Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Terje Halleland og Ulf Erik Knudsen, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig
Folkeparti, Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Trine Skei Grande,
viser til årsmeldingen for 2010 fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen,
Dokument 4 (2010–2011).
Komiteen registrerer at antall
klager til Sivilombudsmannen fortsetter å øke, og at de siste årene
har antall klager steget med nesten 50 prosent, fra rundt 2 000
klager i 2005 til nærmere 3 000 klager i 2010. Samtidig øker også
antall avviste saker. Fortsatt blir rundt halvparten av sakene avvist
på formelt grunnlag. Av de 1 449 sakene som ble realitetsbehandlet
i 2010, ble 1 079 avsluttet etter en gjennomgang av klagen og saksdokumentene
som forvaltningen hadde sendt inn, uten at saken ellers ble lagt
frem for eller tatt opp med forvaltningen. Av de innkomne klagene
var det 155, eller rundt fem prosent, som endte opp med en eller
annen form for skriftlig kritikk. Dette er en nedgang fra 2009,
med 212 tilsvarende saker. De aller færreste saker blir tatt opp
av eget tiltak; i 2010 var dette 35 saker. Det vises før øvrig til
komiteens brev til Sivilombudsmannen 7. april 2011 og svarbrev 15. april
2011, som følger som vedlegg 1 og 2 til innstillingen.
Saksbehandlingstiden for saker har gått noe
ned fra året før. Behandlingstiden for saker som avsluttes etter
å ha vært tatt opp med forvaltningen, har gått ned fra 197 dager
til 170 dager. Behandlingstiden for saker som avvises har gått ned
fra 18 til 15 dager. Tiden for saker som avsluttes uten å ha vært
tatt opp med forvaltningen, har gått ned fra 41 til 39 dager.
Komiteen knytter tre kommentarer
til dette. For det første at tallene tyder på at forvaltningen i
stort gjør en god jobb og behandler henvendelser fra innbyggerne
i tråd med gjeldende retningslinjer.
For det andre er komiteen positiv
til at saksbehandlingstiden hos Sivilombudsmannen i snitt har gått
ned fra året før. Komiteen vil samtidig legge til
at saksbehandlingstiden gjerne vil være en balanse mellom effektiviteten
i saksbehandlingen på den ene siden, og grundigheten av saksbehandlingen
på den andre. Komiteen forventer at Sivilombudsmannens
eventuelle behov eller muligheter for å styrke effektiviteten og/eller
grundigheten kommer tydelig til uttrykk overfor Stortinget, slik
Sivilombudsmannen nettopp gjør i årsmeldingen for 2010.
For det tredje er det likevel viktig at folk
som føler seg urettferdig behandlet får sin klage vurdert av et
uavhengig organ, både med tanke på folks demokrati- og rettsoppfatning,
og med tanke på spredning av kunnskap om hvilke regler, rutiner
og lover mv. som faktisk gjelder. Komiteen vil peke
på den store betydningen klageadgangen til Sivilombudsmannen har
for den enkelte borger. Komiteen mener derfor det er
viktig at så mange som mulig har kjennskap til ordningen, og komiteen forutsetter
at informasjonen om den intensiveres.
Komiteen registrerer at de sakene
hvor ombudsmannen har avgitt skriftlig kritikk, ikke i årsrapporten
er fordelt på forvaltningsorganer. Komiteen ber ombudsmannen
vurdere dette i kommende årsrapporter.
Komiteen har merket seg at om
man korrigerer for folketall, er det innbyggere i Oslo og Finnmark
det kommer flest klager fra. Færrest antall klager kom det fra Oppland,
Nord-Trøndelag og Møre og Romsdal.
Komiteen har merket seg at svært
mange – om lag en sjettedel – av sakene i 2010 gjaldt Arbeids- og
velferdsetaten (Nav). Andre forvaltningsområder som peker seg ut
med et relativt høyt antall saker er fylkesmenn, kommunal forvaltning,
skatteetaten, Utlendingsnemnda, Kriminalomsorgen, politi- og påtalemyndighet
og Utlendingsdirektoratet. Dette inntrykket er i hovedsak på linje
med tidligere års rapporter.
Komiteen viser til at Sivilombudsmannens
årsmelding for 2009 tok opp at Norge har undertegnet, men fortsatt
ikke ratifisert FNs tilleggsprotokoll (OPCAT) til torturkonvensjonen
fra 1984, til tross for at en slik ratifisering har vært varslet
flere ganger. OPCAT dreier seg om å etablere et system med regelmessige
besøk til alle steder der personer er frihetsberøvet, som fengsler,
psykiatriske institusjoner mv. Komiteen har tidligere
bedt regjeringen legge til rette for at Sivilombudsmannen skal kunne
oppfylle de krav som stilles til nasjonal forebyggende instans,
slik at protokollen snarest mulig kan ratifiseres. Komiteen viser
i den anledning til svarbrev fra utenriksministeren til kontroll-
og konstitusjonskomiteen datert 26. april 2011, hvor det heter at
regjeringen tar sikte på en rask avklaring av spørsmålet om nasjonal
forebyggende instans, samt norsk ratifikasjon. Komiteen er
tilfreds med dette svaret. Korrespondansen følger som vedlegg 3
og 4 til innstillingen.
Komiteen viser til at Sivilombudsmannen
fortsatt er bekymret over den utstrakte bruken av varetekt i Norge.
Justis- og politidepartementet er tidligere bedt om å redegjøre
for om den såkalte «sittetiden» er i tråd med politiforskriften,
og statistikkgrunnlaget som nå foreligger mener ombudsmannen ikke
er godt nok. Komiteen registrerer at ombudsmannen
skriver:
«I min uttalelse ved avslutningen av undersøkelsen
ga jeg uttrykk for at statistikkgrunnlaget rundt innsattes oppholdstid
i politiets arrester ikke var tilfredsstillende. De tallene jeg
har fått tilgang til viser imidlertid at det fortsatt er et urovekkende
høyt antall overskridelser av todøgnsfristen for å overføre arrestanter
til fengsel.»
Komiteen støtter Sivilombudsmannens
kritikk, og ber regjeringen om å arbeide aktivt med å få ned antall
overskridelser, og at det i denne forbindelse særlig blir sett hen
til samlet oppholdstid i arrestene, slik ombudsmannen skriver.
Saksbehandlingen hos Sivilombudsmannen er skriftlig,
og undersøkelsene derfra baserer seg i all hovedsak på en gjennomgang
av forvaltningens saksdokumenter. Av denne grunn har Stortinget
gitt ombudsmannen hjemmel i sivilombudsmannsloven § 7 første ledd
til å innhente fra forvaltningen de dokumenter og opplysninger «han
trenger for å kunne utføre sitt verv». Adgangen til forvaltningens
dokumenter er imidlertid begrenset i bestemmelsens annet ledd. Ved
en henvisning til tvisteloven kapittel 22 begrenses ombudsmannens
rett til forvaltningens saksdokumenter etter hovedsakelig de samme
regler som gjelder for bevisforbud og bevisfritak for domstolene.
Dersom loven skal leses etter sin ordlyd, vil blant annet opplysninger
undergitt lovbestemt taushetsplikt i utgangspunktet være unntatt
fra Sivilombudsmannens innsynsrett. Det samme gjelder dokumenter
som er gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen.
I hvilken grad ombudsmannen har ubetinget rett til å få oversendt
forvaltningens interne saksdokumenter, er heller ikke åpenbart bare
ut fra ordlyden i loven.
Sivilombudsmannen har hittil stort sett fått tilgang
på de dokumentene som har vært ansett som nødvendige for saksbehandlingen.
Dette har imidlertid i flere saker først skjedd etter en omstendelig
prosess som har forsinket klagebehandlingen betydelig.
En vesentlig del av arbeidet forutsetter at
Sivilombudsmannen og hans medarbeidere gis tilgang på taushetsbelagt
informasjon fra forvaltningen. Det er nettopp i de saker der forvaltningen
arbeider i lukkede rom – de sakene der allmennheten ikke har rett
til innsyn – at sivilombudsmannskontrollen er særlig viktig. Den lovregulering
som i dag gjelder for Sivilombudsmannens rett til forvaltningens
dokumenter, er lite tilfredsstillende i et slikt perspektiv. Komiteen viser
i denne forbindelse til at partiene i kontroll- og konstitusjonskomiteen
vurderer å fremme et eget representantforslag om endringer i sivilombudsmannsloven.
Komiteen vil vise til ombudsmannens
spesielle stilling overfor Stortinget, og vil legge vekt på at det
skjer en løpende kontakt mellom ombudsmannen og Stortinget, og at
det fortsatt rapporteres særlig om det skulle være spesielle forhold
som Stortinget bør se nærmere på.
Komiteen verdsetter ombudsmannens
årlige melding i den utfyllende form som den foreligger, og er fornøyd
med den nye meldingens omfang. Komiteen anser meldingen
som et viktig redskap for å følge Sivilombudsmannens virksomhet.
Komiteen viser til brev 7. april
2011 til justisministerens med spørsmål om oppfølging av en tidligere
komitémerknad om dekning av sakskostnader i søksmål anbefalt av
Sivilombudsmannen. Korrespondansen følger som vedlegg 5 og 6 til
innstillingen. I sitt svarbrev til komiteen datert 27. april 2011
skriver justisministeren blant annet at dersom en person som har
fulgt Sivilombudsmannens anbefaling om å gå til søksmål, likevel
skulle bli dømt til å dekke forvaltningens sakskostnader, kan vedkommende anmode
om ettergivelse av kostnadskravet. Det fremgår at Justisdepartementet
i rundskriv G-09/2010 har gitt retningslinjer for behandling av slike
saker, men at sakskostnader fra søksmål som er anbefalt av Sivilombudsmannen
ikke er særskilt omtalt i retningslinjene. Justisministeren uttaler
i sitt svarbrev at det vil bli utarbeidet et tillegg til eller endring
av rundskrivet på dette punktet.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er tilfreds med dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet registrerer at
tittelen «sivilombudsmann» er lite kjønnsnøytral, og vil vurdere
å ta opp forslag om en mer nøytral tittel i egnet sammenheng. Disse
medlemmer ser for seg «Sivilombudet» som en passende, framtidig
tittel.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, har
merket seg at mange pensjonister bosatt i utlandet, særlig på Kypros
og i Thailand, har henvendt seg til ombudsmannen med hensyn til
kildeskatten som ble innført fra og med inntektsåret 2010. Det er særlig
tidsbruken ved behandling av fritak for kildeskatt, strenge dokumentasjonskrav
for å få fritak, samt at mange mener at norske myndigheter har feil
forståelse av skatteavtalene mellom Norge og disse landene, som
tas opp. Flertallet slutter seg til ombudsmannens
kommentarer om at det ikke er hans oppgave å uttale seg om en lovlig
vedtatt lov virker rimelig eller ikke, men kontrollere om forvaltningens
virksomhet er i overensstemmelse med gjeldende rett.
Flertallet ser positivt på at
skatteetaten har fulgt opp henvendelse fra ombudsmannen på en god
måte med hensyn til sen tilbakebetaling av for mye trukket kildeskatt. Flertallet vil
imidlertid vise til at mange av henvendelsene gjelder strenge dokumentasjonskrav
for fritak for kildeskatt som mange finner umulig å etterkomme.
Dette ble også påpekt av Sivilombudsmannen under presentasjonen
av årsmeldingen. Mange risikerer som følge av dette å skatte både
til Norge og til landet de er bosatt i. Flertallet vil
på denne bakgrunn ta til orde for en vurdering av dokumentasjonskravene
samt skattemyndighetenes praktisering av disse, for å sikre en mindre
byråkratisk behandling og unngå urimelige dokumentasjonskrav.