Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr,
Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg, fra
Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar
Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, er enig med
forslagsstillerne i at en obligatorisk dødsstedsundersøkelse ved plutselig
og uventet død i sped- og småbarnsalder vil være et godt tiltak
for å avdekke dødsfall som følge av straffbare forhold. Teamet som foretar
undersøkelsene har med seg en person med kriminalteknisk kompetanse,
en rettsmedisiner som også skal foreta obduksjon av barnet, og det
har klar plikt til å melde til politiet «alle funn som kan bidra
til å oppklare dødsårsak». Et rent helsefaglig team har etter komiteens mening
ikke nødvendig kompetanse til også å avdekke eventuelle straffbare
forhold.
Komiteen framhever at det må
skapes best mulig trygghet for at årsakene til plutselig og uventet
barnedød blir oppdaget. Etterforskningen i saker der barn kan være
utsatt for straffbare handlinger, bør styrkes ytterligere. Komiteen mener
derfor det bør innføres en ubetinget etterforskningsplikt uavhengig
av mistanke hos politiet og påtalemyndigheten når barn dør plutselig og
uventet, og ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag
til slik endring av straffeprosessloven. Dette vil sikre at politiet faktisk
foretar undersøkelser, som så kan danne grunnlag for ransaking uavhengig
av samtykke. Komiteen forutsetter at regjeringen
i forbindelse med lovendringen foretar endringer i påtaleinstruksen,
slik at Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om gjennomføringen
av etterforskningsplikten.
Komiteen er videre kjent med
at Riksadvokaten de siste årene har engasjert seg aktivt og direkte
i arbeidet med å øke oppmerksomheten og styrke politiets og påtalemyndighetens innsats
i etterforskningen av saker der små barn påføres varige skader og
barn dør som følge av vold. Det er svært viktig å forbedre barns rettssikkerhet
i Norge, og komiteen imøteser en ytterligere styrking
av etterforskningen i saker om alvorlig mishandling og grov vold
mot barn – også når barnet ikke dør av skadene det er påført, og
uavhengig av om barnet er under eller over 3 år.
Slik komiteen ser det, vil muligheten
for å avdekke om dødsfallet skyldes straffbare handlinger, særlig
være avhengig av to forhold: at politiet foretar en god etterforskning
og at meldeplikten gitt i medhold av lov om helsepersonell, faktisk
overholdes. Politiet skal ha melding om alle tilfeller av plutselig
og uventet barnedød, og også motta melding om eventuelle tilfeller
hvor det sies nei til dødsstedsundersøkelse.
Komiteen er kjent med at meldeplikten
i forskrift om legers melding til politiet om unaturlig dødsfall
vil bli skjerpet. Dette innebærer at alle funn som kan bidra til
å oppklare dødsårsaken, skal utleveres til politiet. Komiteen støtter dette,
og ber om at forskriften raskt settes i kraft. Komiteen viser
til St.prp. nr. 67 (2008–2009), der det fremgår:
«Gjennom oppdragsdokumentet vil Helse- og omsorgsdepartementet
be de regionale helseforetakene om å sørge for at helseforetakene grundig
følger opp helsepersonells opplysningsplikter ved mulig mistanke
om at barn er utsatt for straffbare handlinger.»
Komiteen er kjent med at dette
er fulgt opp i Helse- og omsorgsdepartementets oppdragsdokumenter,
og understreker på ny betydningen av at meldeplikten faktisk overholdes.
Komiteen viser til at regjeringen
har forpliktet seg til å gi et obligatorisk tilbud om dødsstedsundersøkelse
i regi av helsevesenet ved alle tilfeller av plutselig og uventet
barnedød der barnet er i alderen 0 til 3 år. Tilbudet skal om mulig
gis innen 48 timer etter dødsfallet, og teamene som forestår undersøkelsen
skal ha såkalt «sakkyndig kompetanse», slik det framgår av St.prp.
nr. 67 (2008–2009) og Innst. S. nr. 355 (2008–2009). Et obligatorisk
tilbud innebærer at helsevesenet plikter å informere barnets foreldre
om det tilgjengelige tilbudet og dets begrunnelse. Det bør samtidig
informeres om de erfaringer foreldre som deltok i Barnedødsårsaksprosjektet, hadde
med dødsstedsundersøkelse. Gjennom Barnedødsårsaksprosjektet (2001–2004),
initiert av Rettsmedisinsk Institutt (RMI), ble det gitt tilbud
om frivillig dødsstedsundersøkelse etter plutselige og uventede
dødsfall blant barn under 4 år i helseregion sør og øst. Dette var
et viktig og vellykket prosjekt for å samle mer kunnskap om hvordan
disse dødsfallene bør håndteres av myndigheter og faginstanser.
Senter for krisepsykologi i Bergen evaluerte prosjektet, og konkluderte
med at dødsstedsundersøkelsen var en positiv opplevelse for foreldrene
og en støtte til å mestre smertefulle opplevelser. Flertallet av foreldre
opplevde en direkte lindrende effekt. Komiteen mener
denne kunnskapen kan ha avgjørende betydning for om foreldre takker
ja til tilbudet. Komiteen viser videre til at det
i evalueringsrapporten er pekt på at:
«Den viktigste faktoren som sikrer foreldrenes positive
opplevelse ved å delta i dødsstedsundersøkelsen er personene som
gjennomfører undersøkelsen. Dette er en oppgave for fagfolk med solid
erfaring i å møte mennesker som går igjennom store belastninger.
Å sikre at de som har ansvaret for å gjennomføre en slik undersøkelse har
god faglig og mellommenneskelig kompetanse, er den beste garanti
fort at en slik praksis ikke skal oppleves som belastende og krenkende for
foreldrene som deltar.»
Komiteen er gjort oppmerksom
på at land som Storbritannia har obligatorisk dødsstedsundersøkelse.
En obligatorisk ordning der behovet for helsemessig kunnskap om
årsaker til plutselig barnedødsfall kombineres med behovet for avdekking
av kriminelle handlinger, er ideelt sett å foretrekke.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, ber derfor regjeringen om å undersøke
hvordan ordningen med dødsstedsundersøkelser organiseres i andre
land, herunder om forholdet til Den europeiske menneskerettskonvensjonen
er vurdert – og orientere Stortinget i egnet form om dette. Inntil
resultatet av en slik undersøkelse foreligger, legger flertallet til
grunn at en obligatorisk ordning der formålet også er å avdekke
eventuelle straffbare forhold, vil være i strid med Grunnloven § 102
om hus-inkvisition, jf. svarbrev fra justisministeren datert 2. februar 2010
(vedlagt) og tolkingsuttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling
datert 4. mars 2009. Det vises også til at Den europeiske menneskerettskonvensjonen
setter begrensninger.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag
til endring av straffeprosessloven hvor det innføres en ubetinget
etterforskningsplikt uavhengig av mistanke hos politiet og påtalemyndigheten
når barn dør plutselig og uventet. Stortinget forutsetter at regjeringen
i forbindelse med lovendringen foretar endringer i påtaleinstruksen,
slik at Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om gjennomføringen
av etterforskningsplikten.»
«Stortinget ber regjeringen undersøke hvordan ordningen
med dødsstedsundersøkelser organiseres i andre land, herunder om
og hvordan forholdet til Den europeiske menneskerettskonvensjonen
er vurdert – og orientere Stortinget i egnet form om dette.»
Komiteens medlemmer fra Høyre er
glade for at et enstemmig storting nå setter trykk på et tema hvor
det i lengre tid har rådet stor usikkerhet og hvor ulike fagprofesjoner
har stått mot hverandre på bekostning av hensynet til barna. Disse
medlemmer registrerer at det var nødvendig å fremme et representantforslag
og avvikle åpen høring om dette for at regjeringspartiene skulle
oppdage at et land som Storbritannia har obligatorisk dødsstedsundersøkelse.
Dette kan tyde på at spørsmålet ikke har hatt den prioritet det
burde ha hatt siden Stortinget behandlet sak om dette sist, men disse
medlemmer registrerer at man nå omsider undersøker hvorledes dette
er organisert i andre land. Disse medlemmer har merket
seg at Lovavdelingens uttalelse nylig var tema for sak i media knyttet
til at politiet rykker ut og foretar undersøkelser når voksne personer
dør plutselig og uventet, og at det synes å råde noe tvil om det
nærmere forholdet mellom hvordan man regulerer dette i forhold hvordan
man regulerer undersøkelser knyttet til barnedødsfall i forhold
til den nærmere rekkevidden av Grunnloven § 102. Disse medlemmer finner
det naturlig at dette forholdet undersøkes nærmere i regjeringens
gjennomgang. Disse medlemmer legger til grunn at flertallet
nå velger å konkludere med at obligatorisk dødsstedsundersøkelse
er i strid med Grunnloven § 102 på bakgrunn av lovavdelingens uttalelse. Disse
medlemmer viser til at Stortingets eksplisitte tolkning
av Grunnloven tradisjonelt tillegges betydelig vekt av Høyesterett,
men registrerer at flertallet i realiteten med dette begrenser handlingsrommet
for regjeringen med hensyn til å fremme forslag om obligatorisk
dødsstedsundersøkelse. Disse medlemmer legger til
grunn at obligatorisk dødsstedsundersøkelse bør finne sted og at regjeringen
etter en forutgående gjennomgang fortsatt bør legge frem egen sak
om dette for Stortinget.
Disse medlemmer ber derfor regjeringen
om å undersøke hvordan ordningen med dødsstedsundersøkelser organiseres
i andre land, herunder forholdet til Den europeiske menneskerettskonvensjonen,
og senest i løpet av første halvdel av 2011 fremlegger vurdering
og egen sak for Stortinget om dette. Disse medlemmer fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å undersøke hvordan
ordningen med dødsstedsundersøkelser organiseres i andre land, herunder
forholdet til Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Stortinget
ber regjeringen i egen sak fremlegge for Stortinget vurdering av
innføring av obligatorisk dødsstedsundersøkelse ved alle tilfeller
av plutselig og uventet død i sped- og småbarnsalder senest i løpet
av første halvdel av 2011, slik at Stortinget på selvstendig grunnlag
kan vurdere grunnlovsmessigheten av dette.»