Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli, Tore Nordtun og Willy Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Morten Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, mener at Norges utenrikspolitiske interesser er tjent med et effektivt FN som en drivkraft for å finne felles løsninger på felles utfordringer som verdenssamfunnet står overfor.

Komiteen mener imidlertid at FN, til tross for et omfattende og langsiktig fokus på reformarbeid, synes å ha utfordringer i å etablere et effektivt byråkrati. Komiteen støtter regjeringens engasjement i arbeidet for å effektivisere FN.

Komiteen viser til at toppmøtet om tusenårsmålene fant sted 20.–22. september 2010, og at man fra norsk side var opptatt av å markere norske kjernesaker som reduksjon av barne- og mødredødelighet, likestilling og kvinners rettigheter, sammenhengen mellom miljø, klima og utvikling, menneskerettighetsperspektivet, kampen mot væpnet vold og rettferdig fordeling av ansvar for oppnåelse av tusenårsmålene.

Komiteen vil understreke behovet for at medlemslandene foretar en klar prioritering av hvilke områder og tiltak som skal settes øverst på dagsordenen.

Finansieringen av FN er et tilbakevendende spørsmål. Komiteen registrerer at flere land har signalisert at de ikke vil akseptere noen økning av budsjettet. Dette pålegger medlemslandene et felles ansvar for å sikre at viktige oppgaver ikke blir skadelidende, og komiteen forutsetter at Norge fører an i dette arbeidet.

Komiteen viser til at FNs nyeste organisasjon, UN Women, ble etablert 1. januar 2011, og at dette skjedde samtidig som fire andre kvinneorganisasjoner i FN-systemet ble avviklet. Norge er den nest største finansielle bidragsyter til UN Women, noe som etter komiteens mening gir store muligheter for Norge til å være en pådriver i arbeidet for resultatmåling og kostnadseffektivitet i organisasjonen.

Komiteen viser videre til markeringen av tiårsjubileet for sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, i oktober 2010, hvor Norge bidro aktivt for å sikre UN Women en klar rolle i arbeidet for å styrke gjennomføringen av resolusjonen.

Komiteen har merket seg at viktige temaer som kampen mot fattigdom, helse, biologisk mangfold, klima og fredsmegling var på agendaen under FNs 65. generalforsamling. FN har en viktig rolle å spille som arena for å fastsette globale utviklingsmål og for å etablere en felles forståelse for hvor verden står i kampen mot fattigdom. Lanseringen av en handlingsplan for kvinnehelse og sikring av barn er et viktig skritt i riktig retning, likeledes innsatsen på klima- og naturmangfoldsområdet.

Komiteen viser også til at Norge har lagt vekt på å styrke FNs rolle som fredsmegler og i større grad trekke inn kvinner i disse prosessene.

Også i 2010 har utviklingen i konfliktområder preget arbeidet i FN. Komiteen har merket seg at Sudan har vært et sentralt tema på Sikkerhetsrådets dagsorden, likeledes Somalia og Midtøsten. Videre er spørsmålet om avkolonisering av de 16 resterende ikke-suverene territoriene fortsatt ikke løst.

Komiteen registrerer at FN i 2010 var involvert i 14 fredsbevarende operasjoner og hadde ca. 200 000 personer til rådighet i løpet av året. Komiteen slutter seg til regjeringens vurdering av viktigheten av å videreføre arbeidet for å styrke samordningen av FNs innsats i felten. Det må være samsvar mellom finansiering og oppgaver, og vern av sivile må være hovedanliggende for innsatsen.

Komiteen er tilfreds med at regjeringen engasjerer seg i arbeidet for nedrustning og viser til at nesten alle landene i FN støttet opp om generalsekretærens initiativ for en kjernevåpenfri verden.

Komiteen har videre merket seg at arbeidet i 3. komité i stor grad har vært preget av uenighet når det gjelder vern av religioner og hvorvidt seksuell orientering skal anses som diskrimineringsgrunnlag.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er kjent med at det svenske utenriksdepartementet i 2008 gikk gjennom Sveriges støtte til 23 multilaterale organisasjoner. Ifølge departementet var hensikten med gjennomgangen å forsikre seg om at tilskuddene brukes effektivt og at midlene går til de organisasjonene som i størst grad bidrar til utvikling. Gjennomgangen identifiserte syv FN-organisasjoner, herunder FAO, GEF, UNIFEM, UN Habitat, UNAIDS, UNODC og ILO, som enten kunne karakteriseres som hierarkiske, lite effektive eller som hadde et misforhold mellom bevilgede midler og oppnådde resultater.

Flertallet har merket seg en tilsvarende evaluering utført av britiske Department for International Development, DFID, utført i mars 2011 hvor UN-Habitat, ILO, UNIDO og UNISDR havnet i gruppen av multilaterale organisasjoner som hadde dårligst kostnadseffektivitet og resultater. Flertallet har med interesse merket seg at DFID på denne bakgrunn har besluttet å avslutte kjernebidragene til samtlige av disse organisasjonene. DFID skriver følgende i sin evaluering av organisasjonen av ILO: «the ILO does not have a significant impact on the MDGs because its operations on the ground in developing countries are limited. The ILO also has a wide range of organizational weaknesses including weak cost control, and results reporting, limited transparency and not taking systemic action on evaluation findings». Flertallet merker seg at DFID identifiserer betydelige utfordringer i en rekke andre FN-organisasjoner hvor Norge er en betydelig bidragsyter.

Flertallet er innforstått med at Utenriksdepartementet har foretatt en tilsvarende gjennomgang av Norges støtte til 25 multilaterale organisasjoner, og at gjennomgangen identifiserer noen av de samme utfordringene som både den svenske og britiske evalueringen. Flertallet forutsetter at norsk bistand til enhver tid går til de organisasjoner som har høyest kostnadseffektivitet og er i stand til å levere mest mulig utvikling for de bevilgede midler.

Oppfatningen til komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er at det er grunnlag for å spørre hvorvidt en rekke FN-organisasjoner er i stand til å leve opp til disse forutsetningene, og om andre kanaler for bistand burde benyttes i det aktuelle tilfellet.

Disse medlemmer mener at tusenårsmålene er en viktig drivkraft i utviklingspolitikken, men vil likevel stille spørsmål ved om det er mer bistand som må til for å nå målene, eller om målene er vedtatt for å øke vestlige lands bistandsbudsjetter. Disse medlemmer merker seg studier som finner en negativ samvariasjon mellom kjennskap til tusenårsmålene og inntektsnivå, slik at befolkningen i mange u-land har langt større kjennskap til målene enn mennesker i f.eks. USA og Norge. I denne sammenhengen vil disse medlemmer advare mot den økende bistandsavhengigheten i en rekke u-land, og at denne avhengigheten vil øke dramatisk i mange land de neste årene dersom målene skal oppnås. I land som Malawi og Mosambik utgjorde bistanden allerede henholdsvis 20 og 23 pst. av BNI i 2007. Videre etterlyser disse medlemmer et sterkere fokus på økonomisk vekst, næringsliv og handel i arbeidet med tusenårsmålene, samt en klarere ansvarsfordeling og muligheter for sanksjoner dersom uttalte målsettinger ikke nås. Det er, slik disse medlemmer ser det, ofte en tendens til å forklare manglende måloppnåelse med at vestlige land ikke har oppfylt sine forpliktelser knyttet til økte bistandsbudsjetter, noe som i neste omgang tar fokuset vekk fra viktigheten av at også utviklingslandene selv må føre en politikk som bidrar til utvikling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener imidlertid at FN, til tross for et omfattende og langsiktig fokus på reformarbeid, fremdeles synes å være preget av fragmentering og et tungrodd og ineffektivt byråkrati som fungerer som bremseklosser for tiltrengte omstillinger i organisasjonen. Det er disse medlemmers oppfatning at dette skyldes medlemslandenes politiske prioriteringer, men også manglende vilje og evne til omstilling i organisasjonen internt, noe som blant annet fremkommer i uavhengige evalueringer av FN-organisasjonene, samt kritiske rapporter fra FNs eget kontor for internt tilsyn (OIOS).

Disse medlemmer viser til at toppmøtet om tusenårsmålene fant sted 20. til 22. september 2010, og at man fra norsk side var opptatt av å markere norske kjernesaker som reduksjon av barne- og mødredødelighet, likestilling og kvinners rettigheter, sammenhengen mellom miljø, klima og utvikling, menneskerettighetsperspektivet, kampen mot væpnet vold og rettferdig fordeling av ansvar for oppnåelse av tusenårsmålene. Disse medlemmer er av den oppfatning at dette er et svært bredt og omfattende tematisk nedslagsfelt, og etterspør en klarere prioritering mellom ulike tiltak og virkemidler sammen med en vurdering av de politiske og økonomiske konsekvensene av en nedprioritering av tiltak som ikke er nevnt.

Disse medlemmer viser til at det har funnet sted flere debattmøter i Generalforsamlingen under den nye presidenten, sveitseren Joseph Deiss, men registrerer med skuffelse at det ikke har kommet konkrete endringsforslag for å gjøre FN mer effektivt og relevant på det økonomiske området ut av dette arbeidet.

Disse medlemmer viser til at FNs nyeste organisasjon, UN Women, ble etablert 1. januar 2011 og at dette skjedde samtidig som fire andre kvinneorganisasjoner i FN-systemet ble avviklet. Norge er den nest største finansielle bidragsyter til UN Women, noe som etter disse medlemmers mening gir store muligheter for Norge til å være en pådriver i arbeidet for resultatmåling og kostnadseffektivitet i organisasjonen.

Disse medlemmer viser til at FN etablerte en handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling på FNs fjerde verdenskonferanse om kvinner i Beijing i 1995. Disse medlemmer viser videre til at FNs kontor for internt tilsyn (OIOS) foretok en evaluering av dette arbeidet og avga en rapport i august 2010 som tok for seg 20 av FNs viktigste departement og avdelinger. Det er etter disse medlemmers mening alvorlig at rapporten kunne vise til en grunnleggende mangel på kjennskap til og forståelse for hva arbeidet med kvinners rettigheter i FN-systemet var ment å skulle oppnå, betydelige svakheter i lederskap og ansvarlighet med hensyn til å få prosjektene til å fungere, samt manglende resultatrapportering. OIOS identifiserte også som en utfordring at det var et stort byråkrati knyttet til FNs arbeid med kvinner, men tilsvarende liten grad av koordinering mellom ulike aktører og organisasjoner. Det er etter komiteens mening positivt at mange av momentene i OIOS rapport er innkorporert i UN Women sin 100-dagersplan. Disse medlemmer merker seg også at OIOS anbefaling for UN Women innebærer en dreining av fokus «fra prosess til resultater». Disse medlemmer støtter dette. Disse medlemmer viser til at leder av UN Women Michelle Bachelet har tatt til orde for en gjennomgang av hvor mye FN bruker på kvinne- og likestillingsarbeidet ved å etablere et felles ressurssporingssystem i organisasjonen. Disse medlemmer støtter dette og ser frem til videre oppfølging av arbeidet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, merker seg at debatten i generalforsamlingen fikk et retorisk og polarisert preg høsten 2010, spesielt med tanke på den iranske presidentens innlegg som antydet at angrepet på USA 11. september 2001 var iscenesatt av amerikanerne selv. I denne sammenhengen merker flertallet seg at FNs spesialrapportør for menneskerettene i de okkuperte palestinske områdene, Richard A. Falk, ved gjentatte anledninger har kommet med tilsvarende uttalelser, og at FNs generalsekretær Ban Ki-moon så sent som i januar 2011 fordømte Falk og hans uttalelser. Flertallet mener Norge må bidra aktivt til at spesialrapportører og eksperter som velges til stillinger i FN, må vise profesjonalitet og upartiskhet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti merker seg at arbeidet i 3. komité i stor grad var preget av uenighet med hensyn til vern av religioner og seksuell orientering. I denne sammenheng er disse medlemmer kjent med at FN planlegger å avholde Verdenskonferansen mot rasisme, eller Durban 3, i New York i september 2011. Disse medlemmer viser til at den såkalte Durban 1-konferansen i 2001 ble preget av en ensidig fordømming av Israel og innskrenkning av ytringsfrihet til fordel for vern av religioner, noe som også delvis ble fokuset under Durban 2 i Genève i 2009.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at resultatet av konferansen i 2009 imidlertid ble like ille som i 2001, ettersom flere land truet med å boikotte. Disse medlemmer mener Norge aktivt må kommunisere «røde linjer» for deltakelse på Durban 3, og ikke utelukke en boikott dersom et tilsvarende fokus som i 2001 og 2009 vinner frem.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til følgende komitémerknad i Innst. 349 S (2009–2010) Innstilling frå utenriks- og forsvarskomiteen om Noregs deltaking i den 64. ordinære generalforsamlinga i Dei sameinte nasjonane (FN) og vidareførte sesjonar av den 63. generalforsamlinga i FN:

«Komiteen ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en evaluering av Norges innsats i Menneskerettighetsrådet så langt, som også inkluderer en vurdering av om det nye rådet utgjør en forbedring av FNs menneskerettighetsarbeid i forhold til den tidligere kommisjonen.»

Flertallet registrerer at regjeringen ikke har fulgt opp denne oppfordringen, og avventer fremdeles en slik evaluering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til komitémerknaden i Innst. 349 S (2009–2010), Innstilling frå utenriks- og forsvarskomiteen om Noregs deltaking i den 64. ordinære generalforsamlinga i Dei sameinte nasjonane (FN) og vidareførte sesjonar av den 63. generalforsamlinga i FN, hvor det heter:

«Komiteen ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en evaluering av Norges innsats i Menneskerettighetsrådet så langt, som også inkluderer en vurdering av om det nye rådet utgjør en forbedring av FNs menneskerettighetsarbeid i forhold til den tidligere kommisjonen.»

Disse medlemmer forutsetter at regjeringen informerer Stortinget om utviklingen på egnet måte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til regjeringens omtale av resolusjonen om innovativ finansiering, og vil gjenta sin skepsis til en finanstransaksjonsavgift. Flertallet viser til at internasjonal handel er et av de viktigste virkemidler for å få levekårsforbedringer i fattige land, gjennom økonomisk vekst. En skatt på internasjonal handel vil gjøre importerte varer dyrere.