2.1 Innledning
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tor Bremer, Svein Gjelseth, Anna Ljunggren, Hadia Tajik, Truls Wickholm og lederen Marianne Aasen, fra Fremskrittspartiet, Mette Hanekamhaug, Tord Lien og Bente Thorsen, fra Høyre, Elisabeth Aspaker, Svein Harberg og Henning Warloe, fra Sosialistisk Venstreparti, Aksel Hagen, fra Senterpartiet, Anne Tingelstad Wøien, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til meldingen.
Komiteen viser til at meldingen klargjør hvilke ambisjoner regjeringen har for den samlede utdanningspolitikken. En forutsetning for at dette samtidig skal resultere i tilstrekkelig god praksis er at alle aktører i utdanningsfeltet tar de nødvendig grep.
Komiteen vil understreke at meldingens hovedmål er å sikre arbeidslivet nødvendig kompetanse i framtida og gi den enkelte et trygt ståsted i arbeidslivet. Sentrale strategier for å sikre dette er å redusere frafallet i videregående opplæring, gi tilbud om formell og uformell voksenopplæring og sikre kvalitet og tilgjenglighet til høyere utdanning.
Den kontinuerlige omstillingen norsk arbeidsliv har vært gjennom de siste 20 til 25 årene vil med all sannsynlighet fortsette. Norge er det landet i OECD som har den laveste andel av arbeidstakerne ansatt i yrker som består av enkle rutinepregede oppgaver som ikke stiller krav til utdanning. Ifølge SSBs framskrivninger vil det i 2025 være behov for 100 000 færre arbeidstakere med kun obligatorisk utdanning, noe som da vil tilsvare 3–5 pst. av den totale arbeidsstyrken. Komiteen mener derfor det er nødvendig for den enkelte å besitte kunnskap og kompetanse som gjør omstilling lettere. Bedriftenes evne til å overleve endringer vil være knyttet til arbeidstakernes evne til å omstille seg raskt.
Komiteen er kjent med at det i et kunnskapsbasert arbeidsliv er de med lavest utdanning som står i størst fare for å falle utenfor arbeidsmarkedet.
Komiteen mener det derfor må være et mål at alle skal fullføre videregående opplæring og settes i stand til å ta videre studier eller gå ut i arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at alle uansett hvilke forutsetninger man har, skal gis samme mulighet til å ta en videregående utdanning. Disse medlemmer vil imidlertid være forsiktig med å gjøre det til et mål at absolutt alle skal fullføre videregående opplæring slik vi kjenner det i dag. Disse medlemmer vil understreke at det må være et mål at alle som har ønske og vilje til å fullføre, gis mulighet til fullførelse. Disse medlemmer mener at det må være et mål at flest mulig fullfører en eller annen form for kompetansegivende videregående utdanning, men at myndighetene også må ta høyde for at dette ikke gjelder alle. Disse medlemmer viser til uttalelser fra blant annet Norsk Lektorlag, som peker på at samfunnet også må ha aksept for og tilrettelegge for de som ikke evner eller ønsker å fullføre videregående løp slik det er skissert fra myndighetene.
Komiteen mener at et økende antall studenter og en økende studietilbøyelighet er en av hovedutfordringene. Dette gir store muligheter for samfunnet samtidig som det er en utfordring å møte den økende etterspørselen etter høyere utdanning samtidig som kvaliteten opprettholdes på et høyt nivå.
Komiteen mener at alle barn og unge skal ha lik tilgang på utdanning. Målet må være at hver og en opplever at de får utvikle seg i tråd med egne evner og behov.
Utdanningspolitikk handler om å gi alle muligheter til utdanning gjennom tidlig innsats og økt kvalitet i hele utdanningsløpet. Komiteen mener at tilgang til gratis utdanning er et grunnleggende gode i et velferdssamfunn, fordi kunnskap er nødvendig for å kunne leve gode liv i et moderne samfunn.
Komiteen mener at alle norske skolebarn skal oppleve læring, mestring og utfordringer i skolen. Komiteen viser til at siden 2005 har tidlig innsats vært en hovedstrategi for å komme i gang med læring på en god måte, motvirke sosiale forskjeller i utdanning, sikre bedre resultater i skolen og at flere fullfører videregående opplæring. Komiteen viser til at St.meld. nr. 16 (2006–2007) og ingen sto igjen, jf. Innst. S. nr. 164 (2006–2007), og St.meld. nr. 31 (2007–2008) Kvalitet i skolen, jf. Innst. S. nr. 42 (2007–2008), la grunnlaget for denne strategien. Målet er at vi gjennom tidlig innsats, tett oppfølging av elevene og høy kvalitet i opplæringen skal sørge for at alle er godt rustet når de går ut av grunnskolen. På den måten vil de være i god stand til å starte, og gjennomføre, videregående opplæring, uansett hva de måtte ønske å utdanne seg til.
Gode grunnleggende ferdigheter er etter komiteens oppfatning forutsetningen for at hver enkelt skal oppleve mestring, og være forberedt for videre læring gjennom høyere utdanning eller deltakelse i arbeidsliv. Utdanning sikrer hver enkelt mulighet til økonomisk selvstendighet. En får et tryggere ståsted i arbeidslivet, og gis dermed et grunnlag for sosial mobilitet og for å utvikle egen velferd.
I tillegg til å gi hver enkelt et godt faglig fundament, skal skolen gi elevene et grunnlag for å bli deltakende samfunnsborgere. Skolen skal stimulere til demokratisk forståelse, kulturell utvikling og den enkeltes selvfølelse og identitet.
Hvor gode resultater en oppnår i grunnskolen påvirker i høy grad om ungdommer fullfører videregående opplæring.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at når det er omtrent syv ganger større sannsynlighet for at barn av foreldre med lang høyere utdanning fullfører videregående opplæring, enn elever med foreldre som har grunnskole som høyeste utdanning, demonstrerer det hvor viktig grunnskolen er for å utjevne sosiale forskjeller.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener opplæring på individnivå er et av de viktigste momentene i forhold til tidlig innsats og ivaretakelse av retten til tilpasset opplæring. Rapporten fra Midtlyng-utvalget (NOU 2009:18 Rett til læring) peker på at hele 25 pst. av elevene i norsk skole og barnehage har behov for ekstra oppfølging eller mer tilrettelegging. Utredningen viser også til at spesialundervisning settes i gang for sent og at det er stor bruk av assistenter fremfor fagpersoner med pedagogisk og spesialpedagogisk kompetanse og at flere spesialtimer ikke blir gjennomført. Midtlyng-utvalget peker på at skolen er for ensrettet, og behandler barn og unge mer likt enn mangfoldet tilsier, og at skolen dermed ikke tar nok hensyn til at mennesker er ulike. Videre pekte St.meld. nr. 30 (2003–2004) Kultur for læring, på at om en behandler alle elevene likt, skaper vi større ulikhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til det uttalte målet om at skolen også skal utjevne sosiale forskjeller i samfunnet. Statistikker og historiske data viser dessverre at norsk skole reproduserer sosiale forskjeller. Noe av årsaken ligger i manglende tilpasset opplæring og oppfølging fra et tidlig stadium av de elevene som har utfordringer underveis fra tidlig i skolegangen. Innføring av kartleggingsprøvene er et skritt i riktig retning, men disse må følges systematisk opp, skal de ha noen effekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger vekt på elevenes rett til tilpasset undervisning fra et tidligst mulig tidspunkt i grunnskolen. I dagens undervisningssituasjon hvor elevene er inndelt i store basisgrupper og klasser er det ofte en organisatorisk og praktisk-pedagogisk utfordring for læreren å ivareta denne rettigheten. Disse medlemmer mener således at en økt bruk av faglig differensiering vil gjøre det enklere å tilpasse undervisningen til elevenes faglige nivå. En slik pedagogisk differensiering medfører at lærerne kan gi elevene ulikt fagstoff, arbeidsmengde, tilbakemelding, oppmerksomhet, krav og vurdering. Disse medlemmer viser til prosjektet «Differensiering og tilrettelegging i videregående opplæring» (1993–2003) som samlet sett er det største pedagogiske utviklingsarbeidet noen gang gjennomført i videregående skole i Norge. Prosjektet slo fast at det ikke var tvil om at hver enkelt skole i større grad bør bruke læringsstøttende og diagnostiske prøver i et systematisk differensieringsarbeid. Med dette følger kartleggingsprogram på skoler, analyse av disse og en vektlegging av læringspotensialet til hver enkelt elev. Videre vil disse medlemmer vise til fagforeningen Akademikernes støtte til økt bruk av faglig differensiering, da de understreker at lik tilgang til en god grunnutdanning forutsetter at opplæringen tilpasses den enkelte elevs faglige nivå. (Akademikernes dokument om skole 2007–2010.)
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag til endring av opplæringsloven § 8-2 første ledd tredje punktum, slik at forbudet mot faglig nivådeling av klasser eller basisgrupper oppheves.»
Disse medlemmer mener det er viktig også å understreke elevenes personlige, individuelle ansvar for læring. Skolen skal være et sted for å lære, ikke bare være. Derfor må det stilles målbare og tydelige krav til elevene tidligst mulig i grunnskolen. Samtidig mener disse medlemmer at det bør utformes spesifikke og konkrete målsettinger innenfor faglig forståelse som elevene skal ha oppnådd i det de skal gå over til ungdomstrinnet.
Disse medlemmer mener det er viktig å innføre registrering/testing om elevene har tilegnet seg de ferdigheter som er forutsatt på det klassetrinnet de er, ved overgang til nytt klassetrinn og ved overgang til ungdomstrinnet. Dersom resultatet viser at de ligger etter, må skoleeier sette inn tiltak i forhold til avvik.
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med hvordan nasjonale kompetansemål for overgang mellom barne- og ungdomstrinnet kan utformes, og eventuelle tiltak som skal igangsettes dersom disse ikke er oppnådd.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er større sannsynlighet for at barn av foreldre med lang høyere utdanning fullfører videregående skole enn at elever med foreldre som har grunnskole som høyeste utdanning, fullfører. Disse medlemmer er imidlertid uenig i at dette ensidig er skolens oppgave å utjevne. Dette undervurderer foreldrenes avgjørende rolle i barns læring. Disse medlemmer mener alle foreldre kan ha en sentral og aktiv rolle i barnas læring og mener vi må satse enda mer på utvikling av et godt hjem/skole-samarbeid og dyktiggjøring av alle foreldre til å støtte, motivere og oppmuntre sine barn. Disse medlemmer mener de påviste sosiale forskjellene nettopp viser hvor viktig det er med en bevisstgjøring av hjemmets rolle både hos ansatte i skolen og hos foreldrene. Myndiggjøring av alle foreldre og kunnskap om gevinsten ved et godt samarbeid mellom hjem og skole vil kunne føre til en større grad av sosial utjevning.
Disse medlemmer viser til at tilpasset opplæring er avgjørende for å nå målet om at hver får utviklet seg i tråd med egne evner og behov. Disse medlemmer mener mange av tiltakene som foreslås i skolen ofte har sin begrunnelse i ønsket om å sikre tilpasset opplæring, men uten at det nødvendigvis finnes faglige argumenter for at dette vil skje. Dette henger sammen med at gjennomføring av tilpasset opplæring ser ut til å være viktigere enn de resultatene som oppnås. Tilpasset opplæring er både formål, prinsipp og virkemiddel. Noe som gjør det lite hensiktsmessig og ikke minst skaper det store utfordringer for lærere og skoleledere. Mye er avhengig av læreren, særlig det som gjelder klasseledelse, struktur i undervisningen, relasjoner til elevene, faglig kompetanse og faglig engasjement. Disse medlemmer mener det er vanskelig å gi et entydig svar på hva det er som gir best tilpasset opplæring. Utdanningsforskningen peker imidlertid på en tendens, nemlig at det beste læringsutbytte ser vi ut til å finne i skoler med den mest sammenholdte undervisning og i skoler der det sosiale fellesskapet står sterkt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser imidlertid til at uavhengig av organisering og arbeidsmåter så er det ingen tvil om at læreren er viktigst.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at den offentlige fellesskolen har vært et av de viktigste virkemidlene for å utvikle det norske samfunnet til det vi kjenner i dag. Et samfunn der det er små forskjeller mellom folk og der alle, uavhengig av bakgrunn, har mulighet til å skape seg et godt liv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener skolen er en av samfunnets viktigste fellesarenaer og svært avgjørende for den enkelte og for landets utvikling. Disse medlemmer mener likevel det er en klar svakhet at den norske grunnskolen i stor grad reproduserer sosiale forskjeller og dermed svikter en av samfunnets forventninger til skolen om å bidra til at alle elever, uavhengig av foreldrenes bakgrunn, gis mulighet til å strekke seg og utvikle sine evner og sitt talent. Et likeverdig opplæringstilbud og god tilpasset opplæring er grunnleggende for at den enkelte elev skal ha mulighet til å realisere sine drømmer og senere mestre voksenlivet og rollen som fullverdig samfunnsborger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at skolen er, og har vært, et viktig virkemiddel i utviklingen av det norske samfunnet slik vi kjenner det i dag: Et harmonisk samfunn der alle har tilgang til utdanning uavhengig av bakgrunn, og der alle har mulighet til å skape seg et godt liv.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre mener at kjernen i tankegangen om fellesskolen er at alle elever og grupper bør være med i et sosialt arbeidsfellesskap, forankret i felles verdier og faglige og kulturelle tradisjoner og mål. Likhetsprinsippet ivaretas gjennom forutsetningen om at opplæringen skal tilpasses evner, utviklingsnivå og behov hos den enkelte elev. Disse medlemmer mener det ikke dreier seg om å gi et likt tilbud til alle, men om tilbud som er likeverdige på den måten at de tar utgangspunkt i hvor barna og de unge står. Det krever både individuell tilpassing og lokalt mangfold.
Komiteen viser til at 82 pst. av vår nasjonale formue er resultatet av vår egen arbeidsinnsats [SSB], mot Statens pensjonsfond utland som utgjør 7 pst. Den viktigste forutsetningen for videre verdiskaping i Norge er med andre ord et godt arbeidsmarked med stabil deltakelse, samt evne og mulighet til å tenke og handle kreativt og utradisjonelt. Komiteen vil understreke at framtidens verdiskaping avhenger av nåtidens utdanningssystem – fra barnehager, via skole og høyere utdanning til livslang læring i yrkeslivet.
Komiteen mener det må skapes økonomiske verdier for å kunne dele dem.
Komiteen viser til at FN har utviklet Human Development Index der ulike mål på utdanning, helse og bruttonasjonalprodukt (BNP), avgjør hvilket land det er best å bo i. Når man ser på BNP per innbygger har Norge gått fra å være et land omtrent på gjennomsnittet for OECD-landene på 1970-tallet til et land som hvert år ligger helt i toppen blant verdens rikeste land.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at aktive, politiske valg gjennom flere tiår har bidratt til at Norge har utviklet et av verdens beste velferdssamfunn, samtidig som vi er av de mest innovative og verdiskapende land i verden.
Dette ser vi blant annet i The Economists utgivelse, Pocket World in Figures 2010, der Norge blant annet kåres til et av verdens beste land i global konkurransedyktighet, og vi er blant de landene som har lavest ekspertflukt.
Komiteen mener imidlertid at velferdssamfunnet alltid må utvikles og videreforedles for at ingen skal falle gjennom eller ikke få den hjelpen de trenger for å kunne klare seg selv. For å kunne sørge for alle må vi sikre verdiskapingen i landet. Det gjør vi best ved å utdanne befolkningen til deltakelse i arbeidslivet.
Den demografiske utviklingen i Norge fører også med seg visse utfordringer. Ifølge St.meld. nr. 25 (2005–2006) vil aldersbæreevnen, som viser forholdet mellom den yrkesaktive delen av befolkningen og den eldre delen av befolkningen, endre seg betydelig. I 2000 var det 4,7 personer i yrkesaktiv alder pr. eldre, mens det i 2030 vil bli redusert til 3,5 og i 2050 til 2,9. Komiteen mener at det understreker behovet for å ha en stabil og god deltakelse i arbeidslivet. Gode grunnleggende ferdigheter gjennom utdanningsløpet er en viktig forutsetning for stabil tilknytning til arbeidsmarkedet.
Norsk arbeidsliv er i stor grad kunnskapsbasert og stiller store krav til omstillingsevne og innovasjon. Komiteen mener innovasjon og verdiskaping avhenger av en kompetent og produktiv arbeidsstyrke og at framtidens arbeidsplasser trenger kompetanse, uavhengig av bransje. Derfor vil komiteen understreke at læring og kunnskap er skolens hovedoppgave. Alle trenger grunnleggende kunnskap for å kunne tilegne seg ny og kunne omstille seg i arbeidslivet. Komiteen vil understreke at det kreves et godt kunnskapssamarbeid mellom skole og arbeidsliv. Dette arbeidet må styrkes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Kunnskapsdepartementet i sin strategi «Realfag for fremtiden» peker på en del utfordringer for realfagene. Særlig bekymringsfullt er det at nivået på elevene som kommer ut fra grunnskole og videregående skole stadig får lavere kunnskapsnivå. Det er også bekymringsfullt at færre elever i videregående skole velger realfag, noe som kan henge sammen med det faglige nivå på lærerne som underviser i realfag på videregående trinn og sviktende realfaglige kunnskaper fra grunnskolen. Disse forholdene kan også være årsaken til at det er svært få primærsøkere til mange av realfagene i høyere utdanning.
Disse medlemmer vil peke på at situasjonen ikke er helsvart og at Norges forskningsråd den 17. februar 2010 offentliggjorde en rapport som viser at vi har hele seks fysikkforskningsmiljøer i Norge som holder høy internasjonal klasse. Det er liten tvil om at vi også innen andre teknologi- og realfag har mange miljøer som driver forskning og utdanning av høy internasjonal kvalitet. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at å opprettholde disse miljøene krever umiddelbar satsing. Disse medlemmer har merket seg departementets «Realfag for fremtiden» og mener dette strategidokumentet på en god måte beskriver utfordringene. De tiltakene som foreslås i strategidokumentet kan også sies å være et skritt i riktig retning, men kan etter disse medlemmers oppfatning ikke sies å stå i samsvar med de utfordringene som beskrives i samme strategi.
Et løft for realfagene av en størrelse som det faktisk er behov for, krever en mer ambisiøs tilnærming og flere tiltak. Først og fremst må realfagenes status heves.
Disse medlemmer viser til den kritiske situasjonen i forhold til realfagskompetanse hos lærere på ungdomstrinnet og i videregående skole. Denne situasjonen kan ikke løses bare gjennom å utdanne nye realfagslærere. Det bør derfor bli enklere for realister og teknologer/ingeniører å kvalifisere seg til å undervise på disse to nivåene. Dette kan gjøres gjennom å åpne for at ingeniørutdanningene får pedagogiske tilvalgsfag og ved i større grad å legge til rette for at pedagogisk tilleggskompetanse kan oppnås mens man er i jobb.
Disse medlemmer er også kjent med regjeringens arbeid med Lektor II og mener dette arbeidet er veldig viktig, også for å få realfagskompetanse inn i skolen. Disse medlemmer vil peke på at Lektor II-programmet og andre lignende programmer må få en tilfredsstillende og mest mulig forutsigbar finansiering. Disse medlemmer mener også at Lektor II-programmet bør vurderes innført i real- og teknologifagene i høyere utdanning der det er formålstjenlig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at realfagene har og har hatt stor betydning for oppbyggingen av den norske økonomien. Fra vikingtiden, hvor realfagskunnskap gav grunnlaget for byggingen av vikingskipene som ble benyttet både til handel og krigsferd, og til vår tid går det en linje hvor realfagene har hatt stor betydning for norsk økonomi. I moderne tid har realfagskunnskapene bidratt til å legge grunnlag for verftsindustrien og dermed handelsflåten, kraftforedlende industri, farmasøytisk industri, skognæringen, havbruksnæringen, petroleumsnæringen, og informasjonsteknologi- og programvareindustri. Disse medlemmer vil peke på at den relative andelen av statens inntekter petroleumsnæringen utgjør i dag i årene fremover vil falle og at disse inntektene må erstattes dersom velferd og velstand skal kunne opprettholdes. Det er derfor med bekymring disse medlemmer har sett at realfagene i den senere tid har blitt svekket.
Disse medlemmer vil peke på følgende tiltak som viktige for å styrke realfagene: Enkelte høyskoler, for eksempel Høgskolen i Sør-Trøndelag, har i en tid drevet realfagslærerutdanning. Disse medlemmer mener slik lærerutdanning burde etableres i alle landsdelene. Disse medlemmer er kjent med at stortingsflertallet ikke ønsker å innføre femårig lærerutdanning for alle lærere, men mener selv at spesialisert realfagslærerutdanning burde gjøres til ett femårig løp. Denne utdanningen bør i alle landsdeler finnes både for 1–7 og for 5–10, men ikke nødvendigvis på samme høyskole. Etableringen av en slik nasjonal satsing ville på sikt tilføre skolen dedikerte lærere med god pedagogisk og realfaglig ballast. Det bør også vurderes hvordan teknologi og design kan gis plass både i matematikken og de estetiske fagene i lærerutdanningen. Gjennom å gjøre teknologi og design til et delemne i andre fag kan elevene få øynene opp for nytten av realfagene så tidlig som mulig.
Disse medlemmer er kjent med at sivilingeniørstudiet generelt inneholder mange matematikkrelaterte fag. Generelt vil en sivilingeniørs matematikkompetanse langt overstige den man finner hos kandidater som har 60 studiepoeng i matematikk fra andre studier og som derfor automatisk får ta fagdidaktikk på PPU-studiet. Disse medlemmer mener departementet bør endre på inntaksreglene for fagdidaktikk i matematikk ved PPU-studiet slik at fullført sivilingeniørutdanning kvalifiserer til fagdidaktikk i matematikk.
Disse medlemmer er kjent med at en del av regjeringens strategi for styrking av realfagene er en øremerking av 85 mill. kroner til styrking av norske læreres realfagskompetanse. Disse medlemmer mener at beløpets størrelse i lys av hvor effektivt de i dag benyttes og hvor omfattende kompetansebehovet er, kan virke noe lavt.
Disse medlemmer er videre kjent med at unge, gode idrettsutøvere har en lang rekke videregående skoler med spesialisering innen idrett å velge mellom. Toppidrettsgymnaset er kanskje det mest kjente, men Norge har også en lang rekke andre videregående skoler som bare tar opp idrettstalenter innen enkeltidretter, for eksempel skigymnaset og Topp-Volley Norge. Disse medlemmer mener at å etablere videregående realfagsskoler etter samme modell ville kunne bidra til å heve realfagenes status. Jobben som er gjort i Oslo kommune ved Ullern videregående skole kunne, sammen med idretts-VGSene, være et godt utgangspunkt for utarbeidelsen av modell for etableringen av slike skoler. Disse medlemmer mener det burde være et mål at slike skoler på kort sikt ble etablert i alle landsdeler og at alle landets elever på like vilkår kunne søke seg til disse, uavhengig av bostedsfylke.
Disse medlemmer er også kjent med at det er åpnet for at elever som ligger foran pensumet og viser gode evner i matematikk har mulighet for å ta matematikk på høyere nivå enn det klassen og skolen har som de til enhver tid går i. Disse medlemmer mener at denne muligheten bør markedsføres bedre og at denne rettigheten ikke må svekkes av dårlig informasjon til kommuner og fylker om ordningen. Disse medlemmer legger til grunn at videregående utdanning er fylkeskommunenes ansvar og at fylkeskommunene må ta regningen for at elever i grunnskolen med gode evner i matematikkfaget får følge videregående opplæring før de kommer i videregående skolealder. Disse medlemmer vil peke på at informasjonsteknologi i større grad enn i dag bør tas i bruk for å sende realfagslærere til disse elevene når det er mer formålstjenlig enn å sende elevene til videregående skole.
Disse medlemmer er også kjent med at elever i 2. og 3. årskull i videregående skole kan søke opptak på ingeniørutdanninger som enkeltemne-student i tekniske fag. Disse medlemmer mener slike studier gir økt interesse, forståelse og håndgripelighet for hva realfagene dreier seg om. Disse medlemmer mener at opptaksforskriftene bør endres slik at enkeltemner gjøres tilgjengelig for flere enn i dag.
Disse medlemmer viser til at når statsråd Aasland i replikkordskiftet i budsjettdebatten 9. desember 2009 ble utfordret av representanten Tord Lien på behovet for å styrke finansieringen av realfagsstudiene, svarte statsråden at en slik vurdering av kategorisering av realfagene var i gang. Disse medlemmer imøteser denne vurderingen og forutsetter at en styrking av finansieringen av realfagene kan tre i kraft fra og med budsjettåret 2011.
Disse medlemmer er kjent med at ferdigutdannete sivilingeniører som står i valget mellom yrkesutøvelse i privat næringsliv eller fortsatt akademisk karriere med doktorering taper mer enn hundre tusen i årlig inntekt på å velge å bli doktorand. Disse medlemmer er også kjent med at selv etter å ha mottatt doktorgrad så vil lønnsforskjellen overfor de sivilingeniører som gikk rett ut i arbeid ikke være utlignet. Disse medlemmer mener det må være et mål at de beste sivilingeniørene velger en fortsatt akademisk karriere og at stipendiatenes størrelse innen teknologi- og realfagene dermed bør økes substansielt for å i noen grad utjevne lønnstapet mange stipendiater innen real- og teknologfagene i dag opplever.
Både i videregående og høyere utdanning er utstyrsmangel og utdatert laboratorieutstyr et problem. Disse medlemmer støtter i denne sammenhengen regjeringens strategi for Samarbeid, Arbeidsdeling og Konsentrasjon (SAK) også i forhold til de største laboratorieinvesteringene. Men samarbeid alene vil ikke kunne korrigere den til dels prekære situasjonen utstyrsmangel i dag medfører. Disse medlemmer vil derfor peke på at øremerkede midler til vitenskapelig utstyr i både videregående og høyere utdanning er nødvendig for å muliggjøre et helt nødvendig løft.
Komiteen viser til at både internasjonale og norske undersøkelser bekrefter at besøk på vitensentre påvirker barn og unges interesse for realfag, teknologi og vitenskap. En sterk satsing på vitensentrene vil derfor være et viktig tiltak for å få flere til å velge utdanning innen disse områdene.
Komiteen understreker at kunnskap om matematikk, naturvitenskap og teknologi er sentralt for videreutviklingen av et moderne og verdiskapende samfunn. Komiteen viser også til at Norge sammenlignet med andre land ligger lavt når det gjelder andel av studenter som velger realfagsutdanning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg at formålet med regjeringens satsing på regionale vitensentre er å skape større interesse for realfag, herunder matematikk, fysikk, kjemi og teknologi. Nye undersøkelser viser at 20 pst. av studentene som valgte realfaglige studier i 2008, bruker vitensentre som begrunnelse for valg av studier. Departementet har utviklet en ny realfagstrategi, Realfag for framtida 2010–2014, der vitensentrene har en klar rolle ved å bidra til å styrke forståelsen av realfagene og fagenes nytteverdi for samfunn og arbeidsliv. Besøkstallene er nær doblet i perioden 2003–2008, fra 225 000 til 520 000. I vitensentrene har også elever og foreldre anledning til å få felles opplevelser, og foreldrenes påvirkningskraft for barnas utdanning vet vi har stor betydning.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at regjeringens satsing på vitensentrene gjennom statlige tilskudd ikke er tilstrekkelig til å sikre sentrene kvalitetsmessig og økonomisk. Til tross for at det tidligere er lagt til grunn at statens bidrag burde utgjøre en tredjedel av de samlete inntektene, er virkeligheten at flere sentre kun får ca. 10 pst. av sine inntekter fra staten. Disse medlemmer vil derfor understreke at det er lokale offentlige og private aktører som i dag tar det største ansvaret for vitensentrenes drift.
Disse medlemmer merker seg at regjeringen er fornøyd med at vitensentrene har økende besøkstall og har suksess, men at regjeringen ikke går lenger enn å love å videreføre støtten til vitensentrene. Disse medlemmer viser til at driftsutgiftene øker mer enn billettinntekter ved økende besøk, og at dette krever økte statlige tilskudd.
Disse medlemmer merker seg at regjeringen ikke vil la flere vitensentre enn de som i dag er omfattet av ordningen, få statlig støtte og konstaterer at regjeringen opprettholder en ordning som ikke tilgodeser alle landsdeler. Disse medlemmer er uenig i en slik politikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres forslag til statsbudsjett for 2010 der støtten til vitensentrene ble økt med 10 mill. kroner, som er nesten 50 pst. mer enn regjeringens forslag.
Komiteen viser til at det er avdekket betydelige kjønnsforskjeller knyttet til elevprestasjoner i skolen og at disse forskjellene er større i Norge enn i andre land. Utdanningsforskningen på dette området er svært begrenset, og det er etter komiteens mening nødvendig å øke forskningsinnsatsen på dette området slik at skolen og undervisningen bedre kan ivareta også gutters behov. Dette vil være viktig bl.a. for å bidra til å redusere frafallet som i dag er størst blant gutter i videregående opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er opptatt av å forbedre resultatene i norsk skole og utdanning fordi det er en sammenheng mellom utbyttet av skolen og den enkeltes forutsetninger for å mestre videre utdanning og senere deltagelse i arbeidslivet. Norge har et klart forbedringspotensial når det gjelder elevprestasjoner i grunnleggende ferdigheter og basisfag i grunnopplæringen og evne til å fullføre videregående opplæring. Disse medlemmer vil også peke på at det innenfor høyere utdanning fortsatt er for mange som ikke fullfører på normert tid, noe som får konsekvenser for utdanningsinstitusjonenes økonomi og for samfunnet som går glipp av verdifull arbeidskraft. For studentene medfører dette ofte økt lånebelastning.
Disse medlemmer vil understreke det positive i at statsministeren i flere av sine nyttårstaler har løftet frem betydningen av utdanning og en god skole, men finner grunn til å påpeke at regjeringen i sine budsjetter ikke har vist nødvendig evne og vilje til å prioritere utdanningssektoren. Regjeringen Stoltenberg hadde i sin første periode et historisk godt økonomisk handlingsrom, uten at det ble funnet plass for en større satsing på utdanning og forskning. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at regjeringen har misbrukt muligheten til å gi denne sektoren et løft og dermed imøtekomme den kritikk som har vært reist, særlig knyttet til rammebetingelsene for høyere utdanning og forskning.
Disse medlemmer mener meldingen tar opp en viktig problemstilling knyttet til fremtidig kompetansebehov for å kunne løse sentrale samfunnsoppgaver. Nøkkelen til å utvikle Norge som kompetansenasjon ligger i utdanningsnivå i befolkningen og samfunnets evne til å tilrettelegge for utdanningstilbud som matcher behovene både i offentlig og privat sektor.
Disse medlemmer mener regjeringen må rette større oppmerksomhet mot kvalitetsutvikling og kvalitetssikring innenfor utdanningssektoren fra 1. klasse. Kvalitetsreformen i høyere utdanning vil kreve økte ressurser i møte med en forventet økning i studenttallet og tiltakene må settes inn på et tidlig tidspunkt for å skape forutsigbarhet og gi institusjonene mulighet til å tilby studentene kvalitativt god undervisning fra start. Kunnskapsløftet må følges aktivt opp for å sikre at norske elever får et likeverdig skoletilbud uavhengig av bosted. Etter disse medlemmers oppfatning er det en av samfunnets viktigste oppgaver å sikre nye generasjoner et best mulig utdanningstilbud. Som et av verdens rikeste land burde Norge ha de nødvendige forutsetninger for å kunne tilby verdens beste skole. Disse medlemmer konstaterer at slik er det ikke i dag, men vil fremheve at økt satsing og mer målrettede tiltak kan bidra til å bringe norsk skole og utdanning i fremste rekke.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at disse partier både i regjering og opposisjon har hatt utdanning og forskning som et av sine høyest prioriterte satsingsområder fordi det er her grunnlaget legges for fremtidig tilgang på kompetent arbeidskraft og det er her grunnlaget legges for landets fremtidige verdiskaping og konkurranseevne.
Disse medlemmer mener at for å fremme kvalitet i opplæringen trengs det pålitelig kunnskap om hva som kjennetegner gode læringsprosesser og forståelse for hvordan denne kunnskapen kan omsettes til handling i klasserommet. Disse medlemmer mener kvalitet ikke bare handler om sluttresultatet av opplæringen, men også selve læringsprosessen og hva den har å si for personlighetsutviklingen til barn og unge. Kvalitetsutvikling vil derfor innebære en videreutvikling av lærer- og elevrollen. Målet er at skolen og lærebedriften skal lykkes bedre i å motivere og rettlede eleven og lærlingen til utviklende og utforskende egenaktivitet. Disse medlemmer mener kvalitet også handler om å knytte sammen opplæringen med det elever og lærlinger opplever og lærer på andre områder i livet. Kvalitetsutvikling er derfor også å styrke kontakten og samhandlingen med foreldre og utnytte lokalsamfunnet som ressurs og læringsarena når læringsaktiviteter skal planlegges og vurderes.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det i diskusjoner om kvalitet i opplæringen ofte er det som er lettest å kvantifisere og måle som fanger størst interesse. Prøver og tester innenfor relativt avgrensede fagområde kommer derfor fort i fokus. Disse medlemmer mener at når en skal vurdere læringskvalitet, må en også se etter og studere forhold som ikke blir fanget opp av tradisjonelle målemetoder. Statistikk, tall og karakterer sier på ingen måte alt om kvalitet i utdanningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at store deler av utdanningssektoren står overfor en pensjoneringsbølge og mener myndighetene må bidra til en samlet strategi for å kunne fylle de kunnskapshullene som oppstår når våre mest erfarne lærere på alle nivåer i norsk utdanning går av med pensjon. Å sikre tilgang på kompetente lærerressurser er like viktig i første klasse som på mastergradsnivå. Forskningens entydige understreking av læreren som viktigste innsatsfaktor i skolen, betyr at høy kvalitet på læreren er avgjørende om vi vil opprettholde og heve kvaliteten i utdanningssektoren. Disse medlemmer vil i denne sammenheng understreke betydningen av gode etter- og videreutdanningssystemer for lærere på alle nivåer.
Disse medlemmer viser til at behovet for økt rekruttering til alle nivåer i utdanningssystemet har vært et tema gjennom hele foregående stortingsperiode, men at regjeringen etter disse medlemmers oppfatning ikke har vært offensiv nok i forhold til denne utfordringen.
Disse medlemmer vil videre understreke at behovet for forskerutdannet personale ved universiteter og høyskoler er stort og vil øke betydelig i årene som kommer. Nært knyttet til rekrutteringsspørsmålet er også behovet for å redusere midlertidigheten i UH-sektoren og det faktum at stipendiatstillinger ikke er fullfinansiert, noe som arbeidsgruppen som har vurdert handlingsrommet for universiteter og høyskoler, også har påpekt i sin rapport.
Disse medlemmer viser til at regjeringen i forrige periode ikke fulgte opp den daværende forskningsmeldingens opptrappingsplan med hensyn til forskerrekruttering, og i tillegg avlyste den bebudede stortingsmeldingen om forskerrekruttering – da med den begrunnelse at regjeringen ifølge Kunnskapsdepartementets nettsider ville se arbeidet med forskerrekruttering i et «bredere perspektiv». I den gjeldende forskningsmeldingen, St.meld. nr. 30 (2008–2009), jf. Innst. S. nr. 354 (2008–2009), var forskerrekruttering omtalt til en viss grad, men det ble ikke presentert noen som helst forpliktende opptrappingsplan med hensyn til rekrutteringsstillinger. Det «bredere perspektivet» regjeringen synes å ville anlegge medførte altså ikke noen konkretisering av hvilke forpliktelser regjeringen ser for seg med hensyn til forskerrekruttering.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest mulig legge fram for Stortinget en forpliktende opptrappingsplan for forskerrekruttering. Antall stillinger i opptrappingsplanen skal være i tråd med beregninger knyttet til at den statlige forskningsinnsatsen minst skal utgjøre 1 pst. av BNP innen 2013.»
«Stortinget ber regjeringen legge fram en egen sak om rekrutteringsstrategi for vitenskapelige stillinger ved universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter. Et viktig element i en slik strategi vil være å redusere midlertidigheten i universitets- og høyskolesektoren, samt å sikre tilfredsstillende finansiering av stipendiatstillinger.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser i denne forbindelse bl.a. til forslaget om å utarbeide forpliktende nasjonale rekrutteringsplaner for å sikre tilstrekkelig antall kvalifiserte lærere i grunn- og videregående skole, jf. Dokument nr. 8:68 (2006–2007) og Innst. S. nr. 239 (2006–2007). Med hensyn til behovet for å sikre et større trykk på videreutdanningssatsingen viser disse medlemmer til forslaget om et «lærerløft» for lærere i grunn- og videregående skole, jf. Dokument nr. 8:47 (2007–2008) og Innst. S. nr. 177 (2007–2008).
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener den gode lærer er en lærer med engasjement for sine fag og med evne til å formidle det. Forskjellen på gode og dårlige lærere kan bety den store forskjellen på om en får tak på kunnskapen eller ikke. En lærer kan ha all verdens kunnskap om et emne, men dersom ikke formidlingsevnen er der, så hjelper det lite. Dette medlem mener derfor det er et tankekors at kampen i dag i lærerutdanningen står mellom om vi skal ha en fagutdanning eller om vi skal ha en profesjonsutdanning. Dette medlem tror ikke at vi får de beste lærerne bare gjennom å styrke fagkunnskapen. Nøkkelen til å bli en god lærer ligger derimot i en god kombinasjon av fag og didaktikk. Læreryrket er og blir en profesjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter stortingsmeldingens vektlegging av utdanningens betydning for å komme i arbeid og kunne stå i arbeid til pensjonsalder. Ny sjanse for voksne som har falt utenfor arbeidslivet eller andre som har behov for påfyll av ny kompetanse, må møtes med nye tiltak. Disse medlemmer vil fremheve betydningen av fleksible tilbud som kan imøtekomme ulike behov for mennesker i ulike livs- og arbeidssituasjoner.
Disse medlemmer mener meldingen dessverre i liten grad nevner private skoler, fagskoler og høgskoler. Disse medlemmer ser det som helt naturlig at disse utdanningsinstitusjonene medregnes på lik linje med det offentlige i en melding om utdanningslinja. Disse medlemmer mener disse institusjonene er en uvurderlig ressurs som en må benytte seg av og gi likeverdige rammevilkår. Disse medlemmer mener de private skolene gjennomgående må innlemmes i de systemer man nå legger om. Dette gjelder for eksempel når det gjelder avtaler om hospitering for elever oppover i systemet, ulike former for samarbeid i utdanningssystemet og rett til opplæring for voksne.
Disse medlemmer mener det må være en målsetting å få til en mest mulig likeverdig behandling uavhengig av om utdanningen er offentlig eller privat så lenge tilbudet er åpent for alle.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre ser positivt på private tilbud og supplementer til det offentlige skole- og utdanningstilbudet. Private representerer ofte alternative tilbud og gir foreldre, elever og studenter større valgfrihet. Disse medlemmer mener private også kan bidra til sunn konkurranse og bidra til erfaringsoverføring mellom offentlige og private institusjoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener friskolene representerer et verdifullt alternativ til den offentlige skolen. Disse medlemmer mener foreldre må ha rett til å velge en annen skoletype for barna sine enn det som det offentlige tilbyr.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at foreldreretten blant annet handler om retten til å velge oppdragelse i tråd med egen overbevisning. Dette medlem vil sikre retten til å starte friskoler basert på alternativ pedagogikk, livssyn eller ideologi, men vil ikke åpne for friskoler basert på kommersiell drift.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at regjeringen peker på tre områder med et særskilt behov for økt rekruttering og styrket kompetanseutvikling; realfag, læreryrket og helse- og omsorgssektoren. Disse medlemmer merker seg at det til tross for at noen tiltak er satt i gang de siste årene er det foreløpig få tegn til fremgang, og mener det åpenbart er behov for flere tiltak og sterkere satsing enn det regjeringen varsler i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at SSBs fremskrivninger for arbeidskraftsbehov viser vekst innen alle tre områder, og høyest behov for rekruttering til helse- og omsorgssektoren med 54 000 årsverk innen 2030. Disse medlemmer vil også understreke at en viktig utfordring i tillegg til økt rekruttering vil være behovet for generell kompetanseheving for å kunne levere tjenester av høyere kvalitet i fremtiden.
Disse medlemmer merker seg at regjeringen utover realfagsstrategien «Realfag for framtida 2010–2014», samt noen informasjonstiltak, ikke fremmer nye konkrete tiltak for å møte utfordringene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2010, der skole-, utdannings- og forskningsfeltet ble styrket med 600 mill. kroner. Disse medlemmer mener en forsterket satsing på utdanning og kompetanseheving må fremheves spesielt som et satsingsområde i årene fremover.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres alternative statsbudsjett for 2010, der skole- utdannings- og forskningsfeltet ble styrket med 1 mrd. kroner, hvorav ressursene til etter- og videreutdanning av lærere ble doblet i forhold til regjeringens forslag. Disse medlemmer mener at en styrket satsing på utdanning, rekruttering og kompetanseheving på dette nivået vil være nødvendig i årene fremover, og anser regjeringens tiltak som helt utilstrekkelige.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at maritim sektor er svært viktig for Norge og internasjonalt ledende, og at næringen blir stadig mer avansert og kompetansekrevende. Disse medlemmer viser til at det i «Stø kurs – regjeringens strategi for miljøvennlig vekst i de maritime næringer» sies at:
«Det er få som velger maritim utdannings- og karrierevei. Spredte utdanningstilbud med lite samarbeid, mangel på lærekrefter og store utfordringer i forhold til gjennomstrømning av kandidater indikerer at verken struktur eller kvalitet på tilbudene er gode nok. Situasjonen for maritim utdanning og forventet behov for fremtidig arbeidskraft tilsier at det må fokuseres på kvalitet og samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene. Regjeringen vil utrede hvordan kvalitet og fremtidig struktur på maritim utdanning kan bedres med sikte på å få flere elever/studenter til å velge og gjennomføre slik utdanning».
Disse medlemmer viser til at dette temaet ikke er omtalt i stortingsmeldingen, og at næringen selv etterspør tiltak som styrker kvaliteten på maritime profesjonsutdanninger på alle nivåer (videregående opplæring, fagskole og høyere utdanning).
Med bakgrunn i dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere tiltak for bedre kvalitet og struktur innen maritim opplæring og utdanning, og legge saken frem for Stortinget.»
Disse medlemmer vil videre peke på viktigheten av at utdanning i Forsvaret og i det sivile utdanningssystemet integreres tett der dette er mulig og formålstjenlig. Det er, etter disse medlemmers oppfatning, betydelige gjensidige gevinster i å samordne sammenlignbare utdanninger sivilt og i Forsvaret på alle nivåer. Forsvaret er allerede blant de aktører i Norge med størst inntak av lærlinger til tekniske utdanninger og det er flere steder godt samarbeid mellom militære og sivile høyskoler. Høyere utdanning på krigsskole- og stabsnivå i Forsvaret skjer nå i tett samarbeid med sivile akademiske institusjoner. Denne typen samarbeid bør styrkes og videreutvikles. Disse medlemmer mener dessuten at en ordning der avdelingsbefal gis mulighet til formalisert fagutdanning i militære fag, tilsvarende sivile fagbrev, bør utredes som et mulig tiltak for å kvalitetssikre realkompetanse og styrke karrieremulighetene for militært befal.
Disse medlemmer mener meldingen mangler et sentralt element, og det er mobilisering av foreldrene. Disse medlemmer har merket seg forskning som viser at alle foreldre, uansett bakgrunn og utdanning, kan bidra positivt til barnas motivasjon og læringsutbytte. Foreldrenes interesse for barnets opplæring har mye større betydning enn at foreldrene forstår hva barnet lærer. Disse medlemmer mener utgangspunktet bør være at et godt hjem/skole-samarbeid kan kompensere for ulikhetene i elevenes hjemmebakgrunn. Disse medlemmer mener alle foreldre kan ha en sentral og aktiv rolle i barnas læring og mener vi må satse enda mer på utvikling av et godt hjem/skole-samarbeid og dyktiggjøring av alle foreldre til å støtte, motivere og oppmuntre sine barn. Disse medlemmer mener videre at en gjennom en bevisstgjøring av hjemmets rolle både hos ansatte i skolen og hos foreldrene, myndiggjøring av alle foreldre og kunnskap om gevinsten ved et godt samarbeid mellom hjem og skole vil kunne føre til en større grad av sosial utjevning.
Disse medlemmer mener kompetanse om hjem/skole-samarbeid må styrkes i lærerutdanningen. Lærernes holdning, evne til å gi elevene tilpasset opplæring og kompetanse til å møte foreldre med ulik bakgrunn er avgjørende for utjevning av sosiale forskjeller. Disse medlemmer ser det som avgjørende at lærere møter foreldre på en måte som gjør at de får tro på sine egne muligheter og forutsetninger for å støtte barna i deres skolegang. Gjennom tydelige forventninger til samarbeid, vektlegging av at alle foreldre er ressurser for sine barn, vil det være bedre grunnlag for en god dialog og et konstruktivt samarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er svært positive til Foreldreutvalget for grunnopplæringens (FUG) rolle og arbeid for å styrke samarbeidet mellom skole og hjem og stiller seg positivt til fokuset på økt oppretting av foreldreorganer både på skole- og kommunenivå. Disse medlemmer understreker at det er behov for å ha et organ som foreldre med utfordringer med skoleverket kan henvende seg til, det være seg om saker gjeldende manglende tilpasset undervisning, mobbesaker, HMS-unnvikelser eller andre aspekter ved sin lokale skole.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke viktigheten av et godt samarbeid mellom skole og hjem. Elevenes foresatte må inkluderes i større grad i utforming av skolens reglement og retningslinjer, praksis vedrørende fravær og håndtering av disiplinære utfordringer for enkeltelever, samt gjennom å skape en bedre tilbakemeldings- og evalueringskultur i skolen. Foresatte må involveres i evalueringsprosesser av skolen som helhet, dens ledelse og inntrykk av barnas nytte av skolegangen. Disse medlemmer mener de foresatte er barnas viktigste ressurs når det kommer til læring og motivasjon.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at FUGs mandat er endret til også å omfatte hjem/skole-samarbeid i videregående opplæring. Disse medlemmer mener dette vil gi et behov for økt kompetanse og flere administrative stillinger i utvalget. I tillegg skal det på plass ny IKT-struktur, og det er et stort behov for å endre lønnsbetingelsene for utvalgsleder.
Komiteen merker seg meldingens helhetlige tilnærming til frafall i videregående opplæring og vil understreke at det er sammensatte årsaker til frafall.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener den høye andelen frafall i videregående opplæring betyr at prinsippet om lik rett til utdanning ikke er tilfredsstillende realisert. For at lik rett til utdanning skal være en realitet, må skolen kunne kompensere for at elevene har ulik sosial bakgrunn. Vi vet mye om hvem som faller fra. Prestasjoner tidligere i skoleløpet gjør det ofte mulig å identifisere hvem som står i fare for å falle fra. Undersøkelser viser at barn av foreldre med lav utdanning, faller oftere fra enn barn av foreldre med høyere utdanning. På samme måte faller gutter oftere fra enn jenter, og elever som selv har innvandret faller oftere fra enn elever med etnisk norsk bakgrunn. Flertallet mener at dette er et mønster som må brytes.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at undersøkelser viser at barn av foreldre med lav utdanning oftere faller fra enn barn av foreldre med høy utdanning. Dette medlem er imidlertid uenig i en ensidig konklusjon på at det er skolen som må kompensere for ulik sosial bakgrunn. Dette medlem mener de påviste sosiale forskjellene nettopp viser hvor viktig det er med en bevisstgjøring av hjemmets rolle både hos ansatte i skolen og hos foreldrene, myndiggjøring av alle foreldre og kunnskap om gevinsten ved et godt samarbeid mellom hjem og skole vil kunne føre til en større grad av sosial utjevning.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser i denne sammenheng til Dokument 8:52 S (2009–2010) om nye læreplaner og mer fleksible opplæringsløp for yrkesfagene. Disse medlemmer vil påpeke at frafallet i videregående opplæring er særlig høyt innenfor yrkesfagene og at det derfor er behov for mer omfattende grep for å kunne redusere frafallet til et minimum. Dette er bakgrunnen for at Høyre har fremmet en rekke forslag som på kort og lang sikt skal bidra til å snu dagens negative utvikling innenfor yrkesfagene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det store antallet ungdommer som ikke gjennomfører videregående opplæring er en av de største utfordringene det norske samfunnet står overfor – både i et velferds- og i et kunnskapsperspektiv. Disse medlemmer mener det er behov for en forsterket innsats i kampen mot frafall utover varslede tiltak, og viser i denne forbindelse til Dokument 8:4 S (2009–2010), hvor det skisseres en rekke konkrete tiltak som kan bidra til å øke gjennomføringen i videregående opplæring.
Disse medlemmer mener at antall elever som ikke fullfører videregående skole er bekymringsfullt. En av tre fullfører ikke videregående opplæring, mens tallene er enda høyere for innvandrerungdom, og særlig gutter. Disse medlemmer mener samfunnet har sviktet i å gi alle unge en mulighet til utdannelse og arbeid. Disse medlemmer mener årsakene til frafall er mange, det er viktig å understreke at også elever som stryker i et enkelt fag er en del av tallene. Disse medlemmer viser imidlertid til at vi dessverre finner mange av de menneskene som er en del av denne statistikken igjen i andre statistikker senere, knyttet til sosialhjelp og arbeidsledighet. Derfor er det for disse medlemmer avgjørende å raskt sette i gang tiltak for å bidra til at flere fullfører videregående. Disse medlemmer har merket seg det foregår mye gode lokale tiltak på skolene for å snu denne utviklingen. Disse medlemmer mener vi i langt større grad må nyttiggjøre oss av disse gode eksemplene.