Stortingsrepresentantene André Oktay Dahl, Elizabeth
Skogrand, Arve Kambe og Svein Harberg fremmet 9. februar 2010 følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om etablering
av et helhetlig og tverrfaglig nasjonalt senter for bekjempelse
av menneskehandel og overgrep mot barn, etter modell av det britiske CEOP-senteret.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr,
Morten Ørsal Johansen, Tor Sigbjørn Utsogn og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Ragnhild Aarflot
Kalland, viser til representantforslaget om etablering av
et senter for tverrfaglig og helhetlig bekjempelse av menneskehandel
og overgrep mot barn via digitale medier.
Komiteen viser til at forebygging
av seksuelle overgrep mot barn er et sentralt anliggende for Storting
og regjering.
Komiteen deler forslagsstillernes
bekymring for at nye elektroniske medier skaper nye former å utnytte
barn på. Barn bruker Internett i stadig større grad, og med såkalt
chatting på nettet har også området der barn blir utsatt og eksponert
for overgrep fra voksne personer, blitt utvidet.
Komiteen vil vise til at det
brukes ressurser på flere områder for å styrke arbeidet for å hindre overgrep
mot barn. Det er utarbeidet bedre lovgivning for å beskytte barn,
og komiteen viser til at det i 2007 trådte i kraft
en ny lovbestemmelse om «grooming». Den skal beskytte barn mot seksuelle
overgrep ved at det nå er straffbart med forberedelseshandlinger,
og 7. januar 2010 ble den første grooming-dommen avsagt i Oslo Tingrett.
Komiteen viser til at politiets
arbeid mot internettrelaterte overgrep er styrket de siste årene. Viktige
tiltak er «Rød knapp», politiets patruljering på nett og sentralt
tipsmottak hos Kripos. I tillegg har Redd Barna og Telenor sammen
med Kripos utarbeidet et datafilter som hindrer tilgang til sider
med overgrepsmateriale med barn.
Komiteen viser til at politidistriktenes
kompetanse er økt ved at det nå er ansatt egne familievoldskoordinatorer
i alle politidistrikt og egne team i de store byene. Samtidig er
det viktig å understreke at utfordringene for politiet er grenseoverskridende
når det gjelder nettrelaterte overgrep. Komiteen mener
derfor at internasjonalt samarbeid er viktig for å få best mulig
resultater. Komiteen viser her til arbeidsgruppen som
utarbeider forslag til en felles nordisk nettfilterløsning og en
felles nordisk database som skal inneholde kjent, ulovlig billedmateriale
om seksuelle overgrep mot barn. I tillegg har norske etterforskere
fått tilgang til Interpols database, som vil kunne gi store fordeler
for politiets arbeid.
Komiteen understreker viktigheten
av tverrfaglig arbeid for å kunne forebygge nettrelaterte overgrep
mot barn. Flere departementer samarbeider for å styrke arbeidet
for å hindre seksuelle og andre overgrep mot barn, og arbeidet med
å beskytte barn er blitt mer systematisk.
Komiteen viser til viktigheten
av Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT) som
er innført i mer enn 200 kommuner og mener at dette samarbeidet
har et betydelig potensial, også når det gjelder forebygging av nettrelaterte
overgrep. I dette arbeidet har barnevernet og andre deler av hjelpeapparatet
en sentral rolle. Komiteen vil i den sammenheng særlig
peke på Redd Barnas rapport «Omsorg på nett; er det mitt ansvar?
Barnevernets utfordringer i å møte overgrep på nettet». Komiteen mener
det er behov for en styrking av barnevernets innsats på dette området,
og viser til Sverige hvor myndighetene har utformet en egen plan
for å forebygge nettrelaterte overgrep.
Komiteen understreker den viktige
satsingen med barnehusene. Regjeringen har hittil etablert seks
barnehus, og beskyttelsen og omsorgen for barn er derfor styrket
ytterligere.
Komiteen viser også til Koordineringsenheten for
Ofre for Menneskehandel (KOM). Prosjektet ble opprettet med hjemmel
i regjeringens handlingsplan mot menneskehandel (2006–2009), og
KOM har et nasjonalt koordineringsansvar for arbeid med bistand
og beskyttelse til ofre for menneskehandel.
Komiteen viser for øvrig til
vedlagte brev fra justisministeren av 9. mars 2010.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er viktig å se på erfaringene og arbeidet som gjøres ved CEOP-senteret,
særlig knyttet til det forebyggende arbeidet. Samtidig er det viktig
å påpeke at norsk og britisk politi er organisert på ulike måter,
og at et uavhengig senter som CEOP-modellen representerer, ikke
er direkte overførbart til norske forhold.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det de siste årene har skjedd en styrking
av politiets arbeid mot internettrelaterte overgrep mot barn. Fremskrittspartiet
og Høyre har initiert og/eller støttet flere av de tiltakene som
nå er gjennomført. Blant annet er det opprettet en rapporteringsfunksjon
på nett og ansatt flere etterforskere på fagfeltet. Disse
medlemmer viser igjen til at flere av disse grepene er positive,
men det er etter disse medlemmers oppfatning viktig
å innse at politiet alene ikke kan løse denne store kriminalitetsutfordringen
for det moderne samfunnet. Disse medlemmer viser
til at det er politiets oppgave å drive etterretning, etterforskning
og identifisering av ofre, men for at barn skal få beskyttelse mot
misbruk, må det være et forpliktende, tverrfaglig samarbeid der
hjelpeapparat og andre instanser kobles inn. Disse medlemmer viser
til at Norge mangler en nasjonal politikk og en samordnet innsats
for å møte utfordringene knyttet til overgrep mot barn via digitale
medier og menneskehandel. De eksisterende strategiene er for fragmenterte
(Datatilsynet, Medietilsynet, Barneombudet, Redd Barna mv.) og ikke
forankret politisk gjennom en helhetlig tilnærming, og er uten et
klart fokus på å forebygge utnytting og overgrep. Disse medlemmer mener
at det er nødvendig å opprette et helhetlig og tverrfaglig nasjonalt
senter for bekjempelse av menneskehandel og overgrep mot barn etter
modell av det britiske CEOP-senteret. Disse medlemmer har
merket seg at kombinasjonen av operativt politiarbeid, etterretning
og offeridentifisering samordnet med kriminalitetsforebyggende strategier
og utadrettet kommunikasjon fungerer godt i regi av CEOP.
Disse medlemmer viser til at
et tilsvarende forslag ble fremmet i forrige periode (Dokument nr.
8:74 (2005–2006)). Disse medlemmer viser til at regjeringens
arbeidsgruppe mot internettrelaterte overgrep mot barn, ledet av
Grete Faremo, kom til samme konklusjon og fokuserte nettopp på behovet
for et helhetlig politisk løft på feltet og et eget senter med fokus
på denne typen kriminalitet mot barn. Disse medlemmer viser
til at justisminister Knut Storberget uttrykte seg positivt til
forslagene ved flere anledninger, blant annet i Aftenposten 31.
januar 2007. Disse medlemmer viser til forslagsstillernes
problembeskrivelse og begrunnelse og fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om etablering
av et helhetlig og tverrfaglig nasjonalt senter for bekjempelse
av menneskehandel og overgrep mot barn, etter modell av det britiske CEOP-senteret.»
Disse medlemmer viser også til
at Fremskrittspartiet og Høyre tidligere har foreslått at det må
utvikles incentiver som belønner de kommunene som rent faktisk etablerer
velfungerende politiråd og SLT-ordninger. Disse medlemmer understreker
igjen betydningen av at politiråd og SLT i en kommune klarer å samarbeide og
utfylle hverandre, ikke minst på det feltet som det fremlagte representantforslag
omhandler. Disse medlemmer mener det er viktig å
prioritere at de SLT-tiltak og politiråd som etableres, faktisk
fungerer godt, fremfor at man binder seg til kvantitative målsettinger
om antall etableringer. Disse medlemmer viser også
til at arbeidet med å etablere velfungerende SLT-modeller er nært
knyttet til justissektoren, mens de store midlene som vil kunne
utgjøre en forskjell, kanaliseres via helt andre poster på statsbudsjettet. Disse
medlemmer anmoder derfor igjen regjeringen om å utrede mulige
incentivordninger som kan belønne de kommunene som rent faktisk
etablerer velfungerende politiråd og SLT-ordninger. Disse
medlemmer viser også til at praktiseringen av taushetspliktsreglene
er svært ulik fra kommune til kommune. Etablering av et tverretatlig
senter etter mønster av det britiske CEOP, hvor ulike fagprofesjoner
kontinuerlig jobber koordinert med denne problematikken både som
forebyggere, rettshåndhevere og rådgivere overfor nasjonale myndigheter,
kunne bidratt til at man fikk fortgang i arbeidet med å skape en
felles forståelse av hvordan taushetspliktsreglene best kan utformes
og håndheves både i kommunal og statlig regi.
Disse medlemmer viser til at
barnehusene er svært viktige, og at et samlet storting har støttet opprettelse
av flere av disse. Disse medlemmer er imidlertid
av den oppfatning at debatten om viktigheten av disse er noe på
siden av kjernen av det forslagsstillerne tar opp i det fremlagte
forslaget. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
og Høyre gjentatte ganger har tatt opp visse utfordrende sider ved etableringen
av disse, som Stortinget ikke umiddelbart har fått dekkende informasjon
om. Disse medlemmer anmoder regjeringen om å gi Stortinget
korrekt og dekkende informasjon om utviklingen av barnehusene i
forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet, med sikte på at etableringen
av nødvendige og ytterligere nye barnehus skjer på en best mulig
måte.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om etablering
av et helhetlig og tverrfaglig nasjonalt senter for bekjempelse
av menneskehandel og overgrep mot barn, etter modell av det britiske CEOP-senteret.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:57 S (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene André Oktay Dahl, Elizabeth Skogrand,
Arve Kambe og Svein Harberg om etablering av et senter for tverrfaglig
og helhetlig bekjempelse av menneskehandel og overgrep mot barn
via digitale medier – vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev av 17. februar d.å. om ovennevnte.
Arbeidet for å forebygge og bekjempe overgrep mot
barn, samt vold i nære relasjoner, har vært et av de viktigste satsingsområdene
på justisfeltet for denne regjeringen. Ikke minst forebygging av
internettrelaterte, seksuelle overgrep mot barn er et sentralt anliggende
for regjeringen. Vi har igangsatt et bredspektret utvalg av tiltak
med mål å hindre at overgrep finner sted, kunne tilby hjelp og behandling
til ofre dersom noen allerede er utsatt, og sist, men ikke minst
straffeforfølge gjerningspersonene.
Dette er da også understreket både i Soria Moria-erklæringen
og i Regjeringens politiske plattform for 2009 – 2013. Jeg deler
forslagsstillernes bekymring som utbredelsen av Internett og såkalt
chatting på nettet også medfører en utvidelse av områdene der barn
blir utsatt og eksponert for overgrep fra voksne personer. Barn som
anonymt deltar i "snakkegrupper" på nettet, kan bli ofre for voksne
som søker opp barn for seksuelle formål. Den teknologiske og kommunikasjonsmessige
utviklingen, bl.a. når det gjelder internett og mobiltelefoni, stiller
oss derfor stadig overfor nye utfordringer på området.
Regjeringen har derfor i løpet av de siste årene suksessivt
iverksatt flere tiltak for å møte disse utfordringene og styrket
stillingen til barn som utsettes for seksuelle overgrep m.v. Det
brukes mye ressurser på flere områder fra flere departementers side
for å styrke arbeidet for å hindre seksuelle og andre overgrep mot
barn. Arbeidet for å kunne beskytte barn best mulig er blitt mer systematisk.
Både barneverntjenesten, helsetjenesten, politiet, påtalemyndigheten
og domstolene har blitt mer oppmerksom på denne type saker. Vi har
fått bedre og mer dekkende lovgivning for å beskytte barn. Kompetansen
for personell som arbeider med saker om seksuelle overgrep mot barn
utvikles stadig og styrkes. Organisering av etterforskingen av slike
saker er bedret, og det tverrsektorielle samarbeidet mellom fagpersonell
som arbeider med disse sakene, er styrket.
I den forbindelse vil jeg peke på at Regjeringen lovet
i Soria Moria-erklæringen å etablere barnehus som et nytt tilbud
til barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep og vold, eller
vært vitne til vold i nære relasjoner. Barnehusene er regionale
sentre for mottak, behandling og oppfølging av barn som har vært
utsatt for seksuelle overgrep, trakassering, mishandling vold eller
vitne til slik vold og mishandling. Regjeringen har hittil etablert
seks barnehus, slik at behovet for en bedre og mer samordnet håndtering
av seksuelle overgrepssaker kan ivaretas regionalt. Beskyttelsen
og omsorgen for barna er derfor med denne ordningen styrket ytterligere.
Barnehusene etableres som samarbeidstiltak på tvers av sektorene
og som tilbud til barn som har vært utsatt for overgrep og vold.
Hovedoppgavene er å samordne de relevante instansenes oppgaver overfor
barn som har vært utsatt for seksuelle. Det er viktig å se etableringen
i sammenheng med allerede eksisterende hjelpe- og behandlingstilbud
for å bygge på den kompetansen som allerede er bygget opp i regionen.
Etter det jeg har fått opplyst samarbeider barnehusene godt både
seg imellom og med de ovennevnte etatene som har med overgrepssaker
og barn å gjøre.
Dette bidrar både til en styrket kompetanse
hos de respektive offentlige myndigheter som deltar, en forbedret
samhandling mellom dem, og til bedre ivaretakelse av involvering
av foreldre, andre pårørende, frivillige organisasjoner, samt skoler
og andre som driver kunnskapsutvikling på feltet. Ytterligere ett
barnehus blir etablert i Stavanger i løpet av 2010. Jeg har i tillegg
signalisert at jeg ønsker å etablere enda ett barnehus, lokalisert
til Ålesund. Jeg mener at den tverrsektorielle samordningen er styrket
med utviklingen av barnehusene.
Fornærmede og etterlatte har med virkning fra 1. juli
2008 fått styrkede rettigheter til informasjon og deltakelse i straffesaksbehandlingen.
Det er blant annet vedtatt at fornærmede og etterlatte skal gis
styrket rett til informasjon og kontradiksjon gjennom hele straffesaksbehandlingen; utvidet
rett til bistandsadvokat; bedre kontakt med politi og påtalemyndighet;
utvidet rett til å være til stede i rettsmøter og flere rettigheter
i forbindelse med gjenopptakelse av straffesaker; rett til en kostnadsfri
samtale med advokat før anmeldelse i saker som vil omfattes av bistandsadvokatordningen,
og heving av aldersgrensen for bruk av dommeravhør fra 14 til 16
år.
Som et viktig ledd i arbeidet for å styrke tilbudet til
kriminalitetsofre ble den nye Støttetelefonen for kriminalitetsofre
åpnet 1. september. Støttetelefonen for kriminalitetsofre er et
grønt nummer man kan ringe dersom man har vært utsatt for noe kriminelt.
Tjenesten er landsdekkende.
Ved lov av 21. desember 2007 nr. 125 ble voldsoffererstatningsloven
§ 1 endret slik at hvis et barn opplever vold mot nærstående person,
og dette er egnet til å skade barnets trygghet og tillitt, har barnet
rett til oppreisningserstatning.
Helsetjenestenestens behandlingstilbud til personer
utsatt for voldtekt og andre seksuelle overgrep er styrket. Det
er blant annet bevilget stimuleringsmidler til etablering og kompetanseheving
av mottaksfunksjoner for vold og voldtektsrammede ved minimum en
interkommunal legevakt i hvert fylke. Videre er det nødvendig å
styrke den forebyggende innsatsen overfor risikoutsatte barn, herunder
barn med minoritetsbakgrunn, med sikte på å styrke kompetansen både
hos barnsfaglig personell og hos mottaksapparatet.
Videre vil jeg nevne at Nasjonalt kunnskapssenter
om vold og traumatisk stress arbeider med å utvikle kompetanse
som gjelder overgrep mot barn og beskyttelse og hjelp til ofrene.
På lovgivningssiden trådte en lovbestemmelse mot "grooming" i kraft
i 2007.
Utfordringen for norsk politi når det gjelder
Internett-relaterte overgrep ligger i det grenseoverskridende, både
nasjonalt og internasjonalt. Nasjonalt er det en utfordring å få
ressursene i et enkelt politidistrikt å strekke til, når de ikke
er dimensjonert for å koordinere og etterforske store saker som
kan strekke seg utover flere distrikt. Kripos har i utgangspunktet
mandat og forutsetninger for å gjøre det og utvikler en enhet som
kan håndtere saker som går over flere distrikter, samt arbeide forebyggende
på nettet.
Internasjonalt styrkes det nordiske politisamarbeidet.
Jeg har tatt initiativ til at Internett-relaterte overgrep er tatt
opp som tema på nordiske justisministermøter for å øke oppmerksomheten om
disse problemstillingene. Dette kan bli et godt supplement til et
allerede eksisterende, internasjonalt politisamarbeid. De nordiske
politimyndighetene har fått ansvaret for gjennomføringen, og flere
tiltak er satt i gang eller er under utvikling.
Det blir lagt særlig vekt på å utvikle det nordiske samarbeidet
om en felles database for bl.a. bedre å kunne identifisere ofre
for overgrep. Gode, effektive tekniske løsninger for å kunne møte
utfordringene, knyttet til identifisering av ofre og gjerningspersoner,
er sentralt her. Jeg kan i denne forbindelsen nevne at det ble nedsatt
en arbeidsgruppe, ledet av Danmark, som utarbeider forslag til en
felles nordisk nettfilterløsning og en felles nordisk database som
skal inneholde kjent, ulovlig billedmateriale om seksuelle overgrep
mot barn. Gruppen anser det for å være store effektiviserings- og
ressursbesparelser ved en slik felles nordisk løsning.
Det er også nødvendig å få til effektivt og
godt samarbeid internasjonalt på dette området ut over Norden. Derfor
har Norge i 2007 og 2008 også økonomisk støttet Interpols arbeid
med å avsløre overgripere generelt og styrke mulighetene for å kunne
identifisere ofrene for overgripere spesielt, med 300.000 Euro.
Dette har medført at også norske etterforskere har fått tilgang
til Interpols database, noe som gir store fordeler både når det
gjelder å identifisere ofre og avsløre overgripere også i Norge.
Analyse og etterforsking av slike beslag i overgrepssaker og identifisering
av ofre er meget tid- og ressurskrevende både for politiet, påtalemyndigheten og
domstolene. Databasen ved Interpol vil kunne gi store fordeler både
når det dreier seg om samordning av saker internasjonalt og når
det gjelder å øke mulighetene for identifisering av så vel ofrene
som å kunne avsløre overgriperne.
Jeg vil understreke hvor viktig det er å kunne
utvikle verktøy som kan bidra til å effektivisere identifisering
av ofre. Da kan vi i langt større grad få stoppet pågående overgrep.
Da vil man også kunne nå fram til ofrene for å kunne yte hjelp,
støtte og omsorg til dem, samtidig som det er viktig å bryte den
onde sirkelen som mange kan komme i ved at overgrepene skjer gjentatte ganger.
Derfor er det også nødvendig at man stadig utvikler verktøy for
også å kunne utvikle mulighetene til å skille ut nye bilder på
nettet, samtidig som man kan definere bilder som er gamle. Dette
vil effektivisere et ellers krevende arbeid ytterligere. Det er
imidlertid betydelige tekniske utfordringer, knyttet til dette,
men som man arbeider med både på Kripos og i nordisk sammenheng.
Jeg vil imidlertid understreke at man har kommet
et langt skritt videre når etterforskeren ved bruk av den eksisterende
billeddatabasen ikke behøver bruke tid på å vurdere om et bilde
er ulovlig som én gang tidligere er karakterisert som ulovlig, idet
bildet gjenkjennes ved hjelp av hashverdien som ulovlig uten at
man behøver å se på det. Man vil også få større muligheter til å identifisere
barn som er utsatt for overgrep og etterforske slike saker, herunder
stedfeste gjerningssted som er vist på bildene.
For å styrke arbeidet med overgrepssaker generelt
og vold i nære relasjoner spesielt har jeg tatt initiativ til at
det ved politidistriktene er opprettet stillinger som familievoldskoordinatorer. Disse
skal også ta seg av seksuelle overgrepssaker, herunder overgrep
mot barn.
Som også forslagsstillerne påpeker i sitt forslag er
kompetansen ved Kripos et godt utgangspunkt for utvikling av en
helhetlig strategi på området. Både ”Rød knapp”, politiets ”patruljering”
på nettet og avtalen med tilbyderne, herunder Telenor, om installering
av filter er gode eksempler på viktig forebyggende tiltak som også
beskytter barna. Filter på operatørnivå hindrer tilgang til sider
med overgrepsmateriale med barn. Filteret har vært en suksess, og
dekker nå nesten hele Internett.
Kripos har utviklet høy spisskompetanse på dette
området og arbeider systematisk med å avdekke overgrep på nettet.
Det er nødvendig med en bred tilnærming til og stor kompetanse på
flere områder for å kunne videreutvikle innsatsen mot overgrep.
Jeg vil bygge videre på den brede kunnskapen som finnes her på dette feltet.
Jeg vil i den forbindelse nevne at Kripos i denne forbindelse er
tilført ressurser på dette området som et resultat av oppfølgingen
av Voldtektsutvalgets utredning ”Fra ord til
handling” (NOU 2008:4) som ble lagt fram i januar 2008. Regjeringen
har startet oppfølgingen gjennom etablering av et miljø bestående
av fire etterforskere ved Kripos 2. halvår 2009 og ytterligere fire
stillinger vil tilføres feltet i 2010.
Selv om jeg ser at det kan være behov for stadig å
forbedre vilkårene på flere områder for å skape trygghet for barn,
samt å forebygge og bekjempe overgrep, mishandling og vold mot dem,
finner jeg det likevel på ovennevnte bakgrunn ikke hensiktsmessig
å ta initiativ til å opprette ytterligere et nasjonalt senter for
bekjemping av overgrep mot barn etter modell av det britiske CEOP-senteret
slik det foreslås. I tillegg er dessuten norsk og britisk politi
organisert på temmelig ulike måter, slik at et uavhengig senter
som CEOP-modellen innebærer, lagt til f. eks. justissektoren, neppe
er direkte overførbart til norske forhold. Imidlertid finner jeg
grunn til å understreke at også vi med utbytte kan se på arbeidet
som gjøres ved CEOP-senteret, og trekke på de erfaringene man har
gjort der for å forbedre oss her i landet.
Oslo, i justiskomiteen, den 27. april 2010
Per Sandberg |
Stine Renate Håheim |
leder |
ordfører |