Sammendrag

Stortingsrepresentantene Sonja Irene Sjøli, Bent Høie, Erna Solberg og Elisabeth Røbekk Nørve fremmet 20. januar 2010 følgende forslag:

«I

I lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning gjøres følgende endring:

§ 3-9 nytt annet ledd skal lyde:

Ménerstatning fastsettes til en engangssum, med mindre det åpenbart er i skadelidtes interesse å fastsette ménerstatningen helt eller delvis til terminbeløp.

II

Loven trer i kraft straks.»

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, lederen Per Sandberg og Tor Sigbjørn Utsogn fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Ragnhild Aarflot Kalland, viser til at forslagsstillerne har fremmet forslag om endring av lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning og lovens § 3-9 om ménerstatning.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at hovudregelen etter gjeldande rett knytt til § 3-9 i skadeerstatningslova er at erstatninga skal fastsetjast til ein eingongssum og med moglegheit til å gjere om terminbeløp til eingongserstatning dersom ein part krev dette.

Fleirtalet peiker på at erstatning i terminar etter § 3-9 bare kan skje dersom det ligg føre «særskilte årsaker» og at den klare hovudregelen er eingongserstatning. På denne bakgrunn meiner fleirtalet at problemstillinga om terminvis fastsetting av ménerstatning bør vurderast av Personskadeerstatningsutvalet og viser til at statsråden, i brev til komiteen (blir lagt ved) uttaler at han tar sikte på å gjere dette utvalet kjent med problemstillingane i forslaget og synspunkta knytt til dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at forslagsstillerne i forslaget viser til at det gjennom media er gjort kjent at Norsk Pasientskadeerstatning i enkelte tilfeller har vedtatt terminvise utbetalinger av ménerstatning fordi pasienten har kort forventet levetid. Disse medlemmer er enig med forslagsstillerne i at dette fremstår som en urimelig avkorting av erstatningen til pasienter som er påført alvorlig skade på grunn av feil i helsetjenesten, og viser for øvrig til den argumentasjon som forslagsstillerne har for forslaget.

Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:

I

I lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning gjøres følgende endring:

§ 3-9 nytt annet ledd skal lyde:

Ménerstatning fastsettes til en engangssum, med mindre det åpenbart er i skadelidtes interesse å fastsette ménerstatningen helt eller delvis til terminbeløp.

II

Loven trer i kraft straks.

Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Dokument 8:47 L (2009–2010) – representantforslag fra stortingsrepresentantene Sonja Irene Sjøli, Bent Høie, Erna Solberg og Elisabeth Røbekk Nørve om lov om endring i lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (Endring av § 3-9 – ménerstatning) – vedlegges protokollen.

Vedlegg

Brev fra Justisdepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 16. februar 2010

Representantlovforslag 47 L (2009-2010)

• 1. Jeg viser til justiskomiteens brev 4. februar 2010 der det bes om departementets uttalelse om representantlovforslag 47 L (2009–2010). Stortingsrepresentantene Sonja Irene Sjøli, Bent Høie, Erna Solberg og Elisabeth Røbekk Nørve foreslår en endring av lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 3-9. Forslaget lyder:

«Ménerstatning fastsettes til en engangssum, med mindre det åpenbart er i skadelidtes interesse å fastsette ménerstatningen helt eller delvis til terminbeløp.»

Det følger av gjeldende § 3-9 første punktum i skadeserstatningsloven at erstatning for personskade og tap av forsørger fastsettes til en engangssum «med mindre retten av særlige grunner finner å burde fastsette erstatningen helt eller delvis til terminbeløp». Den klare hovedregel etter gjeldende rett er dermed at erstatningen skal fastsettes til en engangssum. Regelen i § 3-9 er generell, og omfatter også annen erstatning enn menerstatning.

Slik jeg forstår forslaget til nytt annet ledd fra representantene Sjøli, Høie, Solberg og Røbekk Nørve om fastsettelse av menerstatning, skal den nye bestemmelsen eventuelt supplere de gjeldende reglene i § 3-9. Jeg nevner at det i tillegg til dagens hovedregel etter § 3-9 første punktum om fastsettelse av erstatningen til en engangssum i § 3-9 tredje punktum ligger en mulighet for å omgjøre terminbeløp til engangserstatning etter begjæring fra en part.

Bakgrunnen for representantforslaget er at Norsk Pasientskadeerstatning i enkelte tilfeller skal ha vedtatt terminvise utbetalinger av menerstatning fordi pasienten har kort forventet levetid. Forslagsstillerne gir uttrykk for at utbetalingen i terminer fremstår som en urimelig avkortning av erstatningen. Synspunktet er at den skadelidte i stor grad må ha frihet til selv å vurdere hvordan erstatningen skal brukes, og en terminvis utbetaling må etter forslagsstillernes syn bare være aktuell dersom dette åpenbart er i den skadelidtes interesse. Det hevdes at formålet med unntaksbestemmelsen i § 3-9 er å regulere utbetalingens form, ikke dens størrelse.

Jeg kan ikke uttale meg om konkrete saker i NPE-systemet. Avgjørelsen i den enkelte sak, herunder avgjørelsen av om det foreligger «særlige grunner» for å fastsette erstatningen i terminer, vil måtte bero på en konkret vurdering av sakens omstendigheter.

• 2. På generelt grunnlag vil jeg peke på enkelte forhold knyttet til fastsettelse av menerstatning. Menerstatningen er en kompensasjon for den ikke-økonomiske ulempen ved menet. Erstatningen skal fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. I praksis utmåles menerstatning etter et standardisert system kombinert med en vurdering av de individuelle forhold. Både erstatning som engangssum og erstatning i terminer fastsettes etter disse retningslinjene, men ved terminerstatning slik at det tilpasses at det er tale om terminer, jf. Nygaard, Skade og ansvar (6. utgave (2007)) side 137. Det er personen som selv er skadd, som har krav på menerstatning. Pårørende eller etterlatte kan ikke kreve menerstatning, med mindre de selv er påført skade som fyller vilkårene for slik erstatning.

• 3. Fastsettelse av erstatningen i terminer kan etter § 3-9 bare skje dersom det foreligger «særlige grunner». Den klare hovedregel er engangserstatning. Det er ikke tvilsomt at muligheten for å fastsette terminutbetaling også gjelder for menerstatning, jf. Ot.prp. nr. 4 (1972–1973) Om lov om endringer i erstatningslovgivningen m.m. side 42.

  Forarbeidene til § 3-9 gir liten veiledning om hva som skal til for at det foreligger slike særlige grunner. At det sentrale generelt sett er skadelidtes mulighet til å nyttiggjøre seg erstatningen, følger imidlertid av Ot.prp. nr. 4 (1972–1973) side 21 hvor det heter om menerstatningen at «erstatningen antas (…) å ville sette skadelidte i stand til å redusere de ulemper som invaliditeten innebærer for ham».

  I forbindelse med innføringen av en ny § 3-2 a i skadeserstatningsloven om erstatning til barn gikk departementet i Ot.prp. nr. 81 (1986–87) inn på spørsmålet om forholdet mellom utbetaling i form av engangsbeløp og terminytelser. Arbeidsgruppen som utredet spørsmålet om standardisert erstatning til barn i NOU 1987: 4, foreslo at erstatning til barn som hovedregel skulle utbetales i terminer frem til fylte 18 år. Fra og med fylte 18 år kunne skadelidte etter forslaget velge omgjøring til engangserstatning, jf. NOU 1987: 4 side 25-26. Justisdepartementet gikk imidlertid inn for at hovedregelen i norsk erstatningsrett om at erstatningssummen utmåles som et engangsbeløp, skulle videreføres også for erstatning til barn. Dette ble fulgt opp av Stortinget. Bestemmelsen om standardisert erstatning til barn i skadeserstatningsloven § 3-2 a henviser derfor til § 3-9, men med det tillegg at dersom terminerstatningsregelen benyttes, skal terminene baseres på en årlig erstatning på 3,5 G. I forbindelse med spørsmålet om erstatning skulle utmåles som et engangsbeløp eller som terminytelser, uttalte departementet (på side 36 i proposisjonen):

  «Det kan virke støtende med store engangserstatninger i de tilfelle hvor det er fare for at barnet vil få en kort levetid. Erstatningen vil da i realiteten gå til de etterlatte. Synspunktet nødvendiggjør imidlertid ikke at terminerstatning blir lovens hovedregel. Vi har her å gjøre med relativt sjeldne tilfelle. Etter gjeldende rett er det adgang til å fastsette erstatningen til terminbeløp hvis det foreligger 'særlige grunner'. Bestemmelsen kan nettopp få anvendelse hvor det er overveiende sannsynlig at skadelidte vil få vesentlig kortere levetid enn gjennomsnittet […]»

  Det er lite rettspraksis knyttet til anvendelsen av regelen om «særlige grunner», noe som tilsier at bestemmelsen er lite brukt.

  I en dom inntatt i RG 1989 side 523 ble erstatningen fastsatt til terminytelser fordi det hersket stor usikkerhet om skadelidtes forventede levetid etter skaden. Lagmannsretten uttalte at «sannsynlig livslengde blir dog ren gjetning», og viste til at det forelå en betydelig risiko for livstruende komplikasjoner som følge av den skaden skadelidte var påført, og stor usikkerhet med hensyn til sannsynlig levetid. Lagmannsretten bemerket i forlengelsen av dette at «en engangserstatning like lite som en terminerstatning kan antas å kunne høyne skadelidtes livskvalitet. (…) Det er fra den ankende parts side ikke pekt på noen spesiell anvendelse av en engangserstatning som skulle kunne bedre pleien av skadelidte utover det en terminerstatning måtte kunne». Retten la altså også vekt på at den skadelidte ikke ville ha noen nytte av et engangsbeløp for å høyne sin livskvalitet og livsutfoldelse.

  Også i juridisk teori er det lagt til grunn at kort forventet levealder vil kunne utgjøre særlige grunner etter § 3-9. Nygaard fremhever på side 138 i Skade og ansvar (6. utgave) at «[s]ærleg vil store skadar, som gjer det uvisst kor lenge skadelidne vil leva, kunne vera ein slik særleg grunn». Nygaard legger også på samme sted til grunn at en situasjon der den skadelidte blir liggende uten bevissthet og «utan evne til å oppfatta sin situasjon, og kanskje utan evne til å nytta pengar til kompensasjon for sitt tap av 'den personlige livsutfoldelse'», vil kunne være særlige grunner etter § 3-9. Resonnementet viser at skadelidtes evne til å nyttiggjøre seg erstatningen for å kompensere for den reduserte livsutfoldelsen, står sentralt ved vurderingen av om erstatningen skal ytes som et engangsbeløp eller terminytelser.

  Også Lødrup, Lærebok i erstatningsrett (6. utgave) legger til grunn på side 453 at terminerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-9 «særlig [kan] være aktuelt hvor det er på det rene at skadelidtes levealder vil være betydelig kortere enn den statistiske eller antatt pensjonsalder. Erstatningen skal dekke skadelidtes tap, ikke komme dødsboet til gode. Her kan det eventuelt bli tale om forsørgertapserstatning til etterlatte hvor skadelidte dør».

  Bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-9 om «særlige grunner» kan etter dette nettopp få anvendelse når den skadelidte har kort forventet levetid. Synspunktet synes å bygge på menerstatningens karakter av en kompensasjon til den skadelidte selv for vedkommendes reduserte livssutfoldelse.

• 4. At loven åpner for å fastsette terminerstatning når det foreligger «særlige grunner», og at en slik særlig grunn kan være kort forventet levetid, fremstår etter dette ikke som urimelig. Fastsettelse i terminer vil i slike tilfeller kunne sikre at erstatning ikke gis for en lengre periode enn den hvor den kan komme til nytte for den skadelidte. Terminerstatning vil sikre skadelidte i hans eller hennes levetid, og kan følgelig gi et mer korrekt uttrykk for hva som skal kompenseres. Det vil etter dagens regelverk bero på en konkret vurdering av forholdene i den enkelte sak om det foreligger «særlige grunner» for å fastsette erstatningen i terminer. Det sentrale må etter mitt syn være hvordan fastsettelsen av henholdsvis engangserstatning eller terminerstatning vil slå ut for skadelidtes kompensasjonsbehov knyttet til hans eller hennes men. Det er klart at den skadelidte, på tross av kort forventet levetid, kan ha et behov for en engangsutbetaling for å kompensere tapet av livsutfoldelse i tiden som gjenstår. Dersom skadelidte har behov for en engangsutbetaling for slike formål, er dette forhold som kan tas i betraktning i vurderingen av om det foreligger særlige grunner som gir adgang til å fastsette erstatningen som terminytelser. I denne sammenheng vil det også være relevant å se hen til hvilke av skadelidtes behov som dekkes gjennom eventuelle andre erstatningsposter. Etter mitt syn står ikke dette i motstrid til forslagsstillernes syn om at pasienten i stor grad må ha frihet til selv å vurdere hvordan erstatningen skal brukes.

• 5. I representantforslaget er det vist til ordningen etter folketrygdloven § 13-17, hvor det fremgår at menerstatning ved yrkesskade skal utbetales som et engangsbeløp, dersom den skadelidte ønsker det. Denne bestemmelsen har imidlertid ikke engangsbeløp som utgangspunkt og hovedregel, slik ordningen er etter skadeserstatningsloven § 3-9. For øvrig åpner også § 3-9 tredje punktum i dag for at retten etter begjæring av en part kan omgjøre terminbeløp til engangserstatning. Videre er det ingen automatikk i at systemet etter de trygderettslige og de erstatningsrettslige reglene skal være det samme. Det kan ligge ulike hensyn bak ordningene.

• 6. Som det fremgår foran, har vi allerede etter gjeldende rett en ordning som gir godt rom for å fastsette den skadelidtes kompensasjon i lys av behovene i den aktuelle perioden. Etter mitt syn gir den nåværende bestemmelsen en fleksibilitet som er viktig for muligheten til å komme frem til et hensiktsmessig resultat. Når det gjelder det konkrete lovforslaget, vil jeg bemerke at kriteriet om at terminutbetaling åpenbart skal være i den skadelidtes interesse, ikke i alle tilfeller synes å harmonere godt med menerstatningens funksjon som kompensasjon for den skadelidtes men. I den sammenheng nevner jeg at det forhold at den skadelidte har kort forventet levetid og for eksempel ønsker en engangsutbetaling av hensyn til arvingene, er et forhold som bør være lite relevant for vurderingen.

  Uansett mener jeg at problemstillingen om terminvis fastsettelse av menerstatning bør vurderes av Personskadeerstatningsutvalget. Personskadeerstatningsutvalget har i oppdrag å vurdere visse endringer i skadeserstatningslovens regler om erstatningsutmåling, og det er etter mitt syn et behov for å få vurdert problemstillingen i sammenheng med utvalgets øvrige forslag. Jeg tar derfor sikte på å gjøre Personskadeerstatningsutvalget kjent med problemstillingen i forslaget og synspunktene der.

Oslo, i justiskomiteen, den 20. april 2010