Stortingets ombudsmann for forvaltningen har avgitt
melding til Stortinget om virksomheten for 2009.
Ombudsmannen undersøker og uttaler på rettslig grunnlag
sin mening om offentlige myndigheter har handlet feil eller begått
urett mot borgerne. Det aller meste av offentlig virksomhet og av den
offentlige forvaltningen kan kontrolleres av ombudsmannen. Kontrollen
omfatter også om myndighetene har respektert og sikret menneskerettighetene,
og om saksbehandlingen har vært i samsvar med god forvaltningsskikk.
Undersøkelsene blir først og fremst satt i verk
etter klager fra enkeltpersoner, organisasjoner eller andre juridiske
personer. Ombudsmannen kan også sette i verk undersøkelser av eget
tiltak, det vil si uten at noen har kommet med en klage. Ombudsmannen
kan si sin mening i sakene som er undersøkt, men kan ikke gjøre
vedtak som er rettslig bindende. Myndighetene pleier å rette seg
etter det ombudsmannen har uttalt.
Det er ikke bare avgjørelser i forvaltningen
som ombudsmannen kan undersøke og overprøve, men også myndighetenes
handlemåte, unnlatelser de har gjort seg skyldige i, og andre forhold knyttet
til forvaltningens virksomhet. Når forvaltningen ikke svarer på
skriftlige henvendelser, når saksbehandlingen drar ut i tid, eller
når tjenestemenn i forvaltningen oppfører seg på en uhøvisk eller
krenkende måte, kan borgerne klage til ombudsmannen. Borgerne kan
på denne måten på en praktisk og billig måte få en nøytral og objektiv
rettslig undersøkelse og vurdering av saken sin, eller det problemet
de har med offentlige myndigheter. Undersøkelsene hos ombudsmannen
kan være et nyttig og praktisk alternativ til å måtte gå til domstolene.
Det er også viktig at den enkelte kan klage til ombudsmannen på
egen hånd, uten å bruke sakkyndig hjelp, for eksempel advokat.
Ved Sivilombudsmannens kontor arbeider det 33
jurister og et administrativt støtteapparat på 11 personer. Kontoret
er inndelt i fem avdelinger med ansvar for hver sine fagområder.
Inndelingen i fagavdelinger gir ombudsmannen og de ulike kontorsjefene
en kontinuerlig oversikt over saksporteføljen og bedre forutsetninger
for å prioritere og effektivisere saksbehandlingen. Ombudsmannen
går personlig gjennom alle klager som kommer inn, og tar standpunkt
i alle saker som blir tatt opp med forvaltningen og, etter forholdene,
også i saker som blir avsluttet uten nærmere undersøkelser.
I 2009 kom det inn 2 695 klager. Det er en økning
på 226 klager i forhold til i 2008, og på 569 klager i forhold til
i 2007.
I 2009 ble 47 prosent av henvendelsene til ombudsmannen
avvist og 53 prosent realitetsbehandlet.
Av de innkomne klagene ble 1 319 avvist på formelt
grunnlag. Dette gjelder blant annet klager rettet mot organer, institusjoner
og andre selvstendige rettssubjekter som ikke er en del av den offentlige
forvaltningen og som faller utenfor ombudsmannsordningen. Også dersom
en anke- eller klagemulighet i forvaltningen ikke er benyttet, eller
klagen for øvrig ikke tidligere er tatt opp med forvaltningen, blir
en klage vanligvis avvist. Årsaken er at ombudsmannens kontroll
som hovedregel skal være etterfølgende. Det vil si at forvaltningen
først selv må få anledning til å behandle og avgjøre det spørsmålet klagen
gjelder. Klager vil også som hovedregel bli avvist dersom de innkommer
etter tidsfristen for å klage til ombudsmannen. De må være fremsatt
senest innen ett år etter at tjenestehandlingen eller forholdet
det klages over, ble utført eller opphørte.
Dersom en klage kan behandles, er første skritt
å innhente sakens dokumenter fra forvaltningen. Klagen, saksdokumentene
som klageren har sendt inn og forvaltningens saksdokumenter blir deretter
gjennomgått. Siktemålet i denne innledende fasen er å finne ut om
det er noe som tyder på at det kan være gjort feil eller urett mot
den som har klaget. Det er slik sett riktig å si at alle klager
blir undersøkt. Men det som blir fremført i klagen, og det som fremgår
av saksdokumentene, avgjør omfanget av undersøkelsen og den videre
behandlingen av saken. Det vil også bli vurdert om det er tilstrekkelig
grunn til å behandle klagen. Selv om det blir konstatert at det
er gjort feil, bør feilen være av en slik karakter at det kan være
grunn til å påtale den. Mindre feil, og feil som fremstår som et
engangstilfelle, gir for eksempel normalt ikke grunn til videre
behandling. I noen slike tilfeller kan ombudsmannen sende saken
videre til den myndighet klagen gjelder, med oppfordring om å merke
seg det klageren har sagt, og en anbefaling om hvordan forvaltningen
bør innrette seg i fremtiden.
Av de sakene som ble tatt opp til nærmere undersøkelser
i 2009, ble 1 057 avsluttet etter en gjennomgang av klagen og saksdokumentene
som forvaltningen hadde sendt inn, men uten at saken ellers ble
lagt frem for eller tatt opp med forvaltningen. I 710 av disse sakene
viste det seg, etter en gjennomgang av klagen og saksdokumentene,
at klagen opplagt ikke kunne føre frem. I de andre 347 sakene var
en telefon til forvaltningen nok til å ordne opp i saken. Disse
sakene gjaldt i hovedsak lang saksbehandlingstid eller manglende
svar fra forvaltningen.
Av de innkomne klagene endte 212 med en eller annen
form for kritikk eller oppfordring til forvaltningen. Det følger
av ombudsmannsloven § 10 første ledd at ombudsmannen «kan uttale sin
mening om saken». Ombudsmannen kan altså påpeke at det er gjort
feil i saksbehandlingen eller rettsanvendelsen, samt gi uttrykk
for at en avgjørelse må regnes som ugyldig, klart urimelig eller
i strid med god forvaltningsskikk. Dessuten kan ombudsmannen gi
uttrykk for at det bør ytes erstatning dersom forvaltningen har gjort
feil som tilsier det. Viktig er det og at ombudsmannen kan påpeke
at det knytter seg rimelig tvil til avgjørelser som det er klaget
på. Slik tvil kan gjelde både faktiske og rettslige forhold.
Når ombudsmannen mener at det er handlet feil eller
gjort urett, blir normalt forvaltningen bedt om å vurdere eller
behandle den aktuelle saken på nytt. Erfaring viser at forvaltningen
følger slike oppfordringer. Vanligvis legger forvaltningen også
til grunn de oppfatningene ombudsmannen gir uttrykk for. Hovedinntrykket
er at forvaltningen retter seg lojalt etter det ombudsmannen ber
om. Når forvaltningen ikke retter seg etter dette, kan ombudsmannen
råde borgeren til å reise sak for domstolene. Konsekvensen av dette
er at borgeren har krav på fri sakførsel, jf. rettshjelploven13. juni
1980 nr. 35 § 16 første ledd nr. 3. I 2009 har ingen saker gitt
grunnlag for å tilrå søksmål.
Kapittel II i meldingen inneholder statistiske
opplysninger om saksfordeling og saksbehandling.
Meldingens kapittel V inneholder referater av ombudsmannens
viktigste uttalelser i meldingsåret 2009.
Tiden det tar å behandle klagesakene hos ombudsmannen
varierer etter hva saken gjelder, hvor omfattende den er og hva
slags undersøkelser som synes nødvendige for å få saken tilstrekkelig
opplyst.
Normalt får klageren et foreløpig svar innen
en uke etter at klagen er mottatt. Dersom klagen må avvises på formelt
grunnlag, blir det som regel også avklart straks. Er det grunn til
å undersøke saken nærmere og ta den opp med forvaltningen, kan det
ta en del tid før saken avsluttes. Dette har sammenheng med at det
aktuelle forvaltningsorganet i disse sakene må få redegjøre for
sitt syn på klagen. Forvaltningens svar blir deretter oversendt
til klageren for merknader, som forvaltningsorganet deretter får
anledning til å kommentere. Både hensynet til kontradiksjon og hensynet
til at saken skal bli best mulig opplyst, medfører at saksbehandlingstiden
for disse sakene kan bli lang. For saker som gjelder innsyn i forvaltningens
saksdokumenter, er saksbehandlingstiden derimot kortere enn for
andre sakstyper.
Beregninger som er foretatt viser følgende gjennomsnittlig
saksbehandlingstid for klagesaker hos ombudsmannen:
Saker som er avvist
på formelt grunnlag 11 dager
Saker avsluttet uten å ha vært tatt opp
med forvaltningen 6 uker
Saker avsluttet etter å ha vært tatt opp
med forvaltningen 7-8 mnd.
Beregningene er basert på 80–100 tilfeldig utvalgte
saker innenfor hver av de tre ulike sakskategoriene. Resultatet
av beregningene er i hovedsak i samsvar med de måltallene som tidligere
har vært oppstilt for saksbehandlingstiden. Kontoret vil i 2010
trolig få et elektronisk verktøy som kan gi en mer nøyaktig oversikt over
saksbehandlingstiden.
I tillegg til å behandle klager fra borgerne,
kan ombudsmannen ta opp saker av eget tiltak. Alle saker som tas
opp uten bakgrunn i en klage, regnes som en slik sak. Bakgrunnen
for at saker tas opp av eget tiltak, er vanligvis at ombudsmannen i
forbindelse med behandlingen av en klagesak har fått kjennskap til
forhold i forvaltningen som det kan være grunn til å ta opp særskilt.
Dersom det kommer inn flere klager som gjelder samme type forhold,
kan det også være mer praktisk å ta saken opp på generelt grunnlag
og av eget tiltak, enn å forfølge de konkrete enkeltsakene. Det
kan også være at opplysninger fra publikum, eller forhold som omtales
i media, gir grunn til å ta opp en sak av eget tiltak uten at noen
har fremmet en konkret klage. Besøk og inspeksjoner er blant sakene
som tas opp av eget tiltak.
I meldingsåret 2009 er det åpnet 25 saker av
eget tiltak. To av sakene førte etter nærmere vurdering ikke til
noe initiativ fra ombudsmannen, og det reelle tallet er derfor 23
saker, som i 2008. Det ble i år avsluttet 21 slike saker. Følgende eget
tiltak-saker som ble avsluttet i år er referert i årsmeldingens
kapittel V:
Sak nr. 31: Manglende
utlysing av rådmannsstilling
Sak nr. 59: Oppfølging av besøk i Tromsø
fengsel
Sak nr. 63: Ombudsmannens undersøkelse
av personvernmessige forhold etter besøk til Lier statlige ventemottak
Sak nr. 69: Oppdatering på internett av
skattelister publisert av pressen
Sak nr. 74: Utskriving av eiendomsskatt
i Vågsøy kommune.
En særskilt melding kan gis når ombudsmannen får
kjennskap til «forsømmelse eller feil av større betydning eller
rekkevidde», jf. ombudsmannsloven § 12 andre ledd. Ombudsmannen har
i 2009 gitt én slik melding til Stortinget.
Meldingen gjaldt ombudsmannens rett til å få saksdokumenter
oversendt til seg i forbindelse med behandlingen av en klage.
Bakgrunnen for den særskilte meldingen var at ombudsmannen
i forbindelse med behandlingen av en konkret klagesak ble nektet
innsyn i et saksdokument hos Olje- og energidepartementet. Ettersom
ombudsmannen ble nektet innsyn i dokumentet, kunne han heller ikke
behandle klagesaken som gjaldt avslag på innsyn i det omstridte
dokumentet. På bakgrunn av departementets avgjørelse ble derfor
ombudsmannen hindret i å utføre sitt verv.
Den underliggende saken gjaldt en klage fra
en journalist. Journalisten hadde fremmet krav om innsyn i et notat
fra regjeringsadvokaten til Olje- og energidepartementet. Departement
avslo innsynskravet og viste til offentleglova § 15 annet ledd,
som åpner for å unnta et dokument fra offentligheten dersom dokumentet
er innhentet utenfra for den interne saksforberedelsen. Det ble
videre avslått å gi innsyn etter en meroffentlighetsvurdering.
Ombudsmannen ba, i tråd med vanlig rutine, om utlån
av saksdokumentene fra Olje- og energidepartementet, jf. ombudsmannsloven
§ 7. Olje- og energidepartementet avslo kravet om dokumentutlån
og viste til ombudsmannsloven § 7 annet ledd, jf. tvisteloven § 22-5
som hjemmel for ikke å oversende dokumentet.
Ombudsmannen påpekte i den særskilte meldingen
at utlån av saksdokumenter til ombudsmannen innebærer at dokumentene
blir brukt i ombudsmannens undersøkelse av saken og at dokumentene
normalt vil bli returnert til forvaltningen etter avslutningen av
saken. Dokumentene er ikke en del av ombudsmannens saksdokumenter
som er gjenstand for innsyn etter ombudsmannsloven og ombudsmannen
ville ikke under noen omstendighet utlevere dokumentet til klageren.
Videre viste ombudsmannen til at hensynet bak ombudsmannsloven § 7
var å sikre at ombudsmannen hadde adgang til de dokumentene som
er relevante for å kunne behandle en sak. For å kunne kontrollere rettsanvendelsen
etter offentleglova i en konkret sak, er det nødvendig å ha tilgang
til dokumentet. Ombudsmannen uttalte at det var beklagelig at Olje-
og energidepartementet nektet å oversende dokumentet, da dette hindret
ombudsmannen i å utføre sitt verv.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen avga 15. desember
2009 sin innstilling til Stortinget, jf. Innst. 121 S (2009-2010).
I innstillingen ga en enstemmig komité uttrykk for at den ikke anså tvisteloven
§ 22-5 som et hinder for ombudsmannens innsyn i dokumenter utarbeidet
for forvaltningens utredning eller forberedelse av saker. Komiteen
understreket at det er avgjørende at ombudsmannen får tilgang til
de dokumenter ombudsmannen finner nødvendig for å ivareta sin funksjon.
I den konkrete saken anså komiteen at det ikke var fremført tilstrekkelig
tungtveiende begrunnelser for å gjøre unntak fra denne hovedregelen.
Dokumentet ble oversendt til ombudsmannen 18. desember
2009. Stortinget behandlet innstillingen i møte 14. januar 2010.
Ombudsmannen har i 2009 fått inn 109 høringsbrev
fra forvaltningen med forslag til nytt eller endret regelverk. Utgangspunktet
for ombudsmannens undersøkelser er gjeldende lovgivning og det faller
utenfor ombudsmannens mandat å overprøve de vurderingene lovgiver
har gjort. Med unntak av saker som direkte vedgår ombudsmannsinstitusjonen
eller forhold som tidligere har vært behandlet der, har ombudsmannen av
prinsipielle grunner derfor vært tilbakeholden og forsiktig med
å gi høringsuttalelser til lovforslag. Som i 2008, ga ombudsmannen
i 2009 bare to høringsuttalelser.
Den ene høringsuttalelsen gjaldt forslag til
endringer i forvaltningsloven og straffegjennomføringsloven og den
andre gjaldt rapporten «Etterkontroll av reglene om strafferettslig
utilregnelighet, strafferettslige særreaksjoner og forvaring».
Sivilombudsmannen har i 2009 fortsatt arbeidet med
menneskerettigheter og internasjonale spørsmål. Ved kontoret har
det i 2009 vært en egen ressursgruppe som skal holde seg spesielt orientert
om internasjonale spørsmål, og som har representert ombudsmannen
i ulike internasjonale fora og nettverk.
Etter ombudsmannsloven § 3 skal ombudsmannen
blant annet overvåke og kontrollere at forvaltningen «respekterer
og sikrer menneskerettighetene». Én side ved dette arbeidet er å
føre tilsyn med forvaltningens oppfølging av dommer mot Norge i
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Dette vil særlig være
aktuelt der EMDs avgjørelser innebærer at norsk regelverk eller
forvaltningspraksis må legges om for å hindre at tilsvarende krenkelser av
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) skal finne sted i
fremtiden.
I 2009 har det vært avsagt tre dommer og to
avvisningsavgjørelser i saker mot Norge i EMD. I saken A mot Norge
ble det konstatert krenkelse av artikkel 8 om retten til respekt
for privatliv. Saken har ikke foranlediget oppfølging fra ombudsmannens
side.
I november arrangerte Sivilombudsmannen menneskerettighetsseminar
for tredje gang. Med tittelen «Overgrep fra privatpersoner – myndighetenes
ansvar?», rettet seminaret søkelyset mot statens menneskerettslige
ansvar for vern mot fysiske og psykiske overgrep fra andre privatpersoner,
blant annet på skolen og på asylmottak.
Seminaret hadde rundt 100 deltakere fra offentlig
forvaltning, akademia og interesseorganisasjoner.
FNs generalforsamling vedtok i 2002 en tilleggsprotokoll
(OPCAT) til FNs torturkonvensjon fra 1984 (The United Nations Convention
against Torture and Other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment
or Punishment). Protokollen trådte i kraft 22. juni 2006, etter
at den var ratifisert av 20 land.
Norge undertegnet protokollen 24. september 2003,
men har fortsatt ikke ratifisert den. En ratifikasjon har vært varslet
flere ganger av norske myndigheter, senest i forbindelse med den
periodiske gjennomgangen av menneskerettighetssituasjonen i Norge
i regi av Menneskerettighetsrådet (The Human Rights Council) i november
2009.
Hensikten med OPCAT er å effektivisere FNs torturkonvensjon
gjennom å etablere et system med regelmessige besøk til alle steder
der personer er frihetsberøvet. Det følger av OPCAT at det skal
etableres særskilte kontrollmekanismer både på internasjonalt og
nasjonalt nivå. På internasjonalt nivå innebærer OPCAT etableringen
av en ny FN-komité (The UN Subcommittee on Prevention of Torture
– SPT). Komiteen, som startet sitt arbeid i februar 2007, skal blant
annet gjennomføre besøk til landene som har ratifisert protokollen.
I landene som har ratifisert OPCAT skal det i tillegg etableres
en nasjonal kontrollmekanisme (National Preventive Mechanism – NPM).
OPCAT åpner for at NPM-funksjonen i det enkelte
land kan organiseres på flere forskjellige måter. En mulighet er
å legge funksjonen som NPM til et eksisterende organ, for eksempel
en ombudsmannsordning. Denne løsningen har blant annet vært svært
aktuell i de nordiske landene. Folketingets ombudsmand i Danmark
ble opprinnelig oppnevnt som NPM og i Sverige ble Riksdagens ombudsmän
(JO) oppnevnt som NPM sammen med Justitiekanslern (JK).
Ombudsmannen er kjent med at det i Norge foregår
avklaringer på departementalt nivå blant annet med hensyn til hvordan
NPM-funksjonen skal utformes når OPCAT blir ratifisert. Spørsmålet
synes ellers å ha fått forholdsvis liten oppmerksomhet. Ombudsmannen
har ikke mottatt noen offisielle henvendelser med hensyn til organiseringen
av NPM-funksjonen, og det er uklart om det kan bli aktuelt å skulle
legge denne funksjonen til ombudsmannen. Det gjennomføres allerede
flere årlige besøk av ombudsmannen til steder der personer er frihetsberøvet. Dersom
ombudsmannen tillegges NPM-funksjonen, vil imidlertid institusjonen
måtte styrkes vesentlig for å kunne oppfylle de krav OPCAT stiller.
Ombudsmannen har i 2009 fortsatt samarbeidet med
Utenriksdepartementet om styrking av menneskerettighetene i Kina,
og har stilt en juridisk medarbeider med særlig kjennskap til kinesisk
språk og de kinesiske forhold til rådighet for Utenriksdepartementet
i forbindelse med den norske innsatsen for å styrke menneskerettigheter
og rettsstatsoppbygging i Kina. Ved siden å være kontaktperson mellom
kinesiske og norske myndigheter, har vedkommende jurist som spesialoppgave
å arbeide for fangers rettigheter.
I tilknytning til dette har ombudsmannens kontor mottatt
besøk av flere delegasjoner fra kinesiske myndigheter og kinesiske
jurister. En delegasjon fra The Supreme People’s Procuratorate (SPP) besøkte
kontoret i august. Temaet for besøket var påtalemyndighetens rolle
i strafferettspleien, og forholdet mellom ombudsmannen og riksadvokaten.
Kontoret mottok også fire andre delegasjoner bestående av kinesiske
jurister og forskere i januar, mai, september og oktober. Temaene
for besøkene var bl.a. ombudsmannens rolle for styrking av borgeres
rettigheter; ombudsmannen som nyttig verktøy for å styrke menneskerettigheter
og «The Ombudsman – a Possibility to Improve Oversight Mechanism
on Administrative Power in China?». Det er tydelig at interessen
for den norske ombudsmannens oppgaver, funksjoner og virke er stor
i Kina. Etter besøkene mottok ombudsmannen en forespørsel om samarbeid,
for å kartlegge muligheten for å etablere en ombudsmannsordning
i Kina lik den norske.
I tilknytning til feiringen av den svenske ombudsmannsinstitusjonens
200-årsjubileum, deltok ombudsmannen og noen av hans medarbeidere
i juni i «The IXth International Ombudsman Institute (IOI) World
Conference» i Stockholm. Kofi Annan, tidligere generalsekretær i
FN, og Navanethem Pillay, FNs høykommissær for menneskerettigheter,
holdt taler om henholdsvis «The State and the Individual» samt «Current
Challenges to the Protection and Promotion of Human Rights». Sir
Brian Elwood, tidligere President i IOI og tidligere ombudsmann
for New Zealand, påpekte i sin tale viktigheten av å få Kina med
i IOI, forutsatt at landet oppfylte vilkårene for medlemskap. Pr.
i dag er ca. 120 nasjoner og regioner medlem i IOI.
I desember arrangerte ombudsmannen, i samarbeid
med the Supreme People’s Procuratorate (SPP), et seminar om beskyttelsen
av unge kriminelles rettigheter, herunder menneskerettigheter, i
strafferettspleien i Kina. Bakgrunnen for seminaret var Kinas pågående
revisjon av landets straffelov og straffeprosesslov. På grunn av
økende kriminalitet blant unge i Kina har landet funnet det nødvendig
å revidere straffereaksjoner og finne alternative sanksjoner. Den norske
lovgivning og praksis om påtaleunnlatelse, megling i konfliktråd,
overføring til barnevern samt alternative straffereaksjoner, herunder
samfunnsstraff, ble grundig utdypet under seminaret. Under henvisning
til FNs barnekonvensjon som både Norge og Kina har ratifisert, ble
bruk av fengsling som «siste utvei» og «for kortest mulig tidsrom»
overfor unge kriminelle nærmere drøftet i forhold til praksisen i
begge land. Hvordan man best kan forebygge/redusere ungdomskriminalitet
og tilbakefall, samt internasjonale standarder om behandling av unge
kriminelle i fengsel, ble også viet stor oppmerksomhet. Etter anmodning
fra SPP ble relevante norske lover oversatt til kinesisk og oversendt
før seminaret.
Videre deltok ombudsmannens kontor også i år
i den norsk-kinesiske menneskerettighetsdialogen i regi av Utenriksdepartementet.
«Tilbake til samfunnet – overgangen fra fengsel til frihet» var
temaet i årets arbeidsgruppe for fangers rettigheter, som ombudsmannens
medarbeider deltok i. Under dialogen ble det understreket viktigheten
av at innsatte kan leve et mest mulig «normalt» liv i fengsel som
gjenspeiler livet og rettighetene man har utenfor fengsel. Dette
er viktig for å forberede den domfelte på et kriminalitetsfritt
liv etter løslatelse. Det ble også fremhevet at en domfelt ved innsettelse
i fengsel ikke mister sine menneskerettigheter, annet enn de nødvendige
konsekvenser av selve frihetsberøvelsen. Ytringsfrihet for innsatte
ble spesifikt nevnt som et eksempel på rettighet i behold. En innsatt
som hadde deltatt i en stortingsvalgdebatt om kriminalpolitikk sendt
på NRK i september deltok i arbeidsgruppens møte og svarte på mange
spørsmål fra kinesiske deltakere. Den innsattes deltakelse gjorde
dypt inntrykk på kinesiske deltakere.
I løpet av meldingsåret 2009 har ombudsmannen og
hans medarbeidere hatt møter med mange ulike organisasjoner og offentlige
etater. Ombudsmannen viser til at slike møter er viktige, da de åpner
for menings- og informasjonsutveksling og gir nyttig innsikt i forvaltningens
virksomhet og et bedre grunnlag for å behandle klagesakene som kommer
inn.
Besøk i lukkede institusjoner er en viktig del
av virksomheten. I 2009 har ombudsmanne besøkt Oslo kretsfengsel,
Ringerike fengsel, Kongsvinger fengsel, Vik fengsel og politiarrestene
på Hamar og Lillestrøm.
Delegasjoner fra mange land har vært på besøk. Det
er stor internasjonal interesse for å få informasjon om den norske
ombudsmannsordningens oppgaver, funksjoner og virkeområde. Kontakten
med utenlandske institusjoner gir også informasjon som er verdifull
for ombudsmannens virksomhet.
I løpet av året har ombudsmannen og hans medarbeidere
også hatt en rekke møter med borgere som har klagesaker til behandling
og andre som ønsker å legge frem sin sak og få veiledning og informasjon
om hvorvidt saken kan behandles av ombudsmannen. Ombudsmannen ser
positivt på forespørsler om personlig møte, og forsøker å imøtekomme
slike så langt det lar seg gjøre. I 2009 ble det avholdt 19 slike
møter der ombudsmannen var til stede personlig.
Sivilombudsmannen arrangerte i september 2009
«The 6. International Conference of Information Commissioners» (ICIC).
Konferansen er viktig for å styrke det internasjonale samarbeidet om
håndhevingen av lovgivning om innsyn og åpenhet i offentlig forvaltning.
ICIC har vært arrangert fem ganger tidligere og har utviklet seg til
å bli en begivenhet for institusjonene og organisasjonene som arbeider
med spørsmål om innsyn og åpenhet.
Konferansen hadde rundt 80 deltakere fra hele verden,
blant disse var nasjonale ombudsmenn, såkalte «Information Commissioners»
og representanter fra lignende institusjoner som arbeider med innsyn
og åpenhet, samt internasjonale NGOer (ikkestatlige organisasjoner).
Årets konferanse konsentrerte seg om tre hovedtemaer,
fordelt på tre dager. Dag én dreide seg om den teknologiske utviklingen
og dens betydning for åpenhet og innsyn. Den andre dagen ble det
lagt frem og diskutert ulike virkemidler som kan bidra til større
åpenhet i forvaltningen. På den siste dagen stilte man blant annet spørsmål
om mer åpenhet og økt innsyn kan bidra til å forhindre at finansielle
kriser lik den verden opplevde i 2009 oppstår i fremtiden.
Ombudsmannen mottar stadig flere henvendelser
på e-post. Det antas at det stigende antallet e-posthenvendelser
blant annet har sammenheng med nye hjemmesider, som åpnet 1. oktober 2008,
og at økningen skjer i takt med samfunnsutviklingen ellers. Terskelen
for å skrive e-post antas å være lavere enn for å sende inn brev per
post. For mange vil e-post også være enklere enn telefon, og mange
spørsmål som før ble stilt over telefon, blir nå tatt opp i en e-post.
Per i dag tas det imot klager på e-post, men klagerne blir henvist
til å sende inn en skriftlig og undertegnet klage per post.
Klagerne bruker nå i større grad enn før e-post under
oppfølgingen av pågående klagesaker. Slike henvendelser behandles
som annen innkommende post. Det benyttes imidlertid i liten grad e-post
i tilbakemeldingen til klagerne om fremgangen i saken, og e-posthenvendelser
blir som regel besvart pr. post. Tilbakeholdenheten med å benytte
e-post i korrespondanse med klagerne, er begrunnet i hensynet til
sikker behandling av taushetsbelagte opplysninger, og sikkerhet
knyttet til at den som henvender seg til ombudsmannen er rette vedkommende.
Det er en antatt større risiko for at opplysninger kan komme på avveie
ved elektronisk oversendelse av dokumenter enn ved postforsendelse.
Klagerens adgang til å følge opp saken per e-post kan
sies å styrke kommunikasjonen, og fører til at ombudsmannens undersøkelser
kan bli bedre. Ordningen innebærer imidlertid at det også kan være
usikkert når klageren er ferdig med å kommentere forhold, og det
kan være uklart når kommentarene, og om alle kommentarer, skal forelegges
forvaltningen til uttalelse.
Siktemålet må være å godta denne utviklingen, uten
at dette går ut over sikkerheten ved saksbehandlingen. Domstoladministrasjonen
har opplyst at domstolene pr. i dag har retningslinjer om ikke å
sende sensitiv informasjon per e-post. Praksisen for å ta i mot
informasjon per e-post, er visstnok noe ulik i de forskjellige domstolene. Skannede
dokumenter som ligger vedlagt e-poster, godtas til en viss grad
på lik linje med bruk av telefaks. Domstoladministrasjonen er i gang
med en prosess for å etablere en portalbasert fellesløsning for
alle landets domstoler, der forhåndsautoriserte aktører kan levere
og behandle prosessdokumenter, og som vil erstatte e-post som informasjons-
og kommunikasjonskanal mellom domstolene og berørte parter.
Forvaltningen må forholde seg til forskrift
om elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen (eForvaltningsforskriften).
Klager over enkeltvedtak kan fremsettes elektronisk dersom det forvaltingsorganet
som skal motta klagen har lagt til rette for det, noe som innebærer
at dette blir et policyspørsmål. Det antas imidlertid at forvaltningen
er tilbakeholden med å ta i mot klager via e-post, med mindre klagen
vedlegges e-posten som skannet dokument. Direktoratet for forvaltning
og IKT er for tiden i en prosess for å etablere en felles infrastruktur
for elektronisk identifikasjon i offentlig sektor (MinID og eID).
Ombudsmannen vil følge med på utviklingen både i domstolene og i
forvaltningen, og se på muligheten for at ombudsmannen kan benytte seg
av slik infrastruktur når denne blir tilgjengelig.
Ombudsmannens behandling av saker vekker jevnlig
interesse både i riks- og lokalmedia, først og fremst i avisene.
Det store flertallet av saker som får medieomtale er knyttet til
lokale forhold. Lokalmedia har derfor stor betydning som kilde til
kunnskap om ombudsmannens virksomhet. Det er også som regel i lokalmedia
at ombudsmannens behandling av saker omtales.
Ombudsmannens arbeidsområde er hele den offentlige
forvaltning, og bredden i klagesakene er stor. Medias dekning av
ombudsmannssaker er som nyhetsbildet generelt, og i stor grad preget av
de sakstypene som «fanger» flest mulig lesere. I riksmedia er det
særlig to områder som utpeker seg: innsynssaker og forhold omkring straff.
Innsynssakene som har skapt overskrifter i riksmedia i år, har dreid
seg om innsyn på et høyt nivå i forvaltningen (departementsnivå).
En åpenbar grunn til at dokumenter som unntas offentlighet skaper
overskrifter, er at forvaltningen opptrer på vegne av fellesskapet
og at folk vil vite hvordan felles ressurser forvaltes. «Hemmelighold»
i forvaltningen, enten det er på sentralt eller lokalt nivå, synes
å være en sakstype som vekker interesse hos lesere.
Hvem avslagene på innsyn som regel retter seg mot,
antas også å ha betydning for mediedekningen av slike saker; det
er som regel journalister som har bedt om innsyn og som opplever
å få avslagene.
Lokalmedias dekning av saker ombudsmannen har
vært inne i, knytter seg særlig til kommunale forhold. Selv om mediedekningen
varierer fra år til år, kan plan- og byggesaker, saker om tilsetting,
skole og helse, og saker om møteoffentlighet, kanskje trekkes frem
som sakstyper som i særlig grad fanger lokalpressens oppmerksomhet.
Ombudsmannen understreker viktigheten av en oppvakt
og oppsøkende lokalpresse, som benytter seg av retten til innsyn
og «kikker forvaltningen i kortene», og viktigheten av det arbeidet som
legges ned i nyhetsredaksjonene rundt i landet.
Klagetallet har også i år øk i 2009 sammenlignet med
2008. Ombudsmannen har ikke verktøy som kan spore tendenser til
økning i klagetallet i etterkant av store medieoppslag, sammenlignet med
normaltallene. Det er ombudsmannens inntrykk at publisitet om saker
ombudsmannen behandler fører til kortere oppsving i klagetallet. Særlig
gjelder dette der det i tilknytning til nyhetsoppslag gis generell
informasjon om ombudsmannsordningen, herunder arbeidsområdene, om
hvordan ordningen fungerer og at behandlingen er gratis. Det antas videre
at oppmerksomhet i media om ombudsmannsordningen bidrar til det
stadig jevnt økende klagetallet.
Gjennom media får ombudsmannen informasjon om
mulige saker som bør tas opp av eget tiltak, og det abonneres på
nyhetstjenester som daglig leverer lister over nyheter inndelt etter
fagområdene på kontoret. Å få tips gjennom riks- og lokalmedia er
viktig for ombudsmannens kontroll med forvaltningen. Det er også
nyttig, som en virkelighetsskildring, å lese om hvordan ombudsmannens
behandling av saker og ombudsmannsinstitusjonen oppfattes i befolkningen, noe
han igjen kan lære av. Dette kan også bidra til å utvikle institusjonen.
Ombudsmannen viser til at synlighet i media skal
være faglig begrunnet. Ombudsmannen skal være politisk og faglig
uavhengig både av forvaltningen, klageren og Stortinget. Han har
rett til å si sin mening, men mandatet er begrenset til å gjelde
rettslige spørsmål (urett). Det er også forutsatt at ombudsmannen
først og fremst skal behandle enkeltsaker. Sånn sett skal ombudsmannen
ikke forsvare enkelte grupper, eller ha en pådriverrolle for bestemte
interesser. På denne måten skiller ombudsmannen seg vesentlig fra
interesse- og forvaltningsombudene.
Det fremgår av både ombudsmannsloven og
-instruksen at formålet med ombudsmannsordningen er å «hindre urett».
I den grad ombudsmannen skulle vært mer synlig i nyhetsbildet, måtte
det være for å hindre fremtidig urett. Dette kan i så fall ses i
sammenheng med adgangen ombudsmannen har til å uttale seg om forhold som
vil bidra til å gjøre forvaltningen bedre.
Dette er imidlertid en vanskelig balansegang. Ombudsmannsordningen
baserer seg til dels på forvaltningens tillit. Engasjement fra ombudsmannens
side i enkeltsaker på et tidlig stadium, vil av forvaltningen lett
kunne oppfattes som utidig innblanding i forvaltningens virksomhet. Også
det forhold at ombudsmannens kontroll med forvaltningen skal være
etterfølgende, gjør at enkeltsaker ofte har mistet aktualitet på
det tidspunktet ombudsmannen kommer inn i saken. Synlighet i media
vil derfor ofte ikke være forenlig med det som skal være ombudsmannens
oppgave.
Når ombudsmannen blir spurt om å kommentere enkeltsaker,
kommer det an på sakens karakter om det skal og kan gis utfyllende
kommentarer. Det er klart at ombudsmannen i enkeltsaker må kunne
uttale seg om forhold som ikke har vært berørt ved avslutningen
av saken.
Ombudsmannen foretar imidlertid en konkret vurdering
av om han selv skal kommentere saken, eller om det er mest hensiktsmessig
at ansvaret overlates til den ansvarlige kontorsjefen. På bakgrunn
av det personlige elementet som ligger i ombudsmannsvervet, vil
det som regel være riktig at ombudsmannen svarer på disse forespørslene
selv.
Noen ganger får ombudsmannssaker en sentral plass
i nyhetsbildet. I november 2008 var det en slik sak: spørsmålet
om innsyn i et notat i forbindelse med Regjeringens kontakt med
en bank under «finanskrisen». Det er naturlig å stille spørsmål
om ekstrem mediedekning får betydning for hvordan ombudsmannen behandler
saker, og om slike saker prioriteres.
Utgangspunktet er at alle klager til ombudsmannen
skal behandles likt når det kommer til saksbehandlingstid, og at
ingen saker skal prioriteres. I saker om innsyn, der innsyn ikke
er blitt gitt før det klages til ombudsmannen, er derimot saksbehandlingstiden
normalt noe kortere enn ellers.
Ombudsmannsordningen er avhengig av tillit både
blant befolkningen og hos forvaltningen. Der ombudsmannens behandling
av en sak får stor mediedekning, kommer denne balansegangen tydelig
til uttrykk. Ombudsmannens behandling av en sak må på den ene siden
ikke oppleves som ubetydelig av borgerne, og disse må ha tillit
til at ombudsmannen er slagkraftig i de saker han velger å gå inn
i. På den annen side er det avgjørende at ombudsmannens saksbehandling
er grundig og forsvarlig, herunder at det aktuelle organet blir
gitt anledning til kontradiksjon og at saken er tilstrekkelig opplyst
før ombudsmannen uttaler seg, noe som tar tid å gjennomføre. Ombudsmannen
skal være et ekstraordinært kontrollorgan, og må ikke opptre som
et ordinært administrativt overordnet forvaltningsorgan med instruksjonsmyndighet.
Forvaltningskomiteen uttalte i sin innstilling
fra 1958 at «[e]t saksanlegg er kostbart, og det er ikke alltid
så lett for den alminnelige mann å gå denne vei». Ombudsmannen er
i Norge et supplement og et alternativ til domstolsprøving, og fyller
til dels det tomrommet som fraværet av forvaltningsdomstoler representerer.
Om en sak bør klages inn for ombudsmannen eller
reises for domstolene, kan det ikke gis et entydig svar på. Ombudsmannen
peker på noen sentrale forskjeller mellom ombudsmanns- og domstolskontrollen,
særlig knyttet til adgangen til å få saken prøvet, de økonomiske
konsekvensene, prosessen, virkemidlene som er til rådighet, grensene
for prøvingen og utfallet av behandlingen. Valget vil også delvis
avhenge av hva en ønsker å oppnå.
Alle har i utgangspunktet rett til å anlegge
en sak og å få denne prøvet for domstolene, dersom vilkårene for
dette (prosessforutsetningene) er oppfylt. På samme måte har den
enkelte et rettskrav på å få en sak behandlet av forvaltningen,
i to instanser. En klage til ombudsmannen er derimot i realiteten
en anmodning om å sette i verk undersøkelser, og må anses som et
ekstraordinært rettsmiddel. Den enkelte har ikke en alminnelig rett
til å kreve at ombudsmannen skal behandle saken. Ombudsmannen avgjør
selv om en klage gir tilstrekkelig grunn til behandling, jf. ombudsmannsloven
§ 6 fjerde ledd. Denne vurderingen har en viss parallell til vurderingen
av «rettslig interesse» i domstolene. En avgjørelse etter § 6 fjerde
ledd kan bero på flere forhold, blant annet at spørsmålet ikke har
en slik aktualitet at det er tilstrekkelig grunn til å foreta undersøkelser.
Selv om ombudsmannen av forskjellige grunner ikke
finner grunn til å behandle den konkrete klagen, kan saken reise
prinsipielle spørsmål av betydning. Ombudsmannen kan da, i motsetning til
å behandle henvendelsen som en formell klage, vurdere om det skal
opprettes en sak av eget tiltak for å foreta mer generelle undersøkelser.
På dette punktet skiller ombudsmannen seg fra domstolene.
De økonomiske konsekvensene ved ombudsmanns-
og domstolsbehandling er vesentlig forskjellige. I domstolene må
det betales rettsgebyrer, det er som regel alltid behov for å engasjere
advokat, og man risikerer å få saksomkostningsansvaret. Det er gratis
å klage til ombudsmannen, og klageren risikerer ikke omkostningsansvar
selv om klagen ikke skulle føre frem.
En del velger å benytte advokat for å klage
til ombudsmannen. Dette er ikke nødvendig, og har ikke betydning
for ombudsmannens behandling av saken.
Prosessen i domstolene er regulert gjennom prosesslovgivningen,
herunder bl.a. tvisteloven, straffeprosessloven, tvangsloven og
domstolloven. Ombudsmannens kontroll er regulert gjennom reglene
i ombudsmannsloven og -instruksen. For å realisere formålet med
ombudsmannsinstitusjonen, må undersøkelsen i en sak ikke gjøres
for omstendelig, men være hurtig, enkel og mindre formell. Saksbehandlingen skal
selvsagt likevel være så trygg og forsvarlig som mulig. Både klageren
og forvaltningen må få mulighet til å uttale seg og legge frem relevant materiale.
Behandlingen hos ombudsmannen kan ligne en granskningsprosess, mer
enn en domstolsprosess, på den måten at det er ombudsmannen som
har ansvaret for å opplyse saken.
Ombudsmannsbehandlingen er skriftlig, er begrenset
til en gjennomgang av tilgjengelige dokumenter, og det gjennomføres
bare unntaksvis befaringer. Ombudsmannens kontroll egner seg derfor
ikke særlig for avklaring av faktiske forhold. Den muntlige domstolsprosessen,
med saksforberedelse, hovedforhandling og bevis- og vitneførsel,
er derimot bedre tilrettelagt for avklaring av bevismessige forhold.
Ombudsmannen har imidlertid i ombudsmannsloven § 7 tredje ledd anledning
til å kreve bevisopptak for domstolene. Denne adgangen blir i praksis
ikke brukt.
På samme måte som domstolene, kan ombudsmannen
prøve rettsanvendelsen fullt ut, altså om loven er tolket riktig,
om saken har vært tilstrekkelig opplyst, og om saksbehandlingen ellers
har vært korrekt. Ombudsmannen har, på tilsvarende måte som domstolene,
adgang til også å undersøke grunnlaget for skjønnet, herunder om
alle relevante hensyn er vurdert og om det er tatt utenforliggende
hensyn. Domstolenes adgang til å prøve forvaltningens skjønn er begrenset
gjennom regler skapt gjennom rettspraksis, og domstolene er, avhengig
av saksområdet, tilbakeholden med å overprøve forvaltningens skjønn.
Som domstolene, er ombudsmannen tilbakeholden med å prøve skjønnet
der forvaltningen har faglig innsikt og lokalkunnskap. Ombudsmannen
tar også hensyn til at forvaltningen har best oversikt over bredden
i sakene og praksis på området. I sin prøving av skjønnet, er domstolene
forsiktige med å konkludere med at skjønnet har ført til et urimelig
resultat. Her kan ombudsmannen gå lenger enn domstolene, jf. ombudsmannsloven
§ 10 annet ledd om at ombudsmannen kan kritisere skjønnsutøvelsen
i de tilfeller ombudsmannen mener utfallet er «klart urimelig».
Utfallet av behandlingen hos ombudsmannen og i
domstolene er ulikt. Domstolen treffer bindende avgjørelser om ugyldighet,
erstatning, oppreisning, straff, tilbakebetaling m.m., som i ytterste
konsekvens kan gjennomføres med tvang. Ombudsmannen kan ikke treffe
bindende avgjørelser om ugyldighet mv., men må be om at henstillingen
blir fulgt.
Behandlingen i domstolene er videre særlig konsentrert
om hvilke rettsvirkninger som skal inntre. Hos ombudsmannen er søkelyset
først og fremst rettet mot om klageren har lidd urett. Ombudsmannen
kan i sin avslutning av saken kritisere forvaltningen, velge ikke
å kritisere, eller uttrykke begrunnet tvil om sentrale forhold i
saken. Hvilke rettsvirkninger som skal inntre, er derimot ikke like
sentralt som i domstolenes behandling. Forvaltningen må selv avgjøre hvilke
følger de påpekte feilene skal få. Dette henger sammen med at ombudsmannens
uttalelser bare er rådgivende og veiledende, ikke bindende.
Visse saker er av en slik karakter at de egner
seg bedre for domstolsbehandling, og kanskje også bare kan få sin
avklaring der, gjennom en bindende avgjørelse. Der dette er tilfellet,
vil ombudsmannen gi uttrykk for det. Dette gjelder f.eks. i de saker
der det ikke vil være mulig å avklare faktum på en måte som partene
vil akseptere, eller der det er sterk uenighet mellom forvaltning
og borger og bare en rettslig bindende avgjørelse vil bli akseptert,
særlig i saker der klageren har fremsatt krav om erstatning fra det
aktuelle forvaltningsorganet. Ombudsmannen har også muligheten til
å anbefale en part å reise sak for domstolene, noe som utløser rett
til fri sakførsel.
Hva som lønner seg, beror på en vurdering av flere
forhold. Der det er gjort saksbehandlingsfeil eller feil ved rettsanvendelsen,
vil ombudsmannen kunne være et godt alternativ til domstolsbehandling.
Avklaring av slike spørsmål ligger i kjernen av ombudsmannens kontroll,
og ombudsmannen kan som nevnt gå lenger enn domstolene i prøvingen
av forvaltningens skjønnsutøvelse. Spørsmål om erstatning er derimot
ombudsmannen tilbakeholden med å gå inn i. Når de anførte feilene
knytter seg til avklaring av faktiske forhold, vil ombudsmannens
adgang til å si sin mening være begrenset.
Kapittel 3 i meldingen inneholder en orientering om
hvordan uttalelser fra ombudsmannen som er referert i tidligere
årsmeldinger, er blitt fulgt opp av forvaltningen.
Det generelle inntrykket er fortsatt at forvaltningen
respekterer ombudsmannens uttalelser og anbefalinger. Når Stortinget
i ombudsmannsloven § 10 første ledd har gitt ombudsmannen myndighet
til å «uttale sin mening om forhold som går inn under hans arbeidsområde»,
kan det med styrke hevdes at det i dette ligger en forutsetning om
at forvaltningen også skal rette seg etter det ombudsmannen sier.
Gjennom arbeidet med klagesaker og saker tatt opp
av eget tiltak hender det at ombudsmannen blir oppmerksom på mangler
ved lover, forskrifter eller administrativ praksis. Det fremgår av
ombudsmannsloven § 11 at ombudsmannen kan underrette forvaltningen
om slike forhold. Disse tilfellene skal nevnes i den årlige meldingen
til Stortinget, jf. ombudsmannsinstruksen § 12 annet ledd.
Den systematiske og generelle kontrollen med forvaltningen
er det først og fremst forvaltningens egne kontrollorganer som står
for: kommunenes kontrollutvalg, fylkesmennenes tilsyn med kommunene
på flere områder, fylkes- og kommunerevisjonene samt de sentraliserte fagtilsynene
som retter seg mot offentlige organers virksomhet. Videre foretar
Riksrevisjonen forvaltningsrevisjoner, med systematiske gjennomganger
av forhold i forvaltningen. Forvaltningen er også underlagt Stortingets parlamentariske
kontroll.
At også ombudsmannen er tiltenkt en rolle som systemkontrollør,
følger direkte av Grunnloven § 75 bokstav l om at ombudsmannen skal
«søge at sikre at der ikke øves Uret» mot den enkelte borger. Ordlyden
tilsier at ombudsmannen har en rolle for å forhindre at det i fremtiden
kan bli utøvd urett mot den enkelte. Dette kommer også frem i Innst.
O. nr. 15 (1979–1980):
«Komiteen vil presisere at ombudsmannen har en spesiell
funksjon i tillitsvervet som Stortingets Ombudsmann for forvaltningen.
Dette tilsier at hans oppgave, å være et vern for borgerne i forvaltningssaker,
ikke bare betyr å ta opp klagesaker over urett som eventuelt er
begått, men også at han bør søke å rette på forhold der urett kan
komme til å bli begått. Dette vil etter komiteens mening gi Stortinget
bedre muligheter for kontroll med forvaltningens virksomhet.»
I løpet av 2009 har ombudsmannen i 27 saker bedt
et forvaltningsorgan vurdere endringer eller tilføyelser til lover
og forskrifter, eller omlegging av administrativ praksis. Av disse
er 18 referert i årsmeldingens kapittel V. Et sammendrag av samtlige
av sakene i 2009 hvor ombudsmannen har påpekt mangler ved lover,
forskrifter eller praksis, fremgår av kapittel IV i årsmeldingen.
Etter ombudsmannsinstruksen § 12 skal årsmeldingen
inneholde «en oversikt over behandlingen av de enkelte saker som
Ombudsmannen mener har alminnelig interesse». Retningsgivende for
utvalget av saker til meldingen er om saken anses å være representativ
for sakstypen, om den er relevant som eksempel på saksbehandlingsfeil
som er gjort, om saken er prinsipiell og rettsavklarende og om saken
omhandler spørsmål av rettssikkerhetsmessig karakter.
Sakene publiseres fortløpende på ombudsmannens
nettsted og legges samlet ut på Lovdata én gang i året.
Det løpende arbeidet med enkeltsakene og kontakten
med forvaltningen gir ombudsmannen et generelt inntrykk av forvaltningens
saksbehandling og virksomhet. Det er en fare for at ombudsmannens
arbeid med enkeltsakene kan gi et fortegnet inntrykk av forvaltningens
saksbehandling generelt. Klagesakene har jo sitt utspring i situasjoner
der borgerne føler seg galt og urettferdig behandlet. På bakgrunn
av den kontakten ombudsmannen ellers har med forvaltningen gjennom
besøk og inspeksjoner, er det hans inntrykk at de saker som er tatt
med i meldingen, er representative ut fra de ovennevnte kriteriene.
I meldingen blir det trukket frem et par tema
av mer overgripende karakter som arbeidet med årets klagesaker har
gitt grunn til å kommentere.
Mange av klagene til ombudsmannen gjelder sen saksbehandling
i forvaltningen. Det er ombudsmannens inntrykk at borgerne de siste
årene har blitt seg mer bevisst og stiller høyere krav til behandlingen
av deres forvaltningssaker. I 2009 har særlig Nav vært adressat
for denne typen klager. Ikke sjelden opplever ombudsmanenn at saksbehandlingstiden
i Nav går langt ut over de ytre rammer som etaten selv har fastsatt
i sine måltall. Dersom Nav etter henvendelse fra ombudsmannen opplyser
at forsinkelsen skyldes en stor saksmengde og manglende kapasitet,
kan slike klager gi ombudsmannen et vanskelig dilemma.
Hovedregelen i forvaltningsloven § 11a er at
i saker som gjelder enkeltvedtak, skal det gis et foreløpig svar
dersom en henvendelse ikke kan besvares i løpet av en måned etter
at den er mottatt. I svaret skal det redegjøres for grunnen til
at henvendelsen ikke kan behandles tidligere, og så vidt mulig angis
når et svar kan ventes. Dessverre er det en kjensgjerning at denne
plikten ikke alltid overholdes av Nav. Ombudsmannen tror mange klager
kunne vært unngått dersom det rutinemessig i alle saker ble sendt
foreløpig svar samt en orientering hvis det oppstår forsinkelser
under sakens gang. Det som særlig foranlediger frustrasjon, er hvor
borgerne ikke hører annet enn taushet etter kanskje å ha gjort seg
stor flid med utformingen av et krav eller en søknad.
I saker hvor ombudsmannen ser at saksbehandlingstiden
ikke er innenfor de krav til svartider som er fastsatt av Arbeids-
og velferdsdirektoratet – og hvor bruker således i det minste burde vært
orientert – vil ombudsmannens kontor normalt ta kontakt med det
innklagede Nav-organet for å få en orientering om status i saken
og bakgrunnen for forsinkelsen. Slik henvendelse kan skje skriftlig
per brev eller mer praktisk ved å ta en telefon til saksbehandler
i saken. En sjelden gang viser det seg at saken ved en feil er blitt
forlagt eller lignende, og i så fall bidrar henvendelsen fra ombudsmannen
til å få fortgang i saken. Langt oftere opplever ombudsmannen imidlertid
at bakgrunnen for forsinkelsen er arbeidssituasjonen ved kontoret
og ressursmangel mer generelt. Det skal ikke være slik at en henvendelse
fra ombudsmannen fører til at saken behandles «utenom tur». Andre
saker hvor det ikke er klaget til ombudsmannen, kan ha ligget enda lenger
uten å bli behandlet. Slike saker kan være problematiske å håndtere.
På den ene siden er det uholdbart med en situasjon der bruker står
uten økonomiske ytelser i månedsvis fordi Nav bruker lang tid på
å behandle kravet. På den annen side er det vanskelig for ombudsmannen
å påskynde saksbehandlingen så lenge forsinkelsen skyldes arbeidssituasjonen
og saksavviklingen skjer ut fra en forsvarlig prioritering. Dersom
ombudsmannen unnlater å gripe inn i den enkelte sak med en oppfordring
til Nav om å prioritere den, kan han dessuten beskyldes for unnfallenhet
og at han tar parti med forvaltningen.
Også Riksrevisjonen har nylig uttrykt bekymring
med hensyn til den negative utviklingen i saksbehandlingstiden ved
Nav for enkelte sentrale ytelser, se Riksrevisjonens rapport 22. oktober
2009 om revisjonen av Arbeids- og velferdsetaten for budsjettåret
2008 – tillegg 2 til Dokument 1 (2009–2010). Riksrevisjonen analyserer
blant annet utviklingen i saksbehandlingstid og restanser for ulike
ytelser.
Ombudsmannens mandat slik det er definert i lov
og instruks er å gripe inn overfor feil og urett som måtte begås
av den offentlige forvaltning. I den utstrekning den lange saksbehandlingstiden springer
ut av underliggende og mer grunnleggende forhold som ressurs- og
kapasitetsmangel, er det egentlig lite ombudsmannen kan utrette.
Det er opp til andre institusjoner – først og fremst departement
og storting – å utrede tiltak som kan få bukt med de store restansene.
For ombudsmannen er det imidlertid uheldig at han må forholde seg
passiv i en slik situasjon siden borgerne, forståelig nok, kan få
inntrykk av at ombudsmannen viker tilbake for å kritisere Nav.
I en klagesak for ombudsmannen vil det normalt kun
være to parter: borgeren som har klaget og det forvaltningsorganet
(evt. overordnet forvaltningsorgan) hvis handlemåte eller avgjørelse klagen
retter seg mot. Dersom ombudsmannen finner grunn til å undersøke
de forhold klagen gjelder nærmere, tas saken opp med forvaltningen.
Videre vil eventuell kritikk eller anmodning om å vurdere en sak
på nytt også rette seg mot forvaltningen. Klageren vil i kraft av
å være part få anledning til å komme med sitt syn på saken, samt
kommentere forvaltningens redegjørelser.
Likevel er det en del type klagesaker som også kan
få betydning for øvrige borgere, såkalt «tredjepersoner ». Dette
kan være personer som er tilgodesett gjennom det forvaltningsvedtaket
det er klaget over, eller på annen måte er berørt av vedtaket. Eksempler
på slike tredjepersoner er den som har fått byggetillatelsen naboen
klager over og en av foreldrene i en barnebidragssak der klagen
gjelder fastsettelsen av bidraget. Videre vil den som er blitt tilsatt
i en stilling der klageren mener å være forbigått i ombudsmannssaken regnes
som en tredjeperson. Som det fremgår av eksemplene, vil klageren
og en tredjeperson normalt ha motstridende interesser i saken.
Mulige tredjepersonkonflikter påvirker i liten grad
behandlingen av sakene ved ombudsmannens kontor. Fordi tredjepersoner
ikke regnes som part i ombudsmannssaken blir de ikke varslet om at
ombudsmannen har en sak til behandling. Det innebærer at en tredjeperson
som for eksempel har fått en byggetillatelse, kan være uvitende
om at spørsmålet om vedtakets gyldighet er til behandling hos ombudsmannen.
Dersom en tredjeperson på et tidspunkt blir klar over at ombudsmannen
har en sak som berører vedkommende, til behandling og tar kontakt,
vil tredjepersonen bli orientert om at vedkommende ikke regnes som
part i ombudsmannssaken og at dette innebærer at hun/han ikke vil
bli ytterligere informert om saken.
Fordi ombudsmannens uttalelser er rådgivende, jf.
ombudsmannsloven § 10, vil ikke ombudsmannens uttalelse i seg selv
frata en tredjeperson rettigheter. Dersom ombudsmannen i en tilsettingssak
kommer til at det knytter seg tvil til om tredjepersonen, som faktisk
ble tilsatt, var bedre kvalifisert enn klageren for den aktuelle
stillingen, vil ikke dette i seg selv få betydning for tilsettingsvedtaket.
Se for eksempel sak nr. 36 (2009/378) i meldingens kapittel V. I
slike saker vil tilsettingsvedtaket normalt være gyldig overfor
den som er tilsatt, selv om ombudsmannens undersøkelser skulle avdekke
at vedtaket var feil i forhold til klageren. I lys av dette er det
sjelden grunn til å ta særlige hensyn til tredjepersoner i behandlingen
av tilsettingssaker.
Derimot kan sterke tredjepersoninteresser i
enkelte saker innebære at terskelen for å ta saken til behandling
heves. I særlige tilfeller kan det også være aktuelt å avvise slike
saker dersom det gjør at de er uegnet for behandling hos ombudsmannen,
jf. ombudsmannsloven § 6 fjerde ledd. Men fordi ombudmannens saksbehandling
i all hovedsak er upåvirket av eventuelle tredjepersonkonflikter,
behandler ombudsmannen årlig en rekke saker som også berører tredjepersoninteresser.
Dessuten ville det resultert i en vesentlig innskrenkning av ombudsmannens virkeområde
dersom slike saker aldri ble tatt opp. Sak nr. 58 (2009/1620) i
meldingens kapittel V er et eksempel på en sak som i stor grad gjaldt
en tredjeperson. I saken sto spørsmålet om hvilken inntekt som skal
legges til grunn i en bidragssak sentralt. Den bidragspliktige hadde klaget
over fastsettelsen av bidraget bl.a. fordi han mente bidragsberettigede
hadde inntekter fra «svart arbeid» som ikke var tatt inn i beregningen.
Til tross for den beskjedne betydningen tredjepersonkonflikter
oftest får for ombudsmannens saksbehandling, vil imidlertid en interessekonflikt
kunne påvirke ombudsmannens konklusjon. Ombudsmannen vil ofte være
mer tilbakeholden med å fastslå ugyldighet dersom det rammer tredjepersoner.
Når forvaltningen bes om å behandle en sak på nytt, må forvaltningen
vurdere eventuell endring av det opprinnelige vedtaket etter reglene
om omgjøring i forvaltningsloven § 35. I og med at forvaltningen
ikke alltid er seg dette bevisst, minner ombudsmannen om dette ved
avslutningen av enkelte saker der tredjepersoner vil bli berørt.
I sak nr. 87 (2008/1561) i meldingens kapittel 5 påpekte ombudsmannen for
eksempel at dersom fylkesmannen kommer til at vedtakene saken gjaldt
er ugyldige, må det foretas en helhetsvurdering av om vedtakene
bør omgjøres, jf. forvaltingsloven § 35 første ledd bokstav c. Videre
understreker ombudsmannen som regel overfor forvaltningen at tredjepersoner
må gis anledning til å uttale seg ved den fornyede behandlingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, fra Kristelig Folkeparti, Hans
Olav Syversen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser
til årsmeldingen for 2009 fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen,
Dokument 4 (2009–2010).
Komiteen registrerer at antall
klager til Sivilombudsmannen er steget med mer enn 30 prosent de
siste fem årene. Fra 2005 til 2009 er antall innkomne saker steget
fra rundt 2 000 saker til nærmere 2 700 saker. Samtidig har også
antall avviste saker økt. Litt over halvparten av sakene blir realitetsbehandlet,
og de aller færreste saker blir tatt opp av eget tiltak. I 2009
dreide dette seg om 25 saker. I 2008 var tilsvarende tall 23. Komiteen viser
til at antall saker med kritisk utfall er stabilt og lavt, på om
lag én prosent. I om lag halvparten av de realitetsbehandlede sakene
er det vist til at klagen ikke kunne føre fram. Av de realitetsbehandlede
saker er 14 prosent av sakene avsluttet med kritikk eller henstilling.
Komiteen vil vise til at dette
tyder på at forvaltningen generelt gjør en god jobb og behandler henvendelser
fra innbyggerne i tråd med gjeldende retningslinjer. Likevel er
det viktig at folk som føler seg urettferdig behandlet får sin klage vurdert
av et uavhengig organ, både i forhold til folks demokrati- og rettsoppfatning,
og i forhold til spredning av kunnskap om hvilke regler, rutiner
og lover mv. som faktisk gjelder.
Komiteen vil peke på den store
betydningen klageadgangen til Sivilombudsmannen har for den enkelte
borger. Komiteen mener derfor det er viktig at så
mange som mulig har kjennskap til ordningen og at informasjonen
om den intensiveres.
Komiteen har merket seg at om
man korrigerer for folketall er det i Oslo og Finnmark det klages mest,
mens det i klages minst i Rogaland, Møre og Romsdal og Telemark.
Komiteen har merket seg at svært
mange – om lag en sjettedel – av sakene i 2009 gjaldt Arbeids- og
velferdsetaten (Nav). Andre forvaltningsområder som peker seg ut
med et relativt høyt antall saker er fylkesmenn, kommunal forvaltning,
skatteetaten, kriminalomsorgen og politi- og påtalemyndighet. Dette
inntrykket er på linje med forrige års rapport.
Komiteen viser til at ombudsmannen
i noen enkeltsaker, på grunnlag av hans oppfatning av saken, anbefaler
klagere å gå til rettssak. Komiteen vil påpeke at
selv om ombudsmannen i slike saker har klare oppfatninger av hvordan
utfallet av en slik sak burde bli, vil det alltid eksistere en økonomisk
risiko for saksøker, blant annet i form av at saksøker må betale
saksomkostninger for motparten. Komiteen mener at
i de enkelttilfeller hvor ombudsmannen skriftlig anbefaler klagere
å gå til sak, og saksøker likevel blir idømt å dekke motpartens
saksomkostninger, skal det offentlige ettergi dette. Komiteen ber
regjeringen sette i verk en slik praksis.
Komiteen viser til at Sivilombudsmannen
i all hovedsak behandler enkeltsaker, mens det i mindre grad blir
gjennomført systematiske undersøkelser innenfor et avgrenset område
eller tema. Komiteen ber ombudsmannen vurdere om
det er muligheter for å sette i verk noen flere systematiske undersøkelser
enn i dag innenfor dagens bemanning.
Komiteen viser til at Sivilombudsmannens
årsmelding tar opp at Norge har undertegnet, men fortsatt ikke ratifisert
FNs tilleggsprotokoll (OPCAT) til torturkonvensjonen fra 1984, til
tross for at en slik ratifisering har vært varslet flere ganger.
OPCAT dreier seg om å etablere et system med regelmessige besøk
til alle steder der personer er frihetsberøvet, som fengsler, psykiatriske
institusjoner mv. Komiteen viser til at det allerede
i dag gjennomføres flere årlige besøk av ombudsmannen til steder
der personer er frihetsberøvet. Komiteen viser til
årsmeldingen hvor det heter at «Dersom ombudsmannen tillegges [denne]
funksjonen, vil imidlertid institusjonen måtte styrkes vesentlig
for å kunne oppfylle de krav OPCAT stiller». Komiteen ber derfor
regjeringen legge til rette for at Sivilombudsmannen skal kunne
oppfylle de krav OPCAT stiller, slik at OPCAT snarest mulig kan ratifiseres.
Komiteen har vurdert de saker
som er særlig omtalt i ombudsmannens årsmelding for 2009, men finner
ikke grunn til å knytte særlige kommentarer til noen enkeltsaker.
Komiteen vil vise til ombudsmannens
spesielle stilling overfor Stortinget, og vil legge vekt på at det
skjer en løpende kontakt mellom ombudsmannen og Stortinget, og at
det fortsatt rapporteres særlig om det skulle være spesielle forhold som
Stortinget bør se nærmere på.
Komiteen verdsetter ombudsmannens
årlige melding i den utfyllende form som den foreligger, og anser
meldingen som et viktig redskap for å følge Sivilombudsmannens virksomhet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti registrerer at tittelen «sivilombudsmann»
er lite kjønnsnøytral, og vil vurdere å ta opp forslag om en mer
nøytral tittel i egnet sammenheng.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at begrepet «ombudsmann» er et internasjonalt begrep som
oppfattes kjønnsnøytralt. Flertallet anser det derfor
ikke som en prioritert oppgave å utarbeide forslag til en ny tittel
på sivilombudsmannen.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument 4 (2009–2010) – melding for året 2009
fra Sivilombudsmannen – vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 25. mai 2010
Anders Anundsen |
Hallgeir H. Langeland |
leder |
ordfører |