Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Marianne Marthinsen, Tor-Arne Strøm, Torstein Rudihagen og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Oskar J. Grimstad, Ketil Solvik-Olsen og Tor Sigbjørn Utsogn, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Aud Herbjørg Kvalvik, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser til at det fra 1. januar 2012 etableres et felles elsertifikatmarked med Sverige, hvor målet er å etablere 26,4 TWh ny elproduksjon basert på fornybare kilder i Norge og Sverige innen 2020. Komiteen slutter seg til dette.

Komiteen peker på at innføringen av elsertifikater vil være et viktig verktøy for at Norge kan innfri våre forpliktelser om fornybar energiproduksjon i henhold til EUs fornybardirektiv (Direktiv 2009/28/EC). Komiteen peker videre på at stabilitet og langsiktighet er to helt avgjørende faktorer for et trygt investeringsklima.

Komiteen viser til at elsertifikater er et markedsbasert, teknologinøytralt og viktig verktøy for å stimulere frem ny fornybar energiproduksjon. Komiteen vil understreke betydningen av at et felles marked vil fungere bedre enn et nasjonalt marked fordi det blir flere aktører i markedet, større omsetningsvolum og mer konkurranse. Komiteen viser til sammenhengen mellom energi og klimautfordringen, og understreker betydningen av at fornybar energiproduksjon er bærekraftig i et klimaperspektiv.

Komiteen konstaterer at lov om elsertifikater og avtalen med Sverige vil gi en stor mengde ny elektrisitet fra fornybare energikilder i Norge. Komiteen peker på at dette stiller store krav til linjenettet, både i Norge og mellom Norge og utlandet. En styrking av overføringene til utlandet er nødvendig for å håndtere den økte mengden kraft. Nye utenlandsforbindelser skal baseres på samfunnsøkonomisk lønnsomhet, herunder virkningen på kraftmarkedet, forsyningssikkerheten, miljøet, kraftsystemet og behovet for mer innenlands nett. Komiteen peker også på at Norge i dag er en del av et europeisk og nordisk kraftmarked, og at Norge særlig i tørrår er avhengig av import av kraft for å ha en tilfredsstillende forsyningssikkerhet.

Komiteen vil også peke på at gjennom en økning av overføringskapasiteten mellom Norge og utlandet styrkes norsk forsyningssikkerhet, samtidig som en får avsatt det kraftoverskuddet som vil komme i enkelte timer som følge av utbygging av mer energi. Komiteen peker på at det er sentralt for utbygging av ny kraftproduksjon at det er mulig å transportere kraft også ut av landet i perioder med mye produksjon og lavt forbruk, slik at produsentene som skal investere i ny kraftproduksjon, får avsatt denne. Komiteen peker på at eksport av ren fornybar kraft fra Norge også kan bidra til en energiomlegging i land som i dag baserer seg på kullkraft. Dette gir en positiv klimaeffekt.

Komiteen understreker at utbygging av ny kapasitet mellom Norge og utlandet må komme norske forbrukere og norsk næringsliv til gode, slik det gjør gjennom styrket forsyningssikkerhet og gjennom incentiver for investeringer i ny kraftproduksjon.

Videre peker komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, på at regjeringen har varslet to stortingsmeldinger som grenser til dette temaet – en energimelding og en stortingsmelding om nettpolitikk.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er svært viktig at overføringsforbindelsene for elektrisk kraft til det øvrige Europa styrkes vesentlig, slik at økt produksjon av elektrisk kraft fra fornybare energikilder i Norge bidrar til en energiomlegging i andre europeiske land som i dag baserer sin kraftproduksjon i stor grad på fossile energikilder, samt bidrar til styrket forsyningssikkerhet både i Norge og det øvrige Europa.

Disse medlemmer viser til at Norge og Norden sannsynligvis beveger seg mot et netto kraftoverskudd på om lag 40 TWh innen 2020 både som følge av elsertifikatmarkedet og som følge av energieffektivisering. Dermed blir det viktig å tilrettelegge for muligheter for økt kraftutveksling med det øvrige Europa.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil for øvrig peke på at i dag kommer om lag 95 pst. av norsk kraftproduksjon fra fornybare energikilder, for det meste vannkraft. Klimagevinsten på Norges utslippsregnskap for CO2 ved økt produksjon av elektrisk kraft fra fornybare energikilder er derfor sterkt begrenset.

Komiteen peker på at finansieringen av elsertifikatene deles likt mellom Norge og Sverige, mens selve utbyggingen av fornybar energi kan skje i begge land og vil avhenge av de initiativ den enkelte næringsaktør har for igangsetting av prosjekter. Komiteen vil understreke betydningen av at det legges godt til rette for at en kan realisere Norges halvdel av produksjonsmålsettingen om 26,4 TWh ny fornybar elproduksjon gjennom god tilrettelegging hva angår elementer som konsesjonspolitikk, saksbehandlingstid, tilgang på overføringsnett, utbyggingskostnader og kostnader ved nettilknytning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at det i § 8 i lovforslaget står at produksjonsanlegg som settes i drift etter 31. desember 2020, ikke kvalifiserer for rett til elsertifikater. Disse medlemmer er enig i at det settes en tidsplan for utfasing av ordningen, og at det bør være forutsigbarhet i forhold til hvor stort volum fornybar kraft som vil være sertifikatberettiget. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at lovforslaget med denne bestemmelsen legger opp til at en får forskjellige rammevilkår i Sverige og Norge på dette området. Den svenske loven vil tildele sertifikater til prosjekter som settes i drift også etter 31. desember 2020, men da får man avkortning i antall år man får sertifikater tilsvarende hvor lenge etter 31. desember 2020 man har oppstart.

Disse medlemmer peker på at det de siste årene har vært svært lang behandlingstid hos norske myndigheter på søknader om konsesjon for kraftproduksjon. Lang behandlingstid for konsesjonssøknader kan være en årsak til at planlagte kraftverk ikke rekker å bli satt i drift før 31. desember 2020, og dermed ikke kvalifiserer for tildeling av elsertifikater. Disse medlemmer mener det vil være svært uheldig dersom en kommer i den situasjonen at det på grunn av forsinkelser i prosjektene ikke blir gitt sertifikater til prosjekter som kommer i drift etter 31. desember 2020.

Disse medlemmer peker på at en slik forskjell mellom Norge og Sverige vil gi en vesentlig forskjell i risiko for prosjekter i Norge og Sverige. For en investor i Norge vil en forsinkelse av et prosjekt slik at det ikke kommer i drift før etter 31. desember 2020, kunne medføre en inntektsreduksjon på kanskje opp mot 40 pst. hvert år over en 15-årsperiode, mens en tilsvarende forsinkelse i Sverige bare vil bety inntektsreduksjon fra sertifikatandelen i ett av 15 år. For de som investerer i Norge og ender med en forsinkelse, kan det føre til at milliardinvesteringer blir stående uten sertifikater. Dette vil bidra til:

• redusert interesse for investeringer i fornybar kraft i Norge jo nærmere 31. desember 2020 vi kommer;

• vridning i investeringer fra Norge til Sverige.

Disse medlemmer peker på at lovforslaget slik det er formulert – pga. risikoen med fristen 31. desember 2020 – vil favorisere prosjekter med kort byggetid som vindkraft og mindre vannkraft. Dette er i hovedsak kraft med liten reguleringsevne, mens vi vet det er behov for å øke reguleringsevnen for å fase inn en økende andel uregulerbar kraft. Slike prosjekter har som regel lengre byggetid med større risiko for å falle utenfor, slik loven nå er formulert. I tillegg vil lovens § 8, slik den er formulert, gi entreprenører og andre leverandører en unik mulighet til å presse opp kostnadene på et anlegg som måtte komme under tidspress med hensyn til datoen 31. desember 2020.

Disse medlemmer peker på at det er flere hensyn som må balanseres:

• redusere risiko for de som investerer i prosjekter og pga. forsinkelser ikke kommer inn under sertifikatordningen pr. 31. desember 2020;

• redusere risiko for at ikke økt volum – ut over de 13,2 TWh – fører til redusert lønnsomhet for investorer som har investert og kommet i drift før 31. desember 2020.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov om elsertifikater skal § 8 fjerde ledd, (nytt) annet punktum lyde:

Det kan likevel etter søknad tildeles sertifikater i en periode fram til 31. desember 2022 for konsesjonssøkte anlegg som er blitt forsinket i framdriften.»

Disse medlemmer peker samtidig på at det er svært viktig at behandlingstiden for konsesjonssøknader for ny kraftproduksjon hos offentlige myndigheter reduseres betydelig i forhold til det som hittil har vært praksis, blant annet for at en skal unngå at lang saksbehandlingstid fører til at ellers sertifikatberettigete anlegg ikke får rett til elsertifikater, og at norske vilkår for øvrig ikke skal bli mindre konkurransedyktige enn i Sverige.

Disse medlemmer vil påpeke at regjeringen Stoltenberg II har varslet at den først kommer med en helhetlig energimelding i 2012–2013. Disse medlemmer vil understreke betydningen av en aktiv tilrettelegging for investeringer i fornybar energi på et tidligere tidspunkt. Energiprosjekter er store og kompliserte beslutningsprosesser som oftest tar lang tid før de kan realiseres. Dersom Norge skal ta sin andel av fornybarinvesteringene, er det viktig at forholdene legges til rette innenfor en rekke områder.

Disse medlemmer mener at en av de store utfordringene i energisektoren i dag er mangelen på en overordnet, robust, helhetlig og langsiktig energipolitikk, som også sees i sammenheng med klima og næringsutvikling.

Disse medlemmer viser til at Stortingets arbeid har vært mye fokusert på enkeltheter i energipolitikken. Stortinget har dermed i mindre grad kunnet fokusere på overordnede sammenhenger og dimensjoner i energipolitikken som energivolum, tidshorisonter for endringer i forbruk og produksjon, investeringer i økt nettkapasitet, kostnader, klimautfordringen, næringsutvikling, samt teknologiske muligheter. En stortingsmelding om energipolitikken som setter klima, energi og næringsutvikling i en større sammenheng, og påfølgende diskusjon om denne i Stortinget, er derfor viktig for å sikre en helhetlig tilnærming som kan anskueliggjøre kort- og langsiktig kraftbehov, forventet produksjonsutvikling og behov for en styrking av nettkapasiteten, samt virkemiddelbruken i energipolitikken.

Disse medlemmer viser til at energipolitikken, oljepolitikken og klimapolitikken henger nøye sammen og bør behandles i sammenheng. Disse medlemmer er kritisk til regjeringens planer om først å legge frem en oljemelding våren 2011, dernest en klimamelding høsten 2011, og så en energimelding i 2012/2013.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Dokument 8:26 S (2010–2011) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Elisabeth Røbekk Nørve, Frank Bakke-Jensen, Øyvind Halleraker, Siri A. Meling og Nikolai Astrup om en stortingsmelding om en helhetlig energipolitikk.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til Dokument nr. 8:60 (2008–2009) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Line Henriette Holten Hjemdal, Hans Olav Syversen og Ingebrigt S. Sørfonn om masterplan for reduksjon av nasjonale klimagassutslipp og oppfølging av klimaforliket.

Dette medlem viser også til Dokument 8:67 S (2010–2011) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Line Henriette Hjemdal, Øyvind Håbrekke og Rigmor Andersen Eide om en forpliktende plan for å sikre forsyningssikkerheten for strøm og hindre fremtidige kraftkriser.

Komiteen viser til at etableringen av elsertifikatmarkedet er avhengig av Norges tilslutning til EUs direktiv 2009/28/EC, fornybardirektivet. Komiteen er klar over at det forhandles med EU om Norges forpliktelser i henhold til dette direktivet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil imidlertid påpeke at det er uheldig at en avtale ikke allerede er på plass i forkant av denne lovbehandlingen.

Disse medlemmer viser til at regjeringen Stoltenberg II lenge har vært klar over at fornybardirektivet er EØS-relevant, og regjeringen kunne således startet forhandlingene med EU på et langt tidligere tidspunkt om Norges forpliktelser under dette direktivet. Disse medlemmer vil understreke at denne uavklarte situasjonen bidrar til å skape usikkerhet om fremtidige rammebetingelser for energi-sektoren.

Komiteen viser til at det er lagt opp til en overgangsordning som omfatter alle kraftverk med byggestart etter 7. september 2009. Videre omfattes vannkraftverk med byggestart etter 1. januar 2004 og installert effekt inntil 1 MW, såkalte mikro- og minikraftverk. Videre kan vindkraftprosjekter som har mottatt offentlige tilskudd gjennom Enova, tilbakebetale dette tilskuddet innen 30. april 2012 og bli en del av elsertifikatordningen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at eventuelle tilbakebetalte tilskudd skal overføres Energifondet.

Komiteen viser til at overgangsordningen vil gjelde for ny fornybarproduksjon med byggestart etter 1. januar 2012, herunder vannkraft, vindkraft, solenergi, havenergi, geometrisk energi og bioenergi. Komiteen understreker betydningen av at listen ikke er uttømmende, slik at eventuelle nye former for fornybar energiproduksjon også kan bli omfattet av elsertifikatordningen på et senere tidspunkt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at i forbindelse med de første drøftingene om et felles elsertifikatmarked med Sverige i 2003, lovet daværende olje- og energiminister en overgangsordning der elsertifikatberettigede anlegg som hadde byggestart etter 1. januar 2004, skulle få delta i elsertifikatmarkedet når det kom på plass. Det ble ikke lagt fram for Stortinget en presisering av hvilke anlegg som skulle være elsertifikatberettiget.

Flertallet viser til at overenskomsten mellom Norge og Sverige av 7. september 2009 avklarte de avgjørende rammene for det felles elsertifikatmarkedet. Flertallet har merket seg at statsråd Ola Borten Moe har gjort det klart for bransjen at de ikke kan forvente at overgangsordningen fra november 2009 kommer til å endres. Inkluderingen av noen vannkraftverk tilbake til 2004 og valg av byggestart som kriterium er bestemt etter en samlet vurdering med avveining mellom ulike hensyn og interesser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at da Stortinget diskuterte ordningen med grønne sertifikater i 2004, uttalte en enstemmig energi- og miljøkomité følgende i Innst. S 181 (2003–2004):

«Komiteen mener det er avgjørende viktig at investeringer i ny fornybar energi ikke stopper opp i påvente av et slikt marked, og komiteen legger til grunn at alle som investerer i prosjekter fra og med 1. januar 2004, og som ellers vil bli tilkjent grønt sertifikat, får det. Komiteen viser i denne sammenheng til pressemelding fra olje- og energiminister Einar Steensnæs der han uttaler: 'Jeg vil understreke at de som bygger ut kraftproduksjon nå ikke skal tape på det ved en innføring av et marked for grønne sertifikater. Sertifikatberettigede anlegg for elektrisitetsproduksjon med byggestart etter 1. januar 2004 vil ha mulighet til å delta i et system for grønne sertifikater, selv om et slikt system måtte bli etablert etter dette tidspunktet.' Komiteen støtter dette.»

Disse medlemmer peker på at en samlet komité viste til at alle som investerer i teknologier som vil motta elsertifikater, skal bli omfattet av overgangsordningen. Det antydes ingen begrensninger.

Disse medlemmer vil også vise til at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmet følgende forslag:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har merket seg den usikkerheten som har oppstått ved at regjeringen har utsatt innføringen av et grønt sertifikatmarked til 2006. Disse medlemmer viser til at et flertall på Stortinget flere ganger har understreket viktigheten av å få innført et pliktig grønt sertifikatmarked for ny fornybar energi, og mener at det bør innføres tidligere enn 1. januar 2006.

Disse medlemmer mener dette bør kunne iverksettes, om mulig ett år tidligere, fra 1. januar 2005. Disse medlemmer foreslår:

'Stortinget ber regjeringen legge frem det nødvendige lovforslag om innføring av et pliktig norsk-svensk sertifikatmarked så snart som mulig. Alle anlegg med byggestart etter 2004 og som kvalifiserer for det, må kunne omfattes av ordningen.'»

Disse medlemmer viser til at forslaget bekrefter at også de rød-grønne partiene mente en overgangsordning måtte være identisk med de teknologier som til slutt skulle være med i et elsertifikatmarked.

Disse medlemmer har merket seg at disse prinsipper og politiske løfter likevel ikke er fulgt opp i lovproposisjonen. I henhold til proposisjonen vil kraftverk med byggestart etter 7. september 2009 bli med i et elsertifikatmarked, med fradrag for tiden de har vært i drift. Men for kraftverk som er bygget mellom 1. januar 2004 og 7. september 2009, er det nå bare mini- og mikrokraftverk (altså mindre enn 1 MW) som får ta del i overgangsordningen, med fradrag for den tiden de har vært i drift.

Disse medlemmer viser til at aktørene i småkraftbransjen har gitt klart uttrykk for at de føler seg lurt av regjeringen. For kraftverk bygget mellom 1. januar 2004 og 7. september 2009 er dette en ordning som er betydelig dårligere enn det bransjen hadde håpet på og forventet. Det samme gjelder kraftverk som er under bygging eller er satt i drift etter at Soria Moria 2 ble lagt frem, og som småkrafteierne helt til det siste trodde ville bli med i elsertifikatmarkedet. Den massive responsen i høringsrunden på lovforslaget viser at det er stor enighet om at regjeringen går vekk fra tidligere lovnader ved ikke å inkludere kraftverk bygget mellom 1. januar 2004 og 7. september 2009.

Disse medlemmer viser videre til svar fra daværende statsråd Terje Riis-Johansen til Line Henriette Hjemdal i en spørretimedebatt 10. mars 2010, der han sier

«… at overgangsordningen er et nasjonalt anliggende, så det er selvsagt ikke noe den svenske regjeringen har presset den norske regjeringen til å gjøre».

Det er altså ikke svenske myndigheter som har ønsket eller presset den norske regjeringen til å gå vekk fra tidligere lovnader.

Disse medlemmer understreker at staten må være pålitelig og forutsigbar. Denne tilliten har ligget til grunn når mange enkeltpersoner og bedrifter har investert i småkraftverk etter 2004. Man har stolt på at Stortingets enstemmige holdning ville bli fulgt. En rekke enkeltpersoner og bedrifter har gjort store investeringer og tatt betydelig økonomisk risiko for å bygge ut fornybar energi. De har gjort det et samlet storting har bedt dem om. De som satset og tok mest risiko, blir straffet. Regjeringens overgangsordning premierer ikke foregangsmenn, entreprenørskap eller utvikling. Den premierer tilbakeholdenhet og dem som sitter på gjerdet. Det mener disse medlemmer er uheldig.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn foreslå at all kraftproduksjon som kvalifiserer for deltagelse i elsertifikatmarkedet med byggestart etter 1. januar 2004, i tråd med tidligere løfter, blir inkludert i overgangsordningen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om elsertifikater skal § 8 første ledd annet punktum lyde:

Produksjonsanlegget må:

• a) ha hatt byggestart etter 1. januar 2004,

• b) varig øke sin energiproduksjon med byggestart etter 1. januar 2004.

§ 8 fjerde ledd tredje punktum skal lyde:

Produksjonsanlegg som har mottatt statlig inve-steringsstøtte og som har hatt byggestart etter 1. januar 2004, skal bare godkjennes dersom den mottatte investeringsstøtten tilbakebetales innen 30. april 2012.»

Komiteen vil understreke betydningen av at oppgradering og utvidelser av eksisterende anlegg også vil bli omfattet av elsertifikatordningen – hva angår produksjonsøkning. Det vises for øvrig til at inntekten fra elsertifikater skal inngå i beregningsgrunnlaget for grunnrenteinntekt av løpende produksjon fra vannkraftvirksomhet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at inntekten fra elsertifikater ikke bør inngå i beregningsgrunnlaget for grunnrenteinntekt av løpende produksjon fra vannkraftvirksomhet. Disse medlemmer viser til partienes (og Venstres) respektive merknader i Innst. 4 L (2010–2011).

Komiteen viser til at anleggene vil bli tildelt ett elsertifikat per MWh produksjon i en periode på 15 år, slik at det siste anlegget som godkjennes, vil gå ut av sertifikatmarkedet i 2035. Komiteen vil understreke betydningen av at ordningen blir mest mulig forutsigbar og at kriteriene for godkjennelse er gjort mest mulig objektive. Det er viktig at NVE, som er tiltenkt en viktig rolle i både godkjenning og kontroll av elsertifikatmarkedet, har ressurser til å utføre denne oppgaven på en god måte.

Komiteen peker på at det er knyttet usikkerhet til hvor mye elsertifikatsystemet vil påvirke forbrukernes samlede kostnader.

Komiteen vil understreke betydningen av at elsertifikatmarkedet må evalueres og justeres med jevne mellomrom, og at det er lagt opp til at første kontrollstasjon skal være i 2015. Det er viktig at implementeringsfasen skjer på en så smidig og transparent måte som mulig, for å unngå at det skapes usikkerhet rundt ordningen og de konsekvenser elsertifikatmarkedet måtte ha.

Komiteen vil understreke betydningen av at det etableres et velfungerende og effektivt marked for omsetting av elsertifikater. Dette innebærer blant annet likebehandling, enkel og effektiv omsetning, lav barriere for å være aktør, god pristransperens og håndtering av informasjon av prispåvirkende karakter.

Komiteen viser til at de elsertifikatpliktige vil være enhver som leverer elektrisk strøm til sluttbruker i tillegg til visse sluttbrukere som selv står som både produsent og bruker av energi. Videre vil komiteen peke på at alle som er pålagt elavgift etter ordinær eller redusert sats vil inngå i det såkalte beregningsrelevante volumet for betaling av elsertifikatkostnadene fra strømleverandørene. Komiteen vil understreke betydningen av at elektrisk energi levert til bruk i kjemisk reduksjon, elektrolyse og metallurgiske og mineralogiske prosesser da er unntatt fra ordningen, og at tilsvarende gjelder for energiintensive foretak i treforedlingsindustrien som kan få avgiftsfritak gjennom deltagelse i program for energieffektivisering.

Enova

Komiteen viser til at Enova siden 2002 blant annet har forvaltet en ordning med investeringsstøtte til vindkraft i Norge. Denne støtteformen erstattes nå med elsertifikater, og dette påvirker Enovas virkeområde.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, gir sin støtte til at Enova nå konsentrerer sin innsats om de øvrige satsingsområdene innenfor energiomlegging som redusert energibruk i industri og bygg samt økt bruk av varme fra fornybare energikilder. Videre at Enova skal ha aktivitet innenfor fullskala demonstrasjon av nye energiløsninger.

Flertallet understreker betydningen av at Enova presenteres et overordnet energimål som omfatter hele organisasjonens virksomhet, men vil også at det settes konkrete mål for energieffektivisering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener innføringen av elsertifikater endrer så mye ved Enovas opprinnelige oppgaver at det er naturlig med en overordnet diskusjon om Enovas rolle fremover.

Disse medlemmer foreslår:

«Stortinget ber regjeringen fremme en sak om Enovas fremtidige rolle.»

Disse medlemmer vil påpeke at Norge er det eneste landet innenfor EU/EØS som ennå ikke har satt et konkret mål for energieffektivisering. Disse medlemmer viser til at den mest miljøvennlige kWh er den som aldri blir benyttet, og at Norge har et stort potensial for energieffektivisering. Disse medlemmer mener at regjeringen bør legge frem et konkret må for energieffektivisering i Norge innen 2020, slik EU har gjort.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2012 presentere et konkret mål for energieffektivisering i Norge innen 2020.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at energiomlegging og energieffektivisering er viktige satsingsområder fremover, og at det gjennom Grunnfondet og Energifondet stilles store økonomiske ressurser til disposisjon, blant annet finansiert av forbrukerne gjennom et påslag på elavgiften.

Disse medlemmer mener at Enovas fremtidige rolle må sees i sammenheng med hvilke mål og konkrete tiltak for energieffektivisering regjeringen velger å implementere.

Disse medlemmer vil understreke at Norge har behov for en målrettet satsing på energieffektivisering. Som et alternativ til et søknadsbasert system kan myndighetene innføre rettighetsbaserte støttemekanismer, som innebærer at det utbetales en garantert støtte til forhåndsgodkjente tiltak, uten at man må gå veien om å søke om støtte til det konkrete tiltaket.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Enova er et virkemiddel og ikke et mål i seg selv. Disse medlemmer viser til at en mulig innføring av hvite sertifikater og/ eller skatte- og avgiftsstimulans kan ivareta mange mål innen energisparing. Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME-sentrene) ivaretar mye av arbeidet innen teknologiutvikling. Da kan Enovas rolle fremstå som noe overflødig.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på bruk av skattesystemet, hvite sertifikater eller rettighetsfestede sjablonmessige støtteordninger. Disse medlemmer viser her blant annet til Dokument 8:30 S (2009–2010) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Nikolai Astrup, Lars Myraune, Svein Harberg og Janne Fardal Kristoffersen om tiltak for energieffektivisering av bygninger.

Disse medlemmer peker på at fordelen med disse støtteordningene er at de som gjennomfører energieffektiviseringstiltak, har fullstendig informasjon om hvor mye tiltak vil genere av støtte, og kan enkelt innarbeide støttesatsene i sine økonomiske kalkyler. Utfordringene er imidlertid at myndighetene ikke kan forutsi hvor store energibesparelser som ordningene vil utløse, og hvilke økonomiske konsekvenser ordningene vil ha for offentlige budsjetter.

Disse medlemmer viser videre til Dokument 8:84 S (2009–2010) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Erna Solberg, Trond Helleland, Nikolai Astrup og Siri A. Meling om opprettelse av et fond og virkemiddelapparat for utvikling av klimavennlig teknologi. Disse medlemmer mener at det er naturlig å vurdere Enovas rolle i lys av dette fondet.

Disse medlemmer understreker at finansieringen av Enova må vurderes opp mot de oppgaver man ser for seg at Enova skal ha i fremtiden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at Enova, i likhet med tidligere år, også i sin siste resultatrapport legger vekt på å synliggjøre kontraktsfestede resultater, som beløp seg til 15,5 TWh ved utgangen av 2010. De sluttrapporterte resultatene er godt gjemt og lite transparente i rapporten. Dette til tross for Riksrevisjonens krasse kritikk av resultatrapporteringen i sin vurdering av statsforetaket våren 2010. Det er god grunn til å tro at Enovas kontraktsfestede resultater oppfattes som realiserte resultater av de politikere som setter de økonomiske rammene for Enova. Sluttrapporterte resultater utgjør imidlertid kun 37 pst. av de kontraktsfestede resultater, altså 5,8 TWh. I sin virksomhet har Enova heller ikke et hovedfokus på energieffektivisering, ettersom fornybar energi (kraft og varme) utgjør hoveddelen av det kontraktsfestede resultatet.

Disse medlemmer viser videre til at i motsetning til norske myndigheter og Enova har EU i sin reviderte handlingsplan for energieffektivisering signalisert en revidert satsing på bygningssektoren, fordi det er her potensialet er størst. Offentlig sektor skal gå foran og høste de største besparelsene. Enovas resultater i offentlige bygg og husholdninger utgjør henholdsvis 0,26 pst. og 0,07 pst. av det totale kontraktsfestede resultatet.

Disse medlemmer peker på at dersom Norge skal følge opp EUs energieffektiviseringspolitikk, må vi redusere energibruken med henholdsvis 9 pst. i 2016 og 20 pst. i 2020, i forhold til hva en normal utvikling av energibruken skulle tilsi. Dette innebærer energibesparelser på henholdsvis ca. 20 og 40 TWh. Det er umulig å lese direkte ut fra Enovas resultatrapporter hvor stor andel av de sluttrapporterte prosjektene som er relatert til redusert energibruk, men trolig dreier det seg om ca. 2 TWh, eller ca. 10 pst. av målsetningen som ligger i energitjenestedirektivet.

Disse medlemmer viser til at behovet for et forsterket virkemiddelapparat synliggjøres også i Arnstad-utvalgets rapport. Rapportens anbefalinger om energieffektivisering (10 TWh i 2020) ansees som meget ambisiøse i norsk sammenheng. Likevel ligger denne ambisjonen langt under de potensielle krav fra EU i forbindelse med implementering av EØS-relevante direktiver i fremtiden.

Disse medlemmer peker på at den typen støtteordninger som Enova forvalter har så langt vist seg lite effektive. Dersom Enova fremdeles skal forvalte ressurser på dagens nivå etter at elsertifikater blir innført, vil det være viktig at det etableres klare retningslinjer for hvordan frigjorte midler skal disponeres.

Disse medlemmer er tvilende til at en utvidet søknadsbasert tilskuddsordning vil være tilstrekkelig for å utløse en betydelig andel av potensialet for energieffektivisering i volummarkedet. Skal vi nå volummarkedet, er vi avhengig av at det etableres enkle rettighetsbaserte støttemekanismer baserte på forhåndsgodkjente sjablonmessige tiltak. Disse medlemmer peker på at en mulig fremtidig rolle for Enova kan være å forvalte en rettighetsbasert ordning, herunder utarbeidelse av liste med pre-kvalifiserte tiltak og nødvendige informasjons- og kompetansehevende tiltak.

Disse medlemmer ser det derfor som ønskelig med en overordnet diskusjon omkring Enovas rolle fremover - i kjølvannet av de endrede forhold som påvirker organisasjonen etter at elsertifikatmarkedet etableres fra 1. januar 2012.

Disse medlemmer vil også bemerke at kapitelet om Enova i Prop. 101 L (2010–2011) ikke var del av den alminnelige høringen om elsertifikatene som hadde frist 1. februar 2011. Kapitlet er etter høringen lagt til av departementet i proposisjonen. Det har derfor i liten grad så langt vært lagt opp til noen diskusjon rundt Enovas rolle.