Innovasjon Norge ble startet opp av regjeringen Bondevik II 1. januar 2004 med det formål å "fremme bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling i hele landet, og utløse ulike distrikters og regioners næringsmessige muligheter gjennom å bidra til innovasjon, internasjonalisering og profilering." Organisasjonen erstattet fire tidligere aktører i det norske innovasjonspolitiske virkemiddelapparatet: Norges Eksportråd, Norges Turistråd, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) og Statens veiledningskontor for oppfinnere (SVO).

I årene 2005, 2006 og 2007 har 70 pst. av tilsagnene og støtten fra Innovasjon Norge gått til primær- og sekundærnæringene. Innovasjon Norge er m.a.o. i hovedsak et virkemiddel for primær- og sekundærnæringene. Dette er i stor grad historisk betinget og henger i dag sammen med hvilke departementer som bevilger penger til Innovasjon Norge.

Det er en begrenset del av Innovasjon Norges støtte som faktisk går til innovasjon, til tross for at dette er sentralt for å nå selskapets mål om å fremme bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling. Dersom vi legger til grunn en streng bruk av begrepet innovasjon, der vi avgrenser til innovasjon på nasjonalt og internasjonalt nivå, var det bare 18 pst. av midlene i 2007 som gikk til prosjekter med innovasjon.

Det er etter forslagsstillernes mening liten tvil om at utviklingen, spesielt de siste fire årene, har gått i retning av å gjøre Innovasjon Norge til et mer og mer politisk verktøy for den sittende regjering. Dette har etter forslagsstillernes syn gitt et Innovasjon Norge som i større og større grad bidrar mer til å opprettholde eksisterende næringsstruktur enn å stimulere til omstilling i norsk næringsliv. Distriktspolitiske hensyn har forrang fremfor hensynet til å fremme innovasjon.

Den viktigste forutsetningen for at Innovasjon Norge kan utvikle en tydeligere innovasjonsprofil, vil være at vi har en regjering som har en tydeligere innovasjonspolitikk, der prioriteringen av innovasjon blir mer tydelig enn den er i dagens politikk.

På den annen side kan en større grad av fristilling av Innovasjon Norge også medføre at vi får en sterkere innovasjonssatsing litt uavhengig av politiske myndigheters forgodtbefinnende. Når det gjelder Innovasjon Norges egen rolle, er det viktig at selskapet selv tar en mer proaktiv rolle i å profilere innovasjon som et sentralt mål for forvaltningen av virkemidlene.

Følgende forslag fremmes i dokumentet:

"Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2010 legge fram en samlet strategi for Innovasjon Norge og om nødvendig foreslå endringer i lov 19. desember 2003 nr. 130 om Innovasjon Norge. Strategien bør bl.a. inneholde følgende forslag til endringer av organisasjonen:

• 1. Innovasjon Norge må få en langt friere rolle i forhold til politiske myndigheter.

• 2. Innovasjon Norge må i langt større grad være en premissleverandør mot myndigheter og det politiske miljø når det gjelder å foreslå og formidle tiltak for økt entreprenørskap, innovasjon og forenkling.

• 3. Innovasjon Norge deles i to ulike enheter. Den ene delen skal være en målrettet nyskapingsdel for gründere og bedrifter i hele landet. Formålet med denne delen er å stimulere til at gode ideer settes ut i livet uavhengig av hvor i landet de oppsto. Den andre delen skal ta distriktshensyn og ha et virkemiddelapparat for distriktsutbygging, med hovedhensikt å sikre bosetting og landbrukspolitiske mål. Bygdeutviklingsmidlene skal beholdes i distriktsdelen og stimulere utvikling og etablering av tilleggsnæringer i tilknytning til tradisjonelt landbruk."