Vedlegg
Jeg viser til brev av 24. februar 2010 fra Stortingets helse- og omsorgskomité hvor det bes om min uttalelse til representantforslag fra stortingsrepresentantene Jon Jæger Gåsvatn, Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen om å sikre muligheter til offentlig/privat samarbeid ved finansiering av sykehusutbygginger.
Dokument 82 S (2010-2011) inneholder følgende forslag: Stortinget ber regjeringen legge til rette for at den kan etableres offentlig-privat samarbeids-prosjekter (OPS) knyttet til fremtidige sykehusutbygginger. Dersom dette skulle medføre behov for endringer i lovverket, legges dette frem for Stortinget til behandling i løpet av vårsesjonen 2011.
Ett av flere viktige mål med sykehusreformen var å legge til rette for en bedre ivaretakelse av de verdier som ligger i investert kapital, dvs bygg og utstyr, samt å sikre en bedre ressursbruk ved at foretakene får ansvar for å se både drifts- og kapitalressursene i sammenheng. De regionale helseforetakene har et helhetlig ansvar for investeringer og drift. Ansvaret er understøttet gjennom finansieringssystemet, hvor midler overføres som rammer og ikke som øremerkede tilskudd. Dette gjelder også investeringer. Samlet benytter helseforetakene om lag 5,5 mrd. kroner årlig til oppgradering av sykehusbygg og nytt medisinsk teknisk utstyr samt avdrag på tidligere lån. Helseforetakene har dermed store frihetsgrader når det gjelder investeringer. I tillegg til disse midlene gis det lån gjennom Helse- og omsorgsdeparte-mentet til gjennomføring av større enkeltprosjekter. Siden reformen har det vært gitt statlige lån gjennom egen låneordning administrert i Helse- og omsorgsdepartementet. Låneordningen har gode rentevilkår som gir lavere rentekostnader enn tilsvarende private lån ville gitt. Fra 2002 til 2009 har det vært bevilget 16,5 mrd. kroner i lån over statsbudsjettet.
Låneordningen og midler i basisrammen har ført til en høy investeringsaktivitet i sektoren. Siden 2002 har det vært en gjennomsnittlig årlig investeringsaktivitet på om lag 7 mrd. kroner. Dette er mer enn dobbelt så mye som gjennomsnittlig investeringsaktivitet på 1990-tallet. I perioden 2005-2009 har investeringsaktiviteten vært høyere enn gjennomsnittet dette tiåret – med et gjennomsnittsnivå på 7,8 mrd. kroner årlig.
Det høye investeringsnivået innebærer at verdien av bygg og medisinsk teknisk utstyr i norske sykehus har økt. Helseforetakene overtok bygg og utstyr i 2002 til en verdi av 66 mrd. kroner. Ved utgangen av 2009 hadde dette steget til 79 mrd. kroner. Helseforetakene har i perioden etter sykehusreformen økt verdien på sine sykehusbygg og medisinsk teknisk utstyr. Vi har fått til flere moderne, oppgraderte og funksjonelle sykehus.
Forslagsstillerne mener at OPS og annen privat finansiering vil kunne være med på finansiere prosjekter innenfor sykehussektoren som gjør at prosessen går langt fortere enn hva man kan forvente med dagens investeringshastighet over statsbudsjetter. Gjennom den statlige låneordningen får helseforetakene tilgang til lån til en lavere kostnad enn private utbyggere. Når det gjelder OPS-prosjekter, har dette vært hyppig benyttet i EU, hvor en av hovedgrunnene har vært å redusere offentlig gjeld. I Storbritannia, hvor mer enn 100 sykehus er bygd med OPS, viser studier at driftskostnadene ved OPS-sykehusene er 12 prosent høyere enn ved offentlige sykehus.
Det er ikke tilgang på lån som er avgjørende for utvikling av helsetjenesten. Uvikling av helsetjenesten sikres gjennom gode rammevilkår og robust økonomi. Helseforetakene kan – på samme måte som private husholdninger, ikke ta opp større lån enn det de har mulighet for å betjene gjennom den økonomien de har. For høy gjeld medfører at det blir for lite penger igjen til blant annet helsepersonell, medisiner og vedlikehold. Derfor har jeg fokus på fortsatt gode rammevilkår til helseforetakene og god styring på bruk av midlene som sikrer fortsatt utvikling i spesialisthelsetjenesten.
Videre er det slik at når de regionale helseforetakene skal bygge sykehus, er det ikke tilstrekkelig å være i økonomisk balanse når byggingen starter. De regionale helseforetakene må også utarbeide langtidsbudsjetter som viser at de har økonomisk ryggrad til å bære investeringen over tid, dvs. at framtidige renter, avdrag og avskrivninger må dekkes inn innenfor tilgjengelige rammer. Dette ansvaret har de regionale helseforetakene fram til nå håndtert på en helt utmerket måte i alle deler av landet. Helseforetaksmodellen har for første gang gitt oss kontroll over både drift og investeringer - noe som er helt avgjørende for at vi i framtida kan yte kvalitativt gode og likeverdige helsetjenester over hele landet.