9. Mulige utviklingstrekk i EUs flyktning- og migrasjonspolitikk, og hva dette vil bety for Norge
- 9.1 Sammendrag
- 9.1.1 Lisboatraktaten
- 9.1.2 Endret rollefordeling mellom institusjonene
- 9.1.3 Fremtidige perspektiver for Schengensamarbeidet
- 9.1.4 Oppbygging av et felles europeisk asylsystem
- 9.1.5 Gjenbosetting
- 9.1.6 Utenlandsdimensjonen i migrasjonspolitikken og partnerskap med tredjeland
- 9.1.7 European Migration Network (EMN)
- 9.1.8 EØS-finansieringsordningen
- 9.2 Komiteens merknader
11. desember 2009 vedtok Rådet Stockholmprogrammet, som vil være retningsgivende for utviklingen i EUs flyktning- og migrasjonspolitikk som beskrives i dette kapitlet.
Den politiske målsettingen i Stockholmprogrammet er å fokusere på borgernes interesser og behov. Utfordringen er å finne den riktige balansen mellom respekt for grunnleggende rettigheter og individenes integritet, samtidig som man garanterer sikkerheten i Europa. De seks viktigste politiske prioriteringene er:
Arbeide for borgernes rettigheter.
Et Europa bygget på lov og rettferdighet.
Beskyttelse av borgerne.
Et Europa med ansvar, solidaritet og partnerskap i migrasjon- og asylsaker.
Adgang til Europa i en globalisert verden.
Europa i en global verden – utenriksdimensjonen av frihet, sikkerhet og rettferdighet.
Lisboatraktaten trådte i kraft 1. desember 2009. Den endrer ikke Norges allerede inngåtte avtaler med EU. Imidlertid er det et forhold ved Lisboatraktaten som vil måtte følges nøye fra norsk side. Hvis traktatens intensjoner oppfylles, vil EU-landenes samarbeid på justis- og innenriksområdet bli vesentlig styrket gjennom tettere praktisk samarbeid. To viktige eksempler er asylsamarbeidet (som allerede har vært under utvikling uavhengig av traktaten) og konsulærsamarbeidet. Her vil det fra norsk side kreves årvåkenhet og initiativ som sikrer god innsikt i de uformelle samarbeidsmønstrene. Det er viktig fra norsk side å bidra aktivt med konstruktive innspill som tilfører samarbeidet merverdi, for dermed å oppfattes som en interessant og nyttig samarbeidspartner.
Det er også viktig å ivareta etablerte samarbeidskanaler. Norge er på Schengenområdets saksfelter en likeverdig partner for EU.
Som følge av Lisboatraktaten skjer det endringer i Rådsstrukturen. I sum vil disse endringene kunne skape utfordringer for Norges muligheter til å fremme vårt syn i saker som er viktige for oss, og det er vanskelig å forutse om det vil komme opp saker som anses som Schengenrelevante, etter at endringene i Rådsstrukturen er gjennomført. Det er i det minste sannsynlig at det vil kunne bli mer krevende å arbeide opp mot rådsstrukturen i Brussel.
Etter at Europaparlamentet i 2004 fikk medbestemmelse i asyl- og innvandringspolitikken, er samspillet mellom Rådet og Europaparlamentet endret. Rådet vedtar ikke lenger rettsakter alene; Europaparlamentet har fått medbestemmelsesrett.
Den endrede maktfordelingen mellom Rådet og Europaparlamentet kan bidra til at det blir andre praktiske og politiske resultater enn tidligere.
Uansett om EU i fremtiden vil åpne opp for mer lovlig innvandring eller stramme inn på den lovlige innvandringen, så er det helt på det rene at dagens situasjon med en betydelig illegal innvandring har en meget høy politisk og menneskelig kostnad som det er ønskelig å kunne bringe under kontroll. Dette forklarer hvorfor styrking av kontrollen med Schengenområdets yttergrenser og kontrollen med utstedelser av visum til Schengenlandene fortsatt har meget høy prioritet.
I Haagprogrammet fikk Europakommisjonen i oppdrag å legge frem et forslag som skulle styrke Schengenevalueringsmekanismen. Forslaget ble lagt frem våren 2009. Et av de sentrale elementene i Kommisjonens forslag var å overføre ansvaret for evalueringene fra medlemslandene til Kommisjonen. Under forhandlingene i rådsstrukturen, viste det seg at medlemslandene (inklusive Norge) ikke var enige i en slik omfattende ansvarsoverføring. Kommisjonen må nå fremlegge et nytt/endret forslag for behandling.
Innføringen av Visa Information System (VIS) og biometri i andregenerasjons Schengen informasjonssystem (SIS II) er en hovedsatsing for å øke sikkerheten ved yttergrensene og for å hindre misbruk av reisedokumenter. De to systemene vil gjøre bruk av to biometriske kjennetegn, fingeravtrykk og digitalt foto.
Oppholdskort som dokumentasjon for oppholdstillatelse, skal innføres senest i mai 2011 og skal inneholde alfanumeriske opplysninger slik som navn, fødselsdato osv. og ansiktsfoto lagret i en databrikke i kortet. Med oppholdskortet innføres biometri i forbindelse med søknad om oppholdstillatelser, og innen mai 2012 skal det, foruten informasjon som nevnt ovenfor, også registreres fingeravtrykk for lagring i databrikken i kortet.
Det anslås at over halvparten av de som oppholder seg ulovlig på Schengenområdet har reist inn på territoriet på lovlig vis, men unnlatt å forlate området når visumet (eller eventuelt annen tillatelse) utløp. Det er derfor nødvendig ikke bare å oppgradere kontrollen ved innreise, men også ved utreise. Europakommisjonen la i februar 2008 frem et forslag om å innføre et inn- og utreisesystem («entry/exit system»). Bakgrunnen for forslaget er todelt: man ønsker å redusere antallet personer som oppholder seg ulovlig i Schengenområdet, samtidig som det er ønskelig å beholde et åpent og tilgjengelig Europa for tredjelandsborgere. Selve lovforslaget er planlagt fremmet våren 2010, for at systemet skal kunne være i drift fra 2015.
Siktemålet er å etablere en felles database der tredjelandsborgeres inn- og utreisedatoer over Schengenlandenes yttergrenser skal registreres og lagres. Systemet skal utfylle VIS, som bare skal slås opp i ved innreise til Schengenområdet og ikke ved utreise.
Samtidig med oppgraderingen av grensekontrollen for tredjelandsborgere er det foreslått at det også skal innføres et automatisert grensekontrollsystem (Automated Border Control System) som gir anledning til å innføre en særskilt hurtigprosedyre for Schengenlandenes borgere og andre reisende som man ønsker å innføre lettelser for.
Norge støtter utviklingen av inn- og utreisesystemet for å motvirke ulovlig opphold samt målet om å få en rask og forenklet grensepassering ved bruk av et automatisert grensekontrollsystem. Dette vil være et gode både for myndighetene og for den enkelte reisende. Alle norske grenseovergangssteder som utgjør en Schengenyttergrense, vil allerede som følge av innføringen av VIS, og innføringen av biometri i norske pass, utstyres med nødvendige instrumenter for lesing av biometri. Implementeringen av inn- og utreisesystemet vil forenkles ved at dette allerede er på plass.
I 2006 vedtok EU en forordning som gir Schengenlandene mulighet til å inngå bilaterale avtaler med tilgrensende tredjeland for å innføre en særskilt ordning om tillatelse for lokal grensetrafikk (på norsk brukes begrepet «grenseboerbevis»). Formålet med ordningen er å lette grensepasseringen for befolkningen som bor langs grensen (ordningen gjelder kun landgrense, og ikke sjø- eller luftgrense).
Forenkling av grensepasseringen mellom Norge og Russland er et viktig tiltak innenfor regjeringens nordområdesatsing, og et sentralt element for å styrke samarbeidet med Russland. Norge har derfor innledet forhandlinger med Russland med sikte på å inngå en gjensidig avtale om innføring av grensebeboerbevis. Det tas sikte på at forhandlingene sluttføres våren 2010 og at avtalen kan tre i kraft i 2011.
Et annet viktig langsiktig verktøy i kampen mot ulovlig innvandring og grenseoverskridende kriminalitet, er utviklingen av et helhetlig grenseovervåkingssystem for EUs yttergrenser. Eurosur skal i første omgang omfatte den sørlige sjøgrensen og den østlige landgrensen (hvorav de nordligste 196 km løper mellom Norge og Russland). På lang sikt skal alle Schengenland og sjøgrenser omfattes. Formålet med Eurosur er å bidra til å forbedre medlemslandenes situasjonsbilde og kapasitet for bekjempelse av ulovlig innvandring og grenseoverskridende kriminalitet.
Grensekontrollbyrået Frontex antas å ville bli en stadig viktigere premissleverandør for utvikling av Schengenlandenes grensekontrollpolitikk, samt virkemiddel for å organisere felles tiltak for grensekontroll. I Stockholmprogrammet bes Europakommisjonen om å komme med forslag i løpet av 2010 til endringer i Frontex-forordningen for å styrke og forbedre Frontex' rolle.
Ved kgl. resolusjon nr. 35 av 21. desember 2007 ble det etter innstilling fra justisministeren nedsatt et utvalg for vurdering av en lovmessig forankring av den sivile grenseovervåkingen. Utvalget la frem sitt forslag i september 2009 og dette ble sendt på høring i november samme år.
Visumsamarbeidet innenfor Schengensamarbeidet beskrives i detalj i det felles regelverket Visa Code (Visumforordningen). Dette er en kodifisering av eksisterende regelverk og praksis, men også etablering av noe nytt regelverk. Denne kodifiseringen vil bidra til ytterligere harmonisering av Schengenlandenes visumpolitikk.
Den felles utenrikstjenesten for EU (European External Action Service) vil kunne bli et viktig bindeledd for medlemslandenes praktiske samarbeid på utenriksstasjonene.
Når det konsulære samarbeidet innlemmes i en eventuell ny felles utenrikstjeneste i EU, blir det en utfordring for Norge å sørge for at vi kan knytte oss til de delene av dette samarbeidet som berører norske interesser, som å opprettholde det juridiske og praktiske samarbeidet på feltet.
EUs arbeid med å inngå tilbaketakelsesavtaler er en integrert del av EUs samarbeid med tredjeland på migrasjonsområdet og slike avtaler kobles ofte til avtaler om visumfasilitering.
Direktivet om felles standarder og prosedyrer for retur av tredjelandsborgere uten lovlig opphold (returdirektivet) ble vedtatt i 2008. Når de felles reglene i direktivet trer i kraft vil Europakommisjonen få myndighet til å overvåke den nasjonale etterlevelsen av reglene. Dette gir grunnlag for å mene at situasjonen vedrørende ulovlig opphold innen Schengenområdet vil bli bedret på sikt.
Direktivet skal tre i kraft i Schengenområdet mot slutten av 2010. Forslag til norske lovendringer for gjennomføring av dette direktivet ble sendt på høring i februar 2010.
I juni 2009 la Europakommisjonen frem et lovforslag om å opprette et nytt EU-byrå som skal forvalte de felles IT-systemene på justis- og innenriksområdet.
Byrået vil spille en sentral rolle i informasjonsutvekslingen mellom Schengenlandene. I og med at byrået kommer til å forvalte Schengen- og EURODAC-instrumenter, legges det til grunn at Norge vil delta både i byrået og i styret. De nærmere vilkårene for norsk deltakelse vil reguleres gjennom en tilknytningsavtale.
Byrået vil ikke ha tilgang til data eller bruke data (i motsetning til f.eks. Europol eller Frontex), men vil bare sikre at myndigheter i medlemslandene har denne tilgangen. Personvern står sentralt i forslaget til opprettelsen av byrået og forslaget sikrer at det europeiske datavernombudet vil få tilgang til all nødvendig informasjon for å kunne kontrollere byråets arbeid. Under forhandlingene har medlemslandene ønsket at personvernombudets rolle i tilknytning til byrået blir enda klarere forankret enn det Europakommisjonen i utgangspunktet hadde foreslått.
Som det fremgår av kapittel 4 er EU i ferd med å videreutvikle det felles europeiske asylsystemet (CEAS). Ett av målene for videreutviklingen av CEAS er å ytterligere harmonisere nasjonal praksis.
Situasjonen med store og ukontrollerte migrasjonsstrømmer til Sør-Europa synliggjør at det er behov for nye virkemidler for å sikre at flyktninger får tilgang til internasjonal beskyttelse, samtidig som det er nødvendig med en fast og effektiv håndtering av ulovlig innvandring. Den pågående prosessen med å styrke asylsamarbeidet i EU må ses som en erkjennelse av at det er svakheter ved dagens løsninger. For å imøtekomme utfordringene, har Europakommisjonen fremlagt forslag om endringer i Dublinforordningen for å styrke mekanismene for ansvarsfordelingen innad i EU, endringer i prosedyre- og statusdirektivet samt opprettelse av et støttekontor på asylfeltet.
Norge deltar ikke i det europeiske samarbeidet som omfatter de felles standardene EU utvikler for asylpolitikken. Så kan man spørre om Norges reelle handlefrihet er like stor som den formelle. Siktemålet er å unngå at en uforholdsmessig stor andel av asylsøkere som kommer til Europa, søker asyl i Norge. Det er grunn til å tro at ankomsten av asylsøkere til de enkelte landene i Europa i noen grad påvirkes av forskjeller i landenes asylpolitikk. Erfaringer fra andre land tilsier at det er i Norges interesse å harmonisere vår lovgivning og praksis med de øvrige europeiske landene, selv om vi formelt sett står fritt mht. lov- og politikkutviklingen på dette området.
Det ble allerede høsten 2009 oppnådd enighet om opprettelse av European Asylum Support Office (EASO). Støttekontoret vil bli lokalisert på Malta. Målsettingen er at kontorets ledelse vil være på plass i løpet av 2010, og at de første funksjonene allerede da kan igangsettes.
Avvik i vurderingen av asylsøknader undergraver Dublinsystemet og fører til at asylsøkere prøver å unngå å bli tatt fingertrykk av og å bli registrert i EURODAC-databasen, for å kunne søke asyl i land som har høy innvilgelsesprosent.
Det tas sikte på at EASO vil gi mer enhetlig beslutningsgrunnlag ved at medlemslandene i større grad vil forholde seg til samme landinformasjon og en felles forståelse av tolkningen av denne. Planene om felles opplæring og utveksling av «best practices» vil også kunne medvirke i en slik retning.
I utkastet til Europaparlaments- og rådsforordning om opprettelse av EASO, åpnes det for at bl.a. Norge skal kunne delta i kontorets virksomhet. Regjeringen har besluttet at Norge ønsker en tilknytning til EASO.
Dublinsamarbeidet har vært evaluert. Det har gjennomgående fått god tilslutning fra medlemslandene, selv om medlemsland med mange asylankomster og overføringer etter Dublinsystemet gir uttrykk for at systemet ikke fungerer godt nok. Skulle Dublinsamarbeidet forvitre, eller Norge måtte tre ut av samarbeidet, vil vi i mindre grad kunne regne med å anvende første asyllandsregelen. En slik situasjon vil sannsynligvis føre til en sterk økning av antall asylsøkere til Norge og til en enda kraftigere økning i antallet som må få sin søknad realitetsbehandlet i Norge, med lenger saksbehandlingstid og høyere antall personer boende i mottak og personer som skal bosettes eller returneres til hjemlandet som resultat. Regjeringen legger derfor stor vekt på at Norge skal bidra aktivt til utviklingen av Dublinsamarbeidet, for å bevare dette.
Det synes klart at solidariteten mellom medlemslandene vil bli utfordret i tiden fremover, både på felt som byrdefordeling vedrørende grensekontroll, og mht. fordeling av ansvar for asylsøkere når de har kommet inn i et EU-land og avventer behandling av asylsøknaden.
Ressursene som er avsatt i Solidaritetsfondene er foreløpig ikke store nok til å møte de nåværende utfordringene, samtidig som saksbehandlingsrutinene kan vise seg å være for omstendelige for å avhjelpe de mer akutte situasjonene.
Innen rammen av forslaget om å opprette et felles støttekontor på asylfeltet, har det kommet forslag om at støttekontoret skal kunne bidra i implementeringen av solidaritetsmekanismer. Målet er å fremme, på frivillig basis, en bedre fordeling (reallocation) av personer som har blitt innvilget internasjonal beskyttelse. Dette har vært et vanskelig tema i diskusjonen om EASOs oppgaver. Man er foreløpig på EU-nivå enige om en frivillig ordning for dette.
Mange av migrantene kommer fra land sør for Sahara og søker å reise til Europa via de syv nordafrikanske landene som har kystlinje til Middelhavet. Regjeringen anser det viktig å bidra til enighet om retningslinjer for grensekontrolloperasjoner til sjøs, samt håndtering av skip med skipbrudne om bord. Det pågår allerede flere prosesser for å utarbeide slike retningslinjer. Innenfor EU arbeides det for tiden med å utarbeide retningslinjer for Frontex-ledede sjøoperasjoner. Som Schengenmedlem og medlem av Frontex, deltar Norge i utarbeidelsen av disse retningslinjene. Videre arbeider også FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon, IMO (International Maritime Organization), med å utarbeide retningslinjer for redning til sjøs. Også i disse forhandlingene deltar Norge. Forhandlinger om slike retningslinjer er svært krevende, da det er mange kryssende interesser, plikter og rettigheter som skal forenes.
Både fra EU-hold og fra Europarådet er det tatt til orde for at det i tillegg til å utvikle retningslinjer for redning til sjøs og sjøoperasjoner, er viktig å øke innsatsen for å finne gode tiltak for å bedre forholdene regionalt, dvs. i de landene folk reiser fra. Det er nødvendig å fokusere på løsninger utenfor Europas grenser, f.eks. gjennom migrasjonspartnerskap.
Europakommisjonen lanserte i september 2009 forslag til et felles europeisk gjenbosettingsprogram for flyktninger.
Norske myndigheter ønsker å støtte opp under Europakommisjonens ønske om at EU skal enes om en felles gjenbosettingspolitikk. Ettersom gjenbosetting er en viktig del av norsk flyktningpolitikk, vil det være i norsk interesse å ta del i den koordineringen av slikt arbeid som måtte finne sted i Europa. Regjeringen vil gå inn for å knytte Norge til et slikt samarbeid og vil bidra til eventuelle initiativ for koordinering av gjenbosettingsarbeidet. Norge er i dag det nest største europeiske gjenbosettingslandet, noe som tilsier at et eventuelt norsk bidrag vil kunne ha stor betydning i en samlet europeisk innsats.
EU videreutvikler utenlandsdimensjonen i migrasjonspolitikken, noe som bl.a. innebærer at migrasjon og utvikling ses i sammenheng og at kanaler for lovlig innvandring vurderes. Et bredt samarbeid med opprinnelses- og transittland skal også bidra til å redusere den irregulære migrasjonen mot Europa. Fokus settes på felles tiltak langs migrasjonsrutene til Europa, særlig i Afrika, men også mot EUs østgrenser.
Norge er i begrenset utstrekning omfattet av denne politikken gjennom Schengensamarbeidet, men har likevel interesse av å ta del i et bredere samarbeid med opprinnelses- og transittland. Dette er blitt ytterligere relevant for Norges del, nå når EU videreutvikler samarbeidet med Øst-Afrika. Regionen er viktig for norsk humanitær bistand og utviklingssamarbeid. Samtidig får vi mange asylsøkere derfra, og vi har også en stor eksilbefolkning fra denne regionen. Regjeringen ser det derfor som viktig å følge dette opp med aktiv handling. Når dette samordnes med andre europeiske lands innsats er det grunn til å håpe på større effekter både for utvikling og migrasjonskontroll i regionen.
Storbritannia og Europakommisjonen leder an i arbeidet med en samarbeidsplattform for Etiopia, og har invitert Norge med. Tilsvarende initiativ vil senere kunne utvikles med andre land i regionen.
Deltakelse i en samarbeidsplattform med Etiopia, og eventuelle andre land i regionen gir en ny dimensjon til Norges håndtering av migrasjonsstrømmene og også til samarbeidet med EU.
UD og JD vil samarbeide om hva som skal være Norges bidrag i dette migrasjonspartnerskapet. Det må bl.a. fastslås hvilke konkrete prosjekter Norge skal være med å finansiere. Finansiering skjer innenfor rammene av gitte bevilgninger. Norge kan bidra til å utløse finansiering fra Europakommisjonen gjennom samarbeid med EUs medlemsland, og dermed dra nytte av mer omfattende prosjekter enn det vi selv har mulighet for.
Selv om en norsk utenlandsinnsats på migrasjonsområdet i stor grad kan knyttes til EUs tilsvarende innsats, vil det i enkelte tilfeller også være hensiktsmessig at Norge handler uavhengig av EU. Dette kan dreie seg om opprinnelses- og transittland som er av særlig betydning, og hvor det er mulig for Norge å få til gode løsninger på egenhånd. Slike vurderinger bør ta utgangspunkt i både utviklings- og migrasjonspolitiske hensyn.
Norge har de siste årene tatt initiativ til å inngå tilbaketakelsesavtaler med vel 20 land. Norge tar som utgangspunkt at plikten til tilbaketakelse av egne borgere følger av folkeretten.
I statsbudsjettet for 2010 er bevilgningen til retur- og reintegreringstiltak styrket med 29 mill. kroner.
EU har styrket informasjonsnettverket European Migration Network (EMN). Nettverket består av nasjonale kontaktpersoner (NCPs) og Europakommisjonen. I tillegg til dette dannes nasjonale nettverk som bringer sammen ulike myndigheter, forskningsinstitusjoner og det sivile samfunn. Norske myndigheter har engasjert seg aktivt for å kunne få medvirke i dette nettverket. En deltakelse i EMN vil gi bred og løpende informasjon om utviklingen i ulike deler av EUs og – ikke minst – de enkelte medlemslandenes flyktning- og migrasjonspolitikk. Dette vil gi en vesentlig styrking av norske myndigheters muligheter til å bidra til politikkutvikling og innhente nyttige erfaringer fra andre europeiske land. Dette er avgjørende for å sikre at norsk politikk er godt avstemt med politikken i andre europeiske land.
EØS-avtalen har en målsetting om å redusere sosiale og økonomiske forskjeller i det utvidete EØS-området. Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til at disse målene nås. I tillegg skal EØS-midlene bidra til økt samarbeid mellom Norge og mottakerlandene.
Regjeringen ønsker å fremme asyl- og flyktningfeltet som et mulig innsatsområde under ordningene. I juni 2009 startet en politisk dialog mellom norske og greske utenriksmyndigheter om mulighetene for et slikt program. Norge vil i de kommende forhandlingene om EØS-midlene drøfte innsats for å styrke kapasiteten i asylforvaltningen med fokus på situasjonen for enslige mindreårige asylsøkere, med greske myndigheter.
Komiteen viser til regjeringens vurdering av mulige utviklingstrekk i EUs flyktning- og migrasjonspolitikk og hva dette vil bety for Norge. Komiteen viser til sine merknader under de enkelte kapitlene ovenfor.
Komiteen støtter regjeringens ønske om en styrking av samarbeidet med EU for å finne felles løsninger på felles utfordringer gjennom en harmonisering av regleverket på flyktning- og migrasjonsfeltet, med utgangspunkt i Schengen- og Dublin-samarbeidet. Komiteen understreker at et samarbeid som bygger på felles minimumsstandarder, kan bidra til å sikre grunnleggende menneskerettigheter, gi en mer human og rettferdig flyktning- og asylpolitikk, en hensiktsmessig arbeidsinnvandring og en økt grad av sikkerhet for alle som bor i Europa.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, vil samtidig vise til at slike minimumsstandarder ikke er til hinder for at de enkelte EU- og EØS-landene selv kan velge å sette høyere nasjonale standarder for sin politikk på dette området, slik som Norge har hatt lang tradisjon for å gjøre.
Flertallet viser til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) og Innst. O. nr. 42 (2007–2008). Her ble det pekt på at den norske visumpolitikken måtte sees i sammenheng med EUs politikk på dette området.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti støtter dette, men vil peke på at norsk praksis varierer fra utenriksstasjon til utenriksstasjon. Selv om over 90 pst. av alle visumsøkerne til Norge får positivt svar på sin søknad, er det slik at noen utenriksstasjoner avslår mellom 50 og 55 pst. av søknadene. Dette skyldes i hovedsak utvandringspotensialet i det landet og søkerens tilknytning til hjemlandet. Disse medlemmer er kjent med at noen utenriksstasjoner praktiserer krav om at noen av visumsøkerne, som ut fra en helhetlig vurdering ligger i en gråsone, får krav om at de må bekrefte returen ved å henvende seg ved utenriksstasjonen igjen ved hjemkomst. Dette i kombinasjon med økonomisk garanti fra herboende, gjør at utenriksstasjonen i disse tilfellene kan føre en mer liberal praksis. Disse medlemmer mener at en slik praksis skal etableres ved alle utenriksstasjoner som er i land med et høyt utvandringspotensial. Det vil innebære at herboende med innvandrerbakgrunn lettere kan få besøk av familie og venner.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at utenriksstasjoner etablerer hensiktsmessige ordninger for oppmøte ved retur i forbindelse med visum, slik at det kan etableres en mer liberal visumpraksis i land med stort utvandringspotensial.»
Disse medlemmer viser til at norske statsborgere oppholder seg stadig mer utenlands. Hensikten kan være jobb, studier, forretningsvirksomhet eller ferie. Det er derfor naturlig at flere norske statsborgere får venner eller finner seg livsledsagere i andre land enn Norge. Disse medlemmer mener imidlertid ikke at det norske regelverket og behandlingen av søknader om visum til Norge er tilpasset den nye virkeligheten på dette området. Det dreier seg ofte om en rigid regeltolkning eller lang behandlingstid. Disse medlemmer er kjent med at mange som vil besøke slekt og venner i Norge får avslag på søknad om besøksvisum av «innvandringspolitiske hensyn» – og ikke etter individuell vurdering av søker og vertskap. Disse medlemmer viser til at mange nordmenn blir mottatt med stor gjestfrihet i utlandet, men opplever pinlige avslag når det skal gjøres gjengjeld, fordi visse typer søkere fra visse land utsettes for en kollektiv mistanke om misbruk av ordningen. Disse medlemmer mener slik kollektiv behandling er i strid med liberale – og lovens – krav til individuell behandling. Det er under utvikling et system for økt visumkontroll i Schengen-samarbeidet, men norske myndigheter må uansett føre en visumpolitikk som sikrer individuell og seriøs behandling av søkere, og hvor avslag må begrunnes i individuelle forhold. Disse medlemmer mener det må utvikles rutiner slik at vertskap kan forplikte seg til å bidra til hjemreise, og til å varsle myndighetene når utreise har skjedd.