Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson Lydvo, Ingalill Olsen og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Trond Helleland og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Heikki Holmås, fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, legger til grunn at demokratiets bærende tanke er at folket selv treffer de beslutninger fellesskapet krever. Den skriver seg fra de gamle greske bysamfunn for 2 500 år siden. Prinsippet er videreført, men demokratiets former har endret seg. Datidens frie menn – for kvinner og slaver tilhørte ikke det «folk» som hadde demokratiske rettigheter – møttes på torget for å avgjøre viktige saker i allmøter. Etter hvert som samfunnene ble større og mer kompliserte, ble det direkte folkestyret gradvis erstattet av indirekte demokrati, der folk ikke styrer ved personlig frammøte og håndsopprekning, men gjennom å velge representanter. Denne styringsformen har Norge og alle andre demokratiske land hatt i flere generasjoner. Folkeavstemningen er et eksempel på et urdemokratisk prinsipp som har overlevd, som en viktig nisje i et statssystem som ellers er basert på representativitet.

Flertallet viser til at Norge ikke har tradisjon for juridisk bindende folkeavstemninger på nasjonalt nivå. Siden 1905 har det vært gjennomført seks rådgivende nasjonale folkeavstemninger. Når Stortinget ber om råd fra folket, er det sedvane at rådet blir fulgt.

Komiteen har merket seg at det lokale folkeavstemningsinstituttet har lange tradisjoner. I 1892 kom regler for folkeavstemning om valg av opplæringsmål i skolen, to år senere vedtok Stortinget regler for lokale folkeavstemninger om salg av alkohol. I begge tilfeller hadde kvinner stemmerett. I Norge begynte kvinnelig stemmerett med det direkte, lokale demokratiet.

Komiteen viser til at alkoholloven tidligere inneholdt bestemmelser om innbyggerinitiativ og bindende folkeavstemninger i kommunene. Denne ordningen ble avviklet i 1989. Rådgivende lokale folkeavstemninger ble nylig hjemlet i kommuneloven § 39 b. Kommunene står fritt til å benytte seg av denne adgangen. Det er kun når spørsmålet om målform i grunnskolen skal avgjøres, at det i dag etter norsk rett (Opplæringsloven) er krav om rådgivende folkeavstemning. Råd gitt i slike folkeavstemninger er ikke alltid blitt fulgt av lokale folkevalgte, kun i om lag 90 pst. av tilfellene. Tall fra SSB viser at det i perioden 1970–2009 er avholdt 679 lokale folkeavstemninger.

Komiteen har merket seg at folkeavstemninger var tema i valglovutvalget (NOU 2001:3). Utvalget hadde fire hovedinnvendinger mot større bruk av folkeavstemninger: Lav valgdeltakelse, særinteresser versus allmenninteresser, velgerkompetanse og mulige styringspolitiske konsekvenser. Spørsmålet om bindende lokale folkeavstemninger ble også utredet i Ot.prp. 44 (2004–2005) etter et anmodningsvedtak fra Stortinget (vedtak nr. 520, 16. juni 2003). Mens det på nasjonalt nivå antas at folkeavstemninger ikke kan gjøres bindende uten grunnlovsendring, kan Stortinget uten grunnlovsendring innføre en hjemmel i kommuneloven som tillater bindende lokale folkeavstemninger.

Komiteen viser til kommunal- og regionalministerens vurdering av representantforslaget i brev til komiteen av 23. mars 2010. Brevet er vedlagt innstillingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, deler forslagsstillernes ønske om å sikre velgerne innflytelse over viktige samfunnsområder og øke oppslutningen om valg. Samtidig er det en viktig side ved demokratiet at velgerne kan holde politiske beslutningstakere ansvarlige både for de enkeltavgjørelser som tas og helheten i den politikken som føres. Internasjonale erfaringer tilsier også at folkeavstemninger bidrar til å aktivisere velgerne i ekstraordinære situasjoner, mens der et direkte folkestyre praktiseres ofte, er valgdeltakelsen lav. Beslutninger som tas av et mindretall av velgerne og med små flertall, har ikke den folkelige forankringen som forslagsstillerne ønsker seg.

Flertallet er klar over at folkeavstemninger brukes i mange land, men i dag er de særlig utbredt i land med føderale styringssystemer. Forslagsstillerne viser til folkeavstemningene om minareter i Sveits og om eiendomsskatt i California. Etter flertallets syn er dette eksempler på at en ordning med folkeavstemninger gir en lite helhetlig politikk. Generelt har føderale systemer som Sveits og USA større variasjon i utforming av lokalt regelverk. Flertallet vurderer det som en fordel at velgere i representative demokratier kan ta stilling til helheten i partienes politikk.

Flertallet legger til grunn at bompengefinansierte prosjekter må forankres i kommunale og fylkeskommunale vedtak før saken behandles videre i Statens vegvesen, i Samferdselsdepartementet og deretter i Stortinget. Det har fra tid til annen vært arrangert rådgivende folkeavstemninger i forkant av en lokalpolitisk behandling av slike saker. Flertallet mener det fortsatt bør være opp til lokale folkevalgte organer om det skal gjennomføres folkeavstemning, også i saker som innebærer innføring av bompengefinansiering.

Flertallet slutter seg for øvrig til de vurderinger som ble gjort om en lovhjemmel for bindende folkeavstemninger av flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. O. nr. 60 (2004–2005), der det blant annet ble uttrykt bekymring for aksjonsgruppedemokrati og for at folkeavstemninger kan få preg av å bli «mindretallsanker».

Flertallet kan på denne bakgrunn ikke bifalle representantforslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Gjermund Hagesæter og Åge Starheim, ønsker å styrke det norske demokratiet ved å flytte makt fra politikere og byråkrater til folk flest, slik at folk får mer makt over sitt eget nærmiljø og styringen av landet. Disse medlemmer viser til at dagens system har en svakhet knyttet til at velgerne må velge et parti som samlet sett best representerer deres meninger i viktige enkeltsaker, istedenfor at velgerne får anledning til å ta stilling til politiske saker direkte.

Disse medlemmer viser til at Jens Stoltenberg i sin nyttårstale snakket om rådslagning og involvering, men at dette ikke har blitt fulgt opp av regjeringspartiene Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i praktisk politikk. Disse medlemmer vil videre vise til at Senterpartiet bruker mye tid på å snakke om skillet mellom motpolene grasrotdemokrati og elitenettverk. Disse medlemmer påpeker at regjeringen tvert imot har svekket lokaldemokratiet og folkestyret, blant annet gjennom flytting av makt og innflytelse fra kommune til fylke/region, jf. bl.a. St.meld. nr. 12 (2006–2007) og Innst. S. nr. 166 (2006–2007) om regionsreformen. Disse medlemmer vil i den forbindelse særlig vise til at regjeringen har gitt fylkene en rolle som overkommune i plan- og arealsaker, som er et av områdene som virkelig skaper engasjement i lokaldemokratiet. Disse medlemmer er i motsetning til regjeringspartiene genuint opptatt av å utvikle det kommunale selvstyret, og brukte derfor Innst. S. nr. 166 (2006–2007) til å gå inn for å styrke lokaldemokratiet gjennom å nedlegge fylkeskommunen som forvaltningsnivå, samt tilføre kommunene nye oppgaver.

Disse medlemmer ønsker at norske velgere i større grad skal få påvirke norsk politikk direkte gjennom folkeavstemninger, både for å skape økt politisk engasjement og for at styringen av landet i større grad skjer i tråd med opinionen. Disse medlemmer viser til at man i Norge har gode erfaringer med folkeavstemninger om EU, der valgdeltagelsen var 89 pst. i 1994 og 79,2 pst. i 1972. Disse medlemmer mener at folkeavstemning også kan være en velegnet måte å styrke demokratiet på innenfor viktige saksområder som eventuelt EU-medlemskap, innvandringspolitikk, arealforvaltning, eiendomsskatt (inntil Fremskrittspartiet eventuelt har fått flertall for å oppheve eiendomsskatteloven), lokal spillpolitikk, vindmølleparker, rushtidsavgift og bompenger, datalagringsdirektivet og bruk av målform. Disse medlemmer ønsker å ta statsminister Jens Stoltenberg på alvor når det gjelder rådslagning, men mener den eneste måten å gjennomføre dette på i praksis er å lovfeste bindende folkeavstemninger som en del av Norges demokratiske system.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at det stilles krav om at det gjennomføres lokale folkeavstemninger når det skal opprettes bompengefinansierte veiprosjekter.»

«Stortinget ber regjeringen legge frem en lovproposisjon med forslag til lovhjemler for lovfesting av en utvidet ordning med bruk av bindende folkeavstemninger lokalt og nasjonalt.»