Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg, fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til Prop. 82 LS (2010–2011) om endringer i lov om overføring av domfelte mv. (avtaler om soningsoverføring og prosedyre ved unntak fra spesialitetsprinsippet) og vedtak om samtykke til inngåelse av avtale mellom Norge og Romania av 20. september 2010 om overføring av domfelte. Da proposisjonen både foreslår lovendringer og et forslag om godkjenning av avtale om soningsoverføring av domfelte, fremmer komiteen to innstillinger. I denne innstillingen fremmer komiteen innstilling til lov om endringer i lov om overføring av domfelte mv. (avtaler om soningsoverføring og prosedyre ved unntak fra spesialitetsprinsippet).

Komiteen støtter regjeringens arbeid med soningsoverføring av utenlandske straffedømte uten opphold i Norge tilbake til sitt hjemland for å sone sin straff der.

Komiteen viser til at det de senere årene har vært en sterk økning i antall innsatte med utenlandsk statsborgerskap i norske fengsler. Rundt 30 pst. av de innsatte er utlendinger, og mange av disse har hverken oppholdstillatelse eller tilknytning til Norge. Komiteen finner grunn til å anta at flere av disse kommer hit til landet kun i den hensikt å begå kriminalitet. Det faktum at disse straffedømte ikke skal tilbakeføres til det norske samfunnet, gjør at komiteen mener det er riktig å tilpasse lovverket, og inngå avtaler om soningsoverføringer med de mest aktuelle landene, slik at de straffedømte soner sin straff i hjemlandet. Det er etter komiteens mening hensiktsmessig at straffedømte soner sin straff i det landet de skal tilbakeføres til etter endt soning. Komiteen mener det må være en forutsetning for soningsoverføringen at landet den domfelte overføres til, har ratifisert sentrale/relevante menneskerettighetskonvensjoner og at en overføring ikke vil være i strid med disse/slike.

Komiteen viser for øvrig til det økende behovet for fengselsplasser som blant annet er begrunnet i økningen av antall kriminelle utlendinger, og vil tro at overføring av domfelte utlendinger til hjemlandet vil bedre på kapasitetssituasjonen i Norge.

Komiteen er svært opptatt av denne problemstillingen og deler regjeringens målsetting om å overføre flest mulig av de domfelte uten opphold tilbake til sitt hjemland. Komiteen mener tiltakene regjeringen allerede har iverksatt, og nå foreslår i Prop. 82 LS (2010–2011), er målrettede tiltak som vil medføre at flere domfelte overføres til sitt hjemland.

Komiteen viser til at EU har utarbeidet en ny rammebeslutning om soningsoverføring som skal effektivisere og forenkle soningsoverføringer innad i EU-landene. Denne rammebeslutningen vil tre i kraft i medlemslandene 11. desember i år (2011). Komiteen støtter regjeringens ambisjon om å slutte seg til EUs rammebeslutning. Da denne prosessen antas å ta noe tid, støtter komiteen departementets forslag om å utvide rammene for å inngå bilaterale avtaler med aktuelle land om overføring av domfelte gjennom de foreslåtte lovendringene. Disse lovendringene vil også være et viktig ledd i arbeidet med å få en tilslutning til EUs nye rammebeslutning om soningsoverføringer.

Komiteen viser til at det i proposisjonen også foreslås endringer i avgjørelsesmyndighet i saker om straffegjennomføring med elektronisk kontroll, og en presisering av at alkoholproblem også er et vilkår for å kunne idømmes program mot ruspåvirket kjøring. Komiteen støtter presiseringen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter forslaget til endring av straffegjennomføringsloven § 6 annet ledd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at soning med elektronisk kontroll kan oppfattes som en mildere reaksjonsform på lovbrudd enn soning i fengsel, som er alternativet.

Disse medlemmer viser videre til forskrift til lov om straffegjennomføring § 7-3 fjerde ledd:

«Dersom det anses utilrådelig skal straffegjennomføring med elektronisk kontroll ikke innvilges. I de tilfeller der det aktuelle lovbruddet er begått i eget hjem eller mot medlemmer av husstanden, eller det dreier seg om volds- eller seksualforbrytelser, skal domfelte som hovedregel ikke innvilges straffegjennomføring med elektronisk kontroll. Dersom domfelte er dømt for volds- eller seksualforbrytelse mot en person som domfelte bodde eller fortsatt bor sammen med, skal straffegjennomføring med elektronisk kontroll ikke innvilges.»

Disse medlemmer viser til at det etter forskriften fortsatt vil være mulig å overføre gjerningspersoner som er dømt for volds- eller seksualforbrytelser, til straffegjennomføring med elektronisk kontroll, selv om dette som hovedregel ikke skal innvilges. Disse medlemmer deler ikke regjeringens syn om at straffegjennomføring med elektronisk kontroll skal være et alternativ for personer som er dømt for volds- eller seksualforbrytelser. Disse medlemmer mener at straffegjennomføring med elektronisk kontroll bør forbeholdes unge lovbrytere, som ikke er domfelt for mange eller alvorlige lovbrudd. Slik kan utdanning eller arbeid videreføres, og risikoen for at den unge kommer inn i en kriminell løpebane, reduseres. Personer som er dømt for alvorlig kriminalitet, bør ikke innvilges straffegjennomføring med elektronisk kontroll.

Videre ser disse medlemmer at det kan virke uheldig i enkelte tilfeller hvor den straffedømte er uten egnet bolig for soning og ikke vil kunne bli innvilget straffegjennomføring med elektronisk kontroll. Ved gjentakelse av en kriminell handling begått av personer som tidligere har fått innvilget straffegjennomføring med elektronisk kontroll, vil muligheten for elektronisk soning falle bort. Disse medlemmer mener at denne type hjemmesoning ikke skal kunne benyttes av personer på slutten av en lengre idømt straff, da dette vil virke som avkorting av den ordinære straffen.

Ved at avgjørelsesmyndigheten flyttes til et lavere nivå i forvaltningen, mener disse medlemmer at sannsynligheten øker for ulik praksis. Vurderingstemaene er i stor grad skjønnspregede, og dette åpner for ulike tolkninger ved de ulike fengslene. Disse medlemmer vektlegger enhetlig straffegjennomføring.

Etter disse medlemmers syn er det sannsynlig at personer som er dømt for slike handlinger vil kunne få ulike svar på sine søknader, avhengig av hvilket fengsel de har sonet ved. Det bør, etter disse medlemmers oppfatning, ikke utformes systemer innen kriminalomsorgen som ikke sikrer likebehandling i avgjørelser om soningsformer. Disse medlemmer mener at det ikke er tilfredsstillende at avgjørelser om straffegjennomføring med elektronisk kontroll skal avgjøres på et lokalt nivå.

Disse medlemmer viser til at regjeringspartiene ved behandlingen av Innst. O. nr. 82 (2006–2007) i merknadene til saken ikke problematiserte at det etter norsk rettstradisjon er opp til domstolene å avgjøre hva slags straff gjerningspersonen skal dømmes til. Disse medlemmer er fortsatt motstandere av at dette skal avgjøres av Kriminalomsorgen.