Vedlegg
Jeg viser til ovennevnte forslag fra stortingsrepresentantene Ulf Leirstein, Gjermund Hagesæter, Christian Tybring-Gjedde og Kenneth Svendsen om å avvikle eiendomsskatten og samtidig legge om naturressursbeskatningen, tilbakeføre deler av selskapsskatten til kommunene og lage overgangsordninger for å sikre kommuneøkonomien.
Innledningsvis vil jeg gjøre oppmerksom på at representantene tar feil når de under ”Bakgrunn” hevder at det i 2009 var 299 kommuner som hadde eiendomsskatt på bolig. Det korrekte er at 299 kommuner hadde innført eiendomsskatt i en eller annen form, men av disse hadde 133 innført eiendomsskatt kun på verk og bruk. Det var altså 166 kommuner som hadde eiendomsskatt på bolig i hele eller deler av kommunen. Videre er beskrivelsen av gjeldende skatteregler under eiendomsskatt på kraftverk ikke korrekt. For en redegjørelse av grunnlaget for eiendomsskatt på kraftverk viser jeg til departementets høringsnotat av 15. april 2011 om maksimums- og minimumsreglene i eiendomsskatten på kraftverk og Prop. 1 LS (2010-2011) kapittel 3.
Eiendomsskatten er en frivillig kommunal skatt og i prinsippet den eneste skatten kommunene selv kan skrive ut. Kommunene er gitt betydelig frihet til å tilpasse eiendomsskatten til lokale forhold, for eksempel ved å bestemme hvilke kategorier av eiendom som skal ilegges eiendomsskatt, om det skal brukes en reduksjonsfaktor, hva et eventuelt bunnfradrag skal være og ikke minst hvilken skattesats som skal gjelde. Svært få (om noen) kommuner skattlegger bolig og fritidseiendom slik forslagsstillerne gir inntrykk av i sine regneeksempler (100 pst. av markedsverdi, ikke bunnfradrag og raskest mulig økning av satsen til 7 promille). Gjennomsnittlig eiendomsskatt i 2009 for en bolig på 120 kvm var 2 350 kroner i de kommuner som hadde eiendomsskatt på bolig. Selv om enkelte eiere av bolig og fritidseiendommer betaler betydelig mer eiendomsskatt enn gjennomsnittet, illustrerer det at kommunene i stor grad holder eiendomsskatten på et relativt nøkternt nivå.
En frivillig eiendomsskatt bidrar til å styrke lokaldemokratiet og gir større mulighet for lokal tilpasning av tjenestetilbudet. Selv om ikke hytteeiere bosatt utenfor en kommune med eiendomsskatt kan påvirke om det innføres eiendomsskatt eller ikke, vil hytteeiere utvilsomt benytte seg av kommunale tjenester, trolig i stadig større grad ettersom mange nyere hytter har kvaliteter som gjør at de kan fungere som en fullverdig bolig.
I tillegg kompenserer eiendomsskatt på bolig et stykke på vei for mangelfull skattlegging av eiendom mer generelt. Som kjent ble skattleggingen av fordelen av egen bolig opphevet i 2006, men uten at en samtidig opphevet fullt fradrag for gjeldsrenter. Dette bidrar til at bolig er svært lempelig skattlagt i Norge sammenlignet med andre land. Eiendomsskatten kan i noen utstrekning kompensere for dette.
Kort oppsummert mener jeg at eiendomsskatten er en skatteform som er godt egnet for å ivareta hensynene til både en viss lokal beskatningsrett og behovet for kommunale inntekter. Jeg vil derfor ikke anbefale å frata kommunene mulighet til å ilegge eiendomsskatt.
En eventuell fjerning av eiendomsskatten ville uansett reise krav om kompensasjon fra de berørte kommunene. Alternativet til kompenserende ordninger er at det kuttes i det kommunale tjenestetilbudet. Økte statlige overføringer til kommunene må dekkes inn ved økte skatter/avgifter eller motsvares av en reduksjon i offentlige utgifter på andre områder.
Forslagsstillerne tar opp denne problemstillingen og foreslår tre ulike løsninger som skal kompensere for inntektsbortfallet ved fjerning av eiendomsskatten – legge om naturressursbeskatningen, tilbakeføre deler av selskapsskatten til kommunenne og etablere overgangsregler for å sikre kommuneøkonomien. Selv om jeg uansett ikke vil anbefale å avvikle eiendomsskatten, vil jeg knytte noen merknader til de tre forslagene om inntektskompenserende ordninger.
Forslagsstillerne foreslår at naturressursbeskatningen skal gjennomgås og legges om slik at kommunene gis mulighet til inntekter fra sine naturressurser basert på en så korrekt som mulig verdsettelse av disse. I forslaget er konsesjonsavgift, konsesjonskraft og naturressursskatten særlig nevnt.
Både konsesjonsavgift og konsesjonskraft inngår som en del av konsesjonsvilkårene for kraftverksutbygger. Konsesjonsavgifter er årlige avgifter som en kraftverkseier plikter å betale til staten og kommunene som blir berørt av en regulering eller utbygging. Avgiftssatsen for konsesjonen blir fastsatt når konsesjonen gis og indeksjusteres deretter hvert femte år etter konsumprisindeksen. Kraftverkseier avstår videre inntil 10 prosent av kraftgrunnlaget som konsesjonskraft til kommunene og fylkeskommunene hvor kraftanleggene ligger. Vilkårene om konsesjonskraft og konsesjonsavgift er altså ikke direkte basert på verdsettelse av naturressursene. Staten har ikke hjemmel til ensidig å endre konsesjonsvilkårene utover det som følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler om omgjøring og av reglene om revisjon av konsesjonsvilkår.
Etter dagens regler betaler kraftforetakene (for kraftverk over 5500 kVA) videre naturressursskatt på 1,3 øre per kWh gjennomsnittlig produksjon ved det enkelte kraftverk over de 7 siste årene, fordelt med 1,1 øre til kommunen og 0,2 øre til fylkeskommunen. Naturressursskatten vil normalt ikke være en ekstrabelastning for kraftselskapene, fordi den fungerer som en intern fordeling av proveny fra staten til kommuner og fylkeskommuner. Økt naturressursskatt for kommunene gir et tilsvarende redusert proveny for staten som følge av at naturressurskatten er direkte fradragsberettiget krone for krone mot utlignet skatt på alminnelig inntekt. Fjerning av eiendomsskatt for kommunene vil på sin side føre til økt overskudd for kraftverkseierne og økt proveny til staten som følge av lavere fradrag for eiendomsskatt i grunnlaget for overskuddsskatten og grunnrenteskatten, men verdien av det tapte fradraget utgjør maksimalt 58 prosent dersom alle kraftverk er i skatteposisjon. Samlet vil derfor en provenynøytral omlegging for kommunesektoren, fra eiendomsskatt til naturressursskatt, føre til redusert proveny for staten og økt overskudd til kraftverkseierne.
Eiendomsskatten og naturressursskatten har imidlertid ulike fordelingsnøkler med hensyn til hvilke kommuner som mottar inntekter fra skattene. Fordelingsnøklene for eiendomsskatt ble inngående vurdert i forbindelse med statsbudsjettet for 2001, hvor det blant annet ble lagt vekt på at fordelingsnøk-lene i skatteloven ikke har den nødvendige forankring i de verdier som er beskatningsobjekt etter eigedomsskattelova. Det ble i stedet gitt egne fordelingsnøkler for eiendomsskatteformål. Det vil derfor ikke være samsvar mellom ev. fjerning av eiendomsskatt og økning i naturressursskatt for den enkelte kommune. Videre inngår naturressursskatt i grunnlaget for fordelingen av rammetilskudd i inntektssystemet for kommunene, mens inntekter fra eiendomsskatt, konsesjonskraft og konsesjonsavgifter holdes utenfor.
Forslagsstillerne viser også til regelverket om maksimums- og minimumsreglene i eiendomsskatten på kraftanlegg. I den forbindelse vil jeg vise til at departementet 15. april 2011 sendte ut et høringsnotat med forslag om at maksimums- og minimumsreglene justeres i årene framover. Dette innebærer at vertskommunene alt annet likt vil få en større del av inntektene fra kraftsektoren.
Fra 2005 til 2008 fikk kommunene tilført en andel av selskapsskatten. Disse skatteinntektene ble tilført kommunene via rammeoverføringene. Fordelingen av selskapsskatt mellom kommuner var basert på en kommunevis fordeling av syssel-settingen i de foretakene skatten var utliknet.
Ordningen med å tilbakeføre en andel av selskapsskatten til kommunene ble avviklet i statsbudsjettet 2009. En vesentlig svakhet ved selskapsskatt som inntektsgrunnlag for kommunene er at disse inntektene svinger kraftig med de økonomiske konjunkturene. Ved å gjøre selskapsskatten statlig har kommunesektorens inntekter blitt mer forutsigbare. Dette er en fordel både for kommunenes planlegging og for den makroøkonomiske styringen av kommunesektorens inntekter. Forutsigbarhet er viktig fordi kommunene har ansvaret for viktige velferdstjenester og på grunn av kommunesektorens omfang og størrelse.
Selskapsskatten var også svært ujevnt fordelt mellom kommunene. Ved avviklingen av den kommunale selskapsskatten i statsbudsjettet for 2009 ble kommunene kompensert ved at de fikk en økt andel av skatten fra personlig skattytere. Dette bidro til en jevnere inntektsfordeling mellom kommunene. Å kompensere et eventuelt bortfall av eiendomsskatt ved å gå tilbake til en ordning der en del av selskapsskatten skal gå direkte til kommunene, er derfor ingen god løsning.
Inntektssystemet for kommuner baserer seg på en rekke ulike parametre, og omfatter alle kommuner. En avvikling av eiendomsskatten vil redusere inntektene kun for de kommunene som har innført eiendomsskatt. Det ville være svært krevende å etablere overgangsordninger som skal sikre kommuneøkonomien dersom eiendomsskatten avvikles, slik forslagsstillerne ber om. En av problemstillingene som må håndteres er at kompensasjon til kommuner som har hatt eiendomsskatt, kan virke urimelig for de kommuner som har valgt å ikke ha eiendomsskatt. Ettersom jeg uansett ikke vil fjerne eiendomsskatten, har jeg ikke vurdert overgangsregler som skal sikre kommuneøkonomien nærmere. Som nevnt ville økte overføringer til kommunene måtte dekkes inn på andre områder, enten ved økte skatter og avgifter eller ved tilsvarende kutt i andre offentlige utgifter.