1.1 Grunnlaget for jordbruksforhandlingene i 2010

Jordbruksoppgjøret baseres på de mål og retningslinjer som er trukket opp for landbrukspolitikken gjennom Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (1999–2000) Om norsk landbruk og matproduksjon (Innst. S. nr 167). Meldingen legger vekt på landbrukets samlede bidrag til samfunnsnytte på kort og lang sikt. Det er lagt vekt på en helhetlig politikk som omfatter hele verdikjeden og betydningen av økt forbrukerorientering av mat- og landbrukspolitikken.

Regjeringen vil bl.a.:

• videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket fra forrige periode

• gjennomgå landbruks- og matpolitikken i en egen stortingsmelding

• videreføre jordbruksforhandlingene og markedsordningene. Samvirkets rolle som markedsregulator og avtaker av norske råvarer fra hele landet skal sikres

• sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet gjennom en klar distriktsprofil, og videreføre styrking av det grasbaserte husdyrholdet

• sikre et sterkt importvern som en viktig forutsetning for opprettholdelse av landbruksproduksjonen og en innovativ og offensiv norsk næringsmiddelindustri i hele landet

• gjøre landbruket til en del av klimaløsningen ved å følge opp St.meld. nr. 39 (2008–2009)

• følge opp høringsnotatet om jordvernpolitikken, deriblant vurdere en hjemmel for varig vern av dyrket jord

• at det skal være et mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket i 2020 skal være økologisk stimulere til økt satsing innenfor vare- og tjenesteproduksjon, matspesialiteter, grønt reiseliv, utmarksnæringer og «inn på tunet».

Regjeringen legger handlingsregelen til grunn for budsjettpolitikken. Handlingsregelen er en strategi for jevn og gradvis økning i bruken av petroleumsinntekter til et nivå som kan opprettholdes over tid. Samtidig skal bruken av petroleumsinntekter det enkelte år tilpasses konjunktursituasjonen.

I 2009 var det nødvendig å utnytte den fleksibiliteten handlingsregelen gir. Etter hvert som situasjonen i norsk økonomi normaliseres må bruken av oljeinntekter bringes tilbake til 4-prosentbanen for forventet avkastning av Statens pensjonsfond utland. Fortsatt høy bruk av oljepenger framover vil isolert sett bidra til at renten i Norge må settes høyere enn det som ellers ville vært tilfelle. Det kan slå ut i en sterkere krone, som svekker konkurranseutsatt sektor.

Regjeringen vil legge til rette for økt verdiskaping og for utvikling over hele landet innenfor rammer som sikrer at kommende generasjoners muligheter for å dekke sine behov ikke undergraves. Dette krever en ansvarlig politikk med vekt på natur- og miljøhensyn, en langsiktig forvaltning av nasjonalformuen, et bærekraftig pensjonssystem og en sterk offentlig sektor.

1.2 Gjennomføringen av forhandlingene

Jordbrukets krav ble lagt fram 27. april. Statens tilbud ble lagt fram 7. mai. Den 15. mai ble Statens forhandlingsutvalg enige med representantene fra Norges Bondelag om en jordbruksavtale for 2010–2011.

1.2.1 Jordbrukets krav

Jordbrukets forhandlingsutvalg la den 27. april fram krav med en ramme på 1 865 mill. kroner. De la til grunn at den utviklingen jordbruket har hatt på inntektssiden de siste fire årene skulle forsterkes i inneværende regjeringsperiode, og at forsterkingen måtte gjelde fra første forhandlingsår.

Jordbruket krevde målprisøkninger tilsvarende 620 mill. kroner. Av dette var 340 mill. kroner knyttet til krav om overgang til prosenttoll for meierivarer fra 1. juli 2010. De krevde 1 140 mill. kroner i økte bevilgninger over kapittel 1150 i 2011, pluss evt. 340 mill. kroner dersom ikke kravet om prosenttoll på meierivarer ble imøtekommet. Resten av rammen ble finansiert med 60 mill. kroner i ledige midler fra 2009 og økt verdi av jordbruksfradraget ved ligningen.

Ifølge Jordbrukets forhandlingsutvalg skulle kravet legge til rette for en inntektsvekst i 2011 på 28 000 kroner per årsverk, eller knapt 12 pst., i forhold til inntektsnivået i 2010, før oppgjøret. Som følge av kravet ville også inntekten i 2010 øke med ca. 6 000 kroner per årsverk. Opplegget skulle legge til rette for lik kronemessig utvikling som andre grupper, pluss en nivåheving på 10 000 kroner per årsverk.

Innenfor kravet om inntektsvekst hadde kravet 6 hovedprioriteringer:

• 1. Styrking av melk- og storfekjøttproduksjonen

• 2. Overgang fra krone- til prosenttoll melk

• 3. Sikre en utvikling av distriktsjordbruket, bl.a. gjennom en styrking av fraktordningene

• 4. Høyere verdsetting og mer bruk av beiteressursene i inn- og utmark

• 5. Rekruttering av ungdom til jordbruket

• 6. Målretting av virkemidler for å møte klima- og miljøutfordringer.

Utenfor rammen krevde Jordbrukets forhandlingsutvalg også en ekstraordinær investeringspakke for mindre driftsbygninger innen grasbasert husdyrhold på 100 mill. kroner per år i 4 år, og en fondsordning med skattefordel knyttet til investeringer i miljø og dyrevelferd. Jordbrukets forhandlingsutvalg ba også om at det gjeninnføres en ordning med beredskapslagring av korn finansiert over statsbudsjettet, utenfor jordbruksavtalen.

1.2.2 Statens tilbud

Statens tilbud ble lagt fram 7. mai. Tilbudet hadde en ramme på 750 mill. kroner. Tilbudet var finansiert med 280 mill. kroner i økte målpriser med virkning fra 1. juli 2010, 330 mill. kroner i netto bevilgningsøkning til gjennomføring av jordbruksavtalen (kapittel 1150 og 4150) og 60 mill. kroner i ledige midler fra 2009. Økt utnytting av jordbruksfradraget ved ligningen var forutsatt å utgjøre 80 mill. kroner. Statens forhandlingsutvalg viste til at bl.a. importvernet for melk lå utenfor rammen av jordbruksavtalen.

Tilbudet skulle gi grunnlag for en inntektsvekst på 3,4 pst., om lag 8 000 kroner per årsverk i 2011, i forhold til 2010 før oppgjør, når verdien av jordbruksfradraget var inkludert. Samtidig viste Statens forhandlingsutvalg til at jordbruket har hatt en større inntektsvekst de siste årene enn lagt til grunn ved forhandlingene i 2009.

Statens tilbud prioriterte, i likhet med jordbrukets krav, det grasbaserte distriktsjordbruket. Tilbudet imøtekom langt på vei jordbrukets krav til styrking av fraktordningene. Opplegget for omlegging av innfraktordningene for kjøtt ble imøtekommet, men med en lavere bevilgningsøkning. Statens tilbud så de distriktsdifferensierte tilskuddene og fraktordningene i sammenheng, med sikte på å øke målrettingen og bedre vilkårene for produsenter uavhengig av geografi.

Det ble foreslått en moderat reduksjon i kornprisene, en viss reduksjon i distriktstilskudd til kraftfôrkrevende produksjoner og endring i geografisk differensiering av tilskudd til husdyr og driftstilskudd i melkeproduksjon.

1.2.3 Det videre forløp av forhandlingene

I møte mellom partene 10. mai meldte Jordbrukets forhandlingsutvalg samlet tilbake at tilbudet ga grunnlag for forhandlinger. På lederplan ble det 13. mai også gjort klart for organisasjonene at overgang fra kronetoll til prosenttoll for flytende melkeprodukter ville kunne inngå i premissene for en forhandlingsløsning, gjennom et brev fra Finansdepartementet (gjengitt i proposisjonen).

I plenumsmøte 14. mai meldte organisasjonene at de ikke lenger var i stand til å opptre samlet. Norsk Bonde- og Småbrukarlag brøt forhandlingene om ny jordbruksavtale og overleverte en ensidig dagsprotokoll som vedlegges referatet, gjengitt i vedlegg 2 til proposisjonen. Norges Bondelag meldte at de ønsket videre forhandlinger.

I plenumsmøte 15. mai viste statens forhandlingsleder til brevet fra Finansdepartementet og at brevet inngikk i premissene for forhandlingene. Partene gikk gjennom protokoll fra forhandlingene og Forsell konstaterte at det var inngått ny jordbruksavtale mellom staten og Norges Bondelag. Sluttprotokollen fra forhandlingene følger proposisjonen som vedlegg 1. Norges Bondelag har i brev meddelt at organisasjonens styre har godkjent avtalen.

1.3 Utviklingen i jordbruket

I proposisjonen belyses utviklingen i jordbruket i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har trukket opp. Det er ikke mulig å avlese virkningene av den løpende politikken i utviklingen fra år til år. Virkningen av endringer i virkemiddelbruken vil først vise seg over tid. Videre vil det i de fleste sammenhenger ikke være mulig å vurdere utviklingen i relasjon til enkeltvirkemidler, da utviklingen i jordbruket må vurderes i forhold til den helhetlige virkemiddelbruken. For jordbrukere som selvstendig næringsdrivende er det mange forhold, også utenfor forhandlingene, som påvirker inntektene og den løpende tilpassningen det enkelte år.

Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) har som hovedoppgave å legge fram og bearbeide et grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret. Materialet består av følgende tre rapporter:

• Totalkalkylen for jordbruket

• Referansebruksberegninger for jordbruket

• Resultatkontrollen for gjennomføringen av landbrukspolitikken.

1.3.1 Inntektsutviklingen for jordbruket

Tabell 3.1 i proposisjonen viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2008 til budsjetterte tall for 2010 i følge Budsjettnemndas normaliserte regnskaper.

Årets beregninger viser en inntektsøkning fra 2008 til 2009 på 12,7 pst., eller 23 500 kroner per årsverk. Fra 2009 til 2010 budsjetteres det med en inntektsøkning på 13,2 pst., tilsvarende 27 600 kroner per årsverk. For perioden 2008 til 2010 er inntektsøkningen om lag som lagt til grunn i avtalen i fjor. For perioden 2000 til 2010 er gjennomsnittlig inntektsøkning per årsverk beregnet til 4,1 pst. per år. For siste 5-årsperiode er veksten 9,0 pst. per år.

Den enkelte næringsutøver i jordbruket vil ikke nødvendigvis kjenne seg igjen i tallene fra Budsjettnemndas totalregnskap. Totalkalkylen er et sektorregnskap for alle produksjoner og inkluderer strukturendringer. Samtidig er det betydelig variasjon rundt gjennomsnittet, også innen likartede produksjoner. Videre vurderes ofte resultatet i enkeltforetak på resultatmålet driftsoverskudd i driftsregnskapet eller næringsinntekt i skatteregnskapet. Dette er resultatmål før rentekostnadene er trukket fra, og renten faller mye fra 2008 til 2010. Disse resultatmålene er også på nivå før skatt, og i forhandlingssammenheng inkluderes beregnet inntektsverdi av jordbruksfradraget, som i gjennomsnitt har en verdi på 21 400 kroner per årsverk for 2008, og 24 500 i budsjettet for 2010. Videre tas det i forhandlingssammenheng også hensyn til endring i arbeidsforbruket, når det beregnes inntektsutvikling per årsverk.

Referansebruket med storfeslakt og ammeku viser relativt sett den største økningen i inntekt fra 2008 til 2009, mens korn viser den største reduksjonen. Bruk med korn viser den største økningen fra 2009 til 2010, mens bruk med egg og planteprodukter har den svakeste utviklingen.

1.3.2 Kostnadsutvikling

Kostnadene i jordbruket, ekskl. renter, har økt 4,2 pst. fra 2008 til 2009 og 1,0 pst. fra 2009 til 2010. Kostnadsøkningen i 2009 er særlig knyttet til prisøkningen på gjødsel og kraftfôr. Kraftfôrkostnadene økte med 7,3 pst. i 2009, og er budsjettert opp med 3 pst. i 2010. Energikostnadene falt med 12,7 pst. i 2009 og budsjetteres å øke med vel 10 pst. i 2010. Veid gjennomsnittspris for NPK-gjødsel kostnadsført på 2009 økte med 85 pst. For 2010 er det budsjettert med en veid prisreduksjon på 33 pst.

1.3.3 Arealutviklingen

I perioden 1999–2009 er det estimert en reduksjon i totalt jordbruksareal på ca. 2 pst. Nedgangen i jordbruksareal skyldes i all hovedsak reduksjon i arealet med korn og oljevekster og andre åpenåkervekster. Arealet med eng og beite har økt i perioden 1999–2007, men har hatt nedgang fra 2007 til 2009.

1.3.4 Utviklingen i sysselsetting i jordbruket

Jordbruket sto for 2,6 pst. av samlet sysselsetting i 2009, mot 5,5 pst. i 1990. Tabell 3.6. i proposisjonen viser utviklingen i antall jordbruksbedrifter i drift og antall årsverk siden 1979. På 90-tallet var den gjennomsnittlige årlige nedgangen i antall årsverk 2,4 pst. Etter 2000 har den årlige nedgangen vært klart høyere. Etter 2005 viser tallene fra Budsjettnemnda en redusert avgangstakt for både antall årsverk og antall jordbruksbedrifter.

1.3.5 Strukturutvikling

I perioden 1989 til 2009 har totalt antall jordbruksbedrifter gått ned med 52 pst. (fra 99 400 til 47 600). Gjennomsnittlig antall dekar per jordbruksbedrift har økt fra 100 dekar i 1989 til 213 dekar i 2009. Siden 1999 har en stadig større andel av de jordbruksbedriftene som går ut av drift, hatt mer enn 200 dekar jord.

Det har vært en vesentlig strukturendring i alle produksjoner. I 2009 var det 12 480 jordbruksbedrifter med melkeproduksjon, når samdrifter regnes som én bedrift, mens antall eiendommer med aktiv melkekvote var 15 330. Dette innebærer en reduksjon i antall bedrifter med melkeproduksjon på 46 pst. i perioden 1999 til 2009. Antallet samdrifter med melkeproduksjon økte raskt fram til 2008, for så å gå ned. Ved kvoteårets start i 2008 var det registrert 2 068 samdrifter, mens det ved samme tidspunkt i 2010 var registeret 1 686 samdrifter. Per 1. mars 2010 utgjorde samdrifter 14 pst. av alle foretak med melkeproduksjon. 64 pst. av samdriftene består av 2 eiendommer.

Arealet til jordbruksbedrifter som går ut av drift, overtas i stor grad av andre jordbruksbedrifter og i hovedsak ved leie, men statistikken viser ikke ubetydelig regional variasjon. Andelen leid areal er i gjennomsnitt om lag 40 pst. SLFs registrering av jordleiepriser viser at leieprisene for arealer til korn- og potetdyrking har økt siden 2000, mens prisene ellers har holdt seg på samme nivå eller gått ned.

1.3.6 Geografisk utvikling

Fordelingen av antall jordbruksbedrifter har holdt seg forholdsvis stabil mellom regioner siden 1989. Reduksjonen i totalt jordbruksareal i drift fra 1999 til 2009 har først og fremst skjedd på Vestlandet, i Agderfylkene og i Nord-Norge, som har hatt en reduksjon på mellom 5 og 8 pst. Generelt har det vært en nedgang i åpenåkerarealer og en økning i eng og beitearealer.

Vestlandet har hatt den svakeste produksjonsutviklingen, og også størst reduksjon i arbeidsforbruket. Tabell 3.8 i proposisjonen viser endringen i relativ fordeling av husdyr siste 10 år på fylkesnivå. De største endringene er økningen i kyllingproduksjonen i Trøndelagsfylkene og Rogalands økning i andelen av sau, avlspurker og kylling.

1.3.7 Produksjons- og markedsutvikling

Det siste tiåret har produksjonsvolumet i jordbruket økt med ca. 6 pst., mens økningen de siste 5 årene har vært ca. 3 pst., iflg. normalisert regnskap. Det er produksjonen av husdyrprodukter som øker. De siste årene har råvaremarkedene, med noe variasjon, vært i rimelig god balanse. For storfe og sau har kombinasjonen av prisøkning og endringer i etterspørselen i forbindelse med finanskrisen bidratt til at underdekning har snudd til markedsbalanse/overskudd. For 2010 prognoseres det med overskudd for målprisvarene sau/lam, svin og egg. For storfe og kylling er det indikasjoner på at prismulighetene begrenses på de dyreste delene av sortimentet av importkonkurranse.

1.3.8 Overføringene til jordbruket

Tall fra OECD viser at Norge sammen med Sveits, Korea, Japan og Island, har den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene. OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen (skjermingsstøtte). Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har i gjennomsnitt vært 62 de siste årene. PSE-prosenten i gjennomsnitt for OECD-land var 21 pst. i 2008. Det siste tiåret har det skjedd en betydelig dreining i virkemiddelbruken fra pris- og produksjonstilskudd til mer produksjonsnøytrale virkemidler både i Norge og i andre land.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges prosentvise CSE var i 2007 på -43 pst. I gjennomsnitt for OECD-land var CSE på -10 pst.

1.3.9 Nærings- og bygdeutvikling

Jordbruksavtalen finansierer en rekke virkemidler som skal bidra til næringsutvikling i landbruket. Landbruks- og matdepartementet sin strategi Ta landet i bruk! er førende for arbeidet. Strategien bygger opp under hovedmålene i landbrukspolitikken og danner et rammeverk for alle typer lønnsom næringsvirksomhet med utgangspunkt i gårdens menneskelige og materielle ressurser.

I tillegg til den nasjonale strategien fra Landbruks- og matdepartementet, har alle fylker utarbeidet en regional strategi for næringsutvikling som tilpasser virkemiddelbruken til de mest aktuelle utfordringene i regionen.

Næringsutøvere i landbruket etterspør investeringsvirkemidler i langt større grad enn det som er tilgjengelig.

Stiftelsen KSL Matmerk

Stiftelsen KSL Matmerk har som formål å styrke konkurranseevnen til norsk matproduksjon. Dette gjøres gjennom blant annet å arbeide med merkeordninger, kvalitetssystemer og kompetanse, for på den måten å synliggjøre konkurransefortrinn overfor forbruker og marked. Stiftelsen har oppgaver knyttet til å administrere og videreutvikle Kvalitetssystem i landbruket (KSL), merkeordningene Nyt Norge, Beskyttede betegnelser og Spesialitet, Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL), samt generisk markedsføring av økologisk mat. Stiftelsen har også en viktig oppgave i å bidra til profilering og markedsadgang for norske matspesialiteter.

Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon (VSP mat) har som hovedmål å bidra til økt verdiskaping gjennom innovasjon og produktmangfold. Innovasjon Norge disponerte totalt 92,8 mill. kroner til VSP mat i 2010.

Fylkesvise bygdeutviklingsmidler (BU-midlene)

BU-midlene skal legge til rette for langsiktig og lønnsom verdiskaping, samt desentralisert bosetting med utgangspunkt i landbrukets ressurser generelt og landbrukseiendommen spesielt. De fylkesvise BU-midlene har et todelt formål. De skal bidra både til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen og til utvikling og modernisering av det tradisjonelle landbruket. Forvaltningsansvaret fordeles mellom Innovasjon Norge (IN) og Fylkesmannen på regionalt nivå.

Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har i samarbeid med Bygdeforskning, gjennomført en evaluering av bygdeutviklingsmidlene. Evalueringen konkluderer med at BU-ordningen er et treffsikkert virkemiddel for å sikre tilstrekkelige investeringer. Det foreslås imidlertid endringer som klargjør og forenkler målene. Den totale rammen for BU-midlene var 550 mill. kroner i 2009.

For eggsektoren trer nye forskrifter i kraft fra 2012, noe som krever betydelige investeringer innenfor sektoren de kommende årene. I 2009 ble det innvilget 47 søknader innen eggproduksjon. Antallet søknader er økt med 50 pst. sammenlignet med 2008 og utgjør totalt sett om lag 5 pst. av investeringssakene innenfor tradisjonelt husdyrhold i 2009.

Ordningen med rentestøtte ble etablert med virkning f.o.m. 2003. Støtten utgjør en nedskriving av lånets rente i hele tilbakebetalingstiden. Det ble i 2009 gitt tilsagn på i alt 922,9 mill. kroner i rentestøtte. Etterspørselen etter rentestøtte er stor i de fleste fylkene, med unntak av Finnmark.

Sentrale bygdeutviklingsmidler

De sentrale BU-midlene brukes til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende karakter. Rammen for de sentrale BU-midlene var i 2009 på 21 mill. kroner. Av midlene ble 11 mill. kroner fordelt av avtalepartene.

Inn på tunet (IPT) er blitt en viktig næring og om lag 800 gårdsbruk tilbyr slike tjenester. Inn på tunet-løftet (2010–2012) ble vedtatt som en egen treårig satsing i jordbruksavtalen for 2010. Målet er økt politisk og administrativ forankring i kommunesektoren og utvikling av gode og kvalitetssikrede tilbud for innbyggerne. Innovasjon Norge har sammen med Fylkesmannsembetene ansvar for organiseringen og gjennomføringen av satsingen. Det er avsatt 15 mill. kroner over jordbruksavtalen og 3 mill. kroner fra Kommunal- og regionaldepartementet over tre år til utviklingsprosjekter i kommunene.

Utviklingsprogrammet for grønt reiseliv og innlandsfiske

Utviklingsprogrammet for grønt reiseliv skal bidra til å videreutvikle det bygdebaserte reiselivet. Med overførte midler hadde programmet en disponibel ramme på 23,7 mill. kroner for 2009.

Under jordbruksforhandlingene i 2007 ble det vedtatt å gjennomføre et femårig utviklingsprogram for innlandsfiske fra og med 2008. Det skal totalt bevilges 20 mill. kroner til dette formålet i denne perioden. Målet er å utvikle lønnsomhet, ny kunnskap, og suksesskriterier for virksomheter innen næringsfiske, fiskeoppdrett og fisketurisme.

Skogbruk og bioenergi

Den samlede produksjonsverdien i skogsektoren ligger opp mot 44 mrd. kroner. Førstehåndsverdien av det tømmeret som blir hogd og omsatt ligger årlig på ca. 3 mrd. kroner.

I mai 2009 fremmet regjeringen St.meld. nr. 39 (2008–2009) – Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen. Skogens positive rolle i klimasammenheng vil bidra til å styrke grunnlaget for næringsutvikling og verdiskaping fra skogressursene for landbruket og distriktene. Det er et stort potensial for å øke avvirkningen. I 2009 falt avvirkningen til laveste nivå på 34 år som en følge av finanskrisen. I alt ble det avvirket 6,8 millioner m3 tømmer.

Miljøregistreringer og fortsatt kunnskapsutvikling danner grunnlaget for blant annet gode avveiinger mellom klimatiltak og hensynet til biologisk mangfold i skog.

En utfordring for skogbruket er forholdet mellom nybygging av skogsveier og bevaring av inngrepsfrie naturområder i Norge (INON). DN og SLF har fått i oppdrag å klargjøre kunnskapsgrunnlaget for gode avveininger mellom disse to formålene. Rapporten forelå i slutten av april, og Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet vil følge opp dette arbeidet med sikte på å sende en ny forskrift om planlegging og godkjenning av landbruksveier på høring høsten 2010.

Bevilgningene til skogbrukstiltak og bioenergi over LUF i 2009 utgjorde 193 mill. kroner. Gjennom ordningen for tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket ble det i 2009 gitt tilskudd til skogkultur, førstegangstynning, miljøtiltak i skog, veibygging, drift med taubane og med hest.

Utviklingstiltak for geit – Friskere geiter

Etter gjennomført del II (2005–2010) vil i overkant av 320 geitebesetninger være sanert for sjukdommene CAE, paratuberkulose og byllesjuke ved utgangen av 2010. Mer enn 50 pst. av den totale norske geitepopulasjonen vil dermed være sanert. Prosjektet vurderes å ha en avgjørende betydning for fremtidig geitmelkproduksjon i Norge.

1.3.10 Likestilling og rekruttering

Landbruks- og matdepartementet har i Strategi for likestilling i landbrukssektoren fra 2007 satt mål om 40 pst. kvinnelig representasjon når det gjelder eierandel, næringsutøving og deltagelse i styrende organ i landbrukssektoren. Handlingsplan for meir entreprenørskap blant kvinner fra 2008 er en felles satsing fra sju departement, herunder Landbruks- og matdepartementet.

Det har vært en positiv utvikling i andelen etablerertilskudd og BU-midler til kvinner de siste årene. I 2009 var kvinneandelen på 42 pst. for BU-midlene og 76 pst. for etablererstipendene. Gjennom trendundersøkelser er det fremkommet en forholdsvis høy kvinneandel i næringer som Inn på tunet, gårdsturisme/grønt reiseliv og økologisk drift.

1.3.11 Miljø

I proposisjonen beskrives miljøstatus i jordbruket, med hovedvekt på resultater av jordbruksavtalens virkemidler. Det er vanskelig å måle effekter av tiltak i naturen. Dette skyldes at det er mange ulike faktorer som spiller inn. Flere av resultatene er derfor presentert i form av aktivitetstall, mer enn kvantifisert miljøeffekt.

Arealutvikling og dyretall

Kun om lag 3 pst. av Norges areal er dyrket. Totalt jordbruksareal i drift har gått ned med ca. 2 pst. de siste 10 årene.

En viktig parameter for miljøutviklingen, både i forhold til kulturlandskap og for avrenning av næringssalter, er utviklingen i areal og i intensiteten i bruken av arealene. Utviklingen for grovfôrarealene har i hovedsak sammenheng med utviklingen i grovfôrspisende dyr (drøvtyggere), men er også knyttet til produsert mengde melk og kjøtt. Tallene viser at det har skjedd en ekstensivering gjennom mer innmarksbeite per dyr på landsbasis, men også gjennom mer fulldyrka eng per dyr i Østlandsfylkene.

Næringssaltavrenning og vannforurensing

Reduksjon av vannforurensning er en viktig del av miljøarbeidet i jordbruket. Aktiviteten har de siste årene vært rettet mot å følge opp EUs direktiv for vann, som har som mål at ferskvann, grunnvann og kystnært sjøvann skal ha god økologisk tilstand i første programfase. Forvaltningsplaner for i alt 29 pilotområder blir vedtatt i løpet av 2010. Forvaltningsplanene skal følges opp gjennom tiltaksplaner. Både forvaltningsplanarbeidet og resultatene fra Jord- og vannovervåkningsprogrammet (JOVA) viser at det er behov for ytterligere tiltak for å redusere næringssaltavrenningen fra jordbruket.

Klima og jordbruk

I 2009 la regjeringen fram en egen melding til Stortinget om landbruk og klima (St. meld. nr 39 (2008–2009) Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen). Meldingen ble behandlet i Stortinget høsten 2009 (se også Innst. 100 S (2009–2010).

Meldingen synliggjør tiltak innenfor jordbruket som kan redusere klimagassutslippene fra sektoren med 1,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter. De viktigste tiltakene er produksjon av biogass (reduserte metanutslipp og substitusjon av olje med biogass), økt effektivitet i melkeproduksjonen, bruk av halm til bioenergi, økt effektivitet i saueholdet og mer effektiv bruk av nitrogen (redusert lystgassutslipp).

I dag er det noen få gårdsbaserte biogassanlegg i Norge som er i drift. Dette tilsvarer bruk av 1 pst. av gjødsla. Målet i meldingen er at 30 pst. av husdyrgjødsla skal gjennom en behandling i biogassanlegg. Optimal utnyttelse av husdyrgjødsel bidrar til å redusere klimagassutslippene, reduserer behovet for handelsgjødsel og bedrer vannmiljøet. Pilotordningen for miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel startet i 2008 i utvalgte områder.

Nasjonalt utviklingsprogram for klimatiltak i jordbruket har som mål å øke kompetansen om faktiske utslipp av klimagasser i jordbruket og jordbrukspolitikkens innvirkning på utslippene. Videre skal det legges til rette for gjennomføring og synliggjøring av effektive tiltak for reduksjon av klimagassutslippene. Programmet fungerer som et viktig bindeledd mellom forskning, forvaltning og aktiv jordbruksdrift.

Et forslag til endringer i nydyrkingsforskriften ble sendt på høring i februar 2010 med høringsfrist 30. april. Forslaget innebærer blant annet at klimahensyn tas inn som en del av målsettingen i forskriften på linje med biologisk mangfold, kulturminner og næringshensyn. Videre foreslås det at nydyrking av myr større enn 2 dekar med et torvlag på minst 30 cm, blir forbudt.

Resultater av miljøprogrammene

De regionale miljøprogrammene (RMP) er en sentral del av de miljørelaterte tiltakene og virkemidlene over jordbruksavtalen. Å bevare kulturlandskapet er et viktig mål innenfor regionale miljøprogram med en rekke forskjellige ordninger. I tillegg er det flere tiltak for å redusere forurensing. I 2009 var utbetalingene fra RMP på i overkant av 400 mill. kroner. Under hovedområdet «Kulturlandskap» gis det tilskudd til ulike tiltak som bl.a. seterdrift og drift i brattlendt terreng.

Spesielle tiltak i jordbrukets kulturlandskap (SMIL) skal bidra til å ivareta natur- og kulturminneverdiene i jordbrukets kulturlandskap og til å redusere forurensningen fra jordbruket, utover det som kan forventes gjennom vanlig jordbruksdrift. Ordningen forvaltes av kommunene og var for 2009 på 125 mill. kroner. På nasjonalt nivå går ca. 75 pst. deler av midlene fra SMIL-ordningen til tiltak for å fremme kulturlandskapet, og nær 20 pst. til tiltak for å redusere forurensing.

1.3.12 Økologisk produksjon og forbruk

Regjeringen har som mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020.

Samlet for alle produktgrupper utgjorde omsetningen av økologiske produkter i 2009 1,2 pst. av total omsetning innen sammenlignbare varegrupper. De største andelene er på økologisk barnemat (12,9 pst.) og egg (4,8 pst.).

Fram til 2008 var det en kraftig økning i omsetningen av økologisk mat i dagligvare- og faghandel, men med finanskrisen flatet veksten ut. For 2009 økte omsetningen av økologisk mat i dagligvare i verdi med 11 pst. Samtidig falt omsetningen i volum med 5 pst. Økte priser på økologiske produkter, redusert tilgjengelighet, kombinert med sterk konkurranse på pris, er faktorer som kan forklare nedgangen i salget av økologisk mat målt i volum.

Prisstudier foretatt av SLF tyder på at prisdifferansen i butikk mellom økologiske og konvensjonelle produkter kan være betydelig, og prisforskjellene til dels langt større enn det som kan forklares med merpris til produsent.

De økologiske arealene i 2009 var på ca. 440 000 dekar, og utgjorde ca. 4,3 pst. av det totale jordbruksarealet (medregnet karensareal er andelen 5,6 pst.). Eng-, beite- og fôrarealer utgjør hoveddelen av de økologiske jordbruksarealene. Det er store regionale variasjoner i andelen av jordbruksarealer som er i økologisk drift.

Det er også store regionale variasjoner i de økologiske husdyrproduksjonene.

Produksjonen av økologisk korn til fôr og matmel er begrenset og utgjør ca. 0,9 pst. av total kornproduksjon. Dette fører til fortsatt høye importandeler. Importen i 2009 var anslagsvis på ca. 70 pst. Følgelig vil prisen på økologisk matkorn og kraftfôr styres av prisen på importerte råvarer. En utfordring for videre utvikling av den økologiske landbrukssektoren er derfor å styrke kornproduksjonen gjennom økt egenproduksjon på gården og for salg til det nasjonale korn- og fôrmarkedet.

Avtalepartene har i de siste jordbruksoppgjørene stimulert til økt økologisk kornproduksjon gjennom et relativt høyt tilskuddnivå. I 2009 ble ordningen med økologiske foregangsfylker startet opp. På bakgrunn av dokumenterte resultater er noen fylker utpekt som foregangsfylker med et særskilt ansvar innenfor ett utviklingsområde innen økologisk produksjon og forbruk.

1.3.13 Foredling og omsetning

Foredling og omsetning av jordbruksvarer ligger i hovedsak utenfor jordbruksavtalens virkeområde. Handelspolitiske forhold, markedsordninger, annet regelverk og prisutvikling på råvarer har likevel stor betydning både for næringsmiddelindustri og omsetning.

Betydelige deler av næringsmiddelindustrien foredler norskproduserte råvarer, samtidig som den i økende grad er eksponert for internasjonal konkurranse. Hjemmemarkedsandelen (inkl. bearbeidet fisk og fiskevarer) er for 2009 anslått til 84 pst., mens den i 1995 utgjorde 89 pst. (NILF, Mat og industri 2009). Landbrukspolitikken, og utformingen av virkemidlene i jordbruksavtalen, må på denne bakgrunn ha alle ledd i kjeden fra jord til bord som perspektiv.

Det siste året har den generelle prisveksten vært sterkere i Norge enn i EU, og mens matprisene er redusert i EU har de økt i Norge.

1.3.14 Prisutviklingen på matvarer

Matprisene i Norge var lenge mindre påvirket av prisøkningene internasjonalt enn i våre naboland. Siden starten på den internasjonale råvarekrisen har prisveksten vært om lag lik i Norge og Danmark, mens prisene har økt om lag 4 prosentpoeng mer i Sverige, målt i nasjonal valuta.

Husholdningenes andel til utgifter til mat og alkoholfrie drikkevarer har vært fallende over lang tid. For 2007–2008 har mat og alkoholfrie drikkevarer en vekt på 11,2 pst. i konsumprisindeksen. Matvarer alene har en vekt på 10,1 pst. Det er likevel et relativt høyt prisnivå for matvarer i Norge, sammenlignet med våre naboland. Iflg. Eurostats prisnivåindekser for matvarer for 2008 var gjennomsnittsprisene i Sverige 24 pst. lavere, i Danmark 7 pst. lavere og i Finland 20 pst. lavere enn i Norge.

SSBs grensehandelsundersøkelse viser at nordmenn handlet for vel 10 mrd. kroner i forbindelse med dagsturer til utlandet i 2009.

Industri og konkurranseforhold

Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom primærproduksjonen og næringsmiddelindustrien. Primærproduksjonen er avhengig av en konkurransedyktig næringsmiddelindustri som kundebase og næringsmiddelindustrien er avhengig av råvarer som er konkurransedyktige både med hensyn til pris og kvalitet.

Produksjonen av landbruksvarer i norsk jordbruk og næringsmiddelindustri har aldri vært så høy som nå. Produksjonsøkningen har de siste årene vært spesielt stor innen fjørfe og svin. Over tid har flere sentrale produksjoner opplevd en etterspørselsøkning. For noen sektorer har denne i betydelig grad blitt dekket gjennom økende import. I 2009 ble det for første gang siden 2004 registrert en nedgang i importert kvantum av landbruksvarer.

Spesielt utsatt for økt importkonkurranse er bearbeidede landbruksprodukter som omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK). Verdien av RÅK-importen har økt jevnt de siste årene fra 2,6 mrd. kroner i 1995 til 7 mrd. kroner i 2008. Fra 2008 til 2009 økte importen med 5 pst. til i underkant av 7,4 mrd. kroner.

For norsk næringsmiddelindustri er det en utfordring å beholde/øke sin markedsandel innenfor det voksende markedet for bearbeidede landbruksvarer. Dette er også viktig for underleverandørene til RÅK-industrien, både primærprodusenter og foredlingsindustri. Rundt 78 pst. av matkornet, 21 pst. av bær- og fruktproduksjonen og 15 pst. av melkeproduksjonen går til RÅK-varer.

De ustabile råvareprisene internasjonalt og finanskrisen utfordrer norsk næringsmiddelindustri. Parametrene som næringsmiddelindustrien har å forholde seg til er mer usikre enn på lenge. Fremtidig utvikling avhenger av både nasjonale rammebetingelser som industrien opererer under, internasjonal konkurranse og industriens egen evne til effektivisering og omstilling. Store prisvariasjoner på landbruksvarer internasjonalt har ført til at det er behov for å følge konkurransesituasjonen tett, og å åpne for jevnlige justeringer av prisnedskrivningssatsene for råvarer innenfor RÅK-ordningen.

RÅK-vareimporten til Norge skjer i særlig grad fra våre nærmeste naboland. Utviklingen i råvareprisene i Norge sammenlignet med EU er således et sentralt element i konkurransevilkårene for industrien og for avsetning av norske jordbruksprodukter.

Matpolitikk

eSporing er et prioritert matpolitisk satsingsområde. Prosjektet ble etablert i 2006 i samarbeid med matbransjen for å få i stand et bedre system for sporing av mat (e-sporingsprosjektet). Målsettingen er å etablere en nasjonal, elektronisk infrastruktur for effektiv utveksling av informasjon i matkjeden. Prosjektet avsluttes sommeren 2011, og har nå gått inn i sin avslutningsfase

Kvalitetssystem i landbruket (KSL) er grunnleggende viktig for å sikre en trygg og etisk forsvarlig matproduksjon. Det arbeides for å få KSL-standarden akseptert som bransjestandard for primærproduksjonen i landbruket og som bondens kontrollsystem.

Den nye nasjonale merkeordningen Nyt Norge synliggjør mat med norske råvarer og skal bidra til å styrke norsk mat sin markedsposisjon i en skjerpet internasjonal konkurranse. Nyt Norge vil særlig bli benyttet på produkter som produseres i større volum.

Det er et stort potensial for å øke omsetningen av norske matspesialiteter, som mat med lokal identitet og økologiske produkter. Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon har siden oppstart i 2001 vært det viktigste økonomiske virkemiddelet for utvikling av småskala matproduksjon og nye markedskanaler for matspesialiteter.

Utredning av styrkeforhold i verdikjeden for mat

Landbruks- og matdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har nedsatt et bredt sammensatt offentlig utvalg med representanter fra forbrukerinteressene, konkurransepolitikk, varehandel, industri, sjømat og landbruk. Hovedmålet er å beskrive hvilke konsekvenser utviklingen innen matvarekjeden har hatt og vil kunne ha framover.

Utvalget skal kunne foreslå tiltak på basis av en kartlegging av flere sentrale utviklingstrekk innenfor verdikjeden for mat, herunder integrasjonen fra dagligvarekjedene. Det er behov for kunnskap om hvilke kort- og langsiktige konsekvenser dette har for forbrukerne, industrien, primærprodusentene og for måloppnåelse i offentlig politikk. Utvalget skal avgi rapport innen 1. november 2010.

1.3.15 Importvernet og internasjonale forhold

WTO

Uruguay-runden med multilaterale forhandlinger om regelverk knyttet til handel resulterte i opprettelsen av Verdens Handelsorganisasjon (World Trade Organisation WTO) 1. januar 1995. Samtidig ble det etablert egne avtaler om landbruk og om sanitære og plantesanitære forhold. Landbruksavtalen legger viktige rammebetingelser for den nasjonale landbrukspolitikken gjennom forpliktelser og rettigheter på tre områder: markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidier. Det pågår nye forhandlinger, gjennom den såkalte Doha-runden. Inntil en ny landbruksavtale er ferdigforhandlet, vil Norge være bundet av forpliktelsene i dagens landbruksavtale.

Landbruksforhandlingene er en del av den brede forhandlingsrunden som ble vedtatt på WTOs ministerkonferanse i Doha i 2001. 1. august 2004 ble det vedtatt et rammeverk som la føringer for de videre forhandlingene for landbruksvarer, industrivarer inkludert fisk, tjenester og forenkling av handelsprosedyrer.

For markedsadgang for landbruksvarer forutsetter rammeverket at de høyeste bundne tollsatsene skal reduseres mest gjennom en lagdelt formel. For definerte sensitive produkter kan det gis lavere tollreduksjoner, men samtidig skal det etableres importkvoter for slike produkter.

For internstøtte legger rammeverket opp til en reduksjon i summen av all handelsvridende støtte. For ikke-handelsvridende støtte som for eksempel miljøprogrammer, forskningsmidler og avløserordningen, legges det ikke opp til noen øvre begrensninger.

Rammeverket innebærer også enighet om å avskaffe alle former for eksportsubsidier på landbruksvarer. Dette inkluderer at det skal etableres disipliner for bruk av matvarehjelp, eksportkreditter og eksporterende statshandelsforetak. Rammeverket fra 2004 forutsetter også at spesiell og differensiert behandling av u-land skal være en integrert del av et nytt regelverk.

Ministerkonferansen i Hongkong i desember 2005 innebar et skritt videre i forhandlingene ved at en kom til enighet om en rekke elementer i en ny mulig WTO-avtale. Se nærmere om disse i kapittel 5.2 i proposisjonen.

Det ble i slutten av juli 2008 avholdt et ministermøte i Genève med sikte på å ferdigstille modaliteter for landbruk og industrivarer, inkludert fisk. Forhandlingene stoppet opp da det viste seg at avstanden mellom enkelte av aktørene på sentrale punkter var for stor. Forhandlingsprosessen i løpet av 2009 lyktes heller ikke i å oppnå betydelig fremgang på de uløste spørsmålene fra forhandlingstekstene fra 2008. Med fortsatt global usikkerhet omkring økonomien og et vanskelig politisk klima for handelsliberalisering hos enkelte nøkkelaktører, er det ikke sannsynlig med en sluttføring av runden i 2010.

MUL-import

Formålet er å fremme handel og utvikling, og bidra til at de fattigste landene blir bedre integrert i verdensøkonomien.

Toll- og kvotefri adgang til det norske markedet for alle produkter fra land som står på FNs offisielle MUL-liste, ble iverksatt fra 1. juli 2002 med hjemmel i Norges generelle tollpreferanseordning (GSP) for import fra utviklingsland. Denne ordningen ble fra 1. januar 2008 utvidet med 14 nye lavinntektsland, slik at det nå er 64 land som kan eksportere alle sine jordbruksprodukter til Norge helt uten toll.

En ny forskrift om sikkerhetsmekanisme ved import av landbruksvarer fra utviklingsland omfattet av GSP-ordningen, trådte i kraft 7. mars 2008.

Forholdet til EU/EUs landbrukspolitikk

Landbrukspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen, men utviklingen av EUs landbrukspolitikk har likevel betydning for norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Prisutviklingen på landbruksproduktene i EU påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften til i første rekke RÅK-industrien, som er konkurranseutsatt både på hjemmemarkedet og eksportmarkedet. Utformingen av EUs landbrukspolitikk har også betydning for graden av sammenfall i interesser mellom EU og Norge i multilaterale forhandlinger som i WTO.

Den siste omfattende reformen av EUs landbrukspolitikk ble gjennomført fra 2005 til 2006, hvor en hovedmodell var landbruksstøtte utbetalt på grunnlag av historisk produksjon. Som et alternativ til en historisk støttemodell, kan medlemsland velge en såkalt regional modell som innebærer at det blir gitt lik støtte per hektar i en hel region.

Ved den såkalte «helsesjekken», en minireform som ble vedtatt i januar 2009, går EU et nytt skritt i retning av mindre regulering. Markedsordningen for svin ble besluttet avviklet, og totalkvotene for melk skal økes med 1 pst. per år, til sammen med 5 pst., før kvoteordningen avvikles i 2015. Situasjonen i matmarkedet har videre ført til økt oppmerksomhet om styrkeforholdene i verdikjeden og handelens makt til å holde oppe forbrukerpriser selv om produsentpriser faller. EU har iverksatt omfattende arbeid med sikte på tiltak for en bedre fungerende matvarekjede.

Lisboatraktaten gjør at Europaparlamentet har lik medbestemmelse med medlemslandene i Rådet også innen landbrukspolitikk.

EU forbereder nå en videre gjennomgang av sin landbrukspolitikk fram mot 2013 da mandater og budsjettfullmakter utløper. De økonomiske rammene for landbrukspolitikken etter 2013 og fordelingen av midlene vil bli sentrale spørsmål. Det er betydelig uenighet mellom medlemslandene om retningen for den framtidige landbrukspolitikken.

Forhandlinger med EU

I henhold til EØS-avtalens artikkel 19 skal EU og Norge søke å fremme handelen med landbruksvarer innenfor rammen av partenes landbrukspolitikk og på en gjensidig fordelaktig måte. Etter å ha forhandlet siden 2006 ble Norge og EU 28. januar 2010 enige om en ny artikkel 19-avtale. Det gjenstår formell godkjenning av avtalen fra begge parter. Avtalen vil bli lagt fram for Stortinget med tanke på iverksettelse fra 1. januar 2011.

Norge har i avtalen i stor grad gitt konsesjoner for landbruksvarer der det allerede er import til ordinær toll eller der næringsmiddelindustrien allerede har et importbehov. Økningen av importen for disse varene som følge av avtalen, vil derfor være begrenset.

For ost økes den tollfrie importkvoten fra 4 500 tonn til 7 200 tonn. Dette tilsvarer nivået for osteimport fra EU de senere årene. For økningen på 2 700 tonn vil kvotene bli fordelt på auksjon. For kjøtt vil det bli etablert importkvoter fra EU for storfe (900 tonn), kylling (800 tonn) og gris (600 tonn). Dette er midlertidige kvoter som vil bli en del av en eventuell ny WTO-avtale.

Forhandlinger om frihandelsavtaler

Norge har gjennom det europeiske frihandelsforbundet, EFTA, iverksatt 16 frihandelsavtaler. EFTA ferdigforhandlet en ny avtale med Colombia høsten 2008 og Peru, Albania, Serbia og Gulf-statene i 2009. Det pågår forhandlinger om frihandelsavtaler mellom EFTA-landene og Thailand, Algerie, India, Ukraina og Hong Kong. Norge og Kina har også startet opp forhandlinger om en bilateral frihandelsavtale. Forhandlingene omfatter bl.a. handel med landbruksvarer, både råvarer og bearbeidede varer.

Frihandelsavtalene vil bli forelagt Stortinget før iverksettelse.

1.3.16 Hovedtrekk i avtalen

I de siste års jordbruksavtaler har det vært gjennomført en snuoperasjon i jordbrukspolitikken. Det har vært lagt til rette for et inntektsløft for jordbruksbedriftene. Avtalene har prioritert det grasbaserte husdyrholdet, beiting med husdyr, og distrikts- og strukturprofilen i budsjettstøtten til næringen er styrket. Miljøtiltakene er ytterligere målrettet og det er startet et arbeid med å følge opp klimautfordringen i sektoren.

Prisene har samtidig økt relativt mye, bl.a. etter den internasjonale matkrisen, spesielt i form av meget stor prisøkning på gjødsel og fôrråvarer. Matsektorens konkurransekraft danner ellers en viktig premiss for utformingen av jordbruksavtalene, både på kort og lengre sikt.

Ifølge regjeringens politiske plattform er det å produsere trygg og ren mat for egen befolkning landbrukets viktigste rolle. Samtidig er målet å opprettholde et levende og mangfoldig landbruk over hele landet. Produksjonen av fellesgoder for samfunnet er en vesentlig begrunnelse for overføringene og utformingen av dem.

Mange i jordbruket står overfor viktige investeringsbeslutninger 30 år etter de store investeringene som ble gjennomført etter opptrappingen på 70-tallet og for å følge opp offentlige pålegg gitt av dyrevelferdshensyn. Teknologiutviklingen har over tid redusert behovet for arbeidskraft. Mange steder med vanskelige driftsforhold i jordbruket har også arbeidskraften høy alternativ verdi. Når konkurransen i matsektoren samtidig øker og forbrukernes etterspørsel endres, øker utfordringene med å opprettholde produksjonen og drift av de minst produktive/mest tungdrevne arealene.

Avtalepartene har det siste året gjennomført to utredninger med relevans til disse spørsmålene, om innfraktordningen for kjøtt og om utmåling av arealtilskudd. Gjennom avtalen målrettes virkemidlene ytterligere i forhold til målet om et aktivt landbruk over hele landet, gitt de eksterne rammebetingelsene og de avveiningene som følger av dem.

Jordbruksoppgjøret skiller seg fra lønnsoppgjør ved at det i jordbruksoppgjøret forhandles om, og bare kan forhandles om, inntektsmuligheter for de næringsdrivende. Resultatet i det enkelte foretak er resultat av en rekke disposisjoner som foretas i foretaket. St.meld. nr. 19 (1999–2000) peker på at totalkalkylen ikke er egnet til å måle inntektsnivå, men inntektsutvikling, og det er det formelle grunnlaget avtalepartene har for å vurdere inntekt i forhandlingssammenheng.

Et jordbruksoppgjør kan ikke bedømmes ut fra rammens størrelse isolert. Den underliggende kostnads- og produksjonsutviklingen har også vesentlig betydning for hvilken inntektsutvikling rammen kan legge til rette for. Fra i fjor til i år utgjør renteutviklingen en vesentlig forskjell. Samtidig ble storfe tatt ut av målprissystemet i 2009, og også derfor er innholdet i rammen annerledes enn tidligere.

Det påhviler partene et ansvar for å gjøre virkemidlene enkle og effektive og at de virker i tråd med formålet. Strukturdifferensieringens hensikt er å legge til rette for en variert bedriftsstruktur, gjennom å kompensere for faktiske skalaulemper og bidra til tilfredsstillende inntektsmuligheter ved ulikt produksjonsomfang. Transaksjonskostnadene knyttet til virkemidlene må også holdes så lave som mulig.

Avtalen er basert på premissene i regjeringens politiske plattform, St.meld. nr. 19 (1999–2000) Om norsk landbruk og matproduksjon og Stortingets behandling av denne, jf. Innst. S. nr. 167 (1999–2000), og Stortingets behandling av inneværende jordbruksavtale, Innst. S. nr. 375 (2008–2009).

Både regjeringens politiske plattform og et bredt flertall i næringskomitéen legger vekt på betydningen av en variert bedriftsstruktur og at jordbruket skal opprettholdes over hele landet. Dette har regjeringen, og avtalepartene, fulgt opp de siste årene. Avtalen innebærer ytterligere målretting av virkemiddelbruken for å styrke det grasbaserte husdyrholdet og for å opprettholde produksjon over hele landet.

Grunnlagsmaterialet

Utviklingen i viktige indikatorer fra Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) er gjengitt i kapittel 3 i proposisjonen.

Årets normaliserte totalregnskap viser for perioden 2000 til 2010 gjennomsnittlig inntektsøkning per årsverk på 4,1 pst. per år. Lønnsøkningen for andre grupper har for denne perioden vært 4,5 pst. (med anslag om 3 1/4 pst. i 2010). For perioden 2006 til 2010 ble det i fjor lagt til grunn en prognose for inntektsveksten i jordbruket på vel 46 pst., eller 72 700 kroner per årsverk. Årets materiale viser en vekst på 52 1/2 pst., eller 81 500 kroner per årsverk, altså klart høyere enn lagt til grunn i fjor. For perioden 2008 til 2010 skulle fjorårets jordbruksavtale legge til rette for en inntektsvekst på vel 28 pst., eller 50 700 kroner per årsverk, Årets normaliserte totalregnskap viser en gjennomsnittlig inntektsøkning på 51 100 kroner per årsverk for denne perioden.

Nedgang i rentenivået gjør at totale kostnader er beregnet å ligge på samme nivå i 2010 som i 2008. Arbeidsforbruket i jordbruket anslås redusert med 2,6 pst. i 2010. Etter flere år med sterk investeringsvekst, regner Budsjettnemnda med en volumreduksjon på 25 pst. fra 2008 til 2010. De siste 10 årene har sektoren hatt en årlig vekst i brutto arbeidsproduktivitet på 4,8 pst. og en økning i multifaktorproduktivitet på 2,0 pst. per år.

Referansebrukene bygger på regnskapstall fra 2008 i NILFs Driftsgranskinger som regnes fram til 2010. For perioden 2008 til 2010 viser referansebrukene svakere inntektsutvikling enn normaliserte regnskaper.

Avtalepartene er enige om å inkludere verdien av det særskilte jordbruksfradraget ved ligningen ved vurdering av inntektsutviklingen i jordbruket.

1.3.17 Rammen

Jordbrukets brutto inntekter består av egeninntjening fra markedet og overføringer fra staten. Oppbyggingen av rammen er basert på anslag for utviklingen i jordbrukets produksjon, kostnadene, samt arbeidsforbruk og anslag på lønnsvekst for andre grupper. For de makroøkonomiske størrelsene er avtalen basert på SSBs prognoser i Økonomisk utsyn nr. 1/2010.

Avtalepartene har lagt følgende prognoser til grunn for rammen på poster som ikke er avtaleregulert:

• For produksjonsvolum og volumet av driftskostnader er det for 2011 lagt til grunn samme prosentvise endring som gjennomsnittet av 5 foregående år.

• Generell prisvekst på 1,3 pst. for inntektsposter som ikke er avtaleregulert, som utgjør om lag 0,4 pst. i gjennomsnitt, regnet på hele produksjonsvolumet.

• To pst. prisøkning på jordbrukets driftsmidler, med grunnlag i at historiske data viser at prisveksten på jordbrukets driftsmidler har steget mer enn generell prisvekst.

• Kapitalslit og leasing er beregnet av BFJs sekretariat med grunnlag i samme investeringsnivå i 2011 som i 2010, generell prisvekst på 1,3 pst., og 0,5 pst. økning i bankenes utlånsrente.

• Normalisert rentekostnad er beregnet med samme forutsetninger og økning i lånemassen på 1 mrd. kroner.

• 2,5 pst. reduksjon i arbeidsforbruk, som prognosert av BFJ.

• 3 1/4 pst. lønnsøkning for andre grupper fra 2009 til 2010 og 3,4 pst. fra 2010 til 2011.

Årets materiale viser en inntektsvekst for perioden 2006 til 2010 som er 6 ½ prosentpoeng større en det som ble lagt til grunn for avtalen i fjor. Det ble i fjorårets avtale gitt ett tillegg på 570 mill. kroner med grunnlag i svak utvikling fra 2007 til 2008. Årets totalregnskap, særlig regnskapstallene for 2008, viser en vesentlig gunstigere utvikling for de siste årene enn det som ble lagt til grunn i fjor.

På dette grunnlag har avtalen en ramme på 950 mill. kroner.

Tabell 1 Oppbygging av økonomisk ramme

Finansieringen av rammen går fram av tabell 2. Målprisene økes fra 1. juli 2010 med en årsvirkning på 420 mill. kroner. Fra 2009 er det 60 mill. kroner i overførte midler, som ikke ligger inne i grunnlagsmaterialet fra BFJ. Disse midlene disponeres som en del av rammen. Bevilgningen over kap. 1150 økes med 375 mill. kroner i 2011. Med forutsetningene i tabell 6.3, øker utnyttingen av jordbruksfradraget tilsvarende en inntektsverdi på om lag 95 mill. kroner.

Tabell 2 Finansiering av rammen

Samtidig som jordbruket har hatt en større inntektsvekst enn lagt til grunn i fjor, gir rammen grunnlag for en inntektsvekst på om lag 5 pst., om lag 11 500 kroner per årsverk i 2011, i forhold til 2010 før oppgjør, når verdien av jordbruksfradraget er inkludert.

Deler av rammen får inntektseffekt allerede i 2010. Inkludert verdien av jordbruksfradraget økes inntektsnivået i 2010 med vel 2 1/4 pst., eller om lag 4 500 kroner per årsverk, dersom økningene i målpriser realiseres fra 1. juli.

Udisponerte midler

I alt kan 116,7 mill. kroner omdisponeres i 2010. Partene er enige om at det omdisponeres 10 mill. kroner som økt bevilgning til Landbrukets skadefond, kapittel 1150 post 50.12. Videre er partene enige om at 7,1 mill. kroner disponeres til utvikling av elektronisk fagsystem for regionale miljøprogram, post 74.19 og at 1 mill. kroner overføres til post 77.15 for informasjonskampanje om GMO. De resterende udisponerte midlene tilsvarende 98,6 mill. kroner, tilføres LUF, kap. 1150 post 50.11.

1.3.18 Fordeling på priser og tiltak

Målprisene økes innenfor en samlet ramme på 420 mill. kroner. Det vises til brev fra Finansdepartementet datert 14. mai 2010 (gjengitt i kapittel 2 i proposisjonen), hvor det informeres om at regjeringen vil foreslå overgang til å anvende prosenttoll for meieriprodukter under tolltariffens kapittel 04.01. Partene er på det grunnlaget enige om en samlet økning av målprisen for melk med 13 øre per liter. Målprisene på korn holdes uendret, bortsett fra målprisen for havre, som reduseres med 3 øre/kg.

Bevilgningspostene over kap. 1150, Til gjennomføring av jordbruksavtalen, endres som vist i tabell 3. Satsendringer på de enkelte ordningene går fram av vedlegg 1 til proposisjonen. Tilpasning av virkemiddelbruken er nærmere omtalt i kapittel 7 i proposisjonen.

Tabell 3 Endringer i bevilgninger til gjennomføring av jordbruksavtalen

Partene har i fordelingen prioritert det grasbaserte husdyrholdet, melk- og storfekjøttproduksjonen. Tabell 6.7 i proposisjonen viser både det isolerte utslaget av pris- og tilskuddsendringer i avtalen og utslag inkludert forutsetninger om pris- og kostnadsendringer, og økt utnytting av jordbruksfradraget, tilsvarende forutsetningene for rammen.

1.3.19 Andre hovedpunkter

I fordelingen er det lagt vekt på å styrke økonomien i melk- og storfekjøttproduksjonen og det distrikts- og grasbaserte husdyrholdet.

• For å bidra til prisutjevning for produsentene uavhengig av geografi, er fraktordningen for slakt lagt om med sikte på økt målretting i tråd med flertallsforslaget fra en arbeidsgruppe som har gjennomgått ordningen.

• Satsene i driftstilskuddet til melkeproduksjon og spesialisert storfekjøttproduksjon økes tilsvarende vel 140 mill. kroner. Tilskuddet for melkeproduksjon differensieres i 3 soner.

• Satsene i beitetilskuddene økes tilsvarende 77 mill. kroner, hvorav om lag 46 mill. kroner til utmarksbeite.

• Satsene i tilskudd til husdyr økes tilsvarende vel 100 mill. kroner for de grasbaserte produksjonene, mens satsene for kraftfôrkrevende produksjoner foreslås redusert tilsvarende vel 20 mill. kroner.

• Satsene i arealtilskuddet til grovfôr økes med til sammen 55 mill. kroner ved at nedre satsintervall utvides fra de første 200 dekar til de første 250 dekar per foretak.

• Satser og maksimalbeløp i distrikts- og kvalitetstilskuddet til frukt, bær og grønnsaker økes med 10 pst. Bevilgningen økes med 6,3 mill. kroner.

Fordi inntektsgivende tiltak for det grasbaserte husdyrholdet prioriteres, innebærer avtalen mindre endringer innenfor Landbrukets utviklingsfond. Partene er enige om at Landbrukets utviklingsfond (LUF) tilføres 98,6 mill. kroner gjennom omdisponering av midler i 2010, og at bevilgningen til fondet økes med 31,9 mill. kroner i 2011

Avtalen innebærer bl.a. følgende endringer:

• Avsetningen til fylkesvise bygdeutviklingsmidler i 2011 økes med 26,5 mill. kroner.

• Bioenergi og skogbruk økes med 10 mill. kroner.

• Det avsettes en ramme på 62 mill. kroner til Utviklingsprogram for matspesialiteter fra norsk landbruk i 2011.

• Avsetningen til forskning økes med 4 mill. kroner.

• Spesielle miljøtiltak i jordbruket reduseres med 5 mill. kroner.

Partene er enige om en samlet økning til miljøtiltak på om lag 154 mill. kroner. Nasjonalt miljøprogram økes med om lag 150 mill. kroner. Regionale miljøprogram (RMP) videreføres innenfor avtalt ramme på 410 mill. kroner. Partene er enige om at det er behov for en viss harmonisering mellom fylker med ellers like miljøutfordringer. Partene er videre enige om å avsette 14 mill. kroner til nasjonalt pilotprosjekt for mer miljøvennlig håndtering av husdyrgjødsel for 2011, samt å øke avsetningen til organisert beitebruk med 5 mill. kroner til 11 mill. kroner for 2011. Økningen innrettes mot finansiering av kjøp av radiobjeller.

Partene er enige om en samlet økning på økologisk jordbruk på om lag 20 mill. kroner, som har bakgrunn i økt produksjon. For å sikre forutsigbarhet og stabilitet legger partene vekt på å videreføre ordningene på eksisterende nivå. Det avsettes videre 44 mill. kroner til utviklingstiltak innen økologisk landbruk i 2011.

For velferdsordningene innebærer avtalen følgende:

• Satsene for tilskudd til avløsning ved ferie og fritid økes med 5 pst. og maksimalbeløpet per foretak heves med 3 000 kroner til 64 000 kroner.

• Partene er enige om å gjennomgå juridiske og forvaltningsmessige sider med sikte på delt utbetaling av avløsertilskudd ferie og fritid.

• Maksimal dagsats for tilskudd til avløsning ved sykdom økes med 4 pst. til 1 250 kroner.

• Det åpnes for å kunne motta fleksibel alderspensjon uten avkorting i ytelsen fra tidligpensjonsordningen for jordbrukere.

1.4 Oversikt over postene på kap. 1150 og 4150

Det forhandles om budsjettmessige endringer for budsjettåret 2011. Videre kan partene for å tilpasse bevilgningene til det faktiske behov, foreta endringer og omdisponeringer innenfor gjeldende budsjett i 2010 (ledige midler). Partene kan også omdisponere tidligere bevilgede, men ikke disponerte midler (overførte midler), som engangsbevilgninger i inneværende budsjettår. Videre kan partene omdisponere tidligere bevilgede midler til reguleringsanlegg, som tilbakebetales fordi anleggene ikke lenger benyttes til formålet.

Regnskapet for 2009 viser at 60 mill. kroner kan overføres til 2010.

Partene har videre avtalt følgende prioriterte omdisponeringer av til sammen 116,7 mill. kroner i 2010:

• Post 50.12, Landbrukets skadefond, økes med 10 mill. kroner

• Post 74.19 økes med 7,1 mill. kroner for utvikling av elektronisk fagsystem for regionale miljøprogram

• Post 77.15 økes med 1 mill. kroner for finansiering av informasjonskampanje om GMO.

• Post 50.11, Landbrukets utviklingsfond, økes med 98,6 mill. kroner. For endringer i innvilgningsrammen på LUF, vises det til kapittel 7.2.

Utover dette tilpasses budsjettet i 2010 til det prognoserte bevilgningsbehov, overførte beløp fra 2009 og justerte bevilgninger i 2010 i samsvar med oversikten i tabell 8.3. i proposisjonen.