Presidentskapet vil innledningsvis peke på at lobbyvirksomhet er en del av den ordinære politiske prosess. Beslutninger fattes ikke i et vakuum – tvert imot er det et poeng at ulike aktører i samfunnet som berøres av et vedtak, får komme frem med sine synspunkter. Når det gjelder lovforslag, er dette satt i system ved at regjeringen sender forslagene på høring til alle berørte instanser. Deres synspunkter er offentlig tilgjengelig. Åpne høringer i Stortingets komiteer er likeledes en viktig kilde til informasjon om hvilke interesser som berøres og hvilke synspunkter aktørene har. For en sunn politisk debatt er det ønskelig at det er åpenhet rundt slike innspill, og dette er derfor søkt ivaretatt gjennom offentlighet rundt høringene og skriftlige innspill både i regjering og storting.

Presidentskapet har merket seg at det er gitt ulike regler om karantene og andre restriksjoner for de som beveger seg mellom politisk arbeid og rådgivningsbransjen i enkelte land. Dette forholdet omfattes ikke av det foreliggende forslaget, men karanteneordninger er sentralt i reguleringen av forholdet mellom politiske myndigheter og rådgivningsbransjen – også i forhold til offentlighet rundt slik virksomhet. Regjeringens karanteneregler ble først fastsatt i 2005 på bakgrunn av behandlingen av St.meld. nr. 23 (2004–2005) Om bruk av karantene for politisk leiing i departementa ved overgang til stilling utanfor staten. Retningslinjene om karantene ble sist revidert i september 2009. Presidentskapet mener det er ønskelig å få en gjennomgang av erfaringene med karantenereglene, og en bredere politisk behandling av behovet for endringer. Etter presidentskapets syn er det naturlig at regjeringen i utgangspunktet selv foretar en slik gjennomgang, og at saken deretter fremlegges for Stortinget i egnet form, og presidentskapet fremmer forslag om det.

Presidentskapet vil for øvrig, uavhengig av det foreliggende forslag, vurdere hvordan det i Stortinget til enhver tid kan legges til rette for en ryddig og åpen informasjonsutveksling mellom representantene, interessegrupper og andre som ønsker å komme med innspill i den politiske prosessen.

Presidentskapet viser til at forslag om å opprette et lobbyregister for Stortinget ble fremmet i Dokument nr. 8:31 (2000–2001)Jf. Innst. S. nr. 284 (2000-2001), i Dokument nr. 8:5 (2003–2004)Jf. Innst. S. nr. 123 (2003-2004), samt i Dokument nr. 8:32 (2007–2008) der forslaget ble utvidet til også å omfatte departementene og Statsministerens kontor.

Presidentskapets flertall, alle unntatt medlemmet Akhtar Chaudhry, viser til Innst. S. nr. 21 (2008–2009) fra kommunal- og forvaltningskomiteen vedrørende Dokument nr. 8:32 (2007–2008). Flertallet i komiteen peker på at en registreringsordning som foreslått, vil være ressurskrevende, skape en høyere terskel for henvendelser til beslutningstakere og at den kan føre til at møter i større grad flyttes ut av departementene og Stortinget.

Flertallet slutter seg i all hovedsak til denne vurderingen. Et lobbyregister som foreslått vil etter flertallets syn verken være et tjenlig eller et målrettet tiltak for økt åpenhet rundt lobbyvirksomheten. Dersom møter holdes andre steder, eller lobbyistene tar kontakt på annen måte enn ved personlig oppmøte, skal det ikke registreres. Oversikten vil derfor ikke gi noe treffende bilde av den lobbyvirksomheten som rent faktisk foregår. Det gir grunn til å stille spørsmål ved informasjonsverdien av ordningen, og ved om man faktisk vil oppnå det som er formålet med forslaget.

Flertallet vil påpeke at organisasjoner og andre som driver lobbyvirksomhet har ulike ressurser. Noen har ansatt egne kommunikasjonsrådgivere, andre kjøper slik bistand. Noen av rådgivningsfirmaene bidrar med direkte innspill overfor beslutningstakere og media, mens andre gir råd om hvordan kundene skal gjøre dette selv. Prinsipielt er det etter flertallets syn ingen forskjell på hvilken fremgangsmåte som her benyttes. Et register slik forslagsstillerne ønsker, vil ikke gi noen fyllestgjørende informasjon om eventuelle rådgiveres involvering i en konkret sak. Ønsker man det, må man regulere selve rådgivningsvirksomheten nærmere.

En finner også grunn til å påpeke at et register som foreslått, ikke vil si noe om i hvilken grad representantene faktisk har latt seg påvirke av noen lobbyist. Derimot vil registeret kunne etterlate et feilaktig inntrykk av slik påvirkning, noe som kan medføre at representantene vil ønske å unngå å treffe visse organisasjoner eller personer.

Etter flertallets syn bør representantene ha frihet til å avholde møter med organisasjoner og enkeltpersoner uten at disse skal offentliggjøres. Både representantene og regjeringens medlemmer har som beslutningstakere behov for å kunne føre samtaler av fortrolig art uten at det ligger noe kritikkverdig i det. Det å være stortingsrepresentant er et tillitsverv. Den enkelte representant bør kunne innhente eller motta den informasjon han eller hun mener er av interesse; også fra de som søker å påvirke utfallet av en sak, uten at det i bestemte tilfeller gjøres til gjenstand for offentlig registrering.

Presidentskapet har innhentet informasjon om registerordninger i andre land og i EU, jf. vedlegg. De ordninger som er etablert er ganske forskjellige, og flertallet har ikke funnet argumenter i dette materialet som taler for å innføre et lobbyregister slik det er foreslått i Dokument 8:14 S (2009–2010).

Presidentskapets medlem Akhtar Chaudhry mener at åpen påvirkning er en helt legitim del av det norske demokratiet. De demokratiske problemene oppstår når forsøkene på påvirkning gjennom betalte informasjonsrådgivere foregår i det skjulte. I den harde konkurransen om å få gjennom sitt budskap har vi de siste årene sett en oppblomstring av det som oftest kalles «informasjonsrådgivning», som likner lobbyvirksomhet på den måten at målet er å påvirke politiske beslutningstakere mest mulig effektivt. Men mens tradisjonell lobbyvirksomhet kjennetegnes av profesjonelle lobbyister som fremmer saken på vegne av andre, er situasjonen i Norge at selskap som driver med informasjonsrådgivning opptrer som «usynlige» bakspillere for oppdragsgiverne, som selv har kontakten med politikere.

I lys av målet om størst mulig åpenhet i et demokrati, er derfor den største utfordringen i dag at informasjonsrådgivere ikke oppgir hvem de har som kunder, og i hvilket omfang. Hvis informasjonsrådgivere må oppgi sine oppdragsgivere, vil det komme fram i lyset hvilke organisasjoner, bedrifter, offentlige myndigheter og politikere som har betalt for deres tjenester.

Dette medlem mener derfor at regjeringa burde legge fram forslag til endring av selskapslovgivningen med sikte på å pålegge selskaper, hvor hele eller deler av virksomheten går ut på informasjonsrådgivning for oppdragsgivere som driver myndighetskontakt, om full åpenhet om hvem som er deres oppdragsgivere.