Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger i sitt alternative budsjett for 2010 frem forslag og endringer av rammene som har til hovedmål å bidra til at større deler av befolkningen får muligheten til å være i aktivt arbeid og delta i sosiale sammenhenger til glede for seg selv og andre.

Disse medlemmer viser til den økonomiske utviklingen i Norge og finanskrisens innvirkning på arbeidsmarkedet. I forhold til mange andre land som vi vanligvis sammenligner oss med, har Norge fått en relativt beskjeden utvikling av arbeidsledigheten.

Disse medlemmer frykter imidlertid at problemene vil bestå også i 2010 og mener det er helt nødvendig med en sterkere satsing på virksomhetenes rammebetingelser, særlig for de små og mellomstore bedriftene, og å legge til rette for et skatte- og avgiftsnivå som bidrar til å styrke næringslivets muligheter til utvikling og vekst.

Disse medlemmer mener at dersom Fremskrittspartiets politikk på disse områdene blir gjennomført, vil det bli skapt flere arbeidsgivere og arbeidsplasser og arbeidsledigheten vil avta.

I et lite land som Norge ser disse medlemmer det som svært bekymringsfullt at en altfor stor del av befolkningen, i arbeidsfør alder, står utenfor arbeidslivet. Det er et stort og alvorlig problem for dem som får helseproblemer som tvinger dem til en passiv tilværelse med trygd som eneste inntektskilde, slik disse medlemmer ser det. Derfor er det viktig, særlig for et rikt land som Norge, å ha gode ordninger og solide forutsigbare ytelser som kan gi grunnlag for en verdig og nøktern tilværelse også for dem som ikke kan delta i arbeidslivet. Å skape et godt og verdig tilbud til dem som har helseproblemer, eller av andre grunner ikke kan være i arbeid og skaffe seg en inntekt å leve av, krever at alle som kan, som har en arbeidsevne – stor eller liten – må bidra aktivt til samfunnets økonomiske bæreevne og tilstrebe holdninger som underbygger en slik politikk.

Disse medlemmer vil understreke at for alle som er i stand til å gjøre en arbeidsinnsats er det et gode å kunne delta i arbeidslivet, bidra etter evne, ha et sosialt nettverk og være i aktivitet. De aller fleste støtter etter disse medlemmers mening opp om et slikt syn.

Disse medlemmer anser at det er et problem for landets økonomiske situasjon og for mange av dem som i dag står utenfor arbeidslivet og har en passiv tilværelse, men som ønsker å komme tilbake til en arbeidsplass og delta i samfunnet, at vårt velferdssystem i dag ikke makter å nå målene om å få flere med nedsatt funksjonsevne tilbake til jobb. En stor del av fattigdommen i Norge kan etter disse medlemmers mening ha sin bakgrunn i disse forhold, og disse medlemmer er skuffet over den beskjedne innsats Regjeringen legger opp til for å redusere fattigdommen, særlig blant barn i Norge, hvor dette burde være et oppnåelig mål.

Norge er et land med en streng regulering og lovgivning for arbeidsmarkedet når det gjelder helse, miljø og sikkerhet. Vi har gode og sjenerøse ferieordninger og et godt utbygget, rettighetsbasert velferdssamfunn. Forholdene burde, slik disse medlemmer ser det, ligge godt til rette for å ivareta befolkningens helse og sosiale velferd. Derfor må velferdssystemet gjennomgås nøye, ordninger må vurderes og næringsliv og helsevesen må bidra til løsninger.

Disse medlemmer mener at skatte- og avgiftsnivået, næringslivets betingelser – muligheter og evner – til å legge til rette for at flere med små eller større funksjonshemninger kan inkluderes, må innrettes slik at muligheter skapes – ikke hemmes og hindres.

Slik disse medlemmer ser det, må innsatsen fra det offentliges side settes inn på tilrettelegging og effektivisering. Det må gis tilskudd til tilrettelagte arbeidsplasser, til hjelpe- og støttetiltak som for eksempel transport til og fra arbeidsplassen, opplæringstiltak, tilskudd til arbeidsgivere som kan benytte arbeidskraften til personer med nedsatt funksjonsevne og en betydelig sterkere innsats på oppfølging, individuelle planer og hjelp til selvhjelp.

I dagens situasjon, med 600 000–700 000 personer i arbeidsdyktig alder utenfor arbeidslivet, er Nav et viktig instrument i innsatsen for å habilitere og rehabilitere personer med nedsatt arbeidsevne og uføre med restarbeidsevne.

Disse medlemmer vil derfor legge vekt på at kompetansen i Nav må styrkes betydelig og bygges opp i tråd med Stortingets intensjoner da velferdsreformen ble vedtatt. Hensikten var å oppnå en forbedring for brukerne, et enklere system å forholde seg til og en bedre mulighet til å se den enkelte brukers situasjon under ett uten at de blir en "kasteball" i systemet mellom forskjellige nivåer.

Men etter disse medlemmers mening er kanskje de viktigste av alle tiltak knyttet til helsevesenet og dets evne til å forebygge og behandle forskjellige helsetilstander og lidelser. Når kapasitet i helsevesenet er ledig mens køene vokser, er det elendig utnyttelse av ressursene. Når private rehabiliteringsplasser nedlegges, bare fordi de er private, vitner det om lite respekt for folks lidelse og muligheten til et bedre liv, etter disse medlemmers syn. Det er også dårlig samfunnsøkonomi å la helsekøene vokse og sykepengeutbetalingene øke samtidig som kapasiteten ikke utnyttes. Disse medlemmer vil påpeke at rehabilitering og tiltak må settes inn i en tidlig fase for å unngå at diagnosen forverres og behandlingsløpet forlenges.

Disse medlemmer viser til at en stor gruppe som er utestengt fra arbeidslivet er de som har en eller annen form for funksjonshemning. Gjennom å fjerne egenandelen bedrifter må betale for kjøp av hjelpemidler og hjelpe til med å legge til rette for universell utforming, vil mange av denne gruppen kunne komme tilbake til arbeid. Disse medlemmer fremmer forslag om å fjerne egenandelen på 40 pst. som selvstendig næringsdrivende må betale for tilrettelegging på arbeidsplassen. Egenandelen har ført til at mange bedrifter har kviet seg for å ansette personer som trenger en tilpasset arbeidsplass. I forbindelse med Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. Innst. O. nr. 68 (2007–2008) la disse medlemmer sammen med Kristelig Folkeparti frem følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede alternative finansieringsordninger og nivå for finansiell støtte til universell utforming av eksisterende bygg/anlegg og uteområder rettet mot allmennheten. Det forutsettes at støtteordningen ikke skal fullfinansiere tiltak og at det ikke skal iverksettes utbetalinger før de aktuelle virksomhetene bruker egne midler på tiltakene. Det forutsettes at støtteordningene ikke skal dekke kostnader til ordinært vedlikehold eller oppussing."

Hvis dette forslaget hadde blitt vedtatt, ville det etter disse medlemmers syn ha ført til at arbeidet med universell utforming hadde kommet godt i gang, og at langt flere med en funksjonshemning hadde kunnet ta seg ordinært arbeid.

Disse medlemmer er glade for at man i Norge har mulighetene til å løse utfordringene i helse- og velferdssystemene.

Disse medlemmer mener at Fremskrittspartiets forslag til alternativt statsbudsjett for 2010 er innrettet på en slik måte at det ville bli mulig å oppnå gode resultater i tråd med det som er skissert.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet, i sitt alternative budsjett for 2010, legger frem forslag og endringer av rammene som har som hovedmål å få større deler av befolkningen ut i arbeid. Dette gjelder den delen av den yngre befolkningen som venter på å få seg arbeid og dem som har mistet arbeidet i forbindelse med finanskrisen, men ikke minst dem som i dag er henvist til en passiv tilværelse med ytelser fra folketrygden som hovedinntekt og som kan og vil, helt eller delvis, være i arbeid dersom de får hjelp eller støtte til dette. Det å ha en arbeidsplass å gå til, hel- eller deltid, er en verdi i seg selv som gir selvtillit, og en viktig sosial arena å delta i. Det betyr ikke at de som er syke eller de som ikke kan delta i arbeidslivet, skal det. For Fremskrittspartiet er det viktig at de som kan arbeide deltar i arbeidslivet med den arbeidskraft de har. Ved at flest mulig av de som kan det er ute i arbeid legger man forholdene bedre til rette for at de som ikke kan arbeide, kan motta en trygd som det er mulig å leve av.

Gjennom Fremskrittspartiets satsing på rask behandling av personer som er sykmeldt, både gjennom behandling i helsevesenet og gjennom rehabiliteringstiltak, vil en etter disse medlemmers mening kunne spare store beløp på sykepengeutbetalinger. Ved å sørge for at det samlede helsetilbud utnyttes, kan køene og utgiftene reduseres. Disse medlemmer ser ingen grunn for at personer over lang tid skal gå sykmeldt fordi de må vente på behandling, så lenge det finnes ubenyttede tilbud.

Mange som i dag mottar uføretrygd har ingen mulighet til å gå tilbake til arbeidslivet og skal, etter disse medlemmers mening, heller ikke det. De som derimot har en restarbeidsevne, eller som har havnet på uføretrygd uten at de selv ønsker det, vil disse medlemmer hjelpe tilbake til arbeidslivet. Dette skal skje gjennom opplæring, arbeidsutprøving og bruk av hjelpemidler samt en betydelig bedre oppfølging av den enkelte bruker. En stor gruppe som er utestengt fra arbeidslivet er de som har en eller annen form for funksjonshemning. Gjennom å fjerne egenandelen bedrifter må betale for kjøp av hjelpemidler, samt å legge til rette for universell utforming, vil mange av denne gruppen kunne komme tilbake til arbeidet. En styrking av disse områdene vil gi store besparelser i utgiftene til trygdeytelser, samtidig som mange gjennom deltagelse i arbeidslivet vil få et bedre liv.

For Fremskrittspartiet og disse medlemmer er seniorpolitikk svært viktig. Derfor ønsker disse medlemmer å oppmuntre seniorer i arbeidslivet og deres arbeidsgivere til å bidra til positive holdninger ved å beholde seniorer, som kan og vil være i aktivt arbeid så lenge dette er positivt for begge parter. Det er etter disse medlemmers mening et stort fremskritt at alle pensjonister fra 2010 kan heve sin rettmessige pensjon uten inntektsprøving mot arbeidsinntekt i tillegg til eventuell arbeidsinntekt fra fylte 67 år. Disse medlemmer er glade for at Fremskrittspartiets politikk på dette området gjennom mange år nå endelig er gjennomført.

Fremskrittspartiet har i mange år foreslått å øke minstepensjonene til 2 G, og disse medlemmer er glade for at Regjeringen og stortingsflertallet nå har bidratt til at dette blir gjennomført. Disse medlemmer godtar imidlertid ikke at det skal gjøres forskjell på minstepensjonister, avhengig av sivilstand, eller at grunnpensjonen skal avkortes for pensjonister som er gift med hverandre, eller er samboere, og pensjonister som har en ektefelle med inntekt over 2 G. Disse medlemmer ønsker at alle pensjonister skal ha minst samme lønnsvekst som arbeidstakere og godtar ikke den stadige underreguleringen av grunnbeløpet i folketrygden eller at "lønnsveksten" brukes til omfordeling mellom pensjonistgrupper.

Disse medlemmer viser til at staten og/eller kommunene er arbeidsgiver for de aller fleste innen de såkalte kvinnedominerte lavtlønnsyrkene i offentlig sektor. I mange år har den til enhver tid sittende regjering argumentert med at det er partenes ansvar å fremforhandle lønns- og arbeidsbetingelser, og dermed unnlatt å forholde seg til at disse yrkesgruppene gjennom flere år har kommet negativt ut i lønnsutviklingen i samfunnet.

Samtidig registrerer disse medlemmer en utvikling hvor det blir stadig mer krevende å rekruttere personell til disse svært samfunnsviktige oppgavene.

Disse medlemmer viser videre til en rapport fra Fafo nr. 395: "Deltid: Bidrag eller hemsko for fornyelse av pleie- og omsorgssektoren?" hvor det kommer frem at en rekke ansatte innenfor helse-/pleiesektoren ønsket en høyere stillingsbrøk/heltidsstilling.

Disse medlemmer viser til Dokument 8:99 (2008–2009)-forslag fra stortingsrepresentanten Siv Jensen om sikring av økt lønn i kvinnedominerte lavtlønnsyrker og endringer i arbeidstidsbestemmelsen.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i forlengelsen av lønnsoppgjøret for 2010 å iverksette tiltak som sikrer et lønnsløft for de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene i offentlig sektor, og som følge av dette sikre at kommunene blir økonomisk kompensert for et slikt lønnsløft."

"Stortinget ber Regjeringen i forlengelsen av lønnsoppgjøret for 2010 iverksette tiltak som sikrer en bedre utnyttelse av arbeidskraftsressursene innenfor de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene, med sikte på å redusere omfanget av brøkstillinger og øke omfanget av heltidsstillinger."