Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Espen Granberg Johnsen, Marianne Marthinsen, Tor-Arne Strøm og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Oskar J. Grimstad, Henning Skumsvoll og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og fung. leder Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet, Knut Magnus Olsen, og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, deler forslagsstillernes ambisjoner om å styrke kraft- og energibalansen i Midt-Norge.

Komiteen viser til de ambisiøse målene som er satt om å redusere utslipp av klimagasser i avtalen om klimameldingen mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Der er det satt klare mål for å kutte nasjonale utslipp av klimagasser innen 2020. Dersom det åpnes for nye store punkutslipp uten CO2-håndtering, så vil andre aktører og sektorer påføres desto større utslippsforpliktelser.

Komiteen er opptatt av den anstrengte kraftsituasjonen i Midt-Norge, som i hovedsak har oppstått som følge av etableringen av flere industriprosjekter i Møre og Romsdal.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at regjeringen har iverksatt omfattende tiltak for å forbedre forsyningssituasjonen i regionen, og legger opp til å gjennomføre ytterligere betydelige tiltak. Det vises til olje- og energiministerens brev til energi- og miljøkomiteen vedlagt, datert 30. november 2010.

Disse medlemmer viser til at Industrikraft Møre har fått energikonsesjon av NVE, og at regjeringens politiske plattform legger opp til at gasskraftkonsesjoner skal basere seg på rensing og deponering av CO2 ved oppstart.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at det i dag ikke er noen formelle krav verken i konsesjonsregelverket etter energiloven eller når det gjelder utslipps-tillatelse etter forurensningsloven, om at gasskraftverk skal bygges med CO2-rensing. Derimot er det i den politiske plattformen for dagens regjering (Soria Moria II-erklæringen) politisk enighet mellom regjeringspartiene om at alle nye gasskraftverk skal basere seg på rensing og deponering av CO2 ved oppstart. Som følge av dette krever Miljøverndepartementet at utslippstillatelse etter forurensningsloven kun skal gis til gasskraftverk som baserer seg på CO2-håndtering.

Disse medlemmer legger til grunn Stortingets vedtak i Innst. S. nr. 122 (1999–2000) om at det ikke skal stilles strengere utslippskrav for klimagasser enn det som er vanlig for gasskraftprodusenter i andre EØS-land. Gasskraftverk i Norge vil være underlagt det felles europeiske kvotesystemet for utslipp av klimagasser (ETS), og må kjøpe kvoter i dette systemet tilsvarende sine utslipp. Utslipp av CO2 fra gasskraftverk i Norge vil derfor ikke påvirke de samlede utslipp av CO2 fra EØS-området.

Samtidig viser komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, til Stortingets klimaforlik fra januar 2008, der det er etablert et utslippsmål for Norges nasjonale utslipp av klimagasser i 2020. Fordi etablering av nye nasjonale punktutslipp vil gjøre det mer utfordrende å nå dette utslippsmålet, mener flertallet at staten bør legge til rette CO2-fangst og lagring ved etablering av nye gasskraftverk med produksjonsstart før 2020. Flertallet peker på at dette kan gjøres ved at staten tar ansvaret for transport og deponering av fanget CO2, samt dekker kostnadene ved CO2-fangst utover kvotekostnaden. Det forutsettes at staten legger opp til en åpen anbuds-prosess der den mest kostnadseffektive teknologien for CO2-fangst velges. Flertallet mener at en slik fremgangsmåte blant annet bør velges i forbindelse med Industrikraft Møres planer om et gasskraftverk i Elnesvågen i Fræna. En slik fremgangsmåte vil sikre at det kan etableres nye gasskraftverk i Norge, samtidig som det ikke svekker mulighetene for å nå utslippsmålet i klimaforliket, og staten bidrar til utvikling av fangstteknologi for CO2. Teknologi for fangst av CO2 fra gasskraftverk er fortsatt en umoden teknologi, og det må forventes at de første fangstanleggene vil ha kostnader som vil overstige kvoteprisen i det europeiske kvotemarkedet i betydelig grad.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer forslaget fremsatt i Dokument 8:31 S (2010–2011).

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:

«Dokument 8:31 S (2010–2011) – representantforslag fra stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Henning Skumsvoll og Oskar J. Grimstad om å endre konsesjonspolitikken – vedlegges protokollen.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at økt bruk av gass til kraftproduksjon i global sammenheng fører til reduserte utslipp av klimagasser, dersom gassen kommer til erstatning for kull eller olje som energikilde. Dette er det stor enighet om, og det er også et viktig argument for at Norge fortsatt skal satse sterkt på å beholde sin posisjon som en viktig og stabil leverandør av gass til Europa. Økt bruk av gass til energiproduksjon i Norge vil imidlertid ha stikk motsatt effekt, i og med at Norge i normalår er selvforsynt med elektrisitet fra rene fornybare energikilder, hovedsakelig vannkraft. Potensialet for økt energiproduksjon fra fornybare kilder som småkraft, vindkraft, vannkraft, bølge- og tidevannskraft er stort i Norge, noe som taler for at Norge ikke bør tillate flere utbygginger av gasskraftverk uten krav om rensing fra første dag.

Dette medlem viser til at et bredt flertall i Stortinget i Klimaforliket har vedtatt å redusere de nasjonale utslippene av klimagasser med 15–17 millioner tonn CO2-ekvivalenter i forhold til referansebanen innen 2020. Dette medlem vil understreke at denne målsettingen ikke kan innfris dersom Norge tillater betydelige økninger av utslippene gjennom bygging av nye urensede gasskraftverk. Utfordringen for målsettingen i Klimaforliket er snarere å greie å få på plass rensing av de gasskraftverkene som allerede er i drift på Mongstad, Kårstø og Snøhvit.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at problemene på Mongstad med gjentatte utsettelser av fullskala CO2-rensing åpner for månelanding andre steder i landet. Når Mongstad-prosjektet nå ser ut til å bli skjøvet ytterligere ut i tid, kanskje utover 2020, bør regjeringen åpne for å ta regningen for CO2-rensing av et nytt gasskraftverk, for eksempel i Midt-Norge, forutsatt krav om rensing fra dag én. Et nytt stedsvalg for et gasskraftverk med full rensing vil bidra med ny kraftproduksjon, vil bli langt billigere, og vil kunne realiseres langt raskere.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til Dokument 8:67 S (2010–2011) – representantforslag fra stortingsrepresentantene Line Henriette Hjemdal, Øyvind Håbrekke og Rigmor Andersen Eide, om en forpliktende plan for å sikre forsyningssikkerheten for strøm og hindre fremtidige kraftkriser, hvor det tas til orde for å gi klarsignal for bygging av et nytt gasskraftverk i Midt-Norge (Elnesvågen), forutsatt krav om rensing fra dag én, og at staten tar regningen for renseanlegget.

Dette medlem deler for øvrig forslagsstillernes bekymring når det gjelder regjeringens opplegg for fullskala CO2-rensing på Mongstad, og mener at prosjektet antakelig ville kommet lenger dersom man ikke hadde overlatt så mye av ansvaret og regien til Statoil, og dersom man hadde hatt en åpnere prosess med anbud hvor staten garanterer kjøp og håndtering av renset CO2, mot at utbygger av CO2-renseteknologi tar økonomisk og teknologisk risiko.