9. Virksomheten til Det internasjonale valutafondet
Det internasjonale valutafondet (International Monetary Fund, forkorta IMF eller Fondet) har 186 medlemsland og er ein sentral aktør i det internasjonale økonomiske samarbeidet. IMF er ein sjølvstyrande institusjon under FN-paraplyen. IMF har eit hovudansvar for å fremje stabiliteten i det internasjonale monetære systemet og er eit forum for internasjonalt samarbeid om økonomiske og finansielle spørsmål.
Verksemda til IMF er konsentrert om tre hovudaktivitetar: Overvake økonomien i medlemslanda med tanke på å førebyggje økonomiske ubalansar og kriser, gje lån til land som har betalingsbalanseproblem eller er i krisesituasjonar, og gje teknisk assistanse til medlemslanda.
Som i 2008 vart verksemda til IMF i 2009 sterkt prega av den finansielle og realøkonomiske krisa i verdsøkonomien. IMF var sentral i arbeidet med å dempe verknadene av krisa, mellom anna ved å låne ut midlar til land som fekk, eller stod i fare for å få, akutte vanskar med betalingstilhøva med utlandet. IMF måtte difor òg arbeide med å sikre sin eigen likviditet og inngjekk ekstraordinære, bilaterale låneavtaler med ein rekke medlemsland. I juni 2009 gav Noreg IMF ein trekkrett i Noregs Bank på opp til 3 milliardar SDR for dei generelle ordningane til IMF, og Regjeringa har nyleg foreslått overfor Stortinget at Noreg òg skal stille til disposisjon eit lån på 300 millionar SDR for dei spesielle ordningane for låginntektsland, jf. Prop. 83 S (2009–2010).
IMF la fram forslag om ein meir ekspansiv økonomisk politikk og korleis medlemslanda burde rette inn politikken for å dempe den økonomiske nedgangen. Då det vart klarare at krisa ikkje lenger var så akutt, tok IMF opp spørsmåla om når og korleis dei ekstraordinære tiltaka fleire land hadde sett i verk, kunne avviklast. På bakgrunn av erfaringane frå krisa tok IMF i tillegg opp arbeidet med å vurdere om organisasjonen var godt tilpassa utfordringane til medlemslanda og den globale økonomien. IMF vil i tida framover vurdere om mandatet bør justerast, om utlånsordningane og ressursane er eigna og tilstrekkelege, om IMFs rolle som rådgjevar for og overvakar av systemviktige land bør utviklast vidare, og kva som bør gjerast for å betre organisasjonen sitt styresett.
Avsnitt 9.2 i meldinga gjev ei generell oversikt over oppgåvene og ordningane til IMF og avsnitt 9.3 ei oversikt over styresettet til organisasjonen. Avsnitt 9.4 omtalar sentrale spørsmål som har vore handsama i styret til IMF sidan førre kredittmelding, medan avsnitt 9.5 gjev eit oversyn over særskilde forhold som gjeld Noreg.
Komiteen viser til at IMFs virksomhet i 2009, som i 2008, ble sterkt preget av den finansielle og økonomiske krisen i verdensøkonomien. Komiteen merker seg at utlånene fra IMF, som følge av den globale økonomiske krisen i kjølvannet av finanskrisen, har økt kraftig siden sommeren 2008. Komiteen tar til etterretning at IMF på bakgrunn av erfaringen fra finanskrisen, har tatt opp arbeidet med å vurdere om organisasjonens mandat er tilpasset medlemslandenes og den globale økonomiens utfordringer, om utlånsordningene og ressursene er egnet og tilstrekkelige, om IMFs rolle som rådgiver og overvåker bør utvikles videre, samt hva som bør gjøres for å videre bedre organisasjonens styresett.
Komiteen ser positivt på at IMF i 2009 har gjennomgått sin politikk for åpenhet og innsyn i organisasjonens virke, og at det er gjort visse endringer i riktig retning for mer offentlighet. En mer åpen holdning både fra IMF og medlemslandene er viktig hvis man vil styrke den demokratiske forankringen av organisasjonen, sikre bedre gjennomføring av den økonomiske politikken, samt øke forståelsen for IMFs rolle og politikk overfor medlemslandene. Komiteen støtter derfor regjeringens arbeid for enda mer åpenhet om IMF og styrets arbeid. Komiteen ber samtidig regjeringen jobbe for at de norske forslagene for økt åpenhet i IMF implementeres i den nordisk-baltiske valgkretsen.
Komiteen understreker videre viktigheten av at samarbeid også på finansmarkedsområdet forankres i globale organer med bred representasjon. Komiteen viser her til at det tidligere er vedtatt en reform for kvoter og stemmerett i IMF, som et første steg for å sikre utviklingsland og fremvoksende økonomier bedre representasjon i IMF. Norge har allerede gitt sitt samtykke til reformen gjennom vedtak i Stortinget. Ratifiseringsprosessen er imidlertid ikke ferdig i tilstrekkelig mange land til at reformene har trådt i kraft, og reformen er etter flertallets syn heller ikke tilstrekkelig. Komiteen vil gi sin tilslutning til at Norge fortsetter å være pådriver for økt demokratisering av IMF, gjennom blant annet å arbeide for ytterligere styrking av basisstemmene.
Komiteen viser til at Norge og den nordisk-baltiske valgkretsen i IMF lenge har vært kritisk til at IMFs lån til lavinntektsland har fått en langvarig karakter. På denne måten har IMF fått en utviklingsrolle som organisasjonen verken var tiltenkt eller har bygd opp spesiell kompetanse på. Komiteen viser til at regjeringen ikke ønsker å bidra med midler til Extended Credit Facility (ECF), men heller bidra til Standby Credit Facility (SCF) og Rapid Credit Facility (RCF). Komiteen støtter at Norge har jobbet for å avvikle den langsiktige utviklingsfinansieringen i IMF-regi. Komiteen ber også om at utlånsordningene SCF og RCF følges tett med sikte på at disse ordningene fungerer som reelle alternativ til ECF og dens forløper PRGF (Poverty Reduction and Growth Facility).
Komiteen viser til slutt til den pågående prosessen med reform av IMFs mandat og Norges posisjoner i de innledende rundene. Det er i denne sammenhengen viktig at Norge inntar en offensiv rolle og i en innledende fase ikke avviser at endringer i IMFs vedtekter kan være nødvendig.
Komiteen viser til diskusjonen om SDR som global reservefordring. Norge må etter flertallets syn stille seg åpen for en løsning der SDR kan fungere som global reservefordring.
Komiteen tar for øvrig redegjørelsen til orientering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er samtidig positiv til endringene i kondisjonalitetskravene for lavinntektsland, vedtatt i 2009. Viktigst er det etter flertallets syn at kravene til strukturelle endringer i økonomien i større grad skal avgrenses til forhold som er avgjørende for å oppfylle målet for stabiliseringsprogrammet, og til områder som er innenfor IMFs kjerneområde.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, deler regjeringens oppfatning om at dette vil gi sterkere nasjonalt eierskap, bedre tilpasning av stabiliseringsprogrammet til forholdene i det enkelte land, samt bidra til at lavinntektsland med IMF-program får utvidet politisk handlerom til å føre generell motkonjunkturpolitikk. Dette flertallet ber regjeringen følge utviklingen for å bidra til at intensjonene om redusert kondisjonalitet, herunder krav om privatisering og konkurranseutsetting, og økt politisk handlingsrom etterleves.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler ikke flertallets frykt for IMFs krav overfor utviklingsland om liberalisering og privatisering, når vi vet at dette vil være avgjørende for en rekke utviklingsland for å komme ut av den situasjonen de befinner seg i. Disse medlemmer viser til at kapitalisme og det frie marked utvilsomt er det redskap som har løftet flest mennesker ut av fattigdommen. Kina, Indonesia, Malaysia, Japan, Sør-Korea, Vietnam, Brasil, Argentina og Tyrkia er gode eksempler på dette.
Disse medlemmer mener at man kan stille spørsmål ved deler av IMFs virksomhet, spesielt knyttet opp til om de økonomiske ordningene sett under ett, faktisk hjelper land ut av fattigdom. I tillegg bør man ha et kritisk blikk på organisasjonen og kostnadene knyttet til byråkrati og administrasjon av IMF og de økonomiske ordningene. Disse medlemmer mener IMF fortsatt må fokusere på effektivisering og kostnadsbesparelser knyttet til organisasjonen.