Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Likelønnskommisjonen under ledelse av Anne Enger i februar 2008 la frem NOU 2008:6 Kjønn og lønn. Disse medlemmer viser til at en sentral del av Likelønnskommisjonens mandat var å analysere årsakene til lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. I sammendraget i NOU 2008:6 trekkes det følgende hovedkonklusjon:

"Analyser av betydningen av utdanning og stillingsnivå, viser at det er størst lønnsgap innen grupper med høyere utdanning og i ledende stillinger. Generelt er lønnsgapet mellom kvinner og menn større innen høylønnsgrupper, enn blant ufaglærte og lavlønnsgrupper.

Analysene viser at den viktigste grunnen til lønnsgapet mellom kvinner og menn er at kvinner og menn arbeider innen hver sine sektorer, bedrifter, yrker og stillinger. Kvinner dominerer innenfor offentlig sektor og særlig innenfor undervisning og helse. Menn arbeider i større grad innenfor privat sektor og tekniske yrker. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er større i privat sektor enn i offentlig sektor. Samtidig ser vi at lønnsnivået, særlig for utdanningsgrupper, er høyere i privat sektor enn i offentlig sektor. De mange kvinnene med høy utdanning i staten, helseforetakene, skoleverket og kommunene, har derfor lavere lønnsnivå enn grupper med samme utdanningsnivå i privat sektor.

Hovedkonklusjonen er at arbeidsmarkedet er kjønnsdelt og at lønnsgapet følger denne delingen. Det gjør blant annet at problemet likelønn blir et spørsmål om lønnsnivået i kvinneyrker, for både kvinner og menn."

Utvalget har ikke samlet seg om en anbefaling, men er langt på veg enige i analysen. Colbjørnsen som utgjør mindretallet i utvalget slår også fast at:

"Praktiseringen av frontfagsmodellen på 1980 og 90-tallet har også ført til at særlig kvinner med høyere utdanning i offentlige virksomheter har hatt en svak lønnsutvikling sammenliknet med mange andre yrker."

Disse medlemmer slutter seg til denne analysen og dermed at en hovedutfordring er et kjønnsdelt arbeidsmarked der utdanningsgruppene i offentlig sektor har blitt hengende etter i lønnsutviklingen.

Disse medlemmer mener at det er dette som gjør arbeidet med oppfølgingen av Likelønnskommisjonens arbeid til et klart politisk ansvar som ikke bare kan overlates til partene i arbeidslivet.

Disse medlemmer viser til at Likelønnskommisjonen dokumenterer at likelønnsutfordringen er særlig uttalt for de kvinnedominerte utdanningsgruppene i offentlig sektor. Lønnsgapet er på 20,5 pst. for denne gruppen, og det er økende. Disse medlemmer viser til at utdanningsgruppene i offentlig sektor er de yrker der det vil være et stort behov for rekruttering i årene fremmover. Beregninger fra Utdanningsforbundet viser at vi mangler 5 700 lærere i skolen i dag, og Kunnskapsdepartementet har selv beregnet at vi trenger i overkant av 7 000 nye lærere fram mot 2020, hvis alle faktorer holdes konstant (ingen timetallsutvidelse).

Helsedirektoratet mener det er behov for å utdanne 4 500 helsefagarbeidere hvert år de neste årene. Om ikke nedgangen i søkermassen snus, kan situasjonen bli enda mer dramatisk enn tidligere fryktet. Det mest pessimistiske scenario gir 40 000 årsverk i manko i 2030, viser nye beregninger fra SSB. For sykepleiere isolert vil tallet være 7 700 innen 2020, men da er det ikke tatt hensyn til den kvalitetsforbedringen vi legger til grunn i kommunehelsetjenesten.

Disse medlemmer mener at utdanning skal lønne seg. Hovedutfordringen i helsevesenet og skolen er å styrke kompetansen. Kompetanse er kvalitet. Pasienter med behov for omsorg og barna i barnehagene og skolen har krav på kompetente sykepleiere, kompetente førskolelærere og kompetente lærere.

Disse medlemmer mener at rekruttering til sykepleierutdannelsen og lærerutdannelsen er en av hovedutfordringene i årene fremover. Det må være en målsetting at de mest motiverte og dedikerte ungdommene skal søke til disse utdannelsene. Da må de kunne forvente en lønn på nivå med dem som tar like lange utdannelser. Norge har relativt sett det laveste lønnsnivå av alle OECD-landene når det gjelder utdanningsgruppene i offentlig sektor.

Mangelen på sykepleiere, lærere og førskolelærere er den største trusselen mot tilgangen på velferdstjenenestene og kvaliteten på tilbudet de neste tiårene.

Disse medlemmer mener derfor at det må etableres en kompetansepott i oppgjørene i offentlig sektor i årene fremover som fører til et lønnsløft for utdanningsgruppene. Denne potten må være utenfor de ordinære rammene for lønnsoppgjøret. Disse medlemmer mener at en slik strategi innebærer at det er nødvendig med et samarbeid mellom staten og kommunesektoren, slik at kommunesektorens andel av dette blir kompensert av staten.

Disse medlemmer mener at skal en over tid hindre at lønnsoppgjørene igjen fører til nye skillelinjer mellom utdanningsgruppene i offentlig og privat sektor, vil det være fornuftig om partene i arbeidslivet også legger opp til større andel av tilleggene i de lokale oppgjørene.

Disse medlemmer mener at disse nødvendige tiltakene for å løfte utdanningsgruppene i offentlig sektor ikke kan overlates til partene alene, og at Regjeringen må ta et politisk ansvar for å sikre kvaliteten på offentlige tjenester.

Disse medlemmer viser til at hvis man fortsetter å prioritere lavlønnsyrkene med den definisjonen som tradisjonelt har vært gitt av disse, det vil si 90 pst. av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn pr. i dag (kr 319 000), vil dette ikke gi noe lønnsløft til sykepleiere, førskolelærere, lærere og de andre utdanningsgruppene i offentlig sektor. Som Likelønnskommisjonen slår fast er det i disse gruppene at lønnsforskjellene er størst.

Disse medlemmer viser til at problemet med likelønnssatsningen de siste 20–30 årene er at det har vært satt likhetstegn mellom likelønn og lavlønn. Rikslønnsnemnda fastslo allerede i 1998 at lavlønnsoppgjør ikke er egnet til å utjevne verdsettingsdiskrimineringen som de kvinnedominerte utdanningsgruppene rammes av. Dette er på ny fastsatt av Likelønnskommisjonen. Disse medlemmer viser til at det også er dokumentert at offentlig sektor er lønnsledende i forhold til privat sektor for ufaglærte arbeidstakere med lav utdanning og arbeidstakere med kort yrkeserfaring. ("Er kommunesektoren og/eller staten lønnsledende?" Frischsentret og PriceWaterhouse Coopers 2008.)

Disse medlemmer mener at utdanningsgruppene må prioriteres foran lavinntektsgruppen i oppgjørene i offentlig sektor.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen sak for Stortinget om videre oppfølging av Likelønnskommisjonens anbefalinger med etablering av en kompetansepott for å heve lønnen for utdanningsgruppene i offentlig sektor."