Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Ulf Leirstein, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg, fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til at det er et felles politisk mål at barn som den hele klare hovedregel ikke skal settes i fengsel, men at det i stedet er ønskelig å øke bruken av alternative reaksjoner overfor barn som begår kriminalitet. Komiteen viser til at det fremlagte lovforslag vil bidra til å bedre unges rettsstilling ved pågripelse, varetektsfengsling, fastsettelse av straff og under gjennomføring av straffen. Komiteen understreker samtidig betydningen av at forslagene kan bidra til å forebygge en videre kriminell løpebane. Komiteen har som sin viktigste målsetting at man får barn og ungdom ut av kriminalitet. Komiteen oppfatter forslagene som en helhetlig tilnærming og oppfølging av Stortingets og regjeringens felles ønske om mer målrettede tiltak overfor barn og unge som begår kriminalitet, blant annet knyttet til forebygging, økt bruk av konfliktråd og straffereaksjoner med rehabiliterende innhold. Komiteen viser til at forslagene gjennomgående har fått positiv tilbakemelding i høringsrunden.

Komiteen viser til at man før dom foreslår en lang rekke konkrete forslag:

• kortere frist for overføring fra politiarrest for barn

• kortere fremstillingsfrist for barn – barnet skal fremstilles for retten snarest mulig og senest dagen etter pågripelsen

• plikt for politiet til å varsle kommunens barneverntjeneste dersom det er aktuelt å begjære fengsling av en person under 18 år

• plikt for barnevernstjenesten til å møte i fengslingsmøter og informere om behovet for, og arbeidet med, tiltak for barnet

• utvidet rett til offentlig oppnevnt forsvarer

• at adgangen til varetektsfengsling av barn begrenses til tilfeller der det er «tvingende nødvendig»

• at vilkårene for varetektsfengsling av barn skal prøves ikke sjeldnere enn hver annen uke

• forbud mot fullstendig isolasjon under varetekt

• at adgangen til brev- og besøksforbud overfor barnets nære familie skal begrenses

• utvidet plikt til å foreta personundersøkelse av mindreårig lovbrytere

Komiteen viser til at ved mer alvorlig kriminalitet kan pågripelse og varetekt være aktuelt også for barn. Komiteen viser til at et slikt tvangsmiddel etter norsk rett kun kan benyttes når det er tilstrekkelig grunnlag, og det ikke innebærer et uforholdsmessig inngrep. Barn skal ikke pågripes med mindre det er «særlig påkrevd». Den pågrepne skal overføres fra politiarrest til varetektscelle innen ett døgn etter pågripelsen. Den pågrepne skal fremstilles for varetektsfengsling snarest mulig, og senest dagen etter pågripelsen. Unntak skal kun skje hvis fristen ender på en helgedag eller dag som er likestilt med helgedag. I slike tilfeller forlenges fristen med én dag. Komiteen viser til at politiet i dag ikke har tilpasset arrest for barn. De såkalte glattcellene er kun små rom utstyrt med madrass og toalett. Komiteen viser i denne sammenheng til blant annet Advokatforeningens påpekninger under åpen høring med komiteen (8. november 2011) og forutsetter at regjeringen fremover legger til rette for at politiarrestfasilitetene for barn og ungdom bedres betraktelig. Komiteen viser til at man i løpet av 2010 plasserte omlag 1 600 barn i politiarrest. Plassering skjedde på to ulike lovgrunnlag for henholdsvis innbringelse og pågripelse. Komiteen viser til at tall fra Politidirektoratet viser at over halvparten av arrestantene var over 17 år ved innsettelse. Komiteen viser videre til at det ikke finnes sikre data på hvor mange av disse som ble fremstilt for varetektsfengsling, men i løpet av 2010 ble 62 barn varetektsfengslet. Komiteen understreker at oppholdstiden i arrest på alle typer lovgrunnlag for barn, skal være kortest mulig. Komiteen viser i denne sammenheng til at Norge gjennom en årrekke har fått kritikk fra internasjonale organer for bruken av politiarrest, både hva gjelder omfanget og forholdene i cellene. Komiteen viser til at barnekonvensjonen artikkel 37 slår fast at frihetsberøvelse overfor barn kun skal brukes som en siste utvei og da for kortest mulig tid. Komiteen viser i denne sammenheng til påpekninger gjort av så vel Advokatforeningen og Barneombudet i den nevnte åpne høringen med komiteen. Komiteen viser imidlertid til at enkelte barn utgjør en fare for seg selv og andre, og at politiet fortsatt må ha plikt til å ta hånd om dem. Komiteen viser til at barn er særlig sårbare og at barnets beste også skal ivaretas i en arrestsituasjon. Tiltak som kan redusere de negative konsekvensene, samtidig som hensynene bak innsettelsen blir ivaretatt, er derfor et viktig mål for komiteen.Komiteen er av den oppfatning at barn ikke skal utsettes for den belastning politiarrest kan medføre med mindre det ikke finnes alternativer i en situasjon som, etter en konkret vurdering, krever at barnet pågripes eller innbringes. Komiteen understreker at gode og kvalitetssikrede rutiner må være knyttet til plasseringen. Dette gjelder særlig registreringsrutiner som gjør det mulig å holde god oversikt. Voksenkontakt må hele tiden være tilgjengelig. Komiteen viser til at arbeidet med å iverksette sentrale og tydelige føringer for oppfølging av mindreårige i politiarrest, er under planlegging. Særregler vil bli implementert i forskrift om bruk av politiarrest eller i rundskrivs form. Det legges også til rette for å høyne datakvaliteten i registreringen av mindreårige i arrest. Komiteen viser ellers til proposisjonen og begrunnelsen gitt for de respektive forslagene.

Komiteen viser til at regjeringen i lovforslaget foreslår en lang rekke endringer knyttet til måten straff skal fastsettes på, herunder:

• en ny straffereaksjon – ungdomsstraff – som alternativ til ubetinget fengsel og strengere samfunnsstraffer for lovbrytere mellom 15 og 18 år

• at prøvetiden ved påtaleunnlatelse skal fastsettes individuelt til 6, 12, 18 eller 24 måneder

• forbud mot bøtesoning for mindreårige

• at lege, sykepleier og bioingeniør, etter anmodning, skal ta blodprøve eller lignende rusprøver der det er satt vilkår om dette ved påtaleunnlatelse, betinget dom eller i ungdomsstraffen

• at samfunnsstraff skal kunne benyttes for unge under 18 år, også når det ellers ville vært idømt fengsel over ett år

• å tydeliggjøre at lav alder skal være et formildende moment ved straffeutmålingen

• at ubetinget fengsel bare kan idømmes mindreårige når det er «særlig påkrevd»

• å lovfeste en maksimumsstraff på 15 år i gjeldende straffelov, tilsvarende bestemmelsen som er vedtatt i straffeloven 2005

• at forvaring bare kan idømmes lovbrytere som var mindreårige på handlingstidspunktet når det foreligger «helt ekstraordinære omstendigheter»

Komiteen støtter de fremlagte forslagene og begrunnelsen gitt for disse. Komiteen viser til at sosial kontroll i større grad skal sikre at ungdom avholdes fra å begå kriminalitet. Komiteen er opptatt av at det ikke virker rehabiliterende på ungdommer å være sperret inne sammen med tunge voksne kriminelle og at det derimot kan virke som en «forbryterskole». Det viktigste for unge lovbrytere er etter komiteens mening at det kommer en rask, resolutt og riktig reaksjon. Komiteen viser til at denne form for reaksjon er krevende, med lang oppfølgingstid og strenge kontrolltiltak. Den unge lovbryteren må jobbe aktivt for å komme ut av en kriminell løpebane. Ungdomsstraffen krever også involvering av lovbryters private nettverk, justissektorens ulike ledd, og andre offentlige instanser, som alle skal bidra til individuelt tilpasset oppfølging. Også fornærmede skal kunne involveres etter eget ønske. Komiteen viser til at hensikten er å øke domfeltes forståelse for konsekvensene av handlingen for alle som er berørt. Komiteen viser videre til at dette er viktig for at norsk praksis for barn og fengsel skal kunne sies å være i tråd med kravene i barnekonvensjonen om at fengsel for barn kun skal brukes i helt spesielle saker når alle andre alternativer er vurdert og funnet utilstrekkelige. Komiteen viser til at barnevernet får plikt til å møte i fengslingsmøter. Barnevernet gis også en viktig rolle ved gjennomføringen av ungdomsstraff, og under soning i ungdomsenhetene. Komiteen understreker at loven forutsetter et styrket samarbeid mellom barnevernet og kriminalomsorgen, slik at barnet får en bedre oppfølging. Komiteen påpeker i denne sammenheng de betydelige utfordringene barnevernet har og ikke minst at en del barn og ungdom har et svært anstrengt forhold til barnevernet fra før. Komiteen viser i denne sammenheng til «Justisproffenes» tilbakemelding både under åpen høring med komiteen og i tidligere møter med justiskomiteens medlemmer. Komiteen understreker behovet for at man i møte med de utfordringene disse peker på, ser på både dimensjoneringen av barnevernet, lovgrunnlag, kommunestruktur, bedre turnusordninger, holdninger i hjelpeapparatet mv.

Komiteen viser til at de egne ungdomsplanene vil kunne inneholde ulike former for kriminalitetsforebyggende tiltak (rus/alkoholprogram, behandling, sinnemestring), tiltak som vil innebære restriksjoner for og kontroll av den domfelte (ruskontroll, innetid) og tiltak som setter rammer rundt den domfeltes daglige liv og fremmer integrering i samfunnet (skoledeltagelse, arbeid). Komiteen påpeker at det enkelte barn og ungdom ved å delta frivillig og aktivt i prosessen, vil kunne bli mer bevisst konsekvensene av sine handlinger. Dette vil kunne virke konfliktdempende og kriminalitetsforebyggende. I tillegg vil dette etter komiteens mening kunne mobilisere den enkelte ungdoms ressurser og vilje til å ta et oppgjør med egen kriminalitet. Komiteen påpeker også at møte mellom lovbryter og fornærmede bidrar til at den fornærmede kan bli hørt og får bearbeidet sine negative opplevelser. Komiteen er av den oppfatning at en gjennomtenkt bruk av «restorative justice» således kan bidra til en bedre offeromsorg og redusert kriminalitet samtidig. Komiteen understreker at det vil være frivillig for den fornærmede om han/hun ønsker å delta i ungdomsstormøtet. Komiteen viser til at det i unntakstilfeller vil kunne være nødvendig å sette mindreårige i fengsel, ut fra et behov for å skjerme samfunnet. Komiteen understreker at kriminalitet skal møtes med reaksjon, også dersom lovbryteren er under 18 år. Samtidig som reaksjonen er tilpasset de unges livssituasjon, må samfunnets behov for trygghet vektlegges. Komiteen har merket seg påpekningene av at det ikke enda er på plass et tilfredsstillende tilbud i form av ungdomsenheter og at enkelte barn sitter på soningstilbud som ikke er tilpasset. Komiteen viser i denne sammenheng til at det trengs ca. 10 plasser, og at 6 av disse ikke er opprettet enda. Komiteen anmoder regjeringen om å intensivere arbeidet med å få dette på plass. Komiteen understreker betydningen av arbeidet med å etablere tverretatlig team knyttet til enhetene hvor deltakerne har sitt arbeidssted i enheten, men vil være ansatt i henholdsvis, barnevern, helse og utdanningsetaten. Komiteen viser også til barneombudets påpekning av at dagens finansieringsordninger i forhold til etablering av såkalt § 12-soning skaper manglende helthetstenking og at ulike departementer skyver ansvaret over på andre. Komiteen forutsetter at regjeringen utreder finansieringsordninger som gir incentiver for å velge den beste løsningen for det enkelte barn og ungdom.

Komiteen viser videre til at det vil kunne tenkes situasjoner der det ikke er mulig eller ønskelig at barnet plasseres i ungdomsenhet. For eksempel kan dette være tilfelle hvor en større gjeng begår en rekke alvorlige lovbrudd, og der kapasiteten i ungdomsenhetene sprenges. Barnets særlige behov skal ivaretas også i disse tilfellene, og komiteen anmoder regjeringen om på egnet måte gi Stortinget informasjon om dette i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for 2012. Komiteen viser for øvrig til proposisjonen og begrunnelsen gitt i denne.

Komiteen har kommet til at tilsvarende som ved brudd på samfunnsstraff, må kriminalomsorgens møterett i rettsmøtet ved brudd på vilkårene for ungdomsstraff, reguleres. En slik lovendring vil gi ansatte i kriminalomsorgen adgang til å møte ved rettsmøter i tingretten og lagmannsretten om fullbyrding av subsidiær fengselsstraff ved brudd på vilkår for ungdomsstraff etter straffeloven § 28 c fjerde ledd bokstav a. Begjæring om slik fullbyrding fremmes av kriminalomsorgen, jf. straffeloven § 28 c syvende ledd første punktum. Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Straffeprosessloven § 76 femte ledd skal lyde:

Ved rettsmøter i tingretten og lagmannsretten om fullbyrding av subsidiær fengselsstraff etter straffeloven § 28 b første ledd bokstav a eller straffeloven § 28 c fjerde ledd bokstav a, eller av reststraff etter prøveløslatelse etter straffegjennomføringsloven § 44 annet ledd, kan tilsatte i kriminalomsorgen møte. Møteretten gjelder også rettsmøter om fullbyrding av frihetsstraff skal utsettes etter § 459 første ledd, og saker som kriminalomsorgen har brakt inn for retten etter straffeloven § 54 nr. 1 og 2. Bestemmelser om påtalemyndighetens rettigheter og plikter gjelder tilsvarende.»

Komiteen viser til at det, både ved valg av ungdomsstraff som straffereaksjon og ved fastsettelsen av innholdet i ungdomsplanen, etter lovforslaget fortsatt vil være muligheter til å differensiere straffeutmålingen og innholdet i ungdomsplanen, eksempelvis for en 15-årig og en 17-årig lovbryter. Etter komiteens oppfatning vil høyere alder tale for at lovbryteren har bedre forutsetning for å sette seg inn i offerets situasjon, og bedre evne til å reflektere over egne handlingsalternativer. Tilsvarende gjelder for «offerløse» lovbrudd.

Komiteen viser videre til at ungdomsstraffen skal være strengere reaksjonsform fra samfunnet enn påtaleunnlatelse/samfunnsstraff/betinget fengsel, og den vil etter komiteens oppfatning være langt mer treffsikker når det gjelder forebygging av kriminalitet. Komiteen vil fremheve at et vellykket resultat ved bruk av ungdomsstraff forutsetter tettere oppfølging enn det som blir praktisert ved samfunnsstraff, og bedre bruk av sanksjoner ved brudd på avtaler.

Komiteen understreker behovet for at departementet parallelt med innføringen av ungdomsstraff igangsetter et forskningsprosjekt som evaluerer effekten av straffereaksjonen, både for offeret og gjerningspersonen. Herunder må gjentatt kriminalitet, antallet brudd på bestemmelser om gjennomføring av ungdomsstraffen, fullføring av skolegang og utdannelse, forholdet til arbeidsgiver og offerets opplevelse av ungdomsstormøte og oppfølgingen senere registreres og evalueres.