Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet, lederen Anders Anundsen, Terje Halleland og Ulf Erik Knudsen, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til årsmeldingen for 2010 fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen, Dokument 4 (2010–2011).

Komiteen registrerer at antall klager til Sivilombudsmannen fortsetter å øke, og at de siste årene har antall klager steget med nesten 50 prosent, fra rundt 2 000 klager i 2005 til nærmere 3 000 klager i 2010. Samtidig øker også antall avviste saker. Fortsatt blir rundt halvparten av sakene avvist på formelt grunnlag. Av de 1 449 sakene som ble realitetsbehandlet i 2010, ble 1 079 avsluttet etter en gjennomgang av klagen og saksdokumentene som forvaltningen hadde sendt inn, uten at saken ellers ble lagt frem for eller tatt opp med forvaltningen. Av de innkomne klagene var det 155, eller rundt fem prosent, som endte opp med en eller annen form for skriftlig kritikk. Dette er en nedgang fra 2009, med 212 tilsvarende saker. De aller færreste saker blir tatt opp av eget tiltak; i 2010 var dette 35 saker. Det vises før øvrig til komiteens brev til Sivilombudsmannen 7. april 2011 og svarbrev 15. april 2011, som følger som vedlegg 1 og 2 til innstillingen.

Saksbehandlingstiden for saker har gått noe ned fra året før. Behandlingstiden for saker som avsluttes etter å ha vært tatt opp med forvaltningen, har gått ned fra 197 dager til 170 dager. Behandlingstiden for saker som avvises har gått ned fra 18 til 15 dager. Tiden for saker som avsluttes uten å ha vært tatt opp med forvaltningen, har gått ned fra 41 til 39 dager.

Komiteen knytter tre kommentarer til dette. For det første at tallene tyder på at forvaltningen i stort gjør en god jobb og behandler henvendelser fra innbyggerne i tråd med gjeldende retningslinjer.

For det andre er komiteen positiv til at saksbehandlingstiden hos Sivilombudsmannen i snitt har gått ned fra året før. Komiteen vil samtidig legge til at saksbehandlingstiden gjerne vil være en balanse mellom effektiviteten i saksbehandlingen på den ene siden, og grundigheten av saksbehandlingen på den andre. Komiteen forventer at Sivilombudsmannens eventuelle behov eller muligheter for å styrke effektiviteten og/eller grundigheten kommer tydelig til uttrykk overfor Stortinget, slik Sivilombudsmannen nettopp gjør i årsmeldingen for 2010.

For det tredje er det likevel viktig at folk som føler seg urettferdig behandlet får sin klage vurdert av et uavhengig organ, både med tanke på folks demokrati- og rettsoppfatning, og med tanke på spredning av kunnskap om hvilke regler, rutiner og lover mv. som faktisk gjelder. Komiteen vil peke på den store betydningen klageadgangen til Sivilombudsmannen har for den enkelte borger. Komiteen mener derfor det er viktig at så mange som mulig har kjennskap til ordningen, og komiteen forutsetter at informasjonen om den intensiveres.

Komiteen registrerer at de sakene hvor ombudsmannen har avgitt skriftlig kritikk, ikke i årsrapporten er fordelt på forvaltningsorganer. Komiteen ber ombudsmannen vurdere dette i kommende årsrapporter.

Komiteen har merket seg at om man korrigerer for folketall, er det innbyggere i Oslo og Finnmark det kommer flest klager fra. Færrest antall klager kom det fra Oppland, Nord-Trøndelag og Møre og Romsdal.

Komiteen har merket seg at svært mange – om lag en sjettedel – av sakene i 2010 gjaldt Arbeids- og velferdsetaten (Nav). Andre forvaltningsområder som peker seg ut med et relativt høyt antall saker er fylkesmenn, kommunal forvaltning, skatteetaten, Utlendingsnemnda, Kriminalomsorgen, politi- og påtalemyndighet og Utlendingsdirektoratet. Dette inntrykket er i hovedsak på linje med tidligere års rapporter.

Komiteen viser til at Sivilombudsmannens årsmelding for 2009 tok opp at Norge har undertegnet, men fortsatt ikke ratifisert FNs tilleggsprotokoll (OPCAT) til torturkonvensjonen fra 1984, til tross for at en slik ratifisering har vært varslet flere ganger. OPCAT dreier seg om å etablere et system med regelmessige besøk til alle steder der personer er frihetsberøvet, som fengsler, psykiatriske institusjoner mv. Komiteen har tidligere bedt regjeringen legge til rette for at Sivilombudsmannen skal kunne oppfylle de krav som stilles til nasjonal forebyggende instans, slik at protokollen snarest mulig kan ratifiseres. Komiteen viser i den anledning til svarbrev fra utenriksministeren til kontroll- og konstitusjonskomiteen datert 26. april 2011, hvor det heter at regjeringen tar sikte på en rask avklaring av spørsmålet om nasjonal forebyggende instans, samt norsk ratifikasjon. Komiteen er tilfreds med dette svaret. Korrespondansen følger som vedlegg 3 og 4 til innstillingen.

Komiteen viser til at Sivilombudsmannen fortsatt er bekymret over den utstrakte bruken av varetekt i Norge. Justis- og politidepartementet er tidligere bedt om å redegjøre for om den såkalte «sittetiden» er i tråd med politiforskriften, og statistikkgrunnlaget som nå foreligger mener ombudsmannen ikke er godt nok. Komiteen registrerer at ombudsmannen skriver:

«I min uttalelse ved avslutningen av undersøkelsen ga jeg uttrykk for at statistikkgrunnlaget rundt innsattes oppholdstid i politiets arrester ikke var tilfredsstillende. De tallene jeg har fått tilgang til viser imidlertid at det fortsatt er et urovekkende høyt antall overskridelser av todøgnsfristen for å overføre arrestanter til fengsel.»

Komiteen støtter Sivilombudsmannens kritikk, og ber regjeringen om å arbeide aktivt med å få ned antall overskridelser, og at det i denne forbindelse særlig blir sett hen til samlet oppholdstid i arrestene, slik ombudsmannen skriver.

Saksbehandlingen hos Sivilombudsmannen er skriftlig, og undersøkelsene derfra baserer seg i all hovedsak på en gjennomgang av forvaltningens saksdokumenter. Av denne grunn har Stortinget gitt ombudsmannen hjemmel i sivilombudsmannsloven § 7 første ledd til å innhente fra forvaltningen de dokumenter og opplysninger «han trenger for å kunne utføre sitt verv». Adgangen til forvaltningens dokumenter er imidlertid begrenset i bestemmelsens annet ledd. Ved en henvisning til tvisteloven kapittel 22 begrenses ombudsmannens rett til forvaltningens saksdokumenter etter hovedsakelig de samme regler som gjelder for bevisforbud og bevisfritak for domstolene. Dersom loven skal leses etter sin ordlyd, vil blant annet opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt i utgangspunktet være unntatt fra Sivilombudsmannens innsynsrett. Det samme gjelder dokumenter som er gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen. I hvilken grad ombudsmannen har ubetinget rett til å få oversendt forvaltningens interne saksdokumenter, er heller ikke åpenbart bare ut fra ordlyden i loven.

Sivilombudsmannen har hittil stort sett fått tilgang på de dokumentene som har vært ansett som nødvendige for saksbehandlingen. Dette har imidlertid i flere saker først skjedd etter en omstendelig prosess som har forsinket klagebehandlingen betydelig.

En vesentlig del av arbeidet forutsetter at Sivilombudsmannen og hans medarbeidere gis tilgang på taushetsbelagt informasjon fra forvaltningen. Det er nettopp i de saker der forvaltningen arbeider i lukkede rom – de sakene der allmennheten ikke har rett til innsyn – at sivilombudsmannskontrollen er særlig viktig. Den lovregulering som i dag gjelder for Sivilombudsmannens rett til forvaltningens dokumenter, er lite tilfredsstillende i et slikt perspektiv. Komiteen viser i denne forbindelse til at partiene i kontroll- og konstitusjonskomiteen vurderer å fremme et eget representantforslag om endringer i sivilombudsmannsloven.

Komiteen vil vise til ombudsmannens spesielle stilling overfor Stortinget, og vil legge vekt på at det skjer en løpende kontakt mellom ombudsmannen og Stortinget, og at det fortsatt rapporteres særlig om det skulle være spesielle forhold som Stortinget bør se nærmere på.

Komiteen verdsetter ombudsmannens årlige melding i den utfyllende form som den foreligger, og er fornøyd med den nye meldingens omfang. Komiteen anser meldingen som et viktig redskap for å følge Sivilombudsmannens virksomhet.

Komiteen viser til brev 7. april 2011 til justisministerens med spørsmål om oppfølging av en tidligere komitémerknad om dekning av sakskostnader i søksmål anbefalt av Sivilombudsmannen. Korrespondansen følger som vedlegg 5 og 6 til innstillingen. I sitt svarbrev til komiteen datert 27. april 2011 skriver justisministeren blant annet at dersom en person som har fulgt Sivilombudsmannens anbefaling om å gå til søksmål, likevel skulle bli dømt til å dekke forvaltningens sakskostnader, kan vedkommende anmode om ettergivelse av kostnadskravet. Det fremgår at Justisdepartementet i rundskriv G-09/2010 har gitt retningslinjer for behandling av slike saker, men at sakskostnader fra søksmål som er anbefalt av Sivilombudsmannen ikke er særskilt omtalt i retningslinjene. Justisministeren uttaler i sitt svarbrev at det vil bli utarbeidet et tillegg til eller endring av rundskrivet på dette punktet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er tilfreds med dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet registrerer at tittelen «sivilombudsmann» er lite kjønnsnøytral, og vil vurdere å ta opp forslag om en mer nøytral tittel i egnet sammenheng. Disse medlemmer ser for seg «Sivilombudet» som en passende, framtidig tittel.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, har merket seg at mange pensjonister bosatt i utlandet, særlig på Kypros og i Thailand, har henvendt seg til ombudsmannen med hensyn til kildeskatten som ble innført fra og med inntektsåret 2010. Det er særlig tidsbruken ved behandling av fritak for kildeskatt, strenge dokumentasjonskrav for å få fritak, samt at mange mener at norske myndigheter har feil forståelse av skatteavtalene mellom Norge og disse landene, som tas opp. Flertallet slutter seg til ombudsmannens kommentarer om at det ikke er hans oppgave å uttale seg om en lovlig vedtatt lov virker rimelig eller ikke, men kontrollere om forvaltningens virksomhet er i overensstemmelse med gjeldende rett.

Flertallet ser positivt på at skatteetaten har fulgt opp henvendelse fra ombudsmannen på en god måte med hensyn til sen tilbakebetaling av for mye trukket kildeskatt. Flertallet vil imidlertid vise til at mange av henvendelsene gjelder strenge dokumentasjonskrav for fritak for kildeskatt som mange finner umulig å etterkomme. Dette ble også påpekt av Sivilombudsmannen under presentasjonen av årsmeldingen. Mange risikerer som følge av dette å skatte både til Norge og til landet de er bosatt i. Flertallet vil på denne bakgrunn ta til orde for en vurdering av dokumentasjonskravene samt skattemyndighetenes praktisering av disse, for å sikre en mindre byråkratisk behandling og unngå urimelige dokumentasjonskrav.