Vedlegg
Jeg viser til forslaget fra stortingsrepresentantene Flåtten, Røbekk Nørve, Bakke Jensen, Gundersen og Kambe om å ”[be] regjeringen legge frem en sak som drøfter alle sider av regelverket, herunder avskrivningens formål, avskrivningsgruppenes avgrensning, selve avskrivningssatsene og avskrivningsmodellene, bruken av avskrivning til å fremme miljøvennlig drift, samt å fremme konkrete forslag som kan styrke avskrivningsreglene som næringspolitisk virkemiddel.”
Bakgrunnen for gjeldende avskrivningsregler ble utredet og grundig vurdert av Aarbakkegruppen før skattereformen 1992 (NOU 1989: 14), hvor alle sider ved bedriftsbeskatningen ble vurdert. Dette resulterte i en stortingsbehandling konkluderte på helheten i bedriftsbeskatningen, herunder avskrivningsregelverket. Senere har Finansdepartementet flere ganger vurdert både satser og innretning av saldogruppene. Blant annet er det i Ot.prp. nr. 1 (2001-2002) en større gjennomgang av avskrivningssatsene, herunder prinsipper for fastsettelse av avskrivningssatser. Jeg kan ikke se at det har skjedd vesentlige endringer etter disse utredningene som tilsier at det nå er nødvendig med en ny, større samlet gjennomgang av regelverket. Finansdepartementet vurderer uansett løpende den konkrete innretningen av saldogruppene og avskrivningssatsene basert på ev. ny dokumentasjon som måtte komme fram, jf. bl.a. utskillingen av tekniske installasjoner i bygg i egen saldogruppe fra 2009. De grunnleggende prinsippene ligger imidlertid fast.
Et grunnleggende resultat fra bl.a. Aarbakkegruppens utredning er at avskrivningssatsene i størst mulig grad skal gjenspeile driftsmidlenes faktiske økonomiske verdifall. Dette er en forutsetning for at skattesystemet skal virke nøytralt på investeringsbeslutningene og ikke favorisere investeringer i enkelte driftsmidler. Dette sikrer bl.a. en høyere verdiskapning samlet sett. Det er generell oppslutning om dette prinsippet, både i fagmiljøene og fra næringslivet. Representantene peker også selv på at avskrivningene må følge det faktiske verdifallet for å sikre en korrekt periodisering av investeringskostnadene. Avskrivningsreglene egner seg derfor mindre godt som et nærings- eller konjunkturpolitisk virkemiddel. En særskilt høy avskrivningssats på enkelte driftsmidler vil favorisere investeringer i disse driftsmidlene, og kan trekke kapital bort fra andre og mer samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer. Blant annet vil høye avskrivningssatser på for eksempel maskiner favorisere kapitalintensive næringer, på bekostning av mer kunnskapsintensive næringer. Slik favorisering kan derfor bidra til et effektivitetstap som svekker den samlede verdiskapningen i Norge.
Direkte beskatning, herunder avskrivninger, er også et lite treffsikkert virkemiddel innenfor miljøpolitikken. De mest effektive virkemidlene mot miljøskader, er de som kan rettes mot utslipp/miljøskader direkte, for eksempel i form av avgifter på miljøskadelige utslipp eller produkter. Ettersom de grundig utredede prinsippene for gjeldende avskrivningsreglene er såpass klare på dette området, ser jeg ingen grunn til å utrede og ev. foreslå konkrete endringer som gjør avskrivningsreglene om til et miljø- og næringspolitiske virkemiddel. Det viktigste for norsk næringsliv og Norge er en ansvarlig økonomisk politikk og stabile rammevilkår som fremmer investeringer hvor de kaster mest av seg, ikke der hvor skattereglene er gunstigst. Dette tilsier at alle investeringer bør behandles mest mulig likt.
I debatten om skattemessige avskrivningssatser har det ofte blitt framført at andre land har høyere avskrivningssatser, og at hensyn til ”konkurransenøytralitet” tilsier at avskrivningssatsene økes i Norge. Representantene henviser også til avskrivningssatser i andre land. Hensyn til konkurransenøytralitet kan stå i direkte motsetning til prinsippet om at avskrivningssatser skal gjenspeile driftsmidlenes faktiske økonomiske verdifall. At andre land har høyere avskrivningssatser er imidlertid ikke noe selvstendig argument for økte avskrivningssatser i Norge. At noen land velger å ha et smalt skattegrunnlag og større effektivitetstap i beskatningen enn nødvendig, tilsier ikke at Norge bør gjøre de samme valgene. Et ønske om i størst mulig utstrekning å skape nøytrale skattemessige rammevilkår som samme næring i andre land er dessuten komplisert fordi det avhenger av en rekke skattemessige forhold, som skattesats, nivået på ulike fradrag (herunder avskrivningssatsene), fradragsrett, verdifastsettelse, regler for fremføring av underskudd, omgåelsesmuligheter mv. Dette tilsier at en isolert sammenligning av avskrivningssatser mellom land ikke gir et riktig bilde av de skattemessige betingelsene for investeringer.
Kostnader knyttet til egenutviklet forretningsverdi (goodwill) blir i hovedsak i fradragsført direkte, mens ervervet forretningsverdi skal aktiveres og kan avskrives med 20 prosent årlig. I den grad kostnader bidrar til økt egenutviklet forretningsverdi kan det argumenteres med at dette er investeringer som bør aktiveres og avskrives. Siden det er vanskelig å forutse om og i hvilken grad kostnader resulterer i økt forretningsverdi, er direkte utgiftsføring av slike kostnader likevel den praktiske løsningen. Jeg vil fraråde at egenutviklet forretningsverdi som ikke har grunnlag i kostnader, skal aktiveres og avskrives. Å gi fradrag som ikke har grunnlag i kostnader, vil bryte med grunnleggende skatteprinsipper. Et slikt forslag vil dessuten måtte ha sin motvekt i at verdiene betraktes som opparbeidede gevinster som skal beskattes.
I dom av 23. april 2008 kom Borgarting lagmannsrett til at ulike anlegg knyttet til Hydro Aluminium AS’ fabrikk på Sunndalsøra skulle avskrives i saldogruppe h som anlegg. Dette omfattet renseanlegg, sjøvannsanlegg, pumpeanlegg, trykkluftanlegg, brannvarslings- og slukningsanlegg, samt røropplegg som forbandt ulike anleggsdeler. Lagmannsretten sier i sin begrunnelse at det gjennom saldogrupperingen er lagt opp til et system hvor enkeltheter brytes ned til objekter som etter sin levetid naturlig plasseres i en gruppe med en avskrivningssats som samsvarer med levetiden. Dette medfører et behov for å redusere enheters størrelse slik at saldoplasseringen mest mulig reflekterer objektets levetid. Ved plassering av de ulike komponentene i saldogrupper la lagmannsretten vekt på driftsmiddelenes levetid og objektets fysiske beskaffenhet, og om det kan karakteriseres som løsøre (med referanse til maskingruppen) eller fast eiendom (med referanse til anleggsbetegnelsen). Driftsmiddelets funksjon ville også kunne ha betydning, men vurderingen måtte være konkret. Lagmannsretten pekte på at anleggene har en størrelse, funksjon og selvstendighet som gjør at de kan betraktes som enkeltstående. Antatt levetid for driftsmidlene var ca. 20 år. Borgarting lagmannsretts dom ble ikke sluppet inn til behandling i Høyesterett.
Jeg er enig i den vurdering som ble gjort av lagmannsretten i denne saken. De momenter som ble vektlagt ved plasseringen i saldogruppe h, herunder driftsmidlenes antatte levetid og fysiske beskaffenhet, er i samsvar med skattelovens forarbeider. For Borgarting lagmannsrett ble det påberopt av skattyter at plasseringen av disse anleggene i saldogruppe h var i strid med ligningspraksis, men lagmannsretten uttalte at ligningspraksis ikke er av en slik karakter at den binder rettsanvendelsen. Det standpunkt som skattemyndighetene har tatt til avskrivningsspørsmålet ligger dermed trygt innenfor gjeldende rett, og skulle ikke vært gjenstand for politisk behandling. Jeg har ikke grunnlag for å uttale meg om andre lignende saker som verserer for skattemyndighetene eller domstolene. Konsekvent behandling tilsier imidlertid at andre tilsvarende saker om avskrivning av produksjonsinnretninger løses etter de retningslinjer som er trukket opp i Borgarting lagmannsretts dom. Jeg antar at usikkerhet om rettstilstanden på dette området er redusert etter dommen.