Brev fra Nærings- og handelsdepartementet v/statsråden til næringskomiteen, datert 4. november 2010

Dokument 8:10 S (2010–2011) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Rigmor Andersen Eide, Hans Olav Syversen, Knut Arild Hareide og Øyvind Håbrekke om å bedre vilkårene for mindre bedrifter gjennom tiltak for et enklere arbeidsliv, bedre vilkå...

Det vises til brev fra Stortinget, ved Næringskomiteen, datert 21. oktober 2010 med vedlagt Dokument 8:10 S (2010–2011) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Rigmor Andersen Eide, Hans Olav Syversen, Knut Arild Hareide og Øyvind Håbrekke om å bedre vilkårene for mindre bedrifter gjennom tiltak for et enklere arbeidsliv, bedre vilkår for verdiskaping, enklere hverdag og bedre samhandling mellom offentlig sektor og privat næringsliv.

Næringskomiteen skal behandle saken og har bedt om Nærings- og handelsdepartementets vurdering av representantforslaget. Forslaget inneholder følgende 10 punkter som bes vurdert:

• 1. Stortinget ber regjeringen vurdere endringer i de bestemmelsene i arbeidsmiljøloven som i særlig grad gjør det risikabelt for småbedrifter å ansette i faste stillinger.

• 2. Stortinget ber regjeringen sørge for at offentlige innkjøpere tar med i betraktningen om bedriftene har lærlinger, når de bestemmer hvem som skal få anbudet.

• 3. Stortinget ber regjeringen legge fram forslag om fritak for arveavgiften ved eierskifter i familiebedrifter som drives videre.

• 4. Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om fritak for formuesskatt for arbeidende kapital.

• 5. Stortinget ber regjeringen legge frem forslag som bidrar til å kutte skjemaveldet med 25 prosent.

• 6. Stortinget ber regjeringen vurdere å innføre et minstefradrag for selvstendig næringsdrivende som et virkemiddel for å redusere tidsbruk til dokumentasjon av mindre utgifter.

• 7. Stortinget ber regjeringen innføre ”solnedgangslovgivning” både statlig og kommunalt, slik at visse regler og forskrifter har en begrenset varighet og forsvinner dersom de ikke aktivt blir vedtatt på nytt etter et gitt antall år.

• 8. Stortinget ber regjeringen innføre en forenklet aksjelov for småbedrifter.

• 9. Stortinget ber regjeringen vurdere å fjerne revisjonsplikten for små foretak.

• 10. Stortinget ber regjeringen sørge for at offentlige innkjøp ned til 100.000 kroner blir kunngjort elektronisk.

Vurdering

1. Stortinget ber regjeringen vurdere endringer i de bestemmelsene i arbeidsmiljøloven som i særlig grad gjør det risikabelt for småbedrifter å ansette i faste stillinger.

Det registreres at forslagsstillerne i sin redegjørelse for forslaget fremholder at faste ansettelsesformer skal være hovedregelen i arbeidslivet. Dette er regjeringen enig i, og vi har da også fått slått fast dette prinsippet i arbeidsmiljøloven. For arbeidstakeren betyr fast ansettelse en trygghet i hverdagen, fast inntekt, mulighet til å få boliglån, mv. For arbeidsgiveren vil fast ansettelse gjerne innebære en mer motivert og lojal arbeidsstokk, og derved økt mulighet til å bygge, og beholde, kompetanse. Når forslagsstillerne ber om endringer i bestemmelser som ”i særlig grad gjør det risikabelt for småbedrifter å ansette i faste stillinger”, kan dette vanskelig leses annerledes enn at det etterspørres et svakere stillingsvern for ansatte i små bedrifter i forhold til ansatte i større virksomheter.

Regjeringen mener at det prinsipielt sett vil være uheldig om loven skulle etablere forskjellig nivå på arbeidstakervernet etter hvor mange ansatte virksomheten har - det være seg regler som skal beskytte arbeidstakernes helse eller vern mot usaklig oppsigelse. I stedet bør det fokuseres på den fleksibilitet loven i dag faktisk gir grunnlag for. En arbeidsgiver kan ansette arbeidstakere på prøvetid for å vurdere en arbeidstakers tilpasning til arbeidet, faglige dyktighet eller pålitelighet. Regjeringen påpeker at den som sies opp i prøvetiden i utgangspunktet ikke har rett til å stå i stillingen under en eventuell tvist.

Loven gir videre adgang til å ansette midlertidig når det faktisk er et saklig grunnlag for dette. For eksempel vil midlertidig ansettelse kunne brukes når det har oppstått en kortvarig og uforutsigbar økning i ordretilgangen. Etter omstendighetene er det også lovlig å leie inn arbeidskraft fra andre virksomheter eller fra vikarbyråer.

I dårligere tider kan virksomheter ha behov for å redusere arbeidsstokken. Det er fullt lovlig å si opp arbeidstakere dersom det ikke finnes nok jobb til alle i virksomheten. I tillegg finnes det mellomløsninger som permittering.

Forslagstillerne fremholder at ”NAV bør ha en egen kontaktperson for mindre bedrifter som kan bistå når medarbeider må over i annet arbeid”.

NAV har som oppgave å hjelpe alle som blir arbeidsledig og henvender seg til NAV-kontoret for å få hjelp. I så måte er det uten betydning om personen blir oppsagt fra en stor eller liten bedrift. Støtte til arbeidsgiverne er mest naturlig når arbeidsgiverne ønsker å beholde en person, men eventuelt har behov for informasjon eller hjelp for tilpasning av arbeidsplassen. Mulighet for kontaktperson mot arbeidsgiverne fra arbeidslivssentrene er derfor en del av innsatsen overfor arbeidsgiverne for å hjelpe disse til å få redusert sykefraværet i bedriften.

2. Stortinget ber regjeringen sørge for at offentlige innkjøpere tar med i betraktningen om bedriftene har lærlinger, når de bestemmer hvem som skal få anbudet.

Det følger av forskrift om offentlige anskaffelser § 3-11 tredje ledd at ”for arbeid som skal utføres i Norge, kan oppdragsgiver sette som betingelse for gjennomføringen av kontrakten at norske leverandører skal være tilknyttet en offentlig godkjent lærlingordning. Slik betingelse kan likevel kun settes dersom det er et klart definert behov for lærlingplasser i den aktuelle bransje.”

Bakgrunnen for at en slik bestemmelse ble tatt inn i regelverket var behovet for lærlingplasser som oppstod ved innføring av Reform 94 i den videregående opplæringen. Bestemmelsen innebærer en adgang for oppdragsgiver til å begunstige virksomheter med lærlinger i konkurranser om offentlige kontrakter. Dette kan gjøres ved å sette som vilkår for å få oppdraget at virksomheten er tilknyttet en lærlingordning.

Regjeringen anser det imidlertid ikke som ønskelig å innføre et mer eksplisitt krav i lovverket om at lærlinger i virksomhetene skal tillegges vekt i alle konkurranser om offentlige kontrakter. Det skyldes blant annet at det finnes typer anskaffelser og bransjer der tilknytning til lærlingordningen er lite aktuelt, samt at et slikt krav kan bidra til å begrense små bedrifters mulighet til å konkurrere om anbud.

3. Stortinget ber regjeringen legge fram forslag om fritak for arveavgiften ved eierskifter i familiebedrifter som drives videre.

Forslagsstillerne foreslår at betaling av arveavgift utsettes i minst 10 år ved generasjonsskifte. Hvis bedriften drives videre, bortfaller en tiendedel av avgiften hvert år. Dersom bedriften drives videre i minst 10 år, betales dermed ingen arveavgift. Forslagsstillerne mener dette vil være god næringspolitikk, god samfunnsøkonomi og god distriktspolitikk.

Endringer i arveavgiften i 2009 medførte at avgiften ble gjort mer rettferdig ved i større grad å likebehandle ulike typer formuesobjekter, redusere satsene og øke innslagspunktene i arveavgiften. Mottakere av arv og gaver må nå i større grad betale arveavgift som står i forhold til verdiene den enkelte mottar. Blant annet ble verdsettingsrabatten på 70 pst. for ikke-børsnoterte aksjer og andeler redusert til 40 pst., og begrenset til et arveavgiftsgrunnlag på 10 mill. kroner knyttet til ikke-børsnoterte aksjer og andeler for den enkelte mottaker. Samtidig ble de høyeste satsene halvert, de laveste satsene ble redusert med 2 prosentpoeng, og innslagspunktene økt. Endringene i arveavgiften i 2009 ble anslått å gi lettelser til over 90 pst. av mottakerne av arv og gaver, knapt 1,4 mrd. kroner til sammen.

Endringene i arveavgiften som ble gjennomført i 2009, innebærer høyere arveavgift for mange overtakere av familiebedrifter organisert som aksjeselskap, mens mottakere av næringsvirksomhet organisert som enkeltpersonforetak i hovedsak vil få lavere arveavgift. Siden aksjeformue er sterkt konsentrert i befolkningen, ble skjerpelsen av verdsettingsreglene for unoterte aksjer ansett å ha gode fordelingsvirkninger.

Samtidig var det et viktig hensyn for Regjeringen at endringene i arveavgiften ikke skulle medføre en uforholdsmessig ulempe for familieeide bedrifter. Derfor ble den rentefrie avdragsordningen for familiebedrifter, som ble innført i 2006, utvidet ved å fjerne størrelsesbegrensningen på foretak som kvalifiserer for ordningen og ved å øke avdragsperioden fra 7 til 12 år. På grunn av rentefriheten innebærer dette også en reell lettelse i arveavgiften sammenlignet med mottakere av andre typer formuesobjekter.

Selv etter innstrammingene i 2009 er ofte arveavgiftsgrunnlaget vesentlig lavere enn virkelige verdier. For eksempel er ligningsverdiene for næringseiendommer i ikke-børsnoterte selskaper om lag 40 pst. av markedsverdi. Verdien av goodwill i ikke-børsnoterte selskaper er ikke med i arveavgiftsgrunnlaget. Også lån mottatt sammen med aksjer kan på grunn av aksjerabatten bidra til at arveavgiftsgrunnlaget blir vesentlig lavere enn reelle verdier.

Lønnsomme og solide virksomheter vil normalt kunne utdele midler, om nødvendig ved å ta opp lån, for at nye eiere skal kunne betjene arveavgiften.

De største avgiftsøkningene etter innstrammingene i 2009 kom for dem som arver bedrifter med store verdier som ville fått svært lav avgift med verdsettingsreglene som gjaldt før 2009 (for eksempel eiendomsselskaper). Arv av slike solide bedrifter gir samtidig gode muligheter for å betale arveavgiften. Variasjonen i avgiftsøkning mellom virksomheter som følge av endringene i 2009, vil være stor. Lite solide bedrifter vil få relativt lav avgift fordi nettoverdiene i bedriftene er små.

Hensynet til likebehandling og effektiv ressursbruk tilsier at virksomheter overdratt gjennom generasjonsskifte i utgangspunktet bør stå overfor de samme skatte- og avgiftsbetingelsene som andre virksomheter. Det bør prinsipielt ikke innføres særfordeler i skattesystemet, herunder i arveavgiften, som bidrar til å stimulere en type eierskap framfor en annen. Et betinget arveavgiftsfritak på overføring av eierskap mellom generasjonene i bedrifter ville medføre stor forskjellsbehandling av mottakere av slikt eierskap og mottakere av andre typer arv og gave. Det vil kunne undergrave arveavgiften. Hensynet til likebehandling og fordeling tilsier at en ikke bør erstatte den rentefrie avdragsordningen med betinget arveavgiftsfritak ved generasjonsskifte i bedrifter.

4. Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om fritak for formuesskatt for arbeidende kapital.

Forslagsstillerne foreslår at det innføres fritak i formuesskatten for såkalt arbeidende kapital. Et slikt fritak bør unngås av flere grunner.

Det er kunstig å innføre et skille mellom ”arbeidende” og ”ikke-arbeidende” kapital. I realiteten vil nesten all kapital være produktiv og arbeidende i siste instans. For eksempel vil bankinnskudd kanaliseres til produktiv virksomhet gjennom kapitalmarkedene. Det er nokså uklart hvor skillet mellom arbeidende og ikke-arbeidende kapital eventuelt skulle gått, og det vil bli svært krevende å fastsette et skille som ikke kan utnyttes til å tilpasse seg vekk fra formuesskatten. Spesielt vil det være vanskelig å skille gjeld som knytter seg til arbeidende kapital fra all annen gjeld en person måtte ha. Uten et vanntett skille som det er mulig å operasjonalisere, kan det være enkelt for særlig velstående personer å redusere formuesskatt ved å ta opp lån for eksempel med pant i bolig for å finansiere en investering i arbeidende kapital. Avhengig av hvordan reglene blir utformet, kan bruttoformuen bli fritatt, mens gjelden kan få full verdi.

5. Stortinget ber regjeringen legge frem forslag som bidrar til å kutte skjemaveldet med 25 prosent.

Arbeidet med næringsforenkling har pågått i en årrekke. Nærings- og handels-departe-mentet har gjennomført en kartlegging av alle administrative aktiviteter som næringslivet må forholde seg til og som har sitt opphav i etterlevelse av lover og forskrifter. Kartleggingen er gjort ved bruk av den såkalte standardkostmetoden.

Resultatet viste at bedriftenes ressursbruk knyttet til etterlevelse av regelverk har holdt seg stabilt siden 2006. Målet for forenklingsarbeidet har vært en vesentlig reduksjon i bedriftenes ressursbruk.

Jeg har ved flere anledninger signalisert et ønske om å fastsette et kvantifiserbart mål for forenklingsarbeidet, og er enig med representantene i at et slikt mål må skape en merkbar og målbar forandring til det bedre i bedriftenes hverdag.

I min vurdering ser jeg også til våre naboland som har tallfestede mål allerede, særlig Sverige og Danmark. Selv om dette har bidratt til å redusere de administrative byrdene der, er likevel erfaringene noe blandede når det gjelder effektene av målsettingene.

Den kartlagte ressursbruk som er estimert til om lag 54 milliarder kroner er ikke sammenfallende med potensialet for forenkling. I metoden som er benyttet ved målingen er det ikke skilt mellom aktiviteter som bidrar til verdiskaping i bedriftene og i samfunnet for øvrig, og aktiviteter som kan vurderes gjennomført på en enklere måte eller fjernes helt eller delvis. Et meningsfullt mål, det vil si et mål som ikke reduserer samfunnets samlede verdi-skaping, må derfor ta utgangspunkt i unødvendige kostnader.

Jeg vurderer nå hvordan et meningsfylt forenklingsmål bør fastsettes. I denne vurderingen henter jeg kunnskap fra blant annet våre naboland og andre europeiske land som er kommet langt i sitt arbeid med næringsforenklinger.

6. Stortinget ber regjeringen vurdere å innføre et minstefradrag for selvstendig næringsdrivende som et virkemiddel for å redusere tidsbruk til dokumentasjon av mindre utgifter.

Utgangspunktet for dagens minstefradrag er å sikre forenkling av ligningen av lønnsmottakere både for lønnsmottakerne selv og for skatteetaten. Det er tvilsomt om hensynet til forenkling for næringsdrivende i samme grad som for lønnsmottakere tilsier at disse skal slippe å holde orden på og rapportere sine utgifter. Et sentralt element i næringsvirksomhet er nettopp å ha kontroll på og oversikt over utgiftene i de enkelte år og over tid, og skattereglene knyttet til disse utgiftene. Utgifter i næringsvirksomhet vil over tid ofte variere mer enn for lønnsmottakere, slik at mange flere næringsdrivende enn lønnstakere som i ett år har utgifter under minstefradrag, vil ha utgifter over minstefradrag i påfølgende år, og dermed behov for fradrag for reelle utgifter i selvangivelsen og kunnskap om reglene knyttet til dette. En del selvstendig næringsdrivende ville med et minstefradrag kunne øke samlede fradrag gjennom tilpasninger mht. hvilke år utgifter påløper og rapporteres påløpt.

Spørsmålet om særskilt minstefradrag eller næringsfradrag for næringsdrivende reises ofte i forbindelse med sammenligning av skattemessige vilkår for selvstendig næringsdrivende og lønnstakere. Et slikt fradrag ville ikke uten videre gi likebehandling med lønnstakere. Til forskjell fra lønnstakere får næringsdrivende fradrag for kostnader i næringsinntekten også ved beregning av personinntekt. Det betyr at skatteverdien utgjør inntil 51,0 pst. av fradragene. Minstefradraget for lønnsmottakere og pensjonister gis derimot bare i alminnelig inntekt, som ilegges 28 pst. skatt. Enkeltpersonforetak med ansatte får et ekstra lønnsfradrag. Grunnlaget for beregning av minstefradrag for næringsdrivende ville være basert på inntekt både fra arbeid og kapital, mens grunnlaget for lønnstakere kun vil være arbeidsinntekt. For personer med inntekter som gir minstefradrag som en fast prosentsats av inntekten, ville også beregningsgrunnlaget bidra til at minstefradrag for næringsdrivende ikke ville gi likebehandling med lønnsmottakere. Mange næringsdrivende med lav næringsinntekt har dessuten også lønns- eller pensjonsinntekt. Mange næringsdrivende vil derfor ha helt eller delvis minstefradrag i enten pensjons- eller lønnsinntekten i tillegg til fradragene i næringsinntekten. Anslagsvis 35 pst. av eierne av enkeltpersonforetak fikk maksimalt minstefradrag i andre typer inntekt i 2007.

Minstefradraget i lønnsinntekt er bare en av flere forskjeller mellom lønnstakere og selvstendig næringsdrivende. Bildet blir komplisert når en trekker inn arbeidsgiveravgiften, som selvstendig næringsdrivende ikke betaler for egen arbeidsinnsats, forskjeller i trygdeavgift og enkelte sosiale ytelser, beskatning av skjermingsgrunnlag, lønnsfradrag mv.

Sammenligninger av skattenivå for selvstendig næringsdrivende og lønnstakere utelater ofte arbeidsgiveravgiften. Arbeidsgiveravgiften er en del av arbeidsgivers ytelse for arbeidstakers arbeid, og må antas å redusere arbeidstakers lønn. Arbeidsgiveravgiften må derfor tas i betraktning ved sammenligninger av skatt for lønnstakere og selvstendig næringsdrivende. I en mer helhetlig vurdering er det ikke opplagt at beskatningen av selvstendig næringsdrivende er urimelig sammenlignet med beskatningen av lønnstakere.

Finansdepartementet arbeider med en bred evaluering av skattereformen 2006, som vil bli lagt fram for Stortinget senere. I den forbindelsen vil helheten i skattevilkårene for enkeltpersonforetak bli vurdert, og i en slik vurdering hører også spørsmålet om minstefradrag for næringsdrivende med.

7. Stortinget ber regjeringen innføre ”solnedgangslovgivning” både statlig og kommunalt, slik at visse regler og forskrifter har en begrenset varighet og forsvinner dersom de ikke aktivt blir vedtatt på nytt etter et gitt antall år.

Formålet med innføring av ”solnedgangslovgivning” vil være å tvinge frem en mer aktiv etterkontroll av regelverket. Dette innebærer at dersom en forskrift eller lov fortsatt skal gjelde ved utløpet av gyldighetstiden, må den vedtas på nytt. I forbindelse med vurderingen av om regelen fortsatt skal gjelde eller ikke må det i så fall foretas en eller annen form for evaluering eller høring. Dette vil antagelig skape mye unødvendig ”byråkrati” og påføre høringsinstansene (herunder næringslivet) mye arbeid.

I tillegg kan en slik regel skape utrygghet og motvirke målsettingen om stabile rammebetingelser for næringslivet. Mange forskrifter gir rettigheter til privatpersoner og næringsliv, for eksempel forskrifter som gir rett til å drive en bestemt type virksomhet. En ”solnedgangsklausul” vil derfor kunne skape usikkerhet og uforutsigbarhet for mange.

Regjeringen er enig i at det er behov for et kontinuerlig arbeid for å sørge for etterkontroll av regelverk, både for lover og forskrifter. Etter vår oppfatning er imidlertid ikke innføringen av ”solnedgangsklausuler”, eller en lovbestemmelse som gir alle forskrifter en begrenset gyldighetstid, den beste måten å gjøre dette på. Spørsmålet om etterkontroll av regelverk, og om det skal vedtas en bestemmelse om begrenset gyldighet for det aktuelle regelverket, bør derfor vurderes konkret og tilpasses behovet i hvert enkelt tilfelle. Dette gjøres også i mange tilfeller allerede.

8. Stortinget ber regjeringen innføre en forenklet aksjelov for småbedrifter.

Regjeringen ser at det kan være aktuelt å gjøre enkelte tilpasninger i dagens aksjelov slik at den blir enda bedre tilpasset de minste bedriftenes behov. Det er derfor igangsatt en enkeltpersonsutredning som skal se på forenklinger i dagens aksjelov. Et viktig siktemål med arbeidet er å sikre at aksjelovens regler er godt tilpasset behovene for de små og mellomstore selskapene. Oppdraget går blant annet ut på å vurdere om kravet til minste aksjekapital bør reduseres, og om man bør ha mindre strenge krav til innbetaling av aksjeinnskudd. Også stiftelsesreglene og enkelte organisatoriske spørsmål skal vurderes. Utredningen skal avgis innen 31. desember 2010.

9. Stortinget ber regjeringen vurdere å fjerne revisjonsplikten for små foretak.

Et unntak fra revisjonsplikten for de minste bedriftene vil kunne innebære en merkbar lettelse, særlig for de minste bedriftene. NOU 2008:12 ”Revisjonsplikten for små foretak” har vært på høring, og er nå til vurdering i Finansdepartementet. Regjeringen vil ta en beslutning i dette viktige og kompliserte spørsmålet før nyttår.

10. Stortinget ber regjeringen sørge for at offentlige innkjøp ned til 100.000 kroner blir kunngjort elektronisk

Når offentlige oppdragsgivere skal anskaffe varer, tjenester eller bygge- og anleggsarbeider, må reglene i lov og forskrift om offentlige anskaffelser overholdes. Regelverket pålegger blant annet å kunngjøre anskaffelser over 500 000 kroner (nasjonal terskelverdi) på Doffin (Database for offentlige innkjøp).

Regjeringen bestemte i 2009 at terskelverdien for nasjonal kunngjøringsplikt inntil videre skal holdes på 500 000 kroner, jf. St.meld. nr. 36 (2008–2009) ”Det gode innkjøp”. Selv om en innføring av en kunngjøringsplikt under terskelverdien vil gi økt åpenhet og kjennskap til det offentliges planlagte anskaffelser, vil det også medføre en økning i administrative kostnader. Med den nåværende terskelen for kunngjøringsplikt på 500 000 kroner, er det en balanse mellom gevinsten ved konkurranse og de administrative kostnadene for innkjøpere og tilbydere.

Oppdragsgiver kan frivillig kunngjøre planlagte anskaffelser på egne hjemmesider eller gjennom andre kanaler når de vurderer dette som hensiktsmessig. Det er videre lagt til rette for at kontrakter for anskaffelser under 500 000 kan kunngjøres på Doffin. I 2009 ble nærmere 1100 slike kontrakter kunngjort på Doffin, en økning på ca. 200 fra året før. Ordningen med frivillig kunngjøring i Doffin skal styrkes i fremtiden gjennom veiledning i regi av Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT). Regjeringen mener dette kan bidra til økt deltagelse fra små og mellomstore leverandører i konkurransen om kontrakter til det offentlige.