Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson, Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, fra Senterpartiet, Geir Pollestad, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til Prop. 104 L (2009–2010) om endringer i arbeidsmiljøloven (midlertidig ansettelse mv.).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at arbeidsmiljølovens restriktive bestemmelser om midlertidige ansettelser er med på å gi det norske arbeidslivet en særskilt kvalitet, både for arbeidsgiver og arbeidstaker. Hovedregelen om fast ansettelse gir bedrifter og virksomheter stabilitet gjennom en sterkere lojalitet fra arbeidstaker til arbeidsgiver. For arbeidstaker gir fast ansettelse trygghet for inntekt, mulighet til å anskaffe seg lån til bolig og forutsigbarhet til å kunne planlegge for seg og sin familie. Flertallet vil ikke akseptere at sårbare grupper på arbeidsmarkedet skal ha dårligere beskyttelse enn andre arbeidstakere. Det er derfor nødvendig med en presisering av regelverket.

Flertallet deler regjeringens ambisjon om å sikre at flest mulig får en fast ansettelse etter dagens bestemmelser i arbeidsmiljøloven. Det er ikke kunnskap nok om, eller nødvendig respekt for gjeldende regler alle steder i arbeidslivet. For å skape en sterkere bevissthet blant både arbeidsgiver og arbeidstaker er innføringen av årlig drøftelsesplikt for arbeidsgiver et godt virkemiddel.

Flertallet vil peke på behov for å styrke arbeidstilsynets kompetanse for å påse at arbeidsgiver følger opp sine forpliktelser etter aktuelle lovbestemmelser. Dette er særlig viktig i de delene av arbeidslivet hvor det er lav organisasjonsgrad blant de ansatte, og således et misforhold i styrke mellom partene.

Flertallet mener at høyesterettsdommen av 7. mai 2009 hvor det blir gitt fradrag ved sykdom ved den såkalte 4-årsregelen viser nødvendigheten av en presisering av dagens regelverk. Arbeidstakers sykdom skal ikke føre til forskjellsbehandling. Regjeringen er opptatt av å skape et mer inkluderende arbeidsliv. En slik presisering av 4-årsregelen er et viktig signal for arbeidslivet om hvordan det skal være rom for mennesker som i perioder kan rammes av dårlig helse.

Flertallet er opptatt av at omfanget av midlertidige ansettelser ikke skal være større enn rimelig og nødvendig. Generelt vil omfanget av midlertidige ansettelser, både i privat og offentlig sektor, påvirkes blant annet av produksjonens og arbeidsoppgavenes karakter, arbeidsgivernes holdninger til fast ansettelse, lovverket og praktiseringen av dette. Flertallet ber regjeringen følge omfanget av midlertidige ansettelser nøye, og ta egnede initiativ dersom dette anses påkrevd. Flertallet vil understreke at det ikke minst er opptatt av offentlig sektor i denne sammenheng.

Flertallet slutter seg til regjeringens foreslåtte endringer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at bruken av midlertidige ansettelser skal begrenses til relevante og nødvendige tilfeller der både virksomheten og den ansatte ser seg tjent med dette.

Disse medlemmer viser til forslagene i Prop. 104 L (2009–2010) der regjeringen blant annet legger vekt på å innføre en ordning med plikt for arbeidsgiver til å drøfte virksomhetens bruk av midlertidige ansettelser med de tillitsvalgte minste en gang pr. år. Regjeringen ønsker med dette forslaget å øke bevisstheten om virksomhetens bruk av midlertidig arbeidskraft. Disse medlemmer vil peke på at virksomheter med tariffavtaler allerede har bestemmelser etter Hovedavtalen i forhold til midlertidige ansettelser som vil dekke dette behovet. Disse medlemmer er redd for at et pålegg om drøftinger en gang i året vil gi mindre fleksibilitet og kanskje hindre en naturlig diskusjon om slike spørsmål utenom de årlige drøftelser. Disse medlemmer ser også at et pålegg om ytterligere byråkratiske tiltak vil øke mange bedrifters arbeidsbyrde og gjøre det vanskeligere å klare seg i et ellers tungt marked. Det er etter disse medlemmers mening uheldig, særlig i dagens marked med pågående finanskrise og vanskelige forhold for mange små bedrifter, å øke byrdene og gjøre det vanskeligere for virksomhetene å skaffe seg relevant arbeidskraft.

Ifølge ECON-rapport nr. 2009-112, Effekter av lovregulering av stillingsvern og arbeidstid, som er utarbeidet for Arbeidsdepartementet, er ECONs oppsummering at sterkere stillingsvern gir mindre gjennomstrømming i arbeidsmarkedet, svakere produktivitetsvekst og lavere sysselsetting blant utsatte grupper, men trolig gir mindre effekt på samlet sysselsetting.

Disse medlemmer er særlig opptatt av at grupper som har vanskelig for å komme inn på arbeidsmarkedet skal få bedre muligheter til å prøve seg i arbeidslivet og skaffe seg påkrevet erfaring. Ved å vanskeliggjøre bruken av midlertidig arbeidskraft er disse medlemmer redd for at for eksempel personer med funksjonsnedsettelse, med innvandrerbakgrunn og helseproblemer vil få sine muligheter til å prøve seg i arbeidslivet sterkt redusert. Det finnes mange eksempler på at personer som har hatt vanskelig for å komme i jobb har fått muligheter gjennom midlertidig ansettelse der de har kunnet praktisere sine kunnskaper og evner, prøve seg i et sosialt fellesskap og vise både seg selv og arbeidsgiveren positiv og relevant innsats.

Disse medlemmer merker seg at fra departementet er det kommet forslag om at Arbeidstilsynet skal få myndighet til å føre tilsyn med at det gjennomføres drøftinger mellom arbeidsgiver og de tillitsvalgte om bruken av midlertidig ansettelser. Arbeidstilsynet skal få anledning til å bruke de virkemidler som er tilgjengelige for å sikre at drøftelser blir gjennomført. Departementet mener det må settes makt bak kravet om å gjennomføre drøftelser dersom det skal virke.

Disse medlemmer ser det som unødvendig å innføre ekstra byråkrati og tilleggsoppgaver for et tilsyn som har mange viktige oppgaver som krever mye allerede. Samtidig blir det vanskelig skjønnsmessig å ta hensyn til når, hvorledes og med hvem det skal drøftes. Det vil være rom for ulike oppfatninger om hvorvidt drøftelsesplikten er oppfylt og pålegg fra Arbeidstilsynet synes som et lite hensiktsmessig virkemiddel.

Disse medlemmer oppfatter det tredje forslaget dit hen at alt fravær ved beregning av ansettelsestid etter fireårsregelen i arbeidsmiljøloven § 14-9 nytt ledd som at det ikke skal gjøres fradag av noe fravær. Disse medlemmer viser til at personer som går inn i et midlertidig arbeidsforhold ofte gjør dette fordi det passer inn i deres livssituasjon, for eksempel at de planlegger familieforøkelse eller ved at militærtjeneste er nær forestående. Fleksibilitet er nettopp en av hovedgrunnene samt det å prøve seg innen et yrke hvor man ikke er sikker på om en vil være i over tid. Disse medlemmer mener det kan virke urimelig at arbeidsgiver vil, i slike tilfeller, kunne bli pålagt betydelig ansvar for en arbeidstaker som skulle dekke et midlertidig behov, men som mot slutten av oppdraget går ut i permisjon og bidrar til at oppdraget blir lenger enn de 4 år som gir rett til fast ansettelse.

Disse medlemmer er av den oppfatning at korte sykefravær i løpet av oppdragets varighet ikke skal trekkes fra ved beregning av ansettelsesperioden.

Disse medlemmer vil påpeke at det i lovverket gjøres et skille mellom fast ansettelse og midlertidig ansettelse, gjennom at sistnevnte er tidsbestemt. Regjeringens forslag om at fravær ikke skal føre til fradrag i ansettelsestid bidrar til å utviske dette skillet, ved at tidsløpet forkortes. Det sentrale hensynet bak fireårsregelen om at det viser at det er konstant behov for arbeidskraften dersom arbeidstaker har vært i arbeid i fire år i virksomheten, slår ikke til dersom arbeidstaker har hatt ett eller flere langvarige fravær.

Disse medlemmer ønsker en generell forenkling av regelverket for midlertidige ansettelser. Under regjeringen Bondevik II ble det, med tilslutning fra Fremskrittspartiet, vedtatt en oppmykning i reglene for midlertidige ansettelser, hvor det ble innført en generell adgang til å benytte dette (samt en likestilling av privat og offentlig sektor). Samtidig ble det lagt en streng varighetsbegrensning på hvor lenge en kunne være midlertidig ansatt før dette utløste rett til fast ansettelse, maksimalt 12 måneder etter den generelle bestemmelsen. Andre arbeidstakere som har vært midlertidig ansatt i mer enn fire år fikk også rett til fast ansettelse. Dette er etter disse medlemmers vurdering riktigere fremgangsmåte enn det som foreslås av regjeringen, da dette både gir et mer reelt vern for midlertidig ansatte – gjennom strengere varighetsbegrensning – samtidig som det også styrker næringslivets adgang til å benytte slik arbeidskraft. I et slikt regime vil heller ikke problemstillingene om fravær i forhold til ansettelsestid være like synlige.