om representantforslag fra komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet om endringer i voldsoffererstatningsloven og opprettelse av en offeromsorg. En har sammen sett på hvordan ofre, pårørende, etterlatte og andre skadelidende kan ivaretas på en best mulig måte. Det gjelder fornærmede og etterlatte etter 22. juli 2011, og alle andre fornærmede og etterlatte.

Komiteen viser til at straffeprosessloven legger opp til at erstatnings- og oppreisningskrav som utgangspunkt skal behandles sammen med straffesaken etter straffeprosesslovens regler. Når det gjelder fornærmede og etterlatte etter 22. juli 2011, hvor en snakker om helt opptil 2 000 saker, vil det være krevende å behandle dem som en del av straffesaken.

Komiteen er kjent med at verken påtalemyndigheten eller Oslo tingrett ønsker at de sivile kravene behandles som ledd i straffesaken mot den tiltalte. Oslo tingrett har gitt uttrykk for at behandlingen av så mange sivile krav under hovedforhandlingen som det her vil være snakk om, ikke vil være praktisk mulig. I praksis ligger det derfor an til at de aller fleste oppreisnings- og erstatningskravene etter 22. juli 2011 vil bli søkt dekket under ordningen med voldsoffererstatning fra staten uten forutgående domstolsbehandling.

Komiteen deler regjeringens syn om at dette gjør det nødvendig med enkelte tilpasninger og lovendringer for å sikre en tilfredsstillende behandling av de sivile kravene, særlig gjelder dette oppreisningskravene.

Komiteen viser til at formålene med forslagene i proposisjonen er å sikre en hensiktmessig og tilfredsstillende gjennomføring av straffesaken og forsvarlig behandling av erstatnings- og oppreisningskrav som følge av terrorhandlingene 22. juli 2011. Komiteen vil understreke at forslagene er generelt utformet. Det foreslås således ingen særlov for 22. juli-søknadene. Fornærmede og etterlatte har fått flere rettigheter i forbindelse med straffesaksbehandlingen de senere årene, og flere av forslagene i foreliggende proposisjon tar sikte på å sikre at fornærmede og etterlatte skal kunne gjøre bruk av rettigheter straffeprosessloven gir dem, også i saker hvor antallet aktører er svært høyt. I tillegg foreslås det endringer i voldsoffererstatningsloven for å sikre at fornærmede og etterlatte kan leve et liv med alminnelig levestandard.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at ordningen med voldsoffererstatning gradvis har blitt utvidet, både før og etter at den ble lovfestet. Endrede samfunnsforhold gjør det nødvendig, på generelt grunnlag, å vurdere om voldsoffererstatningsloven gir grunnlag for erstatning i de tilfellene loven er ment å omfatte. Disse medlemmer er særlig opptatt av barns rettsstilling under ulike erstatningsordninger, og sammenhengen mellom erstatning fra staten og ulike forsikringsmuligheter for barn.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen nedsette et offentlig utvalg som skal evaluere praktiseringen av voldsof-fer-erstatningsloven siden ikrafttredelsen i 2001. Evalueringen skal inneholde en vurdering av hvorvidt intensjonene bak loven er oppfylt, forholdet til andre erstatningsordninger, vurdering av hvem som regnes som 'pårørende' etter gjeldende praksis og i hvilken grad barns rettsstilling er for svak sammenlignet med voksnes mv.»

Muntlige konferanser

Komiteen viser til at for å kompensere for manglende muntlig behandling av de sivile kravene under straffesaken vil flere av de fornærmede og etterlatte kunne ha behov for og be om muntlig konferanse i forbindelse med behandlingen av søknaden om voldsoffererstatning, ikke minst for oppreisningskravene som utmåles etter en nokså skjønnsmessig rimelighetsvurdering. Komiteen er enig i regjeringens forslag om at det kan skje en utvelgelse av noen prinsipielle saker som kan tjene som presedenssaker for voldsoffererstatningsmyndighetene når det gjelder oppreisningserstatning og at det i disse typetilfellene avholdes muntlige konferanser. Komiteen støtter forslaget om å gi hjemmel til å fastsette nærmere regler om den praktiske gjennomføringen av slike konferanser i forskrift.

Komiteen vil også framheve betydningen av at Kontoret for voldsoffererstatning nå etablerer et servicetorg for å kunne ivareta hver enkelt søkers behov for å snakke med voldsoffererstatningsmyndighetene som følge av økningen i antall søknader.

Særlig om oppreisning

Komiteen viser til at det foreslås å lovfeste at domstolene i visse tilfeller skal kunne avsi realitetsdom for selve oppreisningsbeløpet. Dette er begrunnet med at man i de tilfellene der det er gjennomført straffesak mot gjerningspersonen og domstolene har unnlatt å avgjøre det sivile kravet, vil sikre at oppreisningsbeløpet gjenspeiler oppreisningsnivået i rettspraksis og den utvikling domstolene står for.

Dette innebærer at sakene behandles hos Kontoret for voldsoffererstatning og nemnda – men at oppreisningserstatningen kan bringes inn for domstolene for overprøving. Komiteen støtter forslaget.

Voldsoffererstatningens øvre grense

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at etter voldsoffererstatningsloven § 11 første ledd ytes det ikke høyere voldsoffererstatning for hvert enkelt skadetilfelle enn 40 ganger folketrygdens grunnbeløp. Dette tilsvarer kr 3 168 640 pr. 1. mai 2011. Da voldsoffererstatningsordningen ble lovfestet i 2001, ble den øvre grensen satt til 20 G. Det viste seg at grensen slo uheldig ut i tilfeller der ofrene etterlot seg små barn eller var unge mennesker som ble arbeidsuføre. Den øvre grensen ble derfor hevet fra 20 G til 40 G med virkning fra 1. januar 2009. Etter at den øvre grensen ble hevet til 40 G er det ingen voldsoffererstatningssaker som har nådd denne beløpsgrensen. Flertallet viser til at departementet foreslår å heve den øvre grensen for voldsoffererstatning til 60 G (kr 4 752 960 pr 1. mai 2011), og flertallet støtter dette. Voldsoffererstatningen skal sikre at ofrene, i den grad det er mulig, kan ha et normalt liv med et normalt forbruk. Med G menes grunnbeløpet på vedtakstidspunktet.

Flertallet understreker at hevingen av den øvre grensen ikke får noen innvirkning på utmålingen av erstatningen. Voldsoffererstatning skal fortsatt utmåles på grunnlag av alminnelige erstatningsrettslige regler. Hevingen av den øvre grensen vil således bare få innvirkning på de helt få sakene der det samlede erstatningsbeløpet overstiger dagens øvre grense på 40 G. I tillegg foreslår regjeringen en adgang til å fravike den øvre grensen for voldsoffererstatning på 60 G i «særlige tilfeller». Som eksempler nevnes at erstatningskravene kan overstige 60 G selv om de er beregnet ut fra en alminnelig levestandard dersom unge mennesker blir tilnærmet 100 pst. invalidiserte og varig uføre, og får mange års – og dermed høyt tap av – framtidig inntekt, høyt pleiebehov og høye utgifter til å bygge om bolig, samt i tilfeller der drapsofre etterlater seg mange små barn. Flertallet støtter dette forslaget.

Flertallet er kjent med at flere av høringsinstansene har tatt opp at skadeserstatningsloven § 3-2a om standardisert erstatning for barn bør endres. Flertallet viser til at spørsmålet om hvordan erstatningen for fremtidig inntekt og menerstatning for barn skal utmåles, er ett av flere spørsmål som er vurdert av Personskadeerstatningsutvalget i NOU 2011:16 Standardisert personskadeerstatning, og er således problemstillinger flertallet vil komme tilbake til ved oppfølgingen av utredningen og høringen. Flertallet vil imidlertid understreke at denne bestemmelsen angir hvordan erstatning for fremtidig inntekt og menerstatning for barn under 16 år skal utmåles. Barn kan i tillegg få erstatning for lidt skade, erstatning for utgifter som personskaden antas å påføre barnet i fremtiden, og oppreisning. Dette innebærer etter dagens regelverk at barn kan få høyere erstatning enn 40 G. Utmålingsreglene må ikke forveksles med bestemmelsen om den øvre grense. Erstatningsbeløp utmåles uavhengig av hva den øvre grensen for voldsoffererstatning er. Den øvre grensen får bare betydning i de få tilfellene der den samlede erstatningssummen eventuelt overstiger 60 G etter det nye regelverket, med eventuell mulighet for unntak som følge av «særlige tilfeller». Dette innebærer at barn, på lik linje med alle andre voldsofre, vil kunne få opp til 60 G i voldsoffererstatning, og altså i «særlige tilfeller» vil kunne få mer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til behandlingen av voldsoffererstatning i forslagene i Dokument 8:156 S (2010–2011) fremmet av representanter fra Fremskrittspartiet. Ved behandling av denne saken foreslo representantene fra Fremskrittspartiet at man fjernet beløpsgrensen som tak for voldsoffererstatningen. I saken som nå er til behandling, registreres det at regjeringen og regjeringspartiene fortsatt mener det er riktig å beholde en slik grense, til tross for at det ikke fremmes noen argumenter for å ha den. Disse medlemmer vil vise til at en del høringsinstanser har tatt til orde for å fjerne grensen. I tillegg vises det til at ingen har fått utbetalt en erstatningssum som har nådd det eksisterende taket på 40 G etter at dette ble innført for få år siden. Når man da i tillegg foreslår en sikkerhetsventil der man kan gå ut over det nye taket i «særlige tilfeller», finner ikke disse medlemmer grunn til å opprettholde et slikt tak lenger. I denne sammenheng viser disse medlemmer til at man legger vanlige erstatningsmessige utmålingsregler til grunn ved avgjørelse av størrelsen på erstatningen. Det er således ikke slik at sjansen for å få innvilget 60 G i erstatning er større enn det har vært å få innvilget 40 G. Når man da har den nevnte sikkerhetsventil, vil dette i praksis være det samme som at man ikke har en slik grense.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om de lovtekniske endringer som skal til for å fjerne taket på voldsoffererstatningen.»

Personkretsen etter voldsoffererstatningsloven § 1

Komiteen støtter regjeringens forslag om at flere enn dem som omfattes av voldsoffererstatningsordningen i dag, skal kunne søke om erstatning. Dette gjelder personer som har blitt påført personskade i forbindelse med hjelp til ofre for en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten.

Når det gjelder spørsmålet om kodifisering av dagens praksis om at ofres nærmeste pårørende skal kunne søke og få voldsoffererstatning, deler komiteen regjeringens syn om at en lovfesting kan virke mot sin hensikt, og derfor ikke er å anbefale. Grensene her er vanskelig å trekke, og ved å forsøke å lovfeste gjeldende praksis kan en risikere å innsnevre rettighetene sammenlignet med den utviklingen i forvaltnings- og rettspraksis som tiden ellers vil føre til. Komiteen vil understreke at praksisen i dag om at ofres nærmeste pårørende skal kunne søke og få voldsoffererstatning, skal fortsette, og det er viktig at informasjon om denne rettigheten blir tydeliggjort og gitt i rettighetsinformasjonsarbeidet til voldsoffererstatningsmyndighetene og Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre.

Fornærmede og etterlattes rett til deltakelse i rettsmøter

Komiteen viser til at fornærmede og etterlatte de senere årene har fått flere rettigheter og en mer sentral plass i straffesaker. For at det skal være mulig for fornærmede og etterlatte i større straffesaker med mange aktører å benytte seg av rettigheten til å overvære rettssaken slik det følger av straffeprosessloven, foreslår regjeringen at retten kan beslutte bruk av fjernmøte (videokonferanse) eller overføring av lyd og bilde til tilstøtende lokaler. En overføring til tilstøtende lokaler vil være en del av rettsmøtet på lik linje med å være i selve rettslokalet. Komiteen understreker at retten skal avklare spørsmål om hvem som skal være til stede til hvilke tidspunkt i dialog med de enkelte aktørene.

Komiteen understreker også at reglene om offentlighet ikke er til hinder for at retten bestemmer at presse og publikum skal følge rettsmøtet fra bestemte steder dersom pågangen av tilhørere blir så stor at det er fare for å fortrenge fornærmede og etterlattes mulighet til å følge rettsforhandlingene.

Komiteen viser til at ofre, etterlatte og pårørende i alvorlige straffesaker har ulike ønsker om deltakelse i rettssaker. I saker med et stort antall ofre, etterlatte og pårørende er det viktig at det legges til rette for at de som ønsker det, skal kunne følge rettssaken. Komiteen viser til at Oslo tingrett ved gjennomføringen av terrorsaken har lagt til rette for overføring av lyd og bilde til tilstøtende rettssaler i samme etasje som rettssaken skal gjennomføres, samt til to lokaler på Grand Hotel. Komiteen vil oppfordre Oslo tingrett til å finne gode praktiske løsninger for ofre, etterlatte og pårørende som ønsker å følge rettssaken i Oslo.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enige i at man bør legge til rette for overføring av lyd og bilde til andre rettssaler, slik at alle fornærmede og etterlatte kan ta del i rettsmøter i store saker.

Disse medlemmer er imidlertid kritiske til regjeringens vurdering av hvordan dette kan gjennomføres. Det legges til grunn i saken at dette tiltaket ikke vil gi økonomiske konsekvenser, men at det heller vil gi en besparelse. Man har således ikke tatt hensyn til at det vil gi en relativt stor utgift knyttet til investeringer med å legge til rette for slik overføring. I saken etter 22. juli 2011 er ikke dette et problem fordi hele saken er fullfinansiert. En slik finansiering vil man imidlertid ikke kunne påregne i fremtidige store straffesaker. Man står derfor igjen med et tiltak som innføres i loven, men som ikke kan gjennomføres når det er nødvendig på grunn av manglende infrastruktur. Dette er en useriøs måte å drive lovgivningsarbeid på.

I denne sammenheng vil disse medlemmer vise til innføringen av ny tvistelov. Her er det forutsatt at lyd- og bildeopptak skal benyttes i enkelte sammenhenger. Dette gjøres imidlertid ikke fordi man ikke har det nødvendige utstyret i norske rettssaler.

Koordinerende bistandsadvokat

Komiteen viser til at i en så omfattende sak som terrorsaken etter 22. juli 2011 blir ofrene representert av et betydelig antall bistandsadvokater. Dette har ført til et praktisk behov for koordinering av synspunkter på spørsmål som dukker opp under etter-forskningen og forberedelsen av hovedforhandlingen i straffesaken. Oslo tingrett har derfor oppnevnt tre koordinerende bistandsadvokater i terrorsaken. Men et slikt behov kan også gjelde andre omfattende og komplekse saker med mange bistandsadvokater. Koordinerende bistandsadvokat ble også brukt for eksempel i straffesaken mot den såkalte Lommemannen.

Komiteen støtter derfor regjeringens forslag om å gi retten hjemmel til å oppnevne koordinerende bistandsadvokater i saker hvor dette på grunn av antall fornærmede og etterlatte med bistandsadvokat ansees hensiktsmessig og nødvendig. Komiteen understreker at adgangen til å oppnevne koordinerende bistandsadvokat ikke skal innebære at fornærmede, etterlatte og deres representanter fratas rettigheter som ellers følger av loven.

Komiteen vil til slutt vise til de fem forslagene som ble vedtatt i forbindelse med Stortingets behandling av Innst. 150 S (2011–2012), og ser fram til regjeringens oppfølging av disse.