Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

Vedlegg

Jeg viser til brev av 18. februar 2011 fra Familie- og kulturkomiteen, med oversendelse av Representantforslag 85 S (2010 – 2011) fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden. Komiteen ber om departementets vurdering av forslaget.

Stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden har fremmet følgende fem forslag:

  • 1. Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak for å heve kvaliteten i sosionom- og barnvernspedagogutdanningen.

  • 2. Stortinget ber regjeringen innføre en kompetansepott for barnevernets førstelinjetjeneste som det kan søkes penger fra til kompetansehevende kurs og videreutdanning.

  • 3. Stortinget ber regjeringen stanse fagflukten fra kommunaltjenesten til statlig nivå gjennom å samordne lønnsnivået mellom statlig og kommunalt barnevern.

  • 4. Stortinget ber regjeringen lage incentiver for et mer lønnsdifferensiert system som også motiverer flere med høyere utdanning, som psykologer, jurister, spesialpedagoger og sosionomer og barnevernspedagoger med tilleggsutdanning, til å arbeide i barnevernet.

  • 5. Stortinget ber regjeringen tydeliggjøre og konkretisere overfor barnevernet hva en melding og undersøkelse etter lov om barneverntjenester § 4-2 og § 4-3 skal inneholde.

Jeg har følgende kommentarer til forslagene:

Stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden fremhever viktigheten av å styrke kvaliteten på utdanningene som kvalifiserer for arbeid i barnevernet. Tilbakemeldinger om varierende kvalitet i grunnutdanningene var en av grunnene til at departementet satte ned et ekspertutvalg i 2008. Ekspertutvalget fremmer i sin utredning, NOU 2009: 8 Kompetanseutvikling i barnevernet, forslag til kvalitetsutvikling sett i lys av barnevernets framtidige kompetanse- og kvalifiseringsbehov. Flere av forslagene er knyttet til grunnutdanningene som kvalifiserer til arbeid i barnevernet, blant annet et forslag om at 14 definerte emneområder skal utgjøre et basispensum for slik utdanning. Som et grunnlag for sitt arbeid gjennomførte utvalget en kartlegging ved de utdanningsinstitusjonene som tilbyr sosionom- og barnevernutdanning. Kartleggingen viste stor variasjon i hvordan utdanningene var lagt opp ved det enkelte lærersted. I representantenes forslag vises det til resultatet fra denne kartleggingen. Departementet vil presisere at de omtalte svakhetene ved utdanningsinstitusjonenes fagplaner er utvalgets konklusjoner.

Ekspertutvalgets utredning har vært på offentlig høring, og forslagene fikk bred tilslutning. I samarbeid med Kunnskapsdepartementet, og i tett dialog med utdanningsinstitusjonene, følger departementet nå opp utvalgets forslag. Utdanningsinstitusjonenes autonomi innebærer at de selv er ansvarlige for det faglige innholdet i utdanningene.

I representantforslaget fremheves blant annet hensiktsmessigheten av ”å innføre en turnusordning, eller velfungerende fadderordninger, for å lette overgangen fra utdanning til praksis”. Dette er et av Befringutvalgets tilrådinger som departementet nå utreder nærmere. En ordning der ”ferske kandidater” blir systematisk fulgt opp og veiledet det første året etter endt utdanning, vil kunne bety et vesentlig kvalitetsløft for barneverntjenesten.

Oppfølgingen av NOU 2009: 8 Kompetanseutvikling i barnevernet inngår også i samarbeidet BLD har med Kunnskapsdepartementet om deres kommende Stortingsmelding om utdanning for velferdsstatens yrker.

Jeg er opptatt av at grunnutdanningene som kvalifiserer for arbeid i barnevernet har høy kvalitet og relevans. Utdanningsinstitusjonene har en særlig viktig rolle i den forbindelse. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet arrangerer derfor i samarbeid med Kunnskapsdepartementet årlige dialogmøter med høyskoler og universitet som tilbyr barnevern– og sosionomutdanning. I disse møtene har også Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og KS vært aktive deltakere.

Jeg har tro på at disse initiativene til sammen vil bidra til å gi barnevern- og sosionomutdanningene et faglig løft.

Forslagsstillerne er opptatt av at kompetansen i den kommunale barneverntjenesten bør styrkes. Jeg er enig i at vi trenger kompetente barnevernsansatte som er i stand til å håndtere dagens og fremtidens komplekse utfordringer. Også ekspertutvalget, som jeg omtaler ovenfor, har kommet med forslag for å styrke kompetansen hos ansatte i barnevernet. Forslagene omhandler blant annet et bedre videre- og etterutdanningstilbud, og den tidligere nevnte ordningen hvor nyutdannede får god faglig veiledning når de tiltrer en stilling i barnevernet (turnusordning).

Jeg tar nå flere grep for å styrke kompetansen i det kommunale barnevernet. Som en del av regjeringens arbeid med å gi det kommunale barnevernet et løft, har kommunene fått anledning til å søke om midler til kompetansestyrkende tiltak ut fra behov de selv definerer. Jeg har forventninger til at kommunene benytter seg av denne muligheten. Kompetansebehov i velferdstjenestene er for øvrig et av hovedtemaene i Kunnskapsdepartementets kommende Stortingsmelding om utdanning for velferdsstatens yrker, hvor barneverntjenesten spiller en viktig rolle.

Det er viktig å styrke barnevernet med ny og oppdatert kunnskap. Praksisfeltet trenger gode verktøy og faglig innsikt for å løse de mange og krevende utfordringene de møter i sitt daglige arbeid. For å styrke kunnskapsutviklingen på feltet har departementet sammen med direktoratet utarbeidet en egen strategi for forskning og utvikling. Gjennom denne strategien ble det for eksempel i 2009 igangsatte en større og flerårig forskningsinnsats på fosterhjemsområdet. Høy kvalitet i fosterhjemsarbeidet er av stor betydning for barnevernets tiltaksutvikling og for det enkelte barn som plasseres. I år vil det settes i gang en tilsvarende forskningsinnsats der hjelpetiltakene, det vil si den hjelp som tilbys barn og familier på frivillig basis, blir satt under lupen. Vi må vite mer om hva det enkelte barn har behov for og hvilken type hjelp som kan bidra til å skape varige, positive endringer i barns liv. Derfor er vi opptatt av tett kontakt mellom forskning og praksis – viktige elementer i utviklingen av et kunnskapsbasert barnevern.

Jeg er særlig opptatt av at ny kunnskap, når den foreligger, skal være lett tilgjengelig for alle som er ansatt i barnevernet, ved utdanningsinstitusjonene og for andre som jobber med utsatte barn og unge. Gjennom Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har vi etablert et nettbibliotek, Nasjonalt bibliotek for barnevern og familievern, som gjør ny kunnskap og gode verktøy lett tilgjengelig. Biblioteket har en stor, aktiv brukergruppe som viser at det har nådd ut til barnevernsansatte og at det brukes i deres daglige arbeid. Det er også nylig åpnet en nettside, Barnevernet.no, som skal være en ressurs for alle som er interessert i oppdatert informasjon om barnevernet.

For å tilrettelegge for mer robuste og mindre sårbare fagmiljøer i barnevernet, oppfordrer vi kommunene til etablere interkommunalt samarbeid. Erfaringene med dette rundt om i landet er positive. Det å ha flere fagfolk å støtte seg til og å tilhøre et større nettverk, oppleves som en gevinst både for de ansatte og for de som mottar hjelp fra barnevernet. Et større faglig miljø vil også gjøre det ressursmessig lettere for ansatte i små barneverntjenester å delta på relevante kurs og videreutdanninger.

Forslagsstillerne er opptatt av at det skal bli attraktivt å arbeide i det kommunale barnevernet, og viser til at det i dag er mye gjennomtrekk i barneverntjenesten. Forslagsstillerne mener det bør være et så lite sprik som mulig i lønn og faglige utviklingsmuligheter mellom kommunalt og statlig nivå.

Jeg er selvfølgelig enig i at det er svært viktig at ansatte i det kommunale barnevernet får betalt for den viktige jobben de gjør, og at de har mulighet til å videreutvikle sin kompetanse. Det er kommunale variasjoner når det gjelder mulighetene for ansatte til å benytte kompetansehevende tiltak. Lønnsnivået kan variere mellom ulike kommuner og mellom forvaltningsnivåer. Jeg er enig med forslagsstillerne i at mulighet til faglig utvikling og kompetanseheving er en nøkkel til å gjøre den kommunale barneverntjenesten til en attraktiv arbeidsplass. I henhold til barnevernloven er det kommunen som har ansvar for å sørge for at barnevernansatte får nødvendig kompetanse (barnevernloven § 2-1). Riktig avlønning er et forhold som må avklares mellom arbeidsgivere og arbeidstakere/arbeidstakerorganisasjoner. Departementet har ingen direkte innvirkning på dette forholdet.

Forslagsstillerne mener at den kommunale barneverntjenesten kan gjøres mer attraktiv ved at det ansettes personer fra ulike fagprofesjoner – som leger, jurister og psykologer. Departementet har liten innflytelse over lønnsspørsmål, men er for at et tilfang av relevant kunnskap og kompetanse fra flere fagprofesjoner benyttes i barnevernet. I tillegg ser jeg det som svært viktig at det etableres systematisk samarbeid på tvers av tjenester, slik at man drar nytte av hverandres spisskompetanse. Regjeringen vurderer nå oppfølgingen av forslagene i NOU 2009: 22 Det du gjør, gjør det helt, som nettopp omhandler bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge.

Forslagsstillerne etterlyser klarere regler for hvordan en bekymringsmelding til barnevernet skal følges opp og hvordan en undersøkelsessak skal gjennomføres. Barnevernloven stiller imidlertid allerede i dag krav til barneverntjenestens oppfølging av meldinger og undersøkelser. Barneverntjenesten skal, når den mottar en bekymringsmelding, snarest og senest innen en uke avgjøre om meldingen skal følges opp med en undersøkelse, jf. barnevernloven § 4-2. Videre har barneverntjenesten rett og plikt til å åpne undersøkelsessak når det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernloven, jf. barnevernloven § 4-3. Det forutsettes at barneverntjenestene har tilstrekkelig kompetanse til å følge opp meldinger på en god og faglig forsvarlig måte. Jeg vil i den forbindelse vise til at kommunen har ansvaret for nødvendig opplæring av barneverntjenestens personell, jf. barnevernloven § 2-1 sjette ledd. Personalet er på sin side forpliktet til å delta i opplæring som blir bestemt, og som anses som nødvendig for å holde deres kvalifikasjoner ved like.

Videre vil jeg opplyse om at departementet vil oppdatere rundskrivet Saksbehandling i barneverntjenesten (Q-1036). I den forbindelse vil departementet vurdere behovet for å foreta presiseringer av barneverntjenestens oppfølging av meldinger.

Jeg er glad for at forslagsstillerne deler oppfatningen om at kompetanse er en av de aller viktigste byggesteinene i et godt barnevern. Innenfor barnevernets arbeid finner vi noen av de mest krevende oppgavene det offentlige skal løse. Jeg ønsker alle initiativ rettet mot en videre styrking av barnevernet velkommen.

Forrige kapittel