Vedlegg 1
Jeg viser til brev av 8. februar 2011 fra Transport- og kommunikasjonskomiteen i Stortinget, med forespørsel til Samferdselsdepartementet om merknader til Representantforslag 77 S (2010-2011) fra stortingsrepresentantene Bård Hoksrud, Ingebjørg Godskesen, Jan-Henrik Fredriksen og Arne Sortevik om moderne rammebetingelser for taxinæringen.
Forslagsstillerne ber om at Samferdselsdepartementet legger frem et lovforslag om å avregulere drosjenæringen, dvs. oppheve antallsreguleringen for drosjeløyver.
Regjeringen Bondevik II sendte i 2004 til høring et lovforslag om å oppheve behovsprøvingen av drosjeløyver, og erstatte den med en såkalt kvalitetsprøvd løyveordning med krav til vandel, teoretisk kompetanse og økonomisk garanti, men uten antallsregulering.
I Budsjett-innst. S. nr. 13 (2004-2005) ble det fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gitt felles merknader til dette forslaget. Det ble bl.a. vist til at det allerede er stor konkurranse innen drosjenæringen, og at arbeidsforholdene er krevende for mange. En full liberalisering vil ventelig føre til enda dårligere arbeidsvilkår for flere og konsekvensene blir redusert trygghet og trafikksikkerhet. Behovsprøving av løyver kan bidra til å bekjempe dette. Det ble videre vist til at det bl.a. i Stavanger og Oslo var overetablering av løyver, og at en innstramming av lovverket måtte til for å snu den utviklingen. Det ble videre vist til at man ønsker en utvikling som gir næringen forutsigbarhet, legger til rette for seriøse aktører, kvalifiserte sjåfører og likeverdige rammevilkår.
Jeg viser til at Regjeringen Bondevik II ikke fremmet noe forslag for Stortinget med utgangspunkt i den nevnte høring i 2004.
De nevnte partier som senere dannet regjeringen Stoltenberg II, gikk i samsvar med ovennevnte merknader imot forslaget om å liberalisere drosjenæringen ytterligere, og besluttet derfor ikke å gå videre med det.
Jeg vil vise til at en oppheving av behovsprøvingen kan føre til at vi kan miste deler av det drosjetilbudet mange mennesker er avhengig av i områder med spredt bosetning. Denne problemstillingen var også i fokus etter at høringen av forslaget til den daværende regjering i 2004 om fri etablering av drosjevirksomhet var gjennomført. Det førte til at spørsmålet om virkningen for distriktene ble eksternt utredet på oppdrag fra regjeringen Bondevik II, uten at det klart kunne påvises at det døgnkontinuerlige drosjetilbudet slike steder ville kunne opprettholdes i tilstrekkelig grad etter en eventuell avregulering.
Jeg kan ikke se at de grunner som er anført ovenfor for å beholde en behovsprøvd løyveordning for drosjer har mindre vekt i dag enn de hadde i 2004/ 2005, og jeg ønsker derfor ikke å fremme et lovforslag om å liberalisere taxinæringen.
Forslagsstillerne ønsker slutt på at kommunene skal bestemme hvor mange drosjer det skal være, og vil videre at kommunene skal være kontrollmyndighet, og kunne inndra løyver. Jeg finner grunn til å presisere at selv om kommunenes ønsker naturlig tillegges stor vekt, er det etter gjeldende lovgivning fylkeskommunene som fastsetter løyvetallet for drosjer. Oslo kommune er i denne sammenheng å anse som en fylkeskommune. Det er disse forvaltningsorganene som i dag har ansvaret både for tildeling/tilbakekalling av- og administrasjon av alle typer løyver for persontransport mot vederlag, samt for godstransportløyver.
Jeg anser det for lite aktuelt å skille ansvaret for å administrere ulike løyveordninger mellom fylkeskommuner og kommuner, eventuelt å overføre alt ansvaret til kommunene. Det vil i begge alternativene innebære en betydelig økning i de samlede kostnadene for å administrere de ulike løyveordningene.
Jeg er i likhet med forslagsstillerne opptatt av å få styrket kontrollen med løyveordningene både for drosje og andre transportformer. Jeg viser i den forbindelse til pågående gjennomgang av yrkestransportloven og forskriftene som jeg orienterte om i Stortinget 3. februar i år ved behandlingen av interpellasjon fra stortingsrepresentant Hans Olav Syvertsen.
Når det gjelder spørsmål knyttet til ansvaret for pasienttransport, viser jeg til at Stortinget ved behandling av Ot.prp. nr. 66 (2003-2004) jf Innst. O. nr. 9(2003-2004) gjorde vedtak om å flytte finansieringsansvaret fra folketrygden til helseforetakene.
Ansvarsoverføringen ble gjennomført fra 1. januar 2004. Som samferdselsminister har jeg i denne sammenheng særlig fokus på godt samarbeid med de instanser som har ansvar for offentlig betalte transporttilbud i det samme geografiske området, herunder helseforetakene, for å sikre rasjonelle og gode transporttilbud både med rutegående transport og med drosje. Jeg viser i den forbindelse til at flertallet i komiteen ved behandlingen av ansvarsoverføringen av pasienttransporten påpekte dette forholdet.