Den 22. juli 2011 vil prege Norge som nasjon i lang tid. Åtte mennesker mistet livet i bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet. 69 døde som følge av angrepet på Utøya. Mange mennesker ble skadet, og enda flere ble berørt som ofre eller pårørende. I tillegg medførte terrorhandlingene betydelige materielle skader.

Justisdepartementet har i budsjettproposisjonen for 2012 gitt en foreløpig redegjørelse om angrepene, de tiltak som var gjennomført før angrepene, og hva som er gjort i etterkant. Jeg har også redegjort for angrepene i trontaledebatten 4. oktober 2011. Samme dag redegjorde forsvarsministeren og jeg i den utvidede utenriks- og forsvarskomité særskilt om terrorberedskapen i Norge.

Regjeringa ser det imidlertid som viktig ytterligere å informere Stortinget om de alvorlige angrepene Norge ble utsatt for, og oppfølgingen av disse. Derfor tilbød jeg Stortingets presidentskap i brev av 17. oktober 2011 å redegjøre overfor Stortinget om aktuelle forhold i tilknytning til 22. juli.

Det er viktig og på sin plass å gi honnør til dem som var i aksjon, fra både politiet, de andre nødetatene, Forsvaret og andre offentlig ansatte, i tillegg til de frivillige organisasjoner og mange personer som på eget initiativ deltok. Disse gjorde alle en formidabel innsats under svært vanskelige forhold. All ære til disse!

Samtidig er det legitimt å stille spørsmål rundt hvordan politiets aksjon og redningsarbeidet ble gjennomført. Jeg vil i denne forbindelse framheve hva representanten Per-Kristian Foss uttalte til Aftenposten 19. oktober, om at det viktigste blir å se om det er deler av politiberedskapen hvor det har vært svikt, som allerede nå kan styrkes. Representanten Anders Anundsen er inne på noe av det samme når han i samme avis uttaler at det viktigste blir å avklare mange av de forhold som har vært omtalt i mediene som feil, mangler og problemområder – altså at det allerede nå bør informeres om fakta og ses på områder som kan styrkes.

Dette er jeg enig i. Åpenhet rundt disse spørsmålene er viktig. Der vi ser forbedringspunkter, er det ingen grunn til å vente. Vi må erkjenne feil og mangler når slike avdekkes, og være villige til endring og læring. Jeg vil derfor i denne redegjørelsen vektlegge sju områder som jeg så langt mener fortjener både politisk oppmerksomhet, debatt og tiltak.

Mange detaljer og spørsmål omkring angrepene kan imidlertid vanskelig besvares før undersøkelsene og evalueringene av de involverte instanser er fullført. Jeg minner om at det var enighet mellom regjeringa og alle de politiske partiene på Stortinget om å oppnevne en kommisjon for å gjennomgå angrepene på regjeringskvartalet og Utøya. Hensikten med kommisjonens arbeid er først og fremst å trekke lærdom fra angrepene. Kommisjonen skal kartlegge alle relevante sider ved hendelsesforløpet og avgi sin rapport, som kjent, innen 10. august 2012.

Videre gjennomfører som kjent Politidirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste interne evalueringer av politiets håndtering av angrepene 22. juli. Disse vil foreligge i uke 9 i 2012. Jeg har fått opplyst fra helse- og omsorgsministeren at tilsvarende gjelder for helsesektorens erfaringsgjennomgang.

Det pågår også en omfattende etterforskning. Mange spørsmål om hendelsesforløpet vil først være klarlagt når rettskraftig dom foreligger.

Jeg vil i tillegg peke på at alle handlingene må vurderes i sanntid, og ses i lys av den informasjon som var tilgjengelig for de operative mannskaper der og da. I ettertid vil det selvfølgelig være lettere å se andre handlingsalternativer. Når alle faktiske forhold er framkommet, må vi også stille spørsmål ved om, eller hvordan, eventuelle mangler har hatt betydning.

Jeg understreker på denne bakgrunn at ingen er tjent med at det treffes forhastede konklusjoner på et unyansert eller mangelfullt grunnlag.

I det følgende vil jeg kort redegjøre for rolle- og ansvarsmessige forhold samt planverk og ulike beredskapsressurser. Deretter vil jeg gi en framstilling av hendelsesforløpet den 22. juli og i den forbindelse komme inn på enkelte spørsmål som har fått særskilt oppmerksomhet. Jeg vil legge hovedvekt på de forhold som det tilligger meg som justisminister å redegjøre for, og med særlig vekt på politiets rolle. Øvrige ansvarsområder vil i liten grad bli berørt. I tillegg vil jeg peke på de utfordringer og dilemmaer vi som samfunn står overfor, og som vi må ta stilling til i tida framover.

Jeg vil understreke at min redegjørelse må avgrenses mot 22. juli-kommisjonens arbeid og de vurderinger det tilligger denne å foreta. Det vil ikke være riktig av meg på nåværende tidspunkt å trekke bastante konklusjoner om hendelsesforløpet. Nye fakta kan komme til, og faktagrunnlaget som denne redegjørelsen bygger på, kan endres.

Ekstraordinære hendelser i ytterkant av det ekstreme og kriser krever innsats på alle nivåer. Regjeringa og departementene utgjør det strategiske nivået. Justisdepartementet vil i de fleste nasjonale krisesituasjoner ha en sentral rolle. Under Justisdepartementet ivaretar Politidirektoratet, den sentrale enhet i PST og hovedredningssentralene det operative nivået. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap er på vegne av departementet fag- og tilsynsorgan på det sivile samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet. Det taktiske nivå, hvor selve beredskapsinnsatsen utføres, ivaretas bl.a. av det enkelte politidistrikt.

Når det gjelder de overordnede prinsippene for nasjonalt sikkerhets- og beredskapsarbeid, viser jeg til omtalen av disse i Justisdepartementets budsjettproposisjon for 2012, men presiserer at nærhetsprinsippet ikke gjelder ved sikkerhetspolitiske kriser.

Det administrative apparatet for sentral krisehåndtering er basert på tre hovedelementer. Dette innebærer krisestyring gjennom lederdepartement, krisekoordinering gjennom Regjeringens kriseråd og bistand fra Krisestøtteenheten.

Politimesteren er ansvarlig for politiets håndtering av alle typer hendelser i eget politidistrikt, herunder kriser. Politidirektoratet kan i en krisesituasjon bl.a. bistå berørte politimestre og bidra til at tilstrekkelige personell- og materiellressurser er tilgjengelig. Ved kriser bistår PST bl.a. med innhenting av etterretningsinformasjon, rådgivning, varsling og utarbeidelse av trusselvurderinger.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap skal bidra til å styrke samfunnssikkerheten og krisehåndteringsevnen på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.

Hovedredningssentralene ivaretar den øverste operative samordning og ledelse av redningstjenesten.

Politiets beredskapssystem er fundamentet for en enhetlig og effektiv håndtering av så vel ordinære som ekstraordinære hendelser. Systemet består av Retningslinjer for politiets beredskap, Politidirektoratets styringsdokumenter og politidistriktenes planverk. Det er bl.a. utarbeidet planer for sikring av en rekke ulike objekter, som f.eks. bygninger og annen samfunnskritisk infrastruktur. I tillegg er det utarbeidet planer for en rekke scenarioer hvor politiet har en sentral rolle.

Beredskapstroppen ved Oslo politidistrikt er politiets nasjonale innsatsenhet mot terror og annen organisert eller alvorlig kriminalitet. Troppen kan etter anmodning bistå de øvrige politidistriktene ved konkrete aksjoner og med polititaktiske råd.

Bombegruppen i Oslo politidistrikt består av bombeteknikere og tjenestepersoner med bombehunder, som bl.a. kan yte bistand til de øvrige politidistriktene i forbindelse med bombesøk og fjerning av eksplosiver.

For å styrke politiets beredskapskompetanse ble det i 1986 etablert egne utrykningsenheter. Mannskapene i utrykningsenhetene benyttes i væpnede aksjoner i politidistriktene og utfører ordenstjeneste til daglig. Fra år 2002 har alle landets politidistrikter hatt minimum ett utrykningslag. Mannskapene gjennomgår årlig vedlikeholdstrening på totalt 103 timer.

Politihelikopteret, som er etablert som en egen enhet i Oslo politidistrikt, er et supplement til andre politiressurser. Helikopteret kan brukes som oversikts- eller observasjonsplattform ved bl.a. alvorlige ulykker, væpnede aksjoner og annen alvorlig kriminalitet. Politihelikopteret har svært begrenset transportkapasitet og er verken utstyrt for eller egnet til skarpe oppdrag.

I tillegg kan redningshelikoptertjenesten, som opereres av Forsvaret, være en viktig ressurs for transportstøtte til politiet i alvorlige situasjoner. Dette vil jeg komme tilbake til senere. Hovedredningssentralene styrer bruken av disse redningshelikoptrene.

Jeg minner også om at Forsvaret disponerer betydelige ressurser som det sivile samfunn kan gjøre seg nytte av i flere sammenhenger. Jeg vil i denne forbindelse rette en stor takk til Forsvaret for deres bistand til politiet i tilknytning til 22. juli.

Forsvarets bistand til politiet er nærmere regulert i en egen bistandsinstruks. Forsvarsministeren vil i sin redegjørelse omtale nærmere denne instruksen og Forsvarets bistand til politiet i forbindelse med angrepene 22. juli.

Jeg viser i tillegg til at det i Justisdepartementets budsjettproposisjon for 2012 bl.a. er gitt en oversikt over øvrig relevant beredskapsarbeid.

Jeg vil nå redegjøre for politiets rolle 22. juli med den informasjon som det har vært mulig å frambringe om saksforholdet per dags dato.

Den påfølgende faktaredegjørelsen er basert på innspill fra Politiets sikkerhetstjeneste, Politidirektoratet, Kripos, Oslo politidistrikt og Nordre Buskerud politidistrikt samt øvrige undersøkelser. Redegjørelsen er så uttømmende som mulig på nåværende tidspunkt. Jeg understreker imidlertid at omfanget av den informasjonen som skal kartlegges i forbindelse med denne redegjørelsen, er betydelig. Det er derfor åpenbart at det på et senere tidspunkt vil kunne framkomme ytterligere faktainformasjon av betydning. Presentasjonen jeg nå gir av saksforholdet, gis således med disse forbehold. Alle tidsangivelser må forstås som cirka-angivelser. Samtlige innspill jeg nå baserer min gjennomgang på, vil i sin helhet bli gjort offentlig tilgjengelig kl. 12.

Operasjonssentralen i Oslo politidistrikt mottok første melding om bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet kl. 15.26. Meldingen ble umiddelbart lest ut til samtlige bilpatruljer. Første bilpatrulje ankom Youngs gate ved Folkets Hus kl. 15.28, og kl. 15.30 rykket politidistriktets bombegruppe ut fra eget tjenestested. Politiets innsatsleder var til stede i Akersgaten fra kl. 15.32.

I løpet av en time hadde beredskapstroppen 23 tjenestepersoner i og rundt regjeringskvartalet samt fem tjenestepersoner i stab. Beredskapstroppen ble sammen med bombegruppen benyttet til søk i regjeringskvartalet og i andre oppdrag.

Alle tilgjengelige mannskaper ble satt inn i arbeidet med å ivareta liv og helse i regjeringskvartalet og i tilstøtende gater. I tillegg bisto mange frivillige med uvurderlig innsats.

Politiet opprettet kommandoplass for innsatsleder på Einar Gerhardsens plass. Youngstorget ble valgt som oppmøtested for mannskaper fra politiet, Oslo brann- og redningsetat og ambulansetjenesten. På samme sted ble det opprettet samleplass for skadde og evakuerte.

Kl. 15.46 fikk politidistriktet melding om at det muligens var to udetonerte bomber i området. Dette medførte en kortvarig evakuering av redningsmannskapene.

Videre mottok politiet meldinger om mistenkelige gjenstander og mistenkelig atferd i Oslo sentrum som det var nødvendig å undersøke nærmere. Dette var ressurskrevende.

Kripos kontaktet på eget initiativ operasjonssentralen i Oslo litt etter kl. 16.00 for å be om informasjon om hendelsen i regjeringskvartalet. Kripos mottok en situasjonsbeskrivelse og en anmodning om at det ble iverksatt riksalarm med varsling om at et nærmere beskrevet kjøretøy var av interesse for politiet og kunne settes i sammenheng med eksplosjonen i Oslo sentrum. Rett i etterkant av dette ble politidistriktene Asker og Bærum, Romerike og Follo informert av operasjonsleder om samme kjøretøy samt om person med uniform, våpen og skuddsikker hjelm.

Kripos opplyser at det tok ca. 25 minutter å effektuere varslingen til alle politiets operasjonssentraler, dvs. fra anmodningen om å iverksette varsling kom, til den ble formidlet til alle landets politidistrikter. Kripos formidlet til politidistriktene ved riksalarm ca. kl. 18.10 at det var besluttet å gjeninnføre grensekontroll på Schengens indre grenser, altså Norges grenser mot andre Schengen-land. Totalt ble det i perioden 22.–24. juli formidlet ni nasjonale varslinger fra Kripos.

Operasjonssentralen i Nordre Buskerud politidistrikt fikk, via akuttmedisinsk kommunikasjonssentral, AMK, den første telefonen om angrepet på Utøya kl. 17.25. Nordre Buskerud politidistrikt opplyser i redegjørelse av 2. november 2011 at man på det tidspunktet hadde en bemanning på fem tjenestepersoner som befant seg på politihuset i Hønefoss. I tillegg hadde politidistriktet fem tjenestepersoner på jobb andre steder i distriktet og med lengre avstand til Utøya. Varslinger ble foretatt fra operasjonssentralen, slik at man i løpet av kort tid fikk flere mannskaper på plass. I løpet av kvelden og natten var ca. 60 tjenestepersoner fra Nordre Buskerud politidistrikt på jobb.

Oslo politidistrikt opplyser å ha blitt informert om skytingen på Utøya kl. 17.29. Informasjonen kom fra Politidirektoratets liaison i politidistriktets stab, som hadde telefonkontakt med sin datter på Utøya. Samtalen var et viktig element i vurderingen av en hurtigst mulig utrykning til Utøya, og det ble besluttet at beredskapstroppens mannskaper skulle avbryte sine oppgaver i regjeringskvartalet og begi seg til Utøya for å bistå Nordre Buskerud politidistrikt. Kun en liten styrke av beredskapstroppen ble igjen i Oslo.

Oslo politidistrikt mottok kl. 17.38 formell anmodning fra Nordre Buskerud politidistrikt om bistand fra beredskapstroppen. Oslo politidistrikt opplyser at da anmodningen forelå, hadde første kjøretøy fra beredskapstroppen allerede passert Lysaker. På vei mot Utøya mottok beredskapstroppen informasjon om at det angivelig skulle være to–tre gjerningspersoner, og at det skulle være plassert sprengladninger i skogen på Utøya.

Det har i ettertid vist seg at det var en riktig og viktig beslutning raskt å sende hovedtyngden av beredskapstroppens mannskaper til Utøya. På forespørsel har politiet opplyst at man samtidig bygget opp politiberedskapen i Oslo gjennom innkalling av mannskaper. Jeg vil i denne forbindelse minne om det jeg innledningsvis sa, om viktigheten av å vurdere hendelser i sanntid. Politiet så ikke bort fra muligheten for flere angrep i Oslo. Vi vet fra terroraksjoner internasjonalt at det ikke er uvanlig at et bombeangrep i en by etterfølges av ett eller flere angrep i samme by. Denne usikkerheten var en del av situasjonsbildet for dem som foretok de mange meget krevende operative vurderinger. Jeg mener dette borger for ettertanke.

Første politipatrulje fra Nordre Buskerud politidistrikt ankom Utøya kai ca. kl. 17.50. Beredskapstroppens oppmøtested var ved Storøya, og de var der ca. kl. 18.09.

Politiet har videre opplyst at beredskapstroppen gikk i land på Utøya kl. 18.25. Da politiet ankom øya, ble gjerningsmannen raskt lokalisert. Beredskapstroppen opplyser at gjerningsmannen ble pågrepet kl. 18.27. Materialet fra Nordre Buskerud politidistrikt angir et noe senere tidspunkt, mellom kl. 18.32 og kl. 18.34.

I forbindelse med pågripelsen opplyste gjerningsmannen at det eksisterte ytterligere to celler som var utplassert eller var aktive. Kripos opplyser at denne meldingen ble meddelt alle politidistriktene som riksalarm kl. 18.50.

Det ble opprettet pårørendesentre både i Oslo og på Sundvolden Hotel. Det ble også opprettet et nasjonalt telefonnummer for pårørende. Videre ble det etablert pårørendekontakter i politidistriktene.

Også på andre nivåer foregikk det et betydelig arbeid. Da eksplosjonen i regjeringskvartalet inntraff, var jourhavende i Politidirektoratets beredskapsseksjon til stede i direktoratet. Om den videre håndteringen opplyser direktoratet i notat av 1. november 2011 at vedkommende straks iverksatte tiltak for å varsle sentrale personer i ledelsen i direktoratet, og at det ble iverksatt innkalling av ekstra mannskaper. Forsvarets liaison i Politidirektoratet ble innkalt og møtte i direktoratet kl. 16.55. Videre ble det besluttet å sende liaison fra Politidirektoratet til Oslo politidistrikt. Om situasjonen på Utøya opplyser Politidirektoratet bl.a. – og jeg siterer:

«POD ble orientert om situasjonen på Utøya, loggført til kl. 1745 22.7. Informasjonen gikk på at person i politilignende uniform hadde skutt rundt seg på Utøya i Tyrifjorden. På dette tidspunkt hadde POD ingen informasjon som tilsa at det skulle være en sammenheng mellom Utøya og eksplosjonen i Regjeringskvartalet.»

Videre opplyser direktoratet:

«Da det ble kjent at man stod overfor to hendelser som hadde sammenheng, besluttet politidirektøren tidlig om kvelden, ca kl. 1900, å gi politimesteren i Oslo ansvar for å koordinere den taktiske innsatsen mellom berørte politidistrikt.»

Politiets sikkerhetstjenestes situasjonssenter ble umiddelbart varslet av egne ansatte om at det var en eksplosjon i Oslo sentrum. Situasjonssenteret iverksatte umiddelbart varsling av nøkkelpersonell. Senteret var pålogget Oslo politidistrikts operative logg og kunne fortløpende følge de operative tiltakene som ble iverksatt. Personellet i PST hadde i initialfasen fokus på hensiktsmessig organisering av nødvendige stabsfunksjoner, som er forhåndsplanlagt for ekstraordinære hendelser. Om den videre håndteringen opplyser PST i brev av 4. november 2011 bl.a. følgende:

«PSTs hovedprioritet etter eksplosjonen i regjeringskvartalet var å etablere et apparat for informasjonsinnhenting. Informasjonsinnhentingen hadde som mål å avdekke hvem som stod bak eksplosjonen, forebygge og avverge eventuelle nye angrep, og å kartlegge trusselsituasjonen. Informasjonen skulle også gi grunnlag til PSTs analysearbeid, herunder utarbeidelsen av trusselvurderinger.

Det ble raskt avklart at Oslo politidistrikt skulle være ansvarlig for etterforskningen og PST forberedte bistand til etterforskningsarbeidet.

PST har ansvar for beskyttelse av myndighetspersoner og innkalte samtlige tilgjengelige livvakter umiddelbart etter eksplosjonen. Ødeleggelsene i regjeringskvartalet medførte blant annet at regjeringens biltjeneste ikke fikk forflyttet sine biler, og livvaktseksjonen gjennomførte derfor transport og nærsikring av fem regjeringsmedlemmer.»

Jeg var selv utenbys – i Engerdal – da angrepet fant sted i Oslo, og ga derfor kl. 15.41 assisterende departementsråd i Justisdepartementet fullmakt til å vurdere og videresende politiets bistandsanmodninger om håndhevelsesbistand og operativ bistand til Forsvarsdepartementet.

Under håndteringen av angrepene 22. juli ivaretok Justisdepartementet rollen som lederdepartement, og regjeringas krisestøtteenhet understøttet dette arbeidet. Krisestøtteenhetens personell tok seg fysisk uskadd ut av situasjonssenteret i første etasje i høyblokka og iverksatte tilnærmet umiddelbart varsling om hendelsen. Krisestøtteenheten flyttet raskt inn i tildelte lokaler i Forsvarsdepartementet, og flere personer fra enhetens beredskapsgruppe ble innkalt. Krisestøtteenheten har mobile løsninger som gjør enheten fleksibel, og har øvd på å operere i alternative lokaler. Jeg er dem svært takknemlig.

Representanter fra de faste medlemmene av Regjeringens kriseråd og deler av Justisdepartementets administrative ledelse møtte i Forsvarsdepartementet kl. 17.00. Regjeringens kriseråd avholdt videre to møter om kvelden 22. juli, henholdsvis kl. 18.30 og kl. 22.30.

Jeg ankom regjeringas representasjonsanlegg kl. 19.40. I tidsrommet fram til kl. 20.25 ankom også utenriksministeren og forsvarsministeren.

Justisdepartementet opprettet en liaison i Politidirektoratet ca. kl. 20 for å lette kommunikasjonen og for å få tidsriktig informasjon til Regjeringens kriseråd og Justisdepartementet.

I det følgende vil jeg gå inn på enkelte beredskapsmessige spørsmål som er blitt gitt særlig oppmerksomhet.

Det har blitt reist spørsmål ved beredskapstroppens transport fra Oslo til Utøya og muligheten for helikopterstøtte i den forbindelse. Oslo politidistrikt opplyser at det hittil i evalueringsarbeidet er registrert at beredskapstroppens ledelse var i første kontakt med Forsvarets 720 skvadron om helikopterbistand ca. kl. 16.50. I brev av 28. oktober 2011 uttaler Oslo politidistrikt videre bl.a. følgende:

«Helikopterstøtten var ikke tilgjengelig. Forflytning med kjøretøy var derfor det eneste alternativet man hadde. Selv om helikopterstøtte hadde vært tilgjengelig, og hadde blitt vurdert som tidseffektivt, ville uansett deler av innsatsstyrken benyttet kjøretøy til forflytning fra Regjeringskvartalet og til oppmøtested i Hole Kommune.»

Kl. 17.09 landet et redningshelikopter på Voldsløkka i Oslo som kom fra Rygge flystasjon. Oslo politidistrikt opplyser i notat av 4. november 2011 bl.a. at redningshelikopteret fra Rygge ble rekvirert av AMK gjennom Hovedredningssentralen Sør-Norge, og var tiltenkt en rolle ved eventuell flytting av bårepasienter ut av Oslo. Helikopteret var innredet deretter. Denne rekvisisjonen var ukjent for Oslo politidistrikt på det tidspunkt man fikk melding om skyting på Utøya kl. 17.29.

Videre opplyser Oslo politidistrikt i notat av 8. november 2011 bl.a. følgende:

«Hadde politiet kjent til dette helikopteret og ville benytte det til transport til Storøya hadde man måttet ta ut [og] demontere utstyr, frigjøre helikopteret fra HRS», altså Hovedredningssentralen, «samt briefe mannskapet før det kunne lette fra Voldsløkka. Dette ville vært en ren transport og ikke en skarp innsetting ut fra SAR-maskinens beskaffenhet. Hovedtyngden av mannskaper ville i tillegg benyttet biler …»

Jeg har merket meg Oslo politidistrikts opplysninger om dette. Dersom politiet hadde vært kjent med helikopteret på Voldsløkka, måtte likevel flere forhold vært tatt med i vurderingen av om helikoptertransport ville ført til en raskere utrykning til Utøya enn bruk av bil. Jeg tenker her bl.a. på reisetid til helikopteret, omlastingstid, helikopterets egenskaper og værforhold, noe som også har vært reist i media. Det er i dag vanskelig å konkludere om dette, og etter min mening tilligger det 22. juli-kommisjonen å vurdere disse forholdene nærmere. Regjeringa har, som jeg vil komme tilbake til, likevel valgt å styrke helikopterkapasiteten for transportstøtte til politiet.

Også spørsmål om hvorfor mannskaper fra Nordre Buskerud politidistrikt ikke umiddelbart prøvde å ta seg ut til Utøya, herunder spørsmål om politiets forståelse av retningslinjene for «skyting pågår», er reist. Innledningsvis finner jeg grunn til å presisere at det ikke er utarbeidet en egen instruks om «skyting pågår», men at temaet er omhandlet i Håndbok for innsatspersonell, som er en del av politiets beredskapssystem.

Her framgår det bl.a. følgende:

«Ved melding om at skyting pågår i tett beferdet område (innendørs eller utendørs) skal politiet gjøre alt for å stoppe gjerningspersonen så raskt som mulig, slik at uskyldig tredjepart blir minst mulig skadelidende.»

Nordre Buskerud politidistrikt opplyser i redegjørelse av 2. november 2011 bl.a. følgende om dette forholdet:

«Nordre Buskerud planla å aksjonere med egne mannskaper, men siden Beredskapstroppen ankom på et tidlig tidspunkt, ble dette et samarbeid. Både mannskapene fra Nordre Buskerud og fra Beredskapstroppen stod klare på landsiden da båttransporten ankom Storøya.»

Det er ikke tvil om at politiet må utføre tjenesteoppdrag som kan medføre betydelig fare for de tjenestepersoner som deltar. Oppdragene må utføres profesjonelt og innenfor de rammer som er satt for tjenesten. Tjenestepersonene må i sine vurderinger bl.a. ta stilling til hvor farlig oppdraget er, både med hensyn til egen sikkerhet, hensynet til andres liv og helse og, ikke minst, muligheten for å lykkes med operasjonen, og hvor raskt bistand fra andre, i dette tilfellet beredskapstroppen, kan påregnes. Når det gjelder vurderingene som ble gjort, må vi avvente 22. juli-kommisjonen og deres vurderinger og konklusjoner. For øvrig viser jeg til at Politidirektoratet gjennom sin evaluering skal se på retningslinjene for «skyting pågår». Dersom det etter dette skulle være tvil om forståelsen, vil Justisdepartementet gjøre en særlig vurdering av dette.

Det er også blitt reist spørsmål om transport og oppmøtested. Det er i denne sammenheng allment kjent at politiets båt havarerte under transporten mot Utøya.

Om disse forhold uttaler Nordre Buskerud politidistrikt bl.a.:

«Politiet hadde i den første hektiske fasen ikke tilgang til andre båter enn sin egen. I området hvor politiet hadde sin oppmøteplass lå det mange båter til kai, flere av disse forsøkt «tyvkoblet», men båtene var godt sikret av sine eiere. Det lykkes derfor ikke politiet å benytte disse båtene. Derimot beordret politiet to båter, som ble anropt fra kaia på Liagård, om å reise mot Storøya for å bistå Beredskapstroppen med transport. Det var disse båtene man lastet over til fra politiets egen båt.»

Nordre Buskerud politidistrikt påpeker videre:

«Hendelsen skjedde en fredag ettermiddag, med til dels meget stor trafikk på E16 forbi Hønefoss, som er veien fra politihuset til Utøya. Området (eller) veinettet på landsiden av Utøya var preget av omkjøring, mye veiarbeid og fare for å ikke komme frem med bil (og) henger.

Valg av utsettingssted ble gjort med bakgrunn i dette, samt at stedet som ble valgt var godt kjent av båtføreren og er et sted brukt flere ganger av politiet i forbindelse med øvelser.

Vurderingen innebar at man ville bruke kortere tid til vanns enn i tett trafikk med få eller ingen muligheter til å ta seg raskt frem.»

Oslo politidistrikt opplyser videre at beredskapstroppen kjørte biler fram til avtalt oppmøtested på Storøya, og at overfarten fra Storøya til Utøya foregikk i båter etter hvert som de ble tilgjengelige.

Jeg legger til grunn at det ble foretatt vurderinger knyttet til valg av transport og oppmøtested, og mener at det må tilligge 22. juli-kommisjonen å vurdere om dette er riktige vurderinger i sanntid.

Om meldinger fra gjerningsmannen om overgivelse uttaler Nordre Buskerud politidistrikt følgende:

«Det er kjent at han har kommet gjennom på politiets nødnummer 112 – to ganger. Den ene samtalen ble mottatt på operasjonssentralen i Nordre Buskerud og den andre på operasjonssentralen i Søndre Buskerud. Begge samtalene ble ringt inn fra telefoner som ikke tilhørte gjerningsmannen.

Samtalen til Nordre ble brutt av gjerningsmannen etter ca. 30 sekunder – da det ble forsøkt å ringe tilbake ble det ikke oppnådd kontakt. Samtalen til Søndre varte i ca. 1 minutt og 30 sekunder, men ble også her etter hvert brutt, og politiet fikk ikke registrert noe telefonnummer det ble ringt fra.

Det ble fra politiets side forsøkt å innhente så mange opplysninger som mulig fra gjerningsmannen, men lite tydet på at han hadde til hensikt og overgi seg på de tidspunktene han ringte. Dette understøttes av at man i nødsamtaler umiddelbart etter første anmodning fra gjerningsmannen om å overgi seg, hører en hurtig skuddtakt. Den andre anmodningen om å overgi seg ble ringt inn kort tid før pågripelsen.»

Samtalene mellom politiet og gjerningsmannen er tidligere offentliggjort, og disse fant sted henholdsvis ca. kl. 17.59 og 18.24. Jeg konstaterer at politiet forsøkte å både holde og opprette ny kontakt med gjerningsmannen uten at dette lyktes.

Ulike forhold vedrørende kommunikasjon, knyttet til både nødnettet og anrop på politiets nødnummer 112, har vært tema i forbindelse med angrepene.

Oslo politidistrikt har gitt uttrykk for at nødnettet etter deres vurdering fungerte etter intensjonen. Nordre Buskerud politidistrikt har derimot ikke fått installert det nye nødnettet og opererte således med det gamle analoge sambandet. Nordre Buskerud politidistrikt opplyser i sin redegjørelse av 2. november 2011 bl.a. følgende:

«Det er ikke mulig å kommunisere med det nye nødnettet fra sentralen i Nordre Buskerud. Flere av de politidistriktene som bistod, Oslo, Asker og Bærum (og) Søndre Buskerud samt helse, benyttet det nye nødnettet. Dette vanskeliggjorde kommunikasjonen fra operasjonssentralen til mannskapene fra disse distriktene.

Videre utbygging av et landsdekkende nødnett ble besluttet før 22.7, og Nordre Buskerud var allerede i gang med planlegging av nytt nett før hendelsen.

Det analoge sambandet og kommunikasjonen mellom operasjonssentralen og egne mannskaper fungerte ikke optimalt. I området som hendelsen skjedde er det til dels dårlig sambandsdekning, og det ble til tider ikke oppnådd kontakt mellom mannskapene eller mellom operasjonssentralen og mannskapene. Trafikken på sambandet var ekstremt stor, og kapasiteten med å motta og bearbeide informasjonen (og) opplysningene ble en utfordring.

Det samme gjaldt den enorme pågangen på telefon. Kapasiteten med mottak kombinert med gammelt utstyr gjorde at man ikke fikk prioritert de viktigste telefonene først.»

Nordre Buskerud politidistrikt opplyser at man ved hendelsens oppstart på Utøya kun var bemannet med én person som betjente 112-telefonen på operasjonssentralen. Oslo politidistrikts operasjonssentral var ved eksplosjonen i regjeringskvartalet bemannet med én operasjonsleder, fire operatører og tre operatørassistenter.

Om politiets nødnummer uttaler Oslo politidistrikt at distriktet ikke hadde tekniske problemer med linjer inn på 112, men at pågangen i denne situasjonen var større enn antall personer som kunne motta 112-samtaler. Mellom kl. 15.00 og 16.00 ble 60 pst. av nødanropene på 112 besvart innen 20 sekunder. Operasjonssentralen hadde imidlertid problemer med å komme i kontakt med Nordre Buskerud politidistrikt, men informasjonen som kom inn, ble videreformidlet til beredskapstroppens representant i staben i Nordre Buskerud politidistrikt.

Nordre Buskerud politidistrikt uttaler følgende om nødnummer:

«Nødnummeret – 112 som går til operasjonssentralen i Nordre Buskerud bestod av 2 linjer inn til sentralen.

I praksis vil det si at man kunne motta 2 nødsamtaler samtidig, den tredje som ringte fikk opptatt og kom ikke gjennom.»

Jeg konstaterer at dersom det nye nødnettet også hadde vært ferdig utbygd i Nordre Buskerud politidistrikt, ville dette ha lettet kommunikasjonen vår betydelig.

Det er også blitt reist spørsmål om tidsbruken i forbindelse med vakthold og sikring av utsatte bygningsobjekter etter anslaget i Oslo, herunder sikringen av Stortinget. Oslo politidistrikt uttaler i brev av 28. oktober 2011 at det ble satt opp en liste med totalt 24 objekter som man prioriterte ut fra forhold til objektvakthold. Videre uttales bl.a. følgende om disse forholdene:

«Ut over ettermiddagen fikk man også kjennskap til gjerningsmannens identitet samt det manifest som var lagt ut på internett. I manifestet var det oppgitt åtte «hatobjekter» som også ble sjekket ut. Politiet så ikke bort fra et mulig angrep nr. to, jf. modus internasjonalt og eget oppdatert planverk, og disponerte ressursene ut fra et slikt scenario.»

Videre opplyser Oslo politidistrikt i notat av 8. november 2011 om vakthold ved Stortinget:

«Oppdraget med objektsikring ble gitt til Sentrum politistasjon kl. 1708. Stortinget ble besatt med egne mannskaper fra kl. 1805 den 22.7.11. Dette (på grunn av) at man måtte få inn ekstra mannskaper til oppdraget. I etterkant av bombeeksplosjonen i Regjeringskvartalet fikk Oslo politidistrikt inn flere meldinger om mistenkelige gjenstander. En av disse meldingene som politiet responderte på, er loggført kl.1546 med adresse Stortingsgata 14. Vi hadde således politimannskaper til stede i Stortingets nærområde fra ca. kl. 1550 den 22.7.11.»

Det har vært reist spørsmål om mulige forsinkelser i forbindelse med behandlingen av politiets anmodninger om bistand fra Forsvaret. Basert på den informasjonen jeg sitter på i dag, syns det imidlertid ikke å ha vært unødig opphold i framsendelsen og effektueringen av disse anmodningene. Forsvarsministeren vil i sitt innlegg omtale nærmere de ulike bistandsanmodningene og behandlingen av disse.

Et annet forhold som har blitt gitt betydelig oppmerksomhet, er PSTs kjennskap til og oppfølging av prosjektet Global Shield. Jeg har fått opplyst av PST at PST første gang mottok informasjon om Global Shield 22. september 2010, og da som en orientering fra Kripos. Prosjektet er rettet mot ulovlig handel med kjemikalier som kan brukes i produksjon av eksplosiver. PST var ikke hovedadressat for opplysningene om Global Shield, men mottok opplysningene om prosjektet til orientering. I brev av 27. oktober 2011 opplyser PST bl.a. følgende:

«PST mottok etter dette flere dokumenter om prosjektet Global Shield. Sentralt i denne sammenheng er en oversendelse fra Toll- og avgiftsdirektoratet 3. desember 2010 om en navngitt norsk borger som kunne relateres til prosjektet.»

Jeg presiserer at denne navngitte borgeren ikke var gjerningsmannen 22. juli. Videre uttaler PST:

«I tillegg lå det ved en liste fra valutaregisteret over 41 norske borgere som har hatt pengeoverføringer til et bankkontonummer i Polen. [Gjerningsmannen] var blant de 41 norske borgerne.»

På listen over transaksjoner framgikk det også at gjerningsmannen handlet for 121,22 kr. Det framgikk ikke hva slags varer dette dreide seg om. PST opplyser videre at tjenestens interne evaluering så langt har klarlagt at tjenesten ikke har hatt søkelys på gjerningsmannen før 22. juli eller funnet annen informasjon om ham i PST fra tida før 22. juli. Her må vi også avvente PSTs egen gjennomgang samt selvfølgelig kommisjonens konklusjoner.

Jeg vil nå kort omtale etterforskningen og den kommende rettssaken. Riksadvokaten besluttet allerede på kvelden den 22. juli at Oslo politidistrikt skulle ha ansvaret for etterforskningen av både bombeaksjonen i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya. Det ble raskt etablert en egen gruppe på 140 personer som skulle stå for etterforskningen. Fra og med 1. november er antallet personer som arbeider med saken, redusert til 85, og det forventes ytterligere reduksjon til ca. 60 personer fra årsskiftet. Etterforskningen forventes ferdig før påsken 2012. Rettssaken skal gå for Oslo tingrett.

I enhver krisesituasjon hvor personer omkommer eller blir skadet, er det av stor viktighet å ta vare på og vise omsorg for alle involverte.

Det ble i tida etter 22. juli arrangert en rekke minneseremonier. Det ble videre holdt en minnemarkering i regjeringskvartalet 8. august for ansatte i departementene og en samling for etterlatte og berørte i regjeringskvartalet 20. august. I tillegg er det gjennomført flere arrangementer på Utøya for både etterlatte, overlevende og pårørende.

Terrorangrepene skapte også betydelig internasjonal oppmerksomhet. Pågangen fra internasjonale media var fra første stund meget stor, og mange utenlandske politikere og andre tok kontakt både for å uttrykke sympati og for å kondolere. I dagene etter ugjerningene ble det arrangert minnemarkeringer i en rekke land over hele verden. Flere av ofrene på Utøya var utenlandske ungdommer, og utenrikstjenesten bisto de rammede og deres pårørende med hjelp og oppfølging.

Så til utfordringene framover. Regjeringa har som en av sine viktigste oppgaver å bekjempe alle trusler mot vårt demokrati og sikre befolkningens trygghet. Regjeringa har valgt å styrke politiets og påtalemyndighetens budsjetter betydelig i løpet av de siste årene. Bevilgningen har økt nominelt fra 8,2 mrd. kroner i 2005 til 12,2 mrd. kroner i 2011 – en økning på om lag 4 mrd. kr. For neste år foreslås en ytterligere økning av politibudsjettet på 696 mill. kroner. I tillegg foreslår regjeringa at det bevilges om lag 1,5 mrd. kroner i 2012 til investeringer i landsdekkende utbygging av Nødnett og 526 mill. kroner til drift av Nødnett og Direktoratet for nødkommunikasjon. Det er dermed lagt opp til en betydelig styrking av samfunnssikkerheten og beredskapen allerede i budsjettet for 2012.

Regjeringas langvarige satsing på økte ressurser til politiet, bl.a. gjennom dobling av opptaket på Politihøgskolen, flere årsverk og økte budsjetter, fortsetter i regjeringas forslag til statsbudsjett for 2012.

En god beredskap handler imidlertid ikke bare om økte bevilgninger. Det handler også om å gå inn i de politiske utfordringene og – jeg vil understreke – dilemmaene som trer fram. Med bakgrunn i denne redegjørelsen ser jeg så langt sju hovedområder som bør være gjenstand for viktige politiske debatter framover. Jeg er i så måte glad for å få anledning til i denne redegjørelsen å presentere hva jeg så langt mener er sju viktige områder.

For det første, forebygging og radikalisering av voldelig ekstremisme:

Forebyggingsarbeidet må baseres på dagens trusselbilde, og jeg vil derfor gi en kort omtale av dette. Innledningsvis minner jeg om at PST i flere år har vurdert at ekstreme islamister utgjør den mest alvorlige terrortrusselen mot Norge og norske interesser. Denne vurderingen er ikke endret etter 22. juli. I sin åpne trusselvurdering av 29. juli 2011 viser PST til at sjøl om få personer i Norge støtter opp om ekstrem islamisme, er aktivitetsnivået i enkelte ekstreme islamistiske miljøer høyt.

Om antiislamske miljøer viser PST i brev av 27. oktober 2011 bl.a. til at det over tid også har vokst fram et slikt miljø i Norge. Denne utviklingen må ses i sammenheng med en generell økt oppslutning om fremmed- og innvandringsfiendtlige organisasjoner i flere europeiske land. Miljøene syns å ha større og bredere rekrutteringsgrunnlag enn høyreekstreme grupper, bl.a. fordi medlemmene i utgangspunktet ikke assosieres med tradisjonelle høyreekstreme symboler og holdninger.

Gruppene i Norge er først og fremst synlige i ulike sosiale medier. Foreløpig syns trusselen primært å være relatert til enkeltpersoner som er tilknyttet miljøet.

PST har i etterkant av angrepet 22. juli vært bekymret for mulige følgehandlinger. Videre viser terrorhandlingene 22. juli hvilke utfordringer som er knyttet til å avdekke personer som planlegger og gjennomfører terrorhandlinger alene. Slike personer kan være motivert av ulike ideologiske retninger.

Rammen for PSTs ansvar følger av politiloven og omfatter alvorlige straffbare handlinger som truer sikkerheten i samfunnet og grunnleggende samfunnsinstitusjoner. I denne sammenheng er det forebyggende aspektet særdeles viktig. Det forebyggende arbeidet innebærer først og fremst å identifisere radikaliserte miljøer og enkeltaktører med de ressurser og metoder PST har til rådighet til enhver tid. Spesielt viktig i kartleggingen er å avdekke om de aktuelle miljøer og enkeltaktører har intensjon om og kapasitet til å utøve eller støtte voldshandlinger.

Regjeringa har over tid valgt å styrke PSTs budsjetter. I perioden 2005–2011 er tjenestens budsjett nominelt økt med 61 pst., fra 240 mill. kroner til 386 mill. kroner. I regjeringas budsjettforslag for 2012 foreslås det å styrke PST med ytterligere 46,4 mill. kroner sammenlignet med saldert budsjett for 2011. Disse midlene vil bl.a. gå til å styrke PSTs arbeid med åpen informasjonsinnhenting, det såkalte OSINT, Open Source Intelligence, som bl.a. innebærer systematisk innsamling av åpen informasjon fra Internett. Det forventes at denne styrkingen vil bedre tilgangen på relevant informasjon innenfor hele tjenestens ansvarsområde, men det er et svært krevende arbeid og et svært omfattende arbeid.

Jeg har ved flere anledninger fått forespørsel om å gi mer informasjon om trusselbildet og PSTs virksomhet. Regjeringa har i de senere år derfor valgt en åpenhetslinje om tjenesten. Siden vi tiltrådte i 2005, har vi valgt å være åpne om bl.a. tjenestens budsjett og bemanning. Videre er det siden 2010 utarbeidet en utvidet årlig nasjonal trusselvurdering, som er offentlig. I de senere år er bl.a. justiskomiteen invitert til PST, og det er gitt redegjørelser i Stortinget.

Det har fra ulike hold blitt reist spørsmål om ressurssituasjonen i PST. 22. juli-kommisjonen står fritt til også å vurdere denne. Jeg mener likevel det kan være klokt å få en ekstern gjennomgang av ressurssituasjonen, slik at man har et best mulig grunnlag for behandling av PSTs framtidige budsjetter.

Jeg nevner også at regjeringa 1. desember 2010 la fram handlingsplanen Felles trygghet – felles ansvar – altså 1. desember 2010 – for å sikre en bred og koordinert innsats i arbeidet med å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Dette forebyggingsarbeidet kan ikke politiet gjøre alene. Med et bredt samarbeid mellom ulike aktører på et tidlig stadium legger vi til rette for en mer effektiv forebygging og dermed økt trygghet.

Slik jeg ser det, er det helt avgjørende med gode arbeidsformer og analyser av trusselbildet i både politiet og sikkerhetstjenesten samt et godt nasjonalt og internasjonalt samarbeid med alle relevante aktører. En bred forebyggende innsats på et tidlig stadium, før ekstreme holdninger blir til voldelige handlinger, er sammen med målrettet styrking av beredskapen av avgjørende betydning for vår trygghet. Jeg vil derfor oppfordre Stortinget til en bred debatt om forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme.

For det andre, rammebetingelsene til PST og politiet er avhengig av at det lovmessig tilrettelegges for bruk av adekvate metoder:

I de senere år er både politiets og sikkerhetstjenestens adgang til metodebruk, som romavlytting, kommunikasjonskontroll og basestasjonssøk, betydelig styrket og utvidet. Også terrorlovgivningen er oppdatert.

I denne forbindelse er jeg tilfreds med at Stortinget har vedtatt at datalagringsdirektivet skal gjennomføres i norsk rett. Dette verktøyet er etter min vurdering av meget stor betydning for at politiet skal kunne forebygge og bekjempe alvorlig kriminalitet som terror. Samtidig viste debatten om datalagringsdirektivet dilemmaene som knytter seg til personvern, og hva politiet bør kunne registrere og overvåke. Dette er viktige spørsmål som Stortinget også i tida framover må være forberedt på å ta stilling til i andre sammenhenger.

Justisdepartementet arbeider nå med å følge opp Metodekontrollutvalgets utredning, Skjult informasjon – åpen kontroll, som omhandler politiets etterforskningsmetoder og behandling av informasjon i straffesaker. Departementet har dessuten i noen tid arbeidet med spørsmålet om ytterligere kriminalisering av handlinger som kan være forberedelse til terrorhandlinger. Lovendringer på terrorlovgivningens område har hittil hovedsakelig hatt for øye handlinger med flere involverte og hvor forberedelsene typisk skjer i samarbeid mellom flere. Handlingene 22. juli 2011 aktualiserer i høy grad spørsmålet om hvorvidt eksisterende lovgivning i tilstrekkelig grad rammer forberedelseshandlinger når det bare er én gjerningsperson inne i bildet, såkalt soloterrorisme. Videre har departementet nylig fått til vurdering et forslag fra PST om endringer i terrorlovgivning og metodebruk.

Det er et prinsipielt viktig spørsmål om nye metoder og nye straffebestemmelser alltid er veien å gå for å hindre ny kriminalitet. Vi må alltid spørre oss om dagens metoder er utnyttet tilstrekkelig før vi innfører nye bestemmelser. Viktige spørsmål er grensen mellom personvern, individets frihet og samfunnets behov for trygghet. Jeg mener derfor at det er viktig at vi tar oss nødvendig tid i arbeidet med eventuelle lovendringer. Ingen lovendringer av denne type har blitt særlig gode når de har blitt fattet i kjølvannet av krisesituasjoner. Derfor vil jeg oppfordre til at vi tar denne viktige politiske debatten. Personvern, frihet og trygghet for borgerne må debatteres under ett.

Det tredje hovedområdet jeg ser, er hvilke forventninger vi har til responstiden i beredskapsetaten:

Beredskapsetaten, og ikke minst politiets responstid, er et viktig spørsmål for Stortinget. Med responstid sikter jeg til den tida det tar fra politiet mottar en melding om en hendelse, til politiet er på stedet. Norsk politi vil vanskelig kunne klare å oppfylle et krav om lik responstid i alle geografiske områder. Til det er vårt land for langstrakt og kupert.

Vi må ha en debatt i tida framover om hva vi skal forvente av responstid når ekstreme situasjoner oppstår.

Politiets helikoptertjeneste ble evaluert i 2007. Evalueringen pekte på flere områder hvor en mer kostnadseffektiv drift kunne oppnås. Som orientert om i revidert nasjonalbudsjett i 2007 fikk Politidirektoratet samme år i oppdrag å fastsette beredskapskravene for helikoptertjenesten, tekniske krav og organiseringen av tjenesten.

Justisdepartementet ga i starten av 2011 Politidirektoratet i oppdrag å utrede kjøp av nytt helikopter og herunder vurdere behovet for et reservehelikopter.

For å styrke helikopterberedskapen i politiet har regjeringa i budsjettforslaget for 2012 foreslått å øke bevilgningen med 29,7 mill. kroner til styrket politihelikopterberedskap. Formålet med styrkingen er å etablere en døgnkontinuerlig tjeneste, styrke bemanningen og inngå leasingavtale for et reservehelikopter.

Regjeringa foreslår også å øke bevilgningen med 50 mill. kroner til å videreføre prosessen med anskaffelse av nye redningshelikoptre og 40 mill. kroner til å styrke vedlikeholdet av dagens redningshelikoptre. I kravspesifikasjonen til de nye redningshelikoptrene ligger det inne at disse også skal ha en mulighet til å støtte politiet i bekjempelse av særlig alvorlig kriminalitet, spesielt terror. Jeg minner om at dette har vært omdiskutert. Ikke alle er enig i det. Med utgangspunkt i basestrukturen med seks baser, døgnkontinuerlig tilstedeværelse og en responstid på 15 minutter vil redningshelikoptrene utgjøre en viktig beredskapsressurs for politiet i hele landet. Snakker man om luftbåren støtte for norsk politi, er dette i aller høyeste grad en svært relevant aktør, både nå og for framtida.

Justisdepartementet vil derfor, i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet og Forsvarsdepartementet, klargjøre retningslinjene for hovedredningssentralens vurdering og prioritering av politiets anmodning om bruk av redningshelikoptre i akutte situasjoner. Etter min vurdering er det viktig å sikre at politiets bistandsbehov gis høy prioritet.

Jeg minner også om at Forsvaret, som kjent, nylig har etablert en militær helikopterberedskap med Bell 412 på Rygge flystasjon, som etter anmodning kan yte administrativ transportbistand til politiet. Dette vil forsvarsministeren komme nærmere inn på i sin redegjørelse.

Det er viktig for responstida at vi sikrer at noen av våre mest operative beredskapsstyrker sikres bedre fasiliteter, med hensyn til både bedre ressursutnytting, rask utrykningstid og trening. På denne bakgrunn prioriterer regjeringa nå arbeidet med å planlegge opprettelsen av et nytt beredskapssenter for politiet i Oslo med sikte på å samle helikoptertjeneste, beredskapstroppen og hundetjenesten i Oslo politidistrikt.

I denne sammenheng vil jeg også minne om at regjeringa i budsjettet for 2012 foreslår å øke bevilgningen til beredskapstroppen med 25 mill. kroner til ytterligere utstyrsanskaffelser.

Utdanning og øvelser er også viktige elementer i politiets beredskap og krisehåndtering. Politihøgskolen har etablert en rekke utdanningstilbud på flere nivåer innenfor området sivil krisehåndtering. Dette omfatter bl.a. stabskurs og årlige studier for operasjonsledere og innsatsledere i politiet samt grunnkurs i bekjempelse av terrorhandlinger.

Fra 2007 har Politidirektoratet gjennomført en større årlig samvirkeøvelse, Øvelse Tyr, for å styrke politidistriktenes evne til krisehåndtering. Øvelse Tyr 2011 skulle vært gjennomført i regjeringskvartalet. Viktige momenter fra denne øvelsen vil imidlertid inngå i øvelsen som er planlagt i 2012. Dette omfatter objektsikring av en regjeringsbygning i Oslo.

Regjeringa vil i 2012 legge fram en helhetlig stortingsmelding om samfunnssikkerhet. Jeg vil i denne meldingen legge opp til at vi fortsatt har et høyt ambisjonsnivå for sivile øvelser.

Jeg vil også nevne at Justisdepartementet i november 2010 startet et arbeid, den såkalte resultatreformen, som bl.a. skal se på politiets oppgaver og organisering samt vurdere utviklingen av politi- og lensmannsetaten – først og fremst for å få opp en debatt ikke bare om ressurser, men også om hvordan vi anvender ressursene. En sentral del av arbeidet vil være vurderinger knyttet til beredskap, bemanning, utstyr og responstid. Angrepene 22. juli viser også at det er behov for å vurdere kapasitet, organisering og andre spørsmål knyttet til driften av operasjonssentralene i politidistriktene.

Det vil nødvendigvis måtte gå en grense for hva som vil være en realistisk responstid for politiet, men jeg mener det er viktig at også Stortinget går inn i denne debatten rundt hva som er å anse som en akseptabel responstid.

Det fjerde hovedområdet jeg ønsker å trekke fram, er utfordringer knyttet til kommunikasjon:

Kommunikasjon er helt sentralt for å kunne utføre politioperasjoner og øvrig rednings- og beredskapsarbeid. Direktoratet for nødkommunikasjon har evaluert hvordan nødnettet fungerte 22. juli gjennom å analysere trafikkdata og opplysninger nødetatene har gitt i ulike fora. I Oslo sentrum var omtrent 1 000 nødnettradioer i bruk, og ved Utøya ble det registrert i underkant av 300 radioer.

Nytt nødnett er, som tidligere redegjort for, ikke utbygd i Nordre Buskerud politidistrikt, hvor Utøya ligger. Avstanden til Søndre Buskerud politidistrikt, hvor nødnettet er utbygd, er imidlertid kort. Det medførte at nødnettradioer kunne benyttes av bl.a. innsatspersonell som kom fra omliggende distrikter. Under innsatsen ved Utøya ble det derfor en utfordring å håndtere kommunikasjon mellom de ulike aktørene.

Nytt nødnett er som kjent etablert på det sentrale Østlandet. Stortinget vedtok 9. juni 2011 at Nødnett skal bygges ut i hele Fastlands-Norge. Dette er en betydelig satsing på økt samfunnssikkerhet som vil gi nød- og beredskapsetaten i Norge et nytt og moderne radiosamband. Regjeringa ser det som viktig å videreføre arbeidet med utvikling og drift av et nytt landsdekkende nødnett. Det er derfor bevilgningen er foreslått til 1,5 mrd. kr i 2012, for å sikre framdriften.

Redegjørelsen viser også at kapasiteten på nødnummer 112 kan være meget sårbar. Jeg er i denne forbindelse orientert om at Politidirektoratet er i ferd med å vurdere behovet for å styrke operasjonssentralenes mottakskapasitet, og, som sagt, det pågår altså et arbeid for å se på hvordan vi organiserer dette over det ganske land i den varslede stortingsmeldingen jeg henviste til i sted.

Robuste kommunikasjonsnett kan være avgjørende i mange situasjoner. Prioritet i nettet for viktige meldinger er en annen problemstilling. Også kapasiteten ved nødsentralene og organiseringen av disse oppimot f.eks. samlokalisering er komplekse utfordringer som vi må være villige til å gå inn i. Dette er også en debatt jeg mener man må ta, og som relaterer seg til kapasitet, strukturer og sårbarhet knyttet til kommunikasjonen nødetatene imellom.

Det femte hovedområdet jeg ser, er hvilken sikring og beskyttelse av utsatte objekter vi skal ha i framtida:

Vi har lang tradisjon for at stortingsrepresentanter og statsråder kan bevege seg fritt i samfunnet. Fra våre naboland har vi imidlertid sett at det i lengre tid har vært et annet regime for sikkerhet rundt rikspolitikere enn i Norge.

De ansatte på Stortinget og i departementene har også krav på at tilstrekkelige sikkerhetstiltak iverksettes på deres arbeidsplass. Jeg er i dag glad for å kunne konstatere at de departementene som ble rammet av bombeeksplosjonen 22. juli, er i god drift i nye eller midlertidige lokaler. Regjeringa eller departementene var aldri satt ut av funksjon, men mange har fortsatt krevende arbeidsforhold.

Etter 22. juli er det iverksatt et arbeid som Fornyings- og administrasjonsdepartementet leder, for å gjenoppbygge regjeringskvartalet og for å gjennomgå sikkerheten for departementene der de i dag er lokalisert. Angrepet kan nødvendiggjøre ytterligere sikkerhetstiltak.

Jeg mener at vi parallelt med dette arbeidet må starte en prinsipiell debatt om hvordan vi som politikere ønsker at vårt samfunn skal framstå. Regjeringa har etter 22. juli uttalt at vi ønsker mer åpenhet og mer demokrati, men ikke naivitet. Samtidig må vi sikre at de funksjoner som regjeringa og Stortinget innebærer, ikke settes ut av funksjon. Jeg mener at man bør ha en bred, prinsipiell debatt rundt nettopp disse spørsmålene.

For det sjette, samhandlingen mellom politi og Forsvaret:

Norge er, som sagt, et langstrakt land og med en spredt bosetting. Det vil ikke være hensiktsmessig at store etater bygger seg opp uten tanke på samhandling. Derfor er ett av de forsvarspolitiske målene i Norge at Forsvaret også skal bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet, redde liv og begrense følgene av ulykker, katastrofer, terroranslag og angrep.

Som jeg har vist til tidligere, og som forsvarsministeren vil gå nærmere igjennom, er Forsvarets bistand til politiet regulert i en egen instruks. Videre er det opprettet en egen liaisonordning mellom politi og forsvar som skal sikre rask respons. Vi bør likevel kunne reise en debatt og gå inn i problemstillinger om man skal se på ytterligere samhandling mellom politi og forsvar innenfor de grenser som Grunnloven setter. Ansvarsforholdene er klargjort de senere år og skulle i seg sjøl ikke være problematiske.

Det er viktig å respektere Forsvarets rolle for å ivareta norsk suverenitet, men vi bør også se på om Forsvaret i enda større grad bør legge vekt på sin bistandsfunksjon overfor det sivile samfunn når det planlegges, investeres og øves. Både Forsvarets og politiets rolle er å beskytte demokratiet, og å skape trygghet for innbyggerne i Norge, innenfor sine respektive ansvarsområder. Den debatten jeg her viser til, og som forsvarsministeren også kommer inn på, er en debatt jeg også mener vi må ta.

Et sjuende og siste område er ikke minst omsorg for og oppfølging av ofre og pårørende etter 22. juli. Kommunene har i tida etter 22. juli hatt ansvaret for den psykososiale oppfølgingen av de rammede. Dette ansvaret utøves i nært samarbeid med spesialisthelsetjenesten, og kommunene understøttes av kompetanse fra de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og sjølmordsforebygging. Helsedirektoratet følger dette arbeidet, som har høy prioritet, og som fortsatt pågår. Gjennom å tilby de rammede en fast kontaktperson, og gjennom å sørge for en tett og proaktiv oppfølging, skal kommunene bidra til at den enkeltes behov fanges opp, og at den enkelte får den hjelpen han eller hun trenger.

Etter voldsoffererstatningsordningen kan terrorofrene få erstatning av staten for økonomisk tap, oppreisning og menerstatning, dersom dette ikke er dekket av andre ordninger. Regjeringa har i statsbudsjettet for 2012 foreslått å øke bevilgningen med 30 mill. kr til voldsoffererstatningsmyndighetene for å sikre en mer effektiv og god behandling av søknadene. Det er besluttet at disse søknadene kan behandles sjøl om straffesaken ikke er endelig avgjort.

Angrepene har i tillegg tydeliggjort de pårørendes store behov for informasjon, og vi må se på om dagens håndtering av dette er god nok.

Det påligger alle et ansvar som medmennesker å være der for dem som trenger det etter disse hendelsene. Mange er blitt påført veldig store lidelser, og de må aldri glemmes. Dette vil utfordre oss på flere politiske nivåer og i lang tid framover.

Jeg har nå gitt en redegjørelse om bl.a. de faktiske forholdene 22. juli, så langt jeg per dags dato er kjent med saksforholdet, og vi offentliggjør altså alle innspill som faktaredegjørelsen er basert på, i sin helhet i dag. Det er en videreføring av regjeringas åpenhetslinje. For øvrig vil jeg nevne at Justisdepartementet har understreket overfor våre relevante underliggende etater betydningen av å medvirke til å gi informasjon til 22. juli-kommisjonen.

Vi har alle hatt tunge dager bak oss. Mange sliter fortsatt og ser mørkt på framtida. Mange savner noen. 4. august ble jeg bedt om å komme til Ullevål sykehus for å markere 18-årsdagen til Viljar Hansen, en av ungdommene på Utøya som ble hardt skadet av flere skudd. Han var hardt rammet og svak. Han tok meg straks i hånda og sa: «Knut, det finnes så mange gode mennesker der ute.» Det gleder meg enormt at Viljar i dag er oppe og går – og til alt overmål er aktiv i lokalpolitikken, som nyvalgt representant i lokalstyret i Longyearbyen. Kanskje hans innsats og stå-på-vilje kan stå som et eksempel på statsministerens ord: «mer demokrati, mer åpenhet, men aldri naivitet.»

Jeg har nå redegjort for bl.a. politiets innsats og regjeringas tiltak mot terror både før og etter 22. juli. Helt til slutt: Ansvaret for angrepene er ene og alene gjerningsmannens. Det var et feigt angrep på demokratiet, på politisk engasjert ungdom på Utøya, på regjeringa og statsforvaltningens ansatte.

Det påhviler oss alle et stort ansvar å vise i ord og handling: at demokratiet skal vinne. Det er den politiske debatten jeg nå har tatt til orde for.