Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli, Tore Nordtun og Willy Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre, Kari Storstrand og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, vil innledningsvis understreke at menneskerettighetssituasjonen i Iran er bekymringsfull. Komiteen tar sterk avstand fra de mange henrettelsene som foretas i landet. Komiteen vil videre påpeke at Norge følger FNs og EUs arbeid med sanksjoner rettet mot Irans atomprogram tett. I denne forbindelse viser komiteen til at FNs sikkerhetsråd siden 2006 har vedtatt sju ulike resolusjoner rettet mot atomprogrammet, hvorav fire resolusjoner har innebåret bruk av sanksjoner. I spørsmålet om sanksjoner har Norge tradisjon for å følge FN, og komiteen anser det som formålstjenlig at denne praksisen opprettholdes også når det gjelder Iran.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener videre at det å hjemkalle den norske ambassadøren til Iran vil være lite formålstjenlig. Diplomatisk tilstedeværelse i Iran gir Norge mulighet til å vurdere den politiske situasjonen i landet, herunder menneskerettighetssituasjonen, og det gir Norge et godt utgangspunkt for dialog med makthaverne og andre politiske aktører i landet om temaer som menneskerettigheter og politisk utvikling.

Flertallet vil påpeke at den internasjonale håndteringen av Irans atomvåpenprogram og den sjokkerende bølgen av henrettelser i landet er gode eksempler på at dialog kan ha begrenset effekt som utenrikspolitisk virkemiddel. Flertallet er derfor glade for at norske myndigheter sluttet seg til EUs forsterkede sanksjonsregime i juni 2010. For at sanksjoner skal være effektive, kreves det imidlertid nettopp en slik bred internasjonal enighet, og flertallet vil derfor advare mot å tro at norske sanksjoner alene vil være effektive i arbeidet mot det undertrykkende iranske regimet.

Flertallet viser til den pågående bølgen av folkelige opprør i Nord-Afrika og Midtøsten, som også har nådd Iran. Nettopp i en slik situasjon er det avgjørende å ha god informasjon og mulighet for kommunikasjon med ulike politiske krefter i landet, og flertallet vil derfor advare mot å gå inn for å trekke hjem Norges ambassadør eller å gå inn for politisk boikott.

Vurderingen til et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er at dialog er et av de mest virkningsfulle utenrikspolitiske virkemidlene en besitter og at dette virkemidlet spesielt bør brukes i samarbeidet med land der Norge ønsker å påvirke den politiske utviklingen. Dette flertallet vil videre understreke at bruk av boikott og sanksjoner krever bred internasjonal enighet og ikke er effektivt som bilateralt virkemiddel. Følgelig mener dette flertallet at også politisk boikott av Iran vil være lite hensiktsmessig. Dette flertallet viser til at Norge har en pådriverrolle i mange internasjonale menneskerettighetsspørsmål og at dette gir troverdighet til å påpeke menneskerettighetsbrudd i alle land, inkludert Iran.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner grunnlag for å stille spørsmål ved hva den politiske dialogen med Iran har oppnådd så langt, annet enn å legitimere regimet. Disse medlemmer finner grunn til å stille spørsmål ved om en norsk diplomatisk tilstedeværelse i Iran forutsetter at Norge er representert i landet på ambassadørnivå. En innstramming i sanksjonene og virkemidlene overfor regimet fra norsk side vil kunne ha en viktig internasjonal symbolpolitisk virkning, og gjøre det klart at Norge protesterer overfor regimets overgrep mot egen befolkning, atomprogrammet og truslene regimet har kommet med overfor Israel og verdensfreden. Disse medlemmer registrerer at regjeringen på en rekke andre utenrikspolitisk felt har gått foran og forsøkt å påvirke andre land og den internasjonale opinionen i en bestemt retning, men at man altså ikke ønsker å gjøre dette når det gjelder Iran.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak overfor regimet i Iran, som har til hensikt å ramme landets myndigheter og signalisere klart og tydelig at Norge tar avstand fra det nåværende regimets politikk.»