Vedlegg 8
Jeg viser til brev fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen datert 18. november 2009, der komiteen ber om svar på spørsmål knyttet til Riksrevisjonens Dokument 1 (2009–2010) for budsjettåret 2008. Spørsmålene omhandler saksbehandlingstiden i Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, samt Bufetats kjøp av institusjonsplasser fra private aktører.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen spør hvorfor det ikke har blitt rettet opp i forholdene knyttet til at saksbehandlingstiden i dag er lengre enn Stortingets forutsetninger og kravene i barnevernloven.
Det er svært uheldig når barn ikke får avklart sakene sine raskt i fylkesnemndene, og kritikken fra Riksrevisjonen er meget alvorlig. Jeg er ikke fornøyd med at vi i en så liten andel av sakene når målet om fire ukers behandlingstid. Tidsaspektet i disse sakene er helt avgjørende, og det ligger nedfelt i barnevernloven at barna skal få nødvendig hjelp til rett tid.
Departementet har hele tiden fulgt utviklingen i fylkesnemndene nøye og har satt i verk flere tiltak før Riksrevisjonens revisjon av saksbehandlingstiden i 2008. Kritikken fra Riksrevisjonen i tidligere budsjettår gjelder gjennomføringen av regnskapet og ble avsluttet i Dokument 1 (2008 – 2009). Kritikken fra tidligere år har liten sammenheng med Riksrevisjonens bemerkninger i forbindelse med budsjettåret 2008.
Veksten i innkomne saker til behandling i fylkesnemndene på om lag 10 prosent årlig har satt store krav til organisasjonen, og det er gjort mye for å gi fylkesnemndene mulighet til å møte utfordringene. Først og fremst har man økt antall årsverk i fylkesnemndene. Selv om veksten i saksbehandlingskapasiteten har tilsvart saksveksten, har det i perioden bygd seg opp restanser som det tar tid å arbeide ned igjen. I 2009 har utviklingen stabilisert seg og saksinngangen er lavere hittil i år sammenlignet med i fjor.
Ett tiltak for å sikre effektivitet og forenklet behandling av sakene, var å innføre nye saksbehandlingsregler for fylkesnemndene. Disse trådte i kraft 1.1.2007. Formålet med de nye reglene var først og fremst å legge til rette for en enhetlig og hensiktsmessig saksbehandling i tråd med de grunnregler for god saksbehandling som gjelder for domstolene. Sakene i fylkesnemndene skal behandles snarest og hvis mulig innen fire uker, og ved behandlingen av de nye saksbehandlingsreglene støttet Stortinget departementets forslag om ikke å innføre en absolutt tidsfrist. Barnevernloven har et ambisiøst mål som det ikke er mulig å holde i alle saker, og ofte ligger årsakene til forsinkelsen utenfor fylkesnemndenes kontroll.
Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden som Riksrevisjonen refererer til, er tiden fra mottak til første dag av forhandlingsmøte i saker med forhandlingsmøte. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i fylkesnemndene er så langt i 2009 på 57 dager mot 66 dager i 2008, og fylkesnemndene har lykkes i å redusere saksbehandlingstiden. Det er fremdeles et stykke igjen til målet i barnevernloven, og det er dessverre fremdeles store forskjeller i saksbehandlingstiden mellom nemndene. Dette følges opp i departementet og i fylkesnemndene.
Et annet tiltak for å sikre en god organisering og enhetlige rutiner i saksbehandlingen, er forslaget om å opprette en sentral administrasjon for fylkesnemndene. Dette er foreslått i Prop. 1 S (2009–2010). Hensikten med ny organisering er å etablere en ny modell for administrativ styring av fylkesnemndene som sikrer en god og sikker kontroll og styring av nemndene utenfor departementet. Den nye modellen skal sikre god kvalitet i nemndenes virksomhet ut mot brukerne, samt bidra til å ivareta departementets behov for nødvendig kontroll og oversikt over nemndenes virksomhet. Det vil styrke nemndenes stilling at de får en egen administrasjon som utelukkende har fokus på etatens behov og utvikling, samt at administrasjonen vil få bedre kunnskap om nemndenes særegenhet og oppgaver. Det vil også bidra til å understreke og styrke nemndenes stilling som frittstående forvaltningsorgan at skillet mellom departement og nemnd fremstår klarere.
For å sikre lik behandling av sakene i fylkesnemnda er det utarbeidet en kvalitetssikringsmanual. Denne manualen har siden utarbeidelsen fungert som et sentralt verktøy for saksbehandlingen i fylkesnemndene. Ny tvistelov og omfattende endringer i saksbehandlingsreglene i barnevernloven og sosialtjenesteloven trådte i kraft 1. januar 2008 og gjorde det nødvendig med en ajourføring av Kvalitetssikringsmanualen. En arbeidsgruppe ble november 2008 oppnevnt for å utarbeide forslag til revidert manual. Gruppen har levert et forslag til høring i fylkesnemndene og i departementet.
Videre har Region Oslo og Akershus gjennomført et prosjekt i regi av et eksternt konsulentselskap for å bedre fylkesnemndenes effektivitet. Noen av hovedfunnene fra prosjektet kan benyttes til å bedre effektiviteten i alle landets nemnder.
Det ble innført et nytt saksbehandlingssystem i fylkesnemndene i 2006. Statistikken som hentes fra saksbehandlingssystemet har vist seg å være noe mangelfull og departementet har oppnevnt en arbeidsgruppe med mål om å sikre bedre styringsinformasjon og god datakvalitet. Gruppa skal levere sin rapport primo 2010.
Anskaffelse av helse- og sosialtjenester er utfordrende fordi det skjer på et område med et komplekst nasjonalt og internasjonalt regelverk, og samtidig er gjenstand for mye offentlig oppmerksomhet og forventninger. Prosedyrene rundt anskaffelse av barneverntjenester har derfor fått mye oppmerksomhet og man søker stadig å forbedre og gjøre prosessene mer treffsikre, slik at vi sikrer at Bufetat kan tilby sine klienter de riktige tjenestene. Prosedyrene har derfor endret og utviklet seg i takt med at man har skaffet seg praktisk erfaring på området.
Hensynet til barnets beste ligger som et grunnleggende prinsipp ved valg av barneverntiltak til det enkelte barn. Bufetat er pålagt å utnytte kapasiteten i eget tiltaksapparat så langt dette er mulig. Dersom det ikke finnes et passende statlig tiltak kan private tiltak benyttes. Ved kjøp av private barnevernplasser, har stortingsflertallet sluttet seg til at ideelle aktører skal prioriteres fremfor kommersielle. Dette skal medvirke til at de ressursene som brukes på barnevern skal komme barna til gode, og ikke generere store overskudd og utbytter hos kommersielle aktører.
Bufdir gjennomfører anskaffelsesprosessene ved kjøp av institusjonsplasser fra private aktører. Høsten 2008 ble den første sentraliserte anskaffelsen gjennomført der de ideelle organisasjonene ble prioritert. Prosessen viste at de ideelle organisasjonene ikke klarte å dekke Bufetats behov for barnevernsplasser innen alle kategorier.
Våren 2009 innledet Bufdir derfor en ny anskaffelsesprosess for å sikre at behovet for ytterligere institusjonsplasser dekkes. For å skaffe en grunnleggende avtalemessig dekning for alle institusjonsplasseringer, ble det gjennomført en rammeavtalekonkurranse. Dette var viktig både for å unngå ulovlige enkeltkjøp, øke forutsigbarheten for de private institusjonene, og for at etaten skal kunne legge langsiktige planer med hensyn til behovet for institusjonsplasser. For at konkurransen skulle tjene disse hensiktene, måtte den dekke de områdene hvor etaten ikke hadde tilstrekkelig med avtaler. Det betydde at den måtte være åpen for alle private aktører, ikke bare de ideelle organisasjonene.
Etter at Bufetat har inngått rammeavtaler med private ideelle og kommersielle aktører, som anslås å være ferdigstilt i februar 2010, kan det inngås avtaler om faste plasser hvor de ideelle organisasjonene igjen prioriteres gjennom egne konkurranser. Ved plassering av barn på institusjon, vil institusjoner med avtaler om faste plasser bli prioritert foran institusjoner som kun har rammeavtalene, så sant barnets beste kan ivaretas hos en institusjon med fast avtale.
Rammeavtaler innebærer at Bufetat ikke betaler for en ubenyttet plass. For de aktørene som kun blir stående med rammeavtaler, vil dette innebære mindre økonomisk trygghet enn for de som primært er dekket opp med faste avtaler. På den andre siden vil det være tryggere for institusjoner å ha en rammeavtale enn å stå uten noen avtale.