Vedlegg 2
Det vises til Kontroll- og konstitusjonskomiteens brev av 7.4.11 om ovennevnte.
I brevet bes det om en redegjørelse for hvordan enkelte av komiteens merknader i forbindelse med behandlingen av Sivilombudsmannens årsmelding for i 2009, jf. Innst. 264 S (2009–2010), har blitt fulgt opp.
Komiteen viste i Innst. 264 S (2009–2010) til at Sivilombudsmannen i hovedsak behandler enkeltsaker, og ba ombudsmannen vurdere om det er muligheter for å sette i verk flere systematiske undersøkelser enn i dag innenfor dagens bemanning.
Det har i løpet av min ombudsmannsperiode vært gjennomført flere systematiske undersøkelser. Erfaringen er at dette er ressurskrevende. Slik Stortinget har påpekt, har det i 2010 likevel blitt tatt opp flere saker på eget initiativ enn året før. Det ble tatt opp 35 saker av såkalt eget tiltak i 2010, mot 25 i 2009 – en økning på om lag 40 %. Det er fortsatt en målsetting å øke antallet saker som tas opp av eget tiltak. Som komiteen vil være kjent med, har ombudsmannen over en periode hatt en påtakelig og vedvarende økning i antallet klagesaker. Med økt saksmengde og økt saksbehandlingstid har jeg funnet å måtte prioritere klagesaksbehandlingen, slik at borgerne sikres svar i løpet av rimelig tid. Jeg er også opptatt av at de saker som ombudsmannen selv tar opp, skal være egnet til å medvirke til forbedringer i forvaltningen.
For øvrig er det utviklingstrekk i forvaltningen generelt og tilsyns- og kontrollordningene spesielt som gjør at det kan stilles spørsmål om det er hensiktsmessig at ombudsmannen nå gjennomfører bredere anlagte systemkontroller. Etableringen av Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon dekker opp en del aktuelle temaer. Delegasjon av regelverksforvaltning fra departementene til direktorater og etableringen av flere tilsyn gir også et inntrykk av at forvaltningens egen evaluering og deres systematiske undersøkelser har økt de senere årene.
Også vitenskaps- og forskningsmiljøer gjennomfører i økende grad denne typen undersøkelser. Alle disse aktørene har et annet apparat til disposisjon for slike generelle oppgaver enn ombudsmannsinstitusjonen, som primært er innrettet for å ta seg av klager fra enkeltmennesker.
Komiteen ønsker opplyst om det i løpet av det siste året har vært dialog mellom ombudsmannen og det ansvarlige departementet når det gjelder merknaden om at det offentlige skal ettergi saksomkostningene dersom ombudsmannen skriftlig anbefaler klagere å gå til sak, og saksøker likevel blir idømt å dekke motpartens saksomkostninger.
Dette spørsmål hører under Justisdepartementet og jeg har ikke mottatt noen henvendelser derfra om saken.
For øvrig er slike anbefalinger svært sjeldne. Det kan være grunn til å minne om at anbefalingen om søksmål ikke bare begrenser seg til saker der ombudsmannens anbefaling ikke etterkommes.
Komiteen ønsker opplyst om det i løpet av det siste året har vært dialog mellom ombudsmannen og det ansvarlige departementet når det gjelder merknaden om at regjeringen skal legge til rette for at Sivilombudsmannen skal kunne oppfylle de krav OPCAT stiller, slik at OPCAT snarest mulig kan ratifiseres.
Også i dette spørsmålet la jeg til grunn at regjeringen ble bedt om følge opp komiteens innstilling. Jeg har imidlertid i januar i år bedt Utenriksdepartementet om en orientering om hvor prosessen står med sikte på ratifikasjon av protokollen. Utenriksdepartementet opplyste da at Justisdepartementet fortsatt vurderer ulike spørsmål knyttet til nasjonal gjennomføring av protokollen innenfor sitt ansvarsområde. Det ble videre opplyst at Utenriksdepartementet ville gjennomføre en bred høring om eventuell norsk ratifikasjon og den nasjonale gjennomføringen av protokollens krav når Justisdepartementets vurdering foreligger.
Utenriksdepartementet understreket samtidig at en foreløpig ikke hadde vurdert spørsmålet om det kunne være aktuelt å foreslå at Sivilombudsmannen utpekes som et nasjonalt besøksorgan.