Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

St.meld. nr. 19 (1999–2000) Om norsk landbruk og matproduksjon ble behandlet i Stortinget 9. mai 2000. I Innst. S. nr. 167 (1999–2000) slutter flertallet i næringskomiteen seg til hovedpunktene i meldingen. Det legges til grunn at jordbruksoppgjøret skal baseres på de mål og retningslinjer som er trukket opp for landbrukspolitikken gjennom Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (1999–2000). Meldingen legger vekt på landbrukets samlede bidrag til samfunnsnytte på kort og lang sikt. Det er lagt vekt på en helhetlig politikk som omfatter hele verdikjeden og betydningen av økt forbrukerorientering av mat- og landbrukspolitikken.

I Politisk plattform for flertallsregjeringen 2009–2013 heter det om landbruksområdet:

«En variert landbruks- og matproduksjon over hele landet.

Landbruket spiller en viktig rolle for bosetting og sysselsetting i store deler av landet. Norsk landbruks viktigste rolle er å produsere trygg og ren mat for egen befolkning. De siste års matkriser viser betydningen av dette. Landbruks- og matpolitikken legger grunnlaget for næringer og opplevelser innen utmark, reiseliv, næringsmiddelindustri, åpne kulturlandskap og biologisk mangfold. Matjord er en begrenset ressurs som det er et nasjonalt ansvar å ta vare på for våre etterkommere. Målet er å opprettholde et levende og mangfoldig landbruk og et bærekraftig skogbruk over hele landet som gir attraktive arbeidsplasser og sikrer rekruttering. ...»

Ved behandlingen av jordbruksoppgjøret i 2010 (Innst. 364 S (2009–2010)), uttalte næringskomiteen blant annet:

«Komiteen er opptatt av at landbruket skal produsere trygg mat av høy kvalitet, med bakgrunn i forbrukernes preferanser og samfunnets behov. Landbruket skal produsere varer og tjenester med utgangspunkt i næringens samlede ressurser, og sikre langsiktig matforsyning.

... Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, er opptatt av å sikre lønnsomheten i landbruket ved å stimulere til at landbrukseiendommenes totale ressurser blir utnyttet på en optimal måte. Det vil bidra til et aktivt landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at jordbruksavtalen bidrar til denne utviklingen gjennom en markert satsing på det grasbaserte husdyrholdet, og med en klar distriktsprofil i virkemiddelbruken. Mangfoldet i bruksstørrelse og produksjon over hele landet er et viktig fundament for landbrukets legitimitet i befolkningen. Budsjettoverføringene i jordbruksavtalen kan bare forsvares gjennom at distriktslandbruket blir opprettholdt og at landbruket også i årene framover i stor grad skal dekke innenlands etterspørsel etter de produkter det er naturlig å produsere her i landet. ...

... Dette flertallet viser til at jordbruket de siste 10 årene har hatt en gjennomsnittlig arbeidsproduktivitetsframgang på 4,8 pst. per år, noe som er betydelig høyere enn andre fastlandsnæringer.

Dette flertallet viser til at det har vært en sterk strukturendring i norsk landbruk ved at mange bruk er lagt ned og/eller innlemmet i nabobruk. Selv om denne tendensen har flatet noe ut i senere år, mener dette flertallet at det er viktig å ha fokus på denne problemstillingen for å hindre at denne utviklingen går for langt.

Komiteen er opptatt av å sikre landbruket lønnsomhet og langsiktige og stabile rammevilkår. ...»

Norge klarte seg bedre enn de fleste andre land gjennom den internasjonale finanskrisen. Etter en nedgang på 1,3 pst. i 2009, økte BNP for Fastlands-Norge med 2,2 pst. i fjor. Veksten i aktiviteten i norsk økonomi gjennom fjoråret var relativt bredt basert, med særlig oppgang i industrien, bygg og anlegg og forretningsmessig tjenesteyting. Ny statistikk for utviklingen inn i 1. kvartal 2011 tyder på at aktivitetsveksten fortsetter, og forutsetningene for videre vekst i fastlandsøkonomien framover ser ut til å være gode.

Den økonomiske oppgangen gjenspeiles i en bedring i arbeidsmarkedet. Fallet i sysselsettingen snudde til oppgang ved inngangen til 2010, og sysselsettingen økte med 13 000 personer fra 1. til 4. kvartal 2010. Tall fra arbeidskraftsundersøkelsen tyder på at sysselsettingen tok seg videre opp i 1. kvartal i år.

De store utfordringene for konkurranseutsatt sektor har stått sentralt i årets inntektsoppgjør. Det er oppnådd enighet sentralt i flere viktige oppgjør i privat sektor innenfor økonomiske rammer på anslagsvis 3 1/2 – 3 3/4 pst. Oppgjørene i staten kom til enighet innenfor en ramme for årslønnsveksten på 3,9 pst., og kommunene på 4 1/4 pst. Regjeringen har i sin politiske plattform understreket behovet for å støtte opp om frontfagsmodellen for å understøtte en lønnsvekst i Norge som er bærekraftig for konkurranseutsatt sektor over tid.

Regjeringen legger handlingsregelen til grunn for budsjettpolitikken. Veksten i norsk økonomi har nå fått godt fotfeste. Av hensyn til rente, kronekurs og konkurranseutsatt sektor er det i denne situasjonen viktig å holde igjen i finanspolitikken, i tråd med handlingsregelen. Også hensynet til generasjonskontrakten og langsiktig bærekraft i budsjettpolitikken tilsier tilbakeholdenhet i bruken av oljeinntekter i årene framover. Regjeringen vil legge til rette for økt verdiskaping og for utvikling over hele landet innenfor rammer som sikrer at kommende generasjoners muligheter for å dekke sine behov ikke undergraves.

Jordbrukets krav ble lagt fram 28. april 2011. Statens tilbud ble lagt fram 11. mai 2011. Den 16. mai ble staten og Norges Bondelag enige om ny jordbruksavtale for 2011–2012.

Jordbrukets forhandlingsutvalg la den 28. april 2011 fram et krav med ramme på 2 600 mill. kroner, som iflg. Jordbrukets forhandlingsutvalg ville legge til rette for lik kronemessig utvikling som andre grupper, pluss et lavinntektstillegg på 17 500 kroner per årsverk. Det inkluderte en kompensasjon på 470 mill. kroner for sviktende forutsetninger for inneværende avtale. Kravet var 580 mill. kroner i økte målpriser, 1 875 mill. kroner i økt bevilgning på kap. 1150 i 2012, pluss disponering av ledige midler og økt verdi av jordbruksfradraget. Kravet hadde tre hovedprioriteringer:

Å sikre matproduksjonsevnen, et inntektsløft, og et jordbruk som i større grad er tilpasset ressursgrunnlaget.

Jordbrukets forhandlingsutvalg ønsket å prioritere korn og de grovfôrbaserte produksjonene, først og fremst melk. De la vekt på at kornøkonomien må styrkes gjennom produksjonsrettede tiltak for å sikre økt matproduksjon basert på norske ressurser, samt at husdyrholdet måtte kompenseres for økningen i fôrkostnadene.

Statens tilbud ble lagt fram den 11. mai 2011. Tilbudet hadde en ramme på 1 000 mill. kroner. Tilbudet var finansiert med 535 mill. kroner i økte målpriser, med virkning fra 1. juli 2011, 315 mill. kroner i netto bevilgningsøkning til gjennomføring av jordbruksavtalen, 60 mill. kroner i ledige midler fra 2010 og økt utnytting av jordbruksfradraget, som var beregnet å utgjøre 90 mill. kroner.

Tilbudet skulle gi grunnlag for en inntektsvekst på om lag 7 pst., eller knapt 17 000 kroner per årsverk i 2012, i forhold til 2011 før oppgjør, når det var tatt hensyn til økt verdi av jordbruksfradraget, og til at inntektsveksten fra 2006 til 2011, iflg. grunnlagsmaterialet, var vel 6 pst. svakere enn det som ble lagt til grunn for avtalen i 2010.

Statens tilbud prioriterte direkte tilskudd til det grasbaserte husdyrholdet i fordelingen av budsjettmidlene. Det ble foreslått en moderat prisøkning på korn, og styrking av investeringstilskuddene og miljøtiltakene på avtalen.

Ved framleggingen av tilbudet ble det overlevert et brev fra finansministeren, med orientering om heving av trygdeavgift og jordbruksfradrag ifm. statsbudsjettet for 2012. Bakgrunnen for brevet var at post 78.13 på jordbruksavtalen, Medlemsavgift til folketrygden, skal dekke differansen mellom mellomsatsen som betales av næringsinntekt i jord- og skogbruk (7,8 pst.) og ordinær sats på 11,0 pst. En nærmere gjennomgang hadde vist at bevilgningen var 75,2 mill. kroner lavere enn beste anslag for hva denne differansen faktisk utgjør.

Statens forhandlingsutvalg forutsatte i tilbudet at avtalepartene la brevet til grunn for forhandlingene. Bevilgningen på post 78.13, Medlemsavgift til folketrygden, var omfordelt til inntektsgivende tiltak.

Den 13. mai 2011 mottok Statens forhandlingsutvalg et arbeidsdokument med følgende innhold:

«Jordbrukets forhandlingsutvalg viser til jordbrukets krav av 28. april og statens tilbud av 11. mai 2011. Jordbrukets forhandlingsutvalg konstaterer at avstanden mellom krav og tilbud er meget stor knyttet til den økonomiske rammen. Dette er et svært krevende utgangspunkt for å kunne nå fram til en forhandlingsløsning.

Hovedprioriteringen til Jordbrukets forhandlingsutvalg i dette jordbruksoppgjøret er reduksjon av inntektsforskjellene til andre grupper, ...

... Tilstrekkelige avklaringer knyttet til den økonomiske rammen og finansiering av den, er helt avgjørende før det er formålstjenelig å diskutere andre tema. Jordbrukets forhandlingsutvalg ønsker derfor å gå inn i en prosess med staten der det foretas avklaringer knyttet til den økonomiske rammen og finansiering av denne. Utfallet av avklaringene vil avgjøre om det er grunnlag for å gå inn i ordinære forhandlinger.»

Jordbrukets forhandlingsutvalg ble gitt fullverdig informasjon for å kunne bedømme om det var grunnlag for å gå inn i ordinære forhandlinger.

I plenumsmøte den 16. mai 2011 meddelte Norsk Bonde- og Småbrukarlag at de valgte å bryte forhandlingene. De overleverte en ensidig dagsprotokoll som følger proposisjonen som del av vedlegg 2. Norges Bondelag meddelte at de ønsket å gå inn i reelle forhandlinger om ny jordbruksavtale.

Etter at Norsk Bonde- og Småbrukarlag hadde forlatt møtet, viste statens forhandlingsleder til informasjonen som var gitt begge organisasjonene i den uformelle kontakten. Det ble overlevert et nytt brev fra finansministeren, med følgende innhold:

«Forslag om fjerning av avgiftene i matforvaltningen ifm. statsbudsjettet for 2012

Avgiftene i matforvaltningen som bidrar til å finansiere Mattilsynet, inngår i rammebetingelsene for matsektoren. Jeg tar sikte på å foreslå å fjerne avgiftene i matforvaltningen i skatte- og avgiftsopplegget i statsbudsjettet for 2012. Inntekten fra avgiftene i matforvaltningen er budsjettert til 613,8 mill. kroner i 2011. Jeg legger til grunn at konsekvensene for jordbruket følges opp i jordbruksforhandlingene.»

Partene var enige om å legge brevet til grunn som en del av premissgrunnlaget for forhandlingene.

I plenumsmøte senere samme dag gjennomgikk Statens forhandlingsutvalg og Norges Bondelag sluttprotokoll fra forhandlingene, og statens forhandlingsleder kunne konstatere at det var inngått ny jordbruksavtale mellom staten og Norges Bondelag.

Sluttprotokollen fra forhandlingene følger proposisjonen som vedlegg 1. Norges Bondelag meddelte 20. mai 2011 at organisasjonens styre har godkjent avtalen.

Dette kapitlet i proposisjonen belyser utviklingen i jordbruket i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har fastsatt. For jordbrukere som selvstendige næringsdrivende er det mange forhold, også utenfor forhandlingene, som påvirker inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år. Derfor vil det ofte kunne ta flere år før en ser målbare resultater som følge av justeringer i politikk og virkemidler.

Landbrukspolitikken må til enhver tid ta hensyn til kostnader og konkurransekraft, både for jordbruket og matindustrien. Alle ledd i verdikjeden er viktige for å oppnå et godt samlet resultat. Utviklingen av en god og helhetlig landbrukspolitikk må skje ut fra en samlet forståelse av utfordringer og muligheter.

Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) har som hovedoppgave å legge fram og bearbeide et grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret. Materialet består av følgende tre rapporter: Totalkalkylen for jordbruket, referansebruksberegninger for jordbruket og resultatkontrollen for gjennomføringen av landbrukspolitikken.

Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes i avtalesammenheng med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen, inkl. inntektsverdien av jordbruksfradraget ved ligningen. Totalkalkylen omfatter inntekter fra jord- og hagebruk, og inkluderer strukturendringer. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er normalt ikke med i Totalkalkylen, Totalkalkylen gir derfor ikke et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede næringsinntekter.

Totalkalkylen er et sektorregnskap for selvstendige næringsdrivende og kan ikke ha samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk. Totalkalkylen er videre et sektorregnskap for alle produksjoner. Data på foretaksnivå viser at det er betydelig variasjon rundt gjennomsnittet, også innen produksjoner og mellom bruk med likeartede forhold og forutsetninger.

Departementets rapportering til Stortinget om resultater av jordbruksavtalen har i stor grad vært lagt opp som en samlet vurdering av måloppnåelsen. I dette kapitlet er resultatindikatorene nå i større grad søkt koblet til de mest relevante mål.

Innenfor den gjeldende jordbrukspolitikken har Stortinget utformet sentrale mål på følgende områder: Aktivt jordbruk over hele landet, nasjonal matproduksjon og miljø og klima.

I de siste års jordbruksoppgjør er det gitt sterk prioritet til de grasbaserte produksjoner i distriktene. Politikken skal motvirke betydelige og tunge økonomiske og samfunnsmessige trender, og departementet har i mange år rapportert til Stortinget om grader av manglende måloppnåelse i noen områder av landet. En sammenligning med f.eks. Sverige kan likevel i noen grad illustrere positive resultater av politikken i Norge på dette området.

Produktivitetsutviklingen i landbruket har i mange år vært større enn i andre næringer. Når markedet i hovedsak er avgrenset til innenlandsk forbruk, betyr det at samlet sysselsetting går ned. Disse utviklingstrekkene gjør at det er viktig å legge til rette for alternativ sysselsetting. Derfor legger regjeringen stor vekt på å stimulere til å utvikle nisjeproduksjoner og tilleggsnæringer.

Inntektsutviklingen i næringen er, ved siden av å være et mål, også det viktigste virkemiddelet for å kunne oppnå et aktivt og variert landbruk over hele landet. Tilstrekkelig lønnsomhet er en viktig forutsetning for at dyktige næringsutøvere, og ikke minst ungdommen, skal finne jordbruk som en interessant arbeidsplass for framtida.

Departementet har valgt å belyse måloppnåelsen for et aktivt og variert jordbruk over hele landet gjennom følgende parametere: arealutvikling og -fordeling, geografisk fordeling og nærings- og bygdeutvikling, inkl. likestilling og rekruttering.

I perioden 1999–2010 er det estimert en reduksjon i totalt jordbruksareal på ca. 3 pst., jf. nedgangen i jordbruksareal skyldes i all hovedsak reduksjon i arealet med åker og hage.

Fordelingen av antall jordbruksbedrifter mellom landsdelene har endret seg noe siden 1989. Fra 1999 til 2010 har den årlige prosentvise reduksjonen vært størst i Agder og Telemark (-4,6 pst.), Vestlandet (-4,5 pst.) og i Nord-Norge (-4,3 pst.). Reduksjonen har vært minst i Rogaland.

Når det gjelder produksjonsfordelingen det siste tiåret, er hovedbildet at økningen i produksjoner med vekst kommer i mer sentrale områder, mens produksjonen for øvrig er mer stabil på regionnivå. Den sterke produksjonsøkningen for kylling har kommet i Trøndelag, i Rogaland og på Østlandet.

For de grasbaserte produksjonene har produksjonen vært mer stabil det siste tiåret og det har vært relativt små endringer i den geografiske produksjonsfordelingen etter disse inndelingene. Kvoteordningen sikrer geografisk stabilitet i melkeproduksjonen.

Når det gjelder den geografiske fordelingen av arbeidsforbruket i jordbruket, viser den om lag det samme bildet som endringene i arealbruk og produksjon på landsdelsnivå.

Jordbruksavtalen finansierer en rekke virkemidler som skal bidra til næringsutvikling i landbruket. Midlene er vesentlige for å nå målsettingen om å opprettholde et levende landbruk over hele landet.

I tillegg til den nasjonale strategien Ta landet i bruk fra Landbruks- og matdepartementet, har alle fylker utarbeidet en regional strategi for næringsutvikling som tilpasser virkemiddelbruken til de mest aktuelle utfordringene i regionen. De regionale strategiene er utarbeidet av det regionale partnerskapet bestående av fylkesmannen, Innovasjon Norge, fylkeskommunen, landbrukets organisasjoner, kommunene med flere.

Etterspørselen etter investeringsvirkemidler i landbruket er stor i forhold til disponibel ramme. Mange av søknadene gjelder midler til oppgradering av eksisterende driftsapparat for å imøtekomme nye krav til driftsbygninger og dyrevelferd, men det er også stor interesse for midler til utvikling av nye næringer.

Landbruks- og matdepartementet har i Strategi for likestilling i landbrukssektoren fra 2007 satt mål om 40 pst. kvinnelig representasjon når det gjelder eierandel, næringsutøving og deltagelse i styrende organ i landbrukssektoren. Handlingsplan for mer entreprenørskap blant kvinner fra 2008 er en felles satsing fra sju departement, herunder Landbruks- og matdepartementet. Det har vært en positiv utvikling i andelen etablerertilskudd og BU-midler til kvinner de siste årene. I 2010 var kvinneandelen på 46,2 pst. for BU-midlene og hele 76 pst. for etablererstipendene.

I jordbruksforhandlingene 2010 ble avtalepartene enige om en satsing for å rekruttere ungdom inn i næringen. Som en del av denne satsingen ble det satt av 4,5 mill. kroner til et treårig nasjonalt prosjekt for å styrke rekrutteringen til landbruksutdanning på alle nivå.

Matindustriens kompetanseprosjekt er et samarbeid mellom NHO Mat og Bio, NHO Mat og Drikke, Landbrukets Arbeidsgiverforening (LA) og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN) for å styrke kompetanse- og rekrutteringsgrunnlaget i matindustrien. Prosjektet har en total ramme på 16 mill. kroner over tre år. Landbruks- og matdepartementet støtter prosjektet med 1,5 mill. kroner over sentrale BU-midler inneværende år, og tar sikte på å videreføre støtten gjennom hele prosjektperioden.

Fylkeskommunene har fra 2010 fått ansvar for 20 mill. kroner til arbeid med rekruttering, likestilling og kompetanseheving i landbruket. Ordningen skal tilpasses regionale utfordringer knyttet til rekruttering, likestilling og kompetanseheving innen både tradisjonelt landbruk og nye næringer.

I jordbruksoppgjøret 2010 ble partene enige om å følge opp forslagene i arbeidsgrupperapporten Helse, miljø og sikkerhet i landbruket -organisering og arbeidsformer. Nasjonalt samarbeidsforum for HMS i landbruket ble opprettet i 2010, og to møter er avholdt. Styret for forskningsmidler over jordbruksavtalen har innvilget 5,6 mill. kroner over fire år til forskningsprosjektet Sikkerhetskultur, arbeidshelse og ulykker i norsk landbruk – situasjonsbeskrivelse og framtidige utfordringer. Det er totalt innvilget 12,2 mill. kroner til prosjektet som starter i 2011.

VSP mat har som hovedmål å bidra til økt verdiskaping gjennom innovasjon og produktmangfold. Totalt disponerte Innovasjon Norge og Landbruks- og matdepartementet i underkant av 88,2 mill. kroner til VSP mat i 2010. VSP Mat ble avsluttet som program i 2010. Med utgangspunkt i de positive resultatene og effektene av programmet, ble Jordbruksavtalepartene enige om å videreføre arbeidet i et nytt utvik-lingsprogram fra 2011: «Utviklingsprogrammet for matspesialiteter fra norsk landbruk».

BU-midlene skal legge til rette for langsiktig verdiskaping, samt desentralisert bosetting med utgangspunkt i landbrukets ressurser generelt og landbrukseiendommen spesielt. De fylkesvise BU-midlene har et todelt formål. De skal bidra både til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen, og til utvikling og modernisering av det tradisjonelle landbruket. Forvaltningsansvaret deles mellom Innovasjon Norge og Fylkesmannen på regio-nalt nivå.

Norsk institutt for landbruksøkonomisk forsk-ning (NILF) leverte i samarbeid med Norsk senter for Bygdeforskning en evaluering av de fylkesvise, bedriftsrettede bygdeutviklingsmidlene i februar 2010. Evalueringen konkluderte med at BU-ordningen er et treffsikkert virkemiddel for å sikre tilstrekkelige investeringer i landbruket. BU-midlene ble også vurdert i tilknytning til Econ Pöyry m.fl. sin evaluering av Innovasjon Norge, som ble levert i august 2010. Evalueringene og eventuelle konsekvenser for forvaltningen og innretningen av de fylkesvise BU-midlene vil bli sett i sammenheng med arbeidet med ny melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken og oppfølgingen av evalueringen av Innovasjon Norge.

I 2010 ble det innvilget 847 søknader om tilskudd til investeringer for tradisjonelt dyrehold. Ved investering i tradisjonelt landbruk foretas det ofte en betydelig modernisering av driften på eiendommene.

I tilknytning til etablering av ny næringsvirksomhet i landbruket er det en klar politisk målsetting at BU-midlene skal bidra til økt sysselsetting og etablering av nye arbeidsplasser. Innovasjon Norges rapport om fylkenes bruk av bygdeutviklingsmidler i 2010 anslår en sysselsettingsvekst på om lag 600 årsverk.

I 2010 gikk 68 pst. av BU-midlene til tiltak innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Av midlene til tradisjonelt jord- og hagebruk er tildelingen til kommuner med distriktspolitisk status 70 pst.

Utviklingsprogrammet for grønt reiseliv skal bidra til å videreutvikle det natur- og kulturbaserte reiselivet i tilknytning til landbruket. Programmets innsatsområder er produktutvikling, kompetanse, markedsføring og samarbeid. Med overførte midler hadde programmet en disponibel ramme på 21 mill. kroner for 2010.

Under jordbruksforhandlingene i 2007 ble det vedtatt å gjennomføre et femårig utviklingsprogram for innlandsfiske, fra og med 2008. Interessen for programmet har vært stor. For 2010 kom det inn over 30 søknader med et samlet søknadsbeløp på over 11 mill. kroner.

I jordbruksoppgjøret 2009 ble det vedtatt å igangsette et treårig prosjekt kalt Mat langs Nasjonale turistveger med en totalramme på 6 mill. kroner. Målet er å øke landbruksbasert næringsutvikling innen mat, reiseliv og opplevelser langs 4 turistveger i samarbeid med andre aktører i verdikjedene for mat og reiseliv.

Førstehåndsverdien av tømmeret som blir hogd og omsatt har de siste ti årene ligget på mellom 2 og 3 mrd. kroner årlig. Den samlede brutto produksjonsverdien i skogsektoren har i samme periode ligget på mellom 40 og 50 mrd. kroner, og utgjorde i 2009 5,3 pst. av den totale omsetningen i norsk industri. Skogsektoren bidrar dermed til betydelig verdiskaping og ringvirkninger i samfunnet. Skogens positive rolle i klimasammenheng vil også bidra til å styrke grunnlaget for næringsutvikling og verdiskaping.

Stående kubikkmasse er større enn noen gang tidligere i moderne tid, og det er et stort potensial for å øke avvirkningen. Mulighetene for økt hogst er først og fremst på skogarealer med furu og lauv, som ligger langt fra vei og/eller har vanskelig tilgjengelighet av andre årsaker.

Bevilgningene til skogbrukstiltak og bioenergi over Landbrukets utviklingsfond i 2010 utgjorde 218 mill. kroner. Gjennom ordningen for tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket ble det i 2010 gitt tilskudd til skogkultur, førstegangstynning, miljøtiltak i skog, veibygging, drift med taubane og med hest. Midlene til veibygging og drift med taubane og med hest blir forvaltet av Fylkesmannen, mens de øvrige midlene blir forvaltet av kommunene.

Skogbruk i kyststrøkene har særskilte utfordringer. Skogbruket i kyststrøkene har derfor over tid fått tildelt større andel av de ordinære tilskuddsmidlene enn objektive kriterier skulle tilsi.

Bioenergiprogrammet hadde et ordinært budsjett på 39 mill. kroner for 2010. Med bruk av overførte midler i tillegg, ble det innvilget støtte til prosjekter for over 70 mill. kroner i 2010, mot 64,3 mill. kroner i 2009. Det var sterkest vekst i støtten til større gårds-varmeanlegg for leveranse av energi til næringsdrift, med nesten en dobling av antall prosjekter.

Målet med prosjektet Friskere geiter er å få kontroll med sjukdommene CAE, byllesjuke og paratuberkulose hos geit, og dermed sikre friske dyr, bedre dyrevelferd og bedre produkter. I Jordbruksavtalen 2010 ble det bestemt å videreføre saneringsprosjektet i en fase III og gjennomføring i hele geitepopulasjonen. Det ble ikke fastsatt sluttidspunkt for prosjektet.

Det gjenstår nå sanering i godt under halvparten av geitepopulasjonen. Prosjektet vurderes å ha en avgjørende betydning for fremtidig geitemelkproduksjon i Norge.

Beiteprosjektet skal bidra til bedre sauehold med mindre tap av dyr på beite samt utvikle en bedre organisering av beitebruken.

Det har blitt prioritert å finansiere prosjekter knyttet til videre utprøving av elektronisk overvåkingsutstyr med ca. 4 mill. kroner, organisering/planlegging og samarbeid med ca. 1 mill. kroner, samt forskning på flått og alveld som tapsårsak med ca. 1 mill. kroner.

Forskningsmidlene over jordbruksavtalen forvaltes av et eget styre bestående av avtalepartene. Midlene disponeres i hovedsak til prosjekter etter åpen utlysning og konkurranse. Ved behov nyttes det også midler til utredninger. I 2010 var det satt av 44 mill. kroner til forskningsmidler over Jordbruksavtalen. Av dette ble det innvilget 41,4 mill. kroner til diverse prosjekter for 2010. Av hensyn til fremtidig ansvar ble ikke hele rammen for 2010 anvendt.

Norge og Sverige har inngått et samarbeid om hesteforskning til en verdi av 70 mill. kroner. Av dette bidrar Avtalestyret med til sammen 8 mill. kroner fordelt over perioden 2010–2013.

Målet med eSporingsprosjektet er å etablere en nasjonal, elektronisk infrastruktur for effektiv utveksling av informasjon i matproduksjonskjeden. I 2010 ble det bevilget 2 mill. kroner til eSporing fagpiloter. Bransjepiloter for frukt og grønt, meieriprodukter og kjøtt fikk tildelt midler i 2010.

I eSporingsprosjektet i 2011 skal arbeidet med utvikling av en IKT-infrastruktur ferdigstilles.

Et robust system som bidrar til å sikre god sporing gjennom hele verdikjeden vil være et viktig bidrag for å bygge opp under opprinnelsesmerkeordningen «Nyt Norge». eSporingsprosjektet er planlagt avsluttet i løpet av 2011. Statens engasjement vil da fases ut, og det legges opp til at den utviklede løsningen skal forvaltes, driftes og videreutvikles av brukerne gjennom et foretak opprettet av aktørene i matnæringa.

Avsetningen over LUF på 2 mill. kroner disponeres av Sametinget. Totalt tildelte Sametinget 4,7 mill. kroner til jordbruksformål i 2010. Alle tilskudd ble innvilget til investeringer i bygg.

Det ble avsatt 1 mill. kroner til konfliktforebyggende tiltak mellom jordbruk og reindrift over sentrale BU-midler i 2010. Midlene er forvaltet av Innovasjon Norge.

Det 5-årige seterprosjektet i Hedmark, Oppland og Møre og Romsdal hadde en ramme på 10 mill. kroner og ble avsluttet i 2010. Prosjektet har hatt en rekke aktiviteter for å øke interessen for seterdrift.

Nasjonalt program for landbruksbygg og kulturlandskap og utviklingsprogrammet for frukt og grønt videreføres i ett år til med en støtte på 2 mill. kroner per år for hvert av programmene.

Det siste tiåret har produksjonsvolumet i jordbruket økt med ca. 5 pst. Produksjonen av husdyrprodukter har økt med om lag 8 pst. Det er særlig svin, fjørfe og egg som øker. For det grovfôrbaserte husdyrholdet er produksjonen forholdsvis stabil. Disse trendene er i tråd med endret etterspørsel.

Produksjonen har falt det siste tiåret for korn, poteter og særlig for blomster, mens den har økt for grønnsaker og hagebær. I grøntsektoren har markedsforholdene vært ustabile både pga. nasjonale forhold og importpress. Målprisene oppnås i varierende grad. Produksjonen av blomster har falt med om lag 23 pst. de siste ti årene. Det er særlig produksjonen av snittblomster som mister markedsandeler til import.

De siste årene har markedene for norske jordbruksvarer vært i noenlunde balanse. For storfe og sau tenderer markedet igjen i retning av underskudd med norskprodusert vare, slik det har vært i en del år. For de kraftfôrkrevende produksjonene budsjetteres det med overskudd for egg og svinekjøtt. Tilbuds-overskudd gir økt omsetningsavgift og lavere prisuttak i markedet enn det jordbruksavtalen gir grunnlag for. Det er iht. Jordbruksavtalen jordbrukets økonomiske ansvar å holde råvaremarkedene i balanse. Budsjettnemnda har beregnet at brutto pristap som følge av tilbudsoverskudd vil øke med om lag 100 mill. kroner fra 2010 til 2011.

I kap. 3.3 i proposisjonen beskrives miljøstatus i jordbruket, med hovedvekt på resultater av jordbruksavtalens virkemidler. Det er vanskelig å måle effekter av tiltak i naturen. Dette skyldes at det er mange ulike faktorer som spiller inn. Flere av resultatene er derfor presentert i form av aktivitetstall, mer enn kvantifisert miljøeffekt. Det arbeides med å videreutvikle rapporteringen på miljøresultater i landbruket, inkl. utvikling av indikatorer som måler effekten av tiltak og virkemidler.

Å redusere vannforurensning er en viktig del av miljøarbeidet i jordbruket. Aktiviteten har de siste årene vært rettet mot å følge opp vannforskriften. Vannforskriften ble fastsatt i 2006 som en gjennomføring i norsk rett av EUs rammedirektiv for vann fra 2000. Hovedmålet med direktivet og forskriften er å beskytte, og om nødvendig forbedre tilstanden i ferskvann, grunnvann og kystnære områder. Det er et mål at alle vannforekomster innen 2015 og 2021 skal oppnå god økologisk tilstand. I juni 2010 ble de første forvaltningsplanene godkjent. Disse forvaltningsplanene omfatter ca. 20 pst. av alle vannområder.

For øvrige vannområder har arbeidet nå startet opp, og forvaltningsplaner skal foreligge i 2015. Flere av vannforekomstene i de større jordbruksområdene er blitt klassifisert med dårlig vannkvalitet. Resultater fra JOVA (program for jord- og vannovervåking i landbruket) viser at tap av næringsstoffer til dels har økt i flere av JOVA-feltene i den perioden overvåkingen har pågått. Dette har skjedd til tross for omfattende tiltaksgjennomføring. Ifølge Bioforsk skyldes dette at mer nedbør og ustabile vintre har gitt økt avrenning.

Omsetningen av mineralgjødsel har endret seg mye over tid. Gjødslingsnormene er de siste årene gjennomgått og anbefalt fosforgjødsling er betydelig redusert for mange vekster. Det er også en betydelig reduksjon i nitrogenbruken.

Jordbruket sto for et utslipp av klimagasser på om lag 4,7 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 2009. Dette utgjør ca. 9 pst. av de totale norske utslippene. Jordbrukets utslipp har blitt redusert med 8 pst. siden 1990. Nedgangen skyldes i hovedsak reduksjon i lystgassutslippene som følge av lavere bruk av nitrogengjødsel (i form av handelsgjødsel), samt en liten reduksjon i utslipp av metan som i hovedsak skyldes nedgang i antall melkekuer.

St.meld. nr. 39 (2008–2009) synliggjør tiltak innenfor jordbruket som kan redusere klimagassutslippene fra sektoren med 1,1 mill. tonn CO2-ekvivalenter. De viktigste tiltakene er produksjon av biogass, økt effektivitet i melkeproduksjonen, bruk av halm til bioenergi, økt effektivitet i saueholdet og mer effektiv bruk av nitrogen. Klima- og forurensningsdirektoratet offentliggjorde i mars 2010 en rapportserie (Klimakur) om mulige tiltak og virkemidler for å redusere klimagassutslipp i Norge. Sektorrapporten Jordbruk gir en meny av mulige klimatiltak i jordbruket. Rapporten har videreutviklet og fornyet flere av beregningene fra St.meld. nr. 39 (2008–2009).

I dag er det noen få gårdsbaserte biogassanlegg i Norge som er i drift. Dette tilsvarer bruk av 1 pst. av gjødsla. I St.meld. nr. 39 (2008–2009) fremgår det at det bør være et mål at 30 pst. av husdyrgjødsla skal gjennom en behandling i biogassanlegg.

Optimal utnyttelse av husdyrgjødsel bidrar til å redusere klimagassutslippene, reduserer behovet for handelsgjødsel og bedrer vannmiljøet. Fornuftig bruk av denne ressursen er derfor viktig for å redusere klimabelastningen fra landbruket. I 2008 ble det igangsatt en pilotordning for miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel.

Det har vært en betydelig reduksjon i bruken av nitrogen fra handelsgjødsel, men det er noe usikkert om hvor varig denne effekten er. Dersom forbruksnivået stabiliserer seg, vil denne reduksjon utgjøre om lag halvparten av reduksjonsmålsettingene for 2020 i St. meld. nr. 39 (2008–2009).

Evalueringen av «Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler (2004–2008)», viser at målsettingene i forrige planperiode ikke ble nådd. Omsetningen er ikke redusert, men det har vært en dreining mot midler med lavere helse- og miljørisiko. For å nå målsettingene vektlegges økt kunnskap om riktig bruk av plantevernmidler, alternativer til kjemisk bekjempelse av skadegjørere, en videreføring av et godt godkjenningssystem for plantevernmidler, samt et differensiert avgiftssystem som stimulerer til valg av preparater med lav risiko for helse og miljø.

Nasjonalt miljøprogram har som hovedmål å sikre et åpent og variert jordbruks- og kulturlandskap, og å sikre at et bredt utvalg av landskapstyper og særlige verdifulle biotoper og kulturmiljøer ivaretas og skjøttes. Det skal også bidra til at jordbruksproduksjonen fører til minst mulig forurensning og tap av næringsstoffer.

De regionale miljøprogrammene (RMP) er en sentral del av de miljørelaterte tiltakene og virkemidlene over jordbruksavtalen. Å bevare spesielle kulturlandskap er et viktig mål innenfor RMP. I tillegg er det flere tiltak for å redusere forurensning til vann. I 2010 var utbetalingene fra RMP på i overkant av 400 mill. kroner. Det er stor variasjon i prioriteringer av tiltak mellom de ulike fylkene. Fylker med stor andel korndyrking bruker en stor andel av midlene til tiltak for å redusere erosjon og næringsstoffavrenning, mens de andre fylkene i vektlegger tiltak som hindrer gjengroing og ivaretar verdifulle kulturlandskap og naturtyper.

Spesielle tiltak i jordbrukets kulturlandskap (SMIL) skal bidra til å ivareta natur- og kulturminneverdiene i jordbrukets kulturlandskap og til å redusere forurensningen fra jordbruket, utover det som kan forventes gjennom vanlig jordbruksdrift. Ordningen forvaltes av kommunene og var for 2010 på 120 mill. kroner. På nasjonalt nivå går ca. 80 pst. av midlene fra SMIL-ordningen til tiltak for å fremme kulturlandskap og kulturmiljøer, og nær 20 pst. til tiltak for å redusere forurensning. Hydrotekniske anlegg, fangdammer og våtmarker er de viktigste gruppene av tiltak innen forurensning, mens fredede og verneverdige bygninger og gammel kulturmark er de største postene for bevaring av kulturlandskap.

Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet samfinansierer en satsing på 22 utvalgte kulturlandskap som er valgt ut på bakgrunn av store biologiske, jordbruks- og kulturhistoriske verdier. I 2010 og 2011 er det bevilget 14 mill. kroner til satsingen, hvorav 8 mill. kroner fra jordbruksavtalen.

Over jordbruksavtalen bevilges det 3 mill. kroner til verdensarvområdene Vestnorsk fjordlandskap og Vegaøyan. Jordbruk og jordbrukets kulturlandskap er en viktig del av verdiene som ligger til grunn for verdensarvstatusen.

Regjeringen har som mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020. Satsingen på dette området skjer med utgangspunktet i Landbruks- og matdepartementets handlingsplan Økonomisk, agronomisk – økologisk!

Samlet for alle produktgrupper utgjorde omsetningen av økologiske produkter i dagligvarehandelen 1,0 pst. av total omsetning innen sammenlignbare varegrupper i 2010. Etter flere år med økning i markedet for økologiske varer (i verdi), har det vært en liten nedgang i omsetningen i 2010. Totalt ble det omsatt økologiske matvarer for nær 1,2 mrd. kroner i 2010.

Det er store regionale variasjoner i andelen av jordbruksarealer som er i økologisk drift. Sør-Trøndelag (8,2 pst.) og Buskerud (7,6 pst.) hadde de høyeste andelene økologiske arealer i 2010, mens Rogaland hadde lavest andel (0,7 pst.). Den kraftigste veksten i areal har Aust-Agder og Vestfold med over 30 pst. De økologiske husdyrene utgjør foreløpig en liten andel av det totale antall husdyr i Norge. Antallet økologiske dyr økte imidlertid for nesten alle husdyrslag i 2010.

Som det framgår av tabell 3.8 i proposisjonen er Norge på nivå med sentrale land i vest-Europa når det gjelder andel økologisk jordbruksareal.

Det ble for 2010 satt av 43 mill. kroner til prosjekter som skal utvikle økologisk produksjon og forbruk i tråd med handlingsplanen. I 2009 ble Buskerud, Nord- og Sør-Trøndelag, Hordaland og Sogn og Fjordane, Oslo og Akershus og Østfold og Vestfold tildelt status som økologiske foregangsfylker. Fylkesmannen har det administrative ansvaret for aktivitetene.

Tabell 3.9 i proposisjonen viser utviklingen i veder-lag til arbeid og egenkapital fra 2009 til budsjetterte tall for 2011 iflg. Budsjettnemndas normaliserte regnskaper. Tabellen viser også resultat per utført årsverk i sektoren, og resultat inkl. verdien av jordbruksfradraget ved ligningen.

Årets beregninger viser en inntektsøkning fra 2009 til 2010 på 16,1 pst., eller 34 500 kroner per årsverk. Det er 2 000 kroner mer enn lagt til grunn av avtalepartene i fjor. Fra 2010 til 2011 budsjetteres det med en inntektsreduksjon på 2,5 pst., tilsvarende 6 100 kroner per årsverk. Det er 12 500 kroner svakere enn partene la til grunn for avtalen i fjor. Foruten den høye melkeprisen i 2010 er hovedårsakene:

  • Budsjettnemnda budsjetterer med en reduksjon i produksjonen på 0,7 pst.,

  • økt brutto pristap på 100 mill. kroner fra 2010 til 2011 som følge av manglende målprisoppnåelse og økt omsetningsavgift

  • sterkere økning i driftskostnadene, spesielt for mineralgjødsel og energi

For perioden 2006 til 2011 er inntektsøkningen per årsverk beregnet til 53,8 pst., eller 84 900 kroner. Økningen for andre grupper har vært henholdsvis 25,3 pst., eller 91 200 kroner.

Referansebrukene er basert på NILFs driftsgranskinger, som gir data på foretaksnivå, og beregningsprinsippene er forskjellige fra totalkalkylen på noen områder. Alle referansebrukene viser en økning i inntekter fra 2009 til 2010. Økningen var sterkest på referansebrukene med melk og med fjørfekjøtt/planteprodukter. Egg og planteprodukter hadde den minste økningen. Fra 2010 til 2011 er utviklingen svakere, med klart best utvikling for det grasbaserte husdyrholdet. Bruk med korn som hovedproduksjon eller i kombinasjon har den svakeste utviklingen.

Fra 2010 til 2011 regner Budsjettnemnda med en total kostnadsvekst på 1 115 mill. kroner. Driftskostnadene er budsjettert å øke med 2,9 pst., eller om lag 470 mill. kroner. Kostnadsveksten er størst for mineralgjødsel, som budsjetteres å øke med vel 21 pst., eller 245 mill. kroner. Energikostnadene er budsjettert opp med 4,2 pst.

Kapitalkostnadene er budsjettert å øke med 8,9 pst. eller 644 mill. kroner fra 2010 til 2011. Det er særlig den normaliserte realrentekostnaden som øker, med 424 mill. kroner. Kapitalslit og leasing øker også, med henholdsvis 2,7 og 7,0 pst.

Jordbruket stod for 2,5 pst. av samlet sysselsetting i 2009, mot 5,5 pst. i 1990. På 90-tallet var den gjennomsnittlige årlige nedgangen i antall årsverk 2,4 pst. Etter 2000 har den årlige nedgangen vært klart høyere. Fra 2011 til 2012 anslår Budsjettnemnda en reduksjon i antall årsverk på om lag 3,2 pst.

Siden 1999 er antall jordbruksbedrifter redusert med nesten 35 pst., eller om lag 24 400 bedrifter. Gjennomsnittlig antall dekar per jordbruksbedrift har økt fra 148 dekar i 1999 til 218 dekar i 2010.

Det har vært en vesentlig strukturendring i alle produksjoner. I 2010 var det 11 414 jordbruksforetak med melkeproduksjon, når samdrifter regnes som ett foretak. Antall eiendommer med aktiv melkekvote var 14 990. Dette innebærer en reduksjon i antall bedrifter med melkeproduksjon på 51 pst. i perioden 1999 til 2010. Gjennomsnittlig antall melkekyr per melkebruk økte fra 14 i 1999 til vel 21 melkekyr i 2010. Gjennomsnittlig kvotestørrelse har økt fra 73 200 til 132 300 liter.

Antallet samdrifter med melkeproduksjon økte raskt fram til 2008, for så å gå ned. Nedgangen skyldes i all hovedsak innføringen av kvoteleie fra 1. mars 2009. I 2008 ble det på det meste registrert 2 068 samdrifter, mens det ved kvoteårets start i 2011 ble registrert 1510 samdrifter. Per 1. mars 2011 utgjorde samdrifter 14 pst. av alle foretak med melkeproduksjon.

Årets beregninger fra Budsjettnemnda, med oppdatert tallgrunnlag, viser at jordbrukssektoren de siste 10 årene har hatt en vekst i brutto arbeidsproduktivitet på 6 pst. per år og en økning i multifaktorproduktivitet på 2,2 pst. per år. Iflg. Nasjonalregnskapet var økningen i arbeidskraftproduktiviteten for private fastlandsnæringer i perioden 1991–2009 2,4 pst. per år, mens total faktorproduktivitet økte med 1,9 pst. per år.

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen, dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtten til produsentene. Norge har, sammen med Sveits, Korea, Japan og Island, den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har i gjennomsnitt vært 61 de siste årene. Prosenten har variert en del fra år til år, særlig pga. svingninger i verdensmarkedspriser på en rekke landbruksprodukter. PSE-prosenten i gjennomsnitt for OECD-land var 22 i 2008.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken. Norges prosentvise CSE var i 2008 på -40 pst. I gjennomsnitt for OECD-land var CSE på -10 pst.

Riksrevisjonen har i sin forvaltningsrevisjon stilt spørsmål ved om behovet for forenkling kan ivaretas og forsterkes innenfor dagens virkemiddelsystem. De rettighetsbaserte generelle tilskuddene som måles ut på grunnlag av areal og dyr, samt pristilskuddene per kg/l har generelt lave transaksjonskostnader. De målrettede og spesifikke tilskuddene har både et mer komplisert regelverk, og krever større forvaltningskostnader. Det er derfor i de fleste tilfeller vanskelig å oppnå både målretting og forenkling samtidig.

Riksrevisjonen mener i sin gjennomgang at det kan stilles spørsmål ved om Landbruks- og matdepartementet har tilstrekkelig oppmerksomhet på målretting av de rettighetsbaserte tilskuddene. Generelt blir lovverket brukt i større grad for å sikre viktige miljøhensyn enn for de andre målene i landbrukspolitikken. Mange av tilskuddene for å nå de øvrige målene har også en miljøeffekt eller en kopling til miljøkrav.

Departementet har de seneste årene lagt vekt på enkelt regelverk og enkel forvaltning av de store tilskuddsordningene, som har formål som inntekt, produksjon og vanlig jordbruksdrift. I styringsdialogen med de underliggende forvaltningsorgan legger departementet særlig vekt på å gi klare og gode styringssignaler.

Riksrevisjonen reiser spørsmål ved om det i lys av tilskuddenes omfang og kompleksitet på jordbruksområdet, er etablert et tilstrekkelig robust kontrollsystem. Departementet og forvaltningen arbeider kontinuerlig med å få et så robust kontrollsystem som mulig. LMD er godt kjent med ressurssituasjonen i landbruksforvaltningen i kommunene, og har derfor iverksatt flere tiltak for å bedre denne situasjonen.

Departementet legger til grunn at det er et kontinuerlig behov for forbedring av kontrollsystemet. Undersøkelser viser likevel at omfanget av feil og feilutbetalinger samlet sett er begrenset.

Foredling og omsetning av jordbruksvarer ligger i hovedsak utenfor jordbruksavtalens virkeområde. Handelspolitiske forhold, markedsordninger, annet regelverk og prisutvikling på råvarer har likevel stor betydning både for næringsmiddelindustri og omsetning. Produksjonsverdien i nærings- og nytelsesmiddelindustrien var iflg. SSB, om lag 165 mrd. kroner i 2010.

Betydelige deler av næringsmiddelindustrien foredler norskproduserte råvarer, samtidig som den i økende grad er eksponert for internasjonal konkurranse. Importen av næringsmidler øker, men det gjør også den totale omsetningen av matvarer i Norge. Norsk næringsmiddelindustri har fått redusert sin hjemmemarkedsandel de siste 13 årene. Hjemmemarkedsandelen (ekskl. bearbeidet fisk og fiskevarer) er for 2009 anslått til 85 pst., mens den i 1995 utgjorde 89 pst. Landbrukspolitikken, og utformingen av virkemidlene i jordbruksavtalen, må på denne bakgrunn ha alle ledd i kjeden fra jord til bord som perspektiv.

De internasjonale råvaremarkedene har vært turbulente de siste årene.

Siden sommeren 2010 har internasjonale råvarepriser steget kraftig og både IMFs og FAOs prisindekser nådde nye rekordnivåer i februar 2011. FAOs prisindeks har steget med 57 pst. de siste 24 mnd. og med 36 pst. de siste 12 mnd. Det er forventet at prisene vil svinge mye også i 2011. FAO venter høyere kornproduksjon i 2011 enn i 2010. Imidlertid har dårlige avlinger hos store eksporterende land i 2010 ført til rekordlave kornlagre. FAO venter det laveste nivået i lagrene på 30 år.

Små endringer i tilbud og etterspørsel kan skape store prissvingninger når lagerbeholdningen av korn er lav. Internasjonale kornpriser er viktige fordi de er sentrale drivere i etterspørselen etter, og dermed prisene på, gjødsel. Dersom prisene på importerte råvarer til fôr overstiger norsk nivå, påvirkes fôrkostnadene. Budsjettnemnda for jordbruket har ikke lagt til grunn at prisnivået på importerte råvarer vil være høyere enn norske råvarer i 2011, men understreker usikkerheten om den internasjonale prisutviklingen på råvarer til kraftfôr.

På grunn av importvernet for sentrale produkter fra det norske jordbruket påvirkes forbrukerprisene i Norge mindre enn i mange andre land. De siste tolv månedene er forbrukerprisene redusert med 0,3 pst. i Norge, mens de har økt med 1,3 pst. i Sverige og med 2,8 pst. i Danmark, jf. figur 4.4 i proposisjonen. Siden starten på den internasjonale råvarekrisen i 2007 har prisveksten i Sverige og Danmark vært nesten dobbelt så høy som i Norge, målt i nasjonal valuta.

Husholdningenes andel utgifter til mat og alkoholfrie drikkevarer har vært fallende over lang tid. Forbrukerundersøkelsene lå til grunn for vektingen av de ulike konsumgruppene i konsumprisindeksen frem til februar 2011. Da skiftet SSB til nasjonalregnskapstall som vektgrunnlag. Som følge av det tekniske skiftet økte mat- og alkoholfrie drikkevarer sin beregnede andel av konsumet fra 11,4 pst. til 13,3 pst.

Til tross for lav konsumandel er det likevel et relativt høyt prisnivå for matvarer i Norge, sammenlignet med andre europeiske land og våre naboland. Iflg. Eurostats prisnivåindekser lå prisnivået på matvarer i Norge 54 pst. over gjennomsnittet for EU27. Prisnivået på alle varer og tjenester til personlig konsum i Norge var 43 pst. høyere enn gjennomsnittet i EU27.

SSBs grensehandelsundersøkelse viser at nordmenn handlet for 10,5 mrd. kroner i forbindelse med dagsturer til utlandet i 2010. Det var en økning på 4,5 pst. fra året før.

Produksjonen i norsk jordbruks- og næringsmiddelindustri har aldri vært så høy som nå. Til tross for dette har importen av landbruksvarer vært jevnt økende. I underkant av 70 pst. av importen kommer fra EU med Danmark og Sverige som de to største eksportlandene. Rundt 20 pst. av importen kommer fra GSP-land (u-land), der Brasil er dominerende. Spesielt utsatt for økt importkonkurranse er bearbeidede landbruksprodukter som omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK). Verdien av RÅK-importen har økt jevnt de siste årene fra 2,6 mrd. kroner i 1995 til i underkant av 7,4 mrd. kroner i 2009. Bakervarer, sukkervarer og sjokolade er eksempler på viktige importvarer. For norsk næringsmiddelindustri er det en utfordring å beholde eller øke sin markedsandel innenfor det voksende markedet for bearbeidede landbruksvarer. Dette er også viktig for underleverandørene til RÅK-industrien, både primærprodusenter og foredlingsindustri. Rundt 80 pst. av matkornet, 22 pst. av bær- og fruktproduksjonen og 14 pst. av melkeproduksjonen går til RÅK-varer.

For de råvarene og ferdigvarene som er omfattet av RÅK-ordningen blir råvareprisforskjeller kompensert med utbetaling av tilskudd. Prisutjevning skjer i form av prisnedskriving av innenlandske jordbruksvarer som nyttes til fremstilling av ferdigvarer og som tilskudd ved eksport av ferdigvarer (eksport-restitusjon). Store prisvariasjoner på landbruksvarer internasjonalt har ført til at det er behov for å følge konkurransesituasjonen tett, og å åpne for hyppigere justeringer av prisnedskrivingssatsene for råvarer innenfor RÅK-ordningen. Utviklingen i råvareprisene i Norge sammenlignet med EU er således et sentralt element i konkurransevilkårene for industrien og for avsetning av norske jordbruksprodukter.

Matkjedeutvalget avleverte sin utredning NOU 2011:4 Mat, makt og avmakt 13. april 2011. Matkjedeutvalget vurderer styrkeforholdene i verdikjeden til å være varig endret og peker på at en videre utvikling i favør av handelsleddet vil gi et ubalansert maktforhold i verdikjeden for mat. Utvalget mener dette vil være til skade for en sunn konkurranse til beste for forbrukerne. Utvalget legger fram en rekke anbefalinger til tiltak.

Utvalgets rapport vil bli sendt på bred høring, med høringsfrist i november 2011, og vil legge grunnlag for regjeringens videre oppfølging på området.

Regjeringen legger til grunn at importvernet er – og fortsatt kommer til å være – en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk. Importvernet er en forutsetning for å kunne sikre avsetningen av norske landbruksvarer, oppnå fastsatte priser i jordbruksavtalen og utnytte ressursene vi har til matproduksjon. Dette er grunnlaget for en tilfredsstillende inntektsutvikling i jordbruket.

Summen av handelsavtaler og forvaltningen av importvernet er avgjørende for muligheten for norsk matproduksjon. Derfor må ulike internasjonale forhandlinger og andre nasjonale prosesser som berører importvernet ses i sammenheng. Dette gjelder både WTO-forhandlingene og forhandlinger om bilaterale avtaler innenfor både EØS og EFTA, samt markedsåpninger til Norge gjennom vårt importregime for handel med u-land. Den samlede virkningen av ulike importlettelser bør være på et nivå som er forenlig med målsettingene for landbrukspolitikken.

Regjeringen har i internasjonale forhandlinger om handel med landbruksvarer lagt avgjørende vekt på å sikre handlingsrom for fortsatt å kunne føre en landbrukspolitikk som ivaretar nasjonale mål for landbruket. I forhandlinger har Norge i første rekke åpnet for import av landbruksvarer der det er liten eller ingen norsk produksjon, og der import vil være fordelaktig for norsk næringsmiddelindustri gjennom rimeligere innsatsvarer og for forbrukere gjennom økt matmangfold. De samme prinsippene om et sterkt, men fleksibelt importvern, er lagt til grunn for den løpende forvaltningen av tollvernet.

Landbruksforhandlingene er en del av den brede forhandlingsrunden som ble vedtatt på WTOs minis-terkonferanse i Doha i 2001. 1. august 2004 ble det vedtatt et rammeverk som la føringer for de videre forhandlingene for landbruksvarer, industrivarer inkl. fisk, tjenester og forenkling av handelsprosedyrer.

Forhandlingsformannen på landbruk la i juli 2007 fram et utkast til modaliteter som medlemslandene aksepterte som grunnlag for videre forhandlinger. I slutten av juli 2008 ble det avholdt et ministermøte i Genève med sikte på å ferdigstille modaliteter for landbruk og industrivarer, inkl. fisk. Forhandlingene stoppet opp, da det viste seg at avstanden mellom enkelte av aktørene på sentrale punkter var for stor. Forsøkene på å få til et nytt ministermøte i desember 2008 basert på enda en ny revisjon av modalitetspapirene, førte ikke fram. Forhandlingsprosessen i løpet av 2009 og 2010 lyktes heller ikke i å oppnå betydelig fremgang på de uløste spørsmålene i forhandlingstekstene fra 2008. Det er ikke sannsynlig med en sluttføring av runden i 2011.

Toll- og kvotefri adgang til det norske markedet for alle produkter fra land som står på FNs offisielle MUL-liste, ble iverksatt fra 1. juli 2002 med hjemmel i Norges generelle tollpreferanseordning (GSP) for import fra utviklingsland. Det er nå 64 land som kan eksportere alle sine jordbruksprodukter til Norge uten toll. Importen fra disse landene til Norge har vært svakt økende de siste årene.

Landbrukspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen, men utviklingen av EUs landbrukspolitikk har likevel betydning for norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Prisutviklingen på landbruksproduktene i EU påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften til i første rekke RÅK-industrien, som er konkurranseutsatt både på hjemmemarkedet og eksportmarkedet. Utformingen av EUs landbrukspolitikk har også betydning for graden av sammenfall i interesser mellom EU og Norge i multilaterale forhandlinger som i WTO.

Den siste omfattende reformen av EUs landbrukspolitikk ble gjennomført fra 2005–2006, hvor en hovedmodell var landbruksstøtte utbetalt på grunnlag av historisk produksjon. Som et alternativ til en historisk støttemodell kan medlemsland velge en regional modell for støtte.

Ved den såkalte «helsesjekken», en minireform som ble vedtatt i januar 2009, gikk EU et nytt skritt i retning av mindre regulering. Markedsordningen for svin ble besluttet avviklet, og totalkvotene for melk skal økes med 1 pst. per år, til sammen med 5 pst., før kvoteordningen avvikles i 2015.

Som følge av finanskrisen og matkrisen de siste årene har prisene på jordbruksråvarer internasjonalt og i EU fluktuert mer enn vanlig. Fluktuasjonene i markedet har medført at EU vurderer nye typer virkemidler for regulering av markedet i krisesituasjoner. I løpet av 2010 ble det f.eks. gjennomført salg fra lagrene som var bygget opp etter støttekjøp for meie-rimarkedet i 2009.

Situasjonen i matmarkedet de siste årene har ført til økt oppmerksomhet om styrkeforholdene i verdikjeden og handelens makt til å holde oppe forbrukerpriser selv om produsentpriser faller. EU har iverksatt omfattende arbeid med sikte på tiltak for en bedre fungerende matvarekjede.

Bygdeutvikling er fortsatt en viktig del av EUs politikk på landbruksområdet. Ved «helsesjekken» i 2009 ble bygdeutviklingsbegrepet utvidet til å omfatte nye områder som grønn energi (biodrivstoff), klimautslipp, vannressurser, artsmangfold og innovasjon knyttet til disse områdene.

EU forbereder nå en videre gjennomgang av sin landbrukspolitikk fram mot 2013, da gjeldende mandater og budsjettfullmakter utløper. De økonomiske rammene for landbrukspolitikken etter 2013 og fordelingen av midlene vil bli sentrale spørsmål. EU har også gjort matsikkerhet til et sentralt premiss i reformen av sin landbrukspolitikk.

I henhold til EØS-avtalens artikkel 19 skal EU og Norge søke å fremme handelen med landbruksvarer innenfor rammen av partenes landbrukspolitikk og på en gjensidig fordelaktig måte. Etter å ha forhandlet siden 2008 ble Norge og EU 28. januar 2010 enige om en ny artikkel 19 avtale. Det gjenstår formell godkjenning av avtalen fra begge parter.

Norge har i avtalen i stor grad gitt konsesjoner for landbruksvarer der det allerede er import til ordinær toll eller der næringsmiddelindustrien allerede har et importbehov. Økningen av importen for disse varene som følge av avtalen vil derfor være begrenset. Det er også åpnet opp for mer import av enkelte matspesialiteter.

Stortinget ga 5. april 2011 enstemmig samtykke til å inngå avtalen. Avtalen vil tidligst tre i kraft 1. juli 2011. Det legges til grunn at nye tollkvoter som følger av avtalen skal fordeles på pro rata basis fra ikrafttredelsestidspunktet til 31. desember 2011.

I de siste års jordbruksavtaler har det vært lagt til rette for et inntektsløft for jordbruksbedriftene. Avtalene har prioritert det grasbaserte husdyrholdet, beiting med husdyr, og forbedring av velferdsordningene. Distrikts- og strukturprofilen i budsjettstøtten og investeringsvirkemidlene er styrket for å bidra til å nå målet om et landbruk over hele landet. Miljøtiltakene er ytterligere målrettet, og det er startet et arbeid med å følge opp klimautfordringene i sektoren.

Mange av de jordbrukspolitiske virkemidlene har sterk strukturprofil, til fordel for mindre gårdsbruk. Det gjelder både i lover og forskrifter og i utformingen av viktige direkte tilskudd og investeringsstøtten. Jordbrukspolitikken bremser strukturendringene i jordbruket.

Til tross for politikkens innretning bidrar bl.a. den teknologiske utviklingen, avlsframgang, høy verdi på arbeidskraften, behovet for fornying av driftsapparatet og skalafordeler til at jordbruket fortsatt er i rask endring. Reduksjonen i antall foretak med melkeproduksjoner har økt mye i områder hvor sysselsetting i jordbruket utgjør en stor andel av samlet sysselsetting. Avtalepartene har i flere år vært opptatt av utviklingen i en del områder i Nord-Norge, på Vestlandet og i Agder/Telemark. Det er gjort tilpasninger i virkemiddelbruken for å sikre måloppnåelse. Dette arbeidet må fortsette for å kunne opprettholde produksjonen og drift av de minst produktive/mest tungdrevne arealene. Mange i jordbruket står overfor viktige investeringsbeslutninger etter de store investeringene som ble gjennomført etter opptrappingen på 70-tallet, og for å følge opp offentlige pålegg gitt av dyrevelferdshensyn. Det er sannsynlig at fornying av driftsapparatet fortsatt vil redusere arbeidsforbruket og produksjonskostnadene per enhet i sektoren. Regnskapsmessig resultat varierer imidlertid mellom enkeltbruk og samdrifter med samme driftsomfang, og avhenger bl.a. av investeringstidspunkt. Gjennomgangen viser for eksempel at totalkostnaden per ku på referansebruk nr. 14 med 47 årskyr, er nesten 30 pst. lavere enn på referansebruk nr. 12 som har 13 årskyr.

Regjeringen legger til grunn at det skal legges til rette for lønnsomhet i ulik skala. Det er nødvendig for et fortsatt aktivt jordbruk over hele landet.

Jordbruksavtalen påvirker direkte bare en del av bøndenes inntektsdannelse. Hovedsakelig påvirker jordbruksavtalen bruttoinntektene, gjennom bud-sjett-overføringer og inntektsmuligheter fra markedet gjennom målpriser og adgang til markedsregulering. På kostnadssiden påvirkes først og fremst kraftfôrkostnadene, gjennom prisene på fôrkorn. I noen grad påvirker virkemidlene i avtalen også kapitalkostnadene.

Jordbruksoppgjøret skiller seg fra lønnsoppgjør ved at det i jordbruksoppgjøret forhandles om inntektsmuligheter for de næringsdrivende. Det er dokumentert betydelige inntektsforskjeller mellom noenlunde like gårdsbruk. Et jordbruksoppgjør kan videre ikke bedømmes ut fra rammens størrelse isolert. Den underliggende kostnads- og produksjonsutviklingen har også vesentlig betydning for hvilken inntektsutvikling rammen kan legge til rette for. Fordi storfekjøtt og kylling er tatt ut av målprissystemet, er også innholdet i rammen annerledes enn tidligere. Det brukes også midler over avtalen til infrastruktur- og utviklingstiltak m.v., som ikke inntektsføres direkte i totalregnskapet. Midlene har likevel stor betydning for utviklingen over tid, og for måloppnåelsen i landbrukspolitikken.

Viktige deler av det formelle grunnlaget for forhandlingene er gjengitt i kapittel 2 i proposisjonen. Statens tilbud er basert på premissene i regjeringens politiske plattform, St.meld. nr. 19 (1999–2000) Om norsk landbruk og matproduksjon og Stortingets behandling av denne, jf. Innst. S. nr. 167 (1999–2000), og Stortingets behandling av inneværende jordbruksavtale, Innst. 364 S (2009–2010). Både regjeringens politiske plattform og et bredt flertall i næringskomiteen legger vekt på betydningen av en variert bedriftsstruktur og at jordbruket skal opprettholdes over hele landet.

Totalkalkylen er et sektorregnskap som skal vise totalverdiene som skapes i norsk jordbruk ved utnyttelse av jordbrukets produksjonsressurser. I disse ressursene inngår de ikke-avskrivbare driftsmidlene jord og melkekvoter. Beregningene er avgrenset til økonomiske transaksjoner mellom jordbrukssektoren og andre sektorer. Driftsoverskuddet skal gi avkastning til alt utført arbeid i sektoren og til kapitalen som regnes å tilhøre sektoren, herunder jord og melkekvoter. På foretaksnivå, som i Referansebrukene, føres jordleie, leie/kjøp av melkekvote, fôr og maskintjenester som kostnader. Det samme gjelder eventuelt inntekt i de foretakene som har slik kostnad/inntekt. Ulike føringsprinsipper følger av at slike kostnader/inntekter påvirker den enkelte næringsut-øvers økonomiske resultat, men ikke nettoresultatet i sektoren som helhet.

Budsjettnemnda har beregnet en inntektsøkning fra 2009 til 2010 på vel 16 pst., eller 34 500 kroner per årsverk. Det er noe mer enn lagt til grunn i fjor. Når det gjelder inntektsutviklingen fra 2009 til 2011, skyldes avviket fra det partene la til grunn i fjor, særlig en reduksjon på 0,7 pst. i samlet produksjonsvolum fra 2010 til 2011. Produksjonen prognoseres imidlertid opp for kraftfôrkrevende produksjoner, men et visst markedsoverskudd og økning i omsetningsavgiftene medfører pristap for produsentene. Prisvekst på energi og gjødsel bidrar til større kostnadsvekst enn forutsatt.

Investeringene nådde i 2002 sitt laveste nivå etter opptrappingen på 70-tallet, og har siden økt. De siste årene har investeringsvolumet vært noenlunde stabilt. SSBs fullstendige jordbrukstelling for 2010, viser en noe større reduksjon i arbeidsforbruket enn det nemnda har regnet med de siste årene. Arbeidsforbruket i jordbruket anslås redusert med 3,3 pst. i 2011. Det ble i fjor regnet med en reduksjon på 2,5 pst. i 2011.

Referansebrukene bygger på regnskapstall fra 2009 i NILFs Driftsgranskinger som regnes fram til 2011. For å belyse problemstillinger omkring økonomien på større melkeproduksjonsforetak, som har hovedinvesteringen nærmere i tid, har Budsjettnemnda i årets referansebruksberegninger bl.a. delt inn melkeproduksjonen med større spenn i bedriftsstørrelse enn tidligere. I tillegg er det tatt inn et nytt referansebruk nr. 28, som er et fellesforetak (samdrift) med 41 årskyr.

I utredning nr. 2 peker Budsjettnemnda på betydningen av å kjenne investeringstidspunktet ved tolkningen av regnskapsmessig resultat og sammenligningen mellom bruksgrupper. Budsjettnemnda viser bl.a. at to identiske driftsbygninger til 40 kyr, bygd med 10 års mellomrom, vil ha om lag 80 000 kroner i forskjell i avskrivninger i år 10 ved lineære avskrivninger, og om lag 145 000 kroner ved saldoavskrivninger.

Avtalepartene er enige om å inkludere verdien av det særskilte jordbruksfradraget ved ligningen ved vurdering av inntektsutviklingen i jordbruket.

Post 78.13 på jordbruksavtalen, Medlemsavgift til folketrygden, skal dekke differansen mellom mellomsatsen som betales av næringsinntekt i jord- og skogbruk (7,8 pst.) og ordinær sats på 11,0 pst. En nærmere gjennomgang viser at bevilgningen er 75,2 mill. kroner lavere enn beste anslag for hva denne differansen faktisk utgjør. Brevet fra finansministeren, datert 11. mai 2011, (gjengitt i kapittel 2 i proposisjonen) med henvisning til forslag om heving av trygdeavgift og jordbruksfradrag i forbindelse med statsbudsjettet for 2012, er lagt til grunn som en del av premissgrunnlaget for avtalen.

I brevet sier finansministeren at det tas sikte på å heve trygdeavgiften fra 7,8 pst. til 11,0 pst. for næringsinntekt i jord- og skogbruk fra 2012. Som kompensasjon legger finansministeren til grunn at bevilgningen til medlemsavgift til folketrygden innenfor jordbruksavtalen, omdisponeres til inntektsgivende tiltak innenfor avtalerammen. I tillegg vil det bli foreslått å øke jordbruksfradraget innenfor en provenyramme på om lag 120 mill. kroner i 2012. Det tas sikte på å foreslå prosentvis lik økning av såkalt inntektsuavhengig fradrag (54 000 kroner), sats ut over inntektsuavhengig fradrag (32 pst.) og av maksimalt samlet fradrag. I avtalen er bevilgningen på underpost 78.13 Medlemsavgift til folketrygden, på 130,8 mill. kroner, omdisponert til andre formål på avtalen. I grunnlagsmaterialet som Budsjettnemnda legger fram i 2012, skal det gjøres en særskilt gjennomgang som på en konsistent måte gir et riktig bilde av inntektsutviklingen som følger av denne system-omleggingen.

Økt trygdeavgift vil også omfatte skogbruket, herunder private næringsdrivende innenfor skogbruket som ikke driver jordbruk. Basert på beregninger fra Statistisk sentralbyrå kan samlet økning i trygdeavgift for denne gruppen anslås til om lag 11 mill. kroner, basert på regnskapsåret 2009. Dette var samtidig et år preget av lavkonjunktur og lav avvirkning. Differansen mellom 7,8 og 11 pst. har vært dekket over jordbruksavtalen, mens skogbruket selv ikke har bidratt til finansieringen av trygdeavgift med lav sats. Ut fra en samlet vurdering av disse forholdene er avtalepartene enige om å øke avsetningen til skogbruk og bioenergi over Landbrukets utviklingsfond med totalt 15 mill. kroner.

Jordbrukets brutto inntekter består av egeninntjening fra markedet og overføringer fra staten. Oppbyggingen av rammen er basert på anslag for utviklingen i jordbrukets produksjon, kostnadsutvikling, samt arbeidsforbruk og anslag på lønnsvekst for andre grupper, jf. tabell 6.3 i proposisjonen. For de makroøkonomiske størrelsene har avtalepartene lagt til grunn SSBs prognoser i Økonomiske analyser nr. 1/2011.

Brev fra finansministeren, datert 16. mai 2011 (gjengitt i kapittel 2 i proposisjonen), der det informeres om at regjeringen vil foreslå å avvikle avgifter i matforvaltningen i statsbudsjettet for 2012, utgjør et viktig premissgrunnlag for finansiering av avtalerammen. Avvikling av avgiften vil gi en avgiftslettelse tilsvarende 280 mill. kroner for norskproduserte jordbruksvarer, med virkning fra 1. januar 2012. Det er grunnlaget for at partene er enige om prisøkninger fra samme tidspunkt.

Partene er enige om en finansiering av rammen som vist i tabellen nedenfor. Det gjennomføres målprisøkninger fra 1. juli 2011 med en årsvirkning på 580 mill. kroner. Det legges til grunn prisøkninger tilsvarende 280 mill. kroner på årsbasis, med grunnlag i bortfall av avgifter i matforvaltningen, med virkning fra 1. januar 2012. Partene forutsetter at avgiftsbortfallet vil gi tilsvarende priseffekt for storfe- og kyllingkjøtt som for kjøttslag med målpris. Bevilgningene til gjennomføring av jordbruksavtalen økes med 365 mill. kroner i 2012. Utnyttingen av jordbruksfradraget vil øke med om lag 135 mill. kroner.

Mill. kr

Endring i målpriser fra 01.07.11

580

Økte priser fra 01.01.12

280

Endret bevilgning på kap. 1150 i 2012

365

Overførte midler fra 2010

60

Endret verdi av jordbruksfradraget

135

SUM

1 420

Avtalen kompenserer næringen for en prognosert kostnadsøkning på om lag 3 pst.

Rammen gir grunnlag for en netto inntektsvekst på 10 1/4 pst., eller om lag 25 000 kroner per årsverk i 2012, i forhold til 2011 før oppgjør, når verdien av jordbruksfradraget, med eksisterende regelverk, er inkludert.

Deler av rammen får inntektseffekt allerede i 2011. Inkludert verdien av jordbruksfradraget økes inntektsnivået i 2011 med om lag 3 1/2 pst., eller om lag 9 000 kroner per årsverk, dersom økningene i målpriser realiseres fullt ut fra 1. juli.

Fra 2010 er det vel 60 mill. kroner i overførte midler, som ikke ligger inne i grunnlagsmaterialet fra Budsjettnemnda. Disse midlene inngår i finansieringen av rammen. I tillegg kan udisponerte budsjettmidler med gjeldende regelverk i 2011, på 76,8 mill. kroner omdisponeres. Avtalen innebærer dermed at det omdisponeres 137,1 mill. kroner av overførte og ledige midler i 2011 som økt bevilgning til Landbrukets utviklingsfond, kap. 1150 post 50.12. Videre tilføres post 78.15 Øvrige velferdstiltak 1 mill. kroner for gjennomføring av en HMS-kampanje i regi av Landbrukets HMS-tjeneste.

Endringene i målprisene er vist i tabell 6.5 i proposisjonen.

Målprisene økes innenfor en samlet ramme på 810 mill. kroner. Målprisen på mathvete økes med 15 øre per kg fra 1. juli 2011, bygg med 11 øre per kg og havre med 8 øre per kg. Målprisen for oljevekster økes med 17 øre per kg fra 1. juli 2011. Målprisene på korn økes med ytterligere 2 øre per kr fra 1. januar 2012, parallelt med at avgifter i matforvaltningen bortfaller.

Bevilgningen på post 70.12 Tilskudd til råvareprisutjevning skal ta hensyn til svingninger i volumer, endringer i målpriser og tilskuddsendringer som påvirker råvareprisene til industrien, samt virkninger som følge av mulige svingninger i valutakurser. Høyere priser internasjonalt gjør at bevilgningen til råvareprisutjevning kan reduseres med 9 mill. kroner.

Bevilgningspostene over kap. 1150 Til gjennomføring av jordbruksavtalen, endres som vist i tabell 6.6 i proposisjonen. Avtalepartene har prioritert økning i direkte tilskudd høyt. Bevilgningen på post 74 Direkte tilskudd økes med vel 537 mill. kroner som følge av avtalen. Det må ses i sammenheng med omdisponering av bevilgningen til Folketrygden, som er hovedårsaken til bevilgningsreduksjonen på post 78 Velferdsordninger.

Neste kapittel