4. Den regionale utviklingsaktøren
I St.meld. nr. 12 (2006–2007) Regionale fortrinn – regional framtid slo Regjeringa fast at fylkeskommunane skal vere dei sentrale regionale utviklingsaktørane. Kjernen i det regionale utviklingsarbeidet er å fremje ei heilskapleg og vilja samfunnsutvikling i eigen region.
Regjeringa legg vekt på at fylkeskommunane er med på å utvikle felles haldningar og interesser regionalt, ved å vere samarbeids- og handlingspartnar med flest mogleg av aktørane som er viktige for regional utvikling. Det krev også at regionale statsetatar, kommunar og andre offentlege aktørar medverkar aktivt i samarbeidet. Ein plan kan ikkje skape initiativ og utvikling utan at dei som har ansvaret for gjennomføringa, deltek i utviklinga av og har eigarskap til strategiane og handlingsplanane.
Gjennom forvaltningsreforma legg Regjeringa opp til å gje fylkeskommunane nye oppgåver og ansvar som skal styrkje leiarskapen deira i arbeidet med regional utvikling, jf. Ot.prp. nr. 10 (2008–2009). Dette skal gje den regionale utviklingsrolla til fylkeskommunane eit løft. Fleire oppgåver skal også leggje til rette for meir heilskaplege og samordna prioriteringar mellom ulike sektorar i fylka.
Samstundes legg Regjeringa stor vekt på at fylkeskommunane nyttar det auka ansvaret som grunnlag for å styrkje det regionale samarbeidet om regional utvikling.
Forvaltningsreforma vil gje fylkeskommunane ei sterkare rolle i den nasjonale og den regionale forskings- og næringspolitikken gjennom medeigarskap i Innovasjon Noreg og etableringa av regionale forskingsfond. I tillegg vil Nærings- og handelsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet invitere fylkeskommunane og SIVA til å utvikle forslag til moglege former for regionale innovasjonsselskap som mellom anna tek opp i seg SIVA sine eigardelar i regional innovasjonsinfrastruktur.
Eit hovudmål med forvaltningsreforma frå 2010 er å styrkje regional utvikling gjennom ei meir samordna og effektiv offentleg forvaltning. For å oppnå dette er det ønskjeleg å vidareutvikle arenaer for samhandling, dialog og læring mellom staten og fylkeskommunane om spørsmål som er viktige for regional utvikling. Departementet vil vere ope for vidare utvikling, i samarbeid med andre departement, fylkeskommunane og KS.
Dei nye planforskriftene i plan- og bygningslova set regionalt nivå i ei nøkkelrolle. Det regionale nivået er eit naudsynt bindeledd mellom nasjonal og lokal politikk. Planlegginga på regionalt nivå skal skape samspel i forvaltninga mellom sektorar og forvaltningsnivå og over kommunegrensene.
I kriteria for fordelinga av regionale utviklingsmidlar mellom fylka vert det distriktspolitiske virkeområdet nytta som det sentrale grunnlaget. Det fører til at hovuddelen av midlane går til dei tre nordnorske fylka og dei fylka i Sør-Noreg som har større område innanfor virkeområdet.
I St.meld. nr. 21 (2005–2006) Hjarte for heile landet understreka Regjeringa at dei særskilde distrikts- og regionalpolitiske midlane framleis i all hovudsak skal medverke til å styrkje vekstkrafta i områda innanfor det distriktspolitiske virkeområdet. Samstundes peikte Regjeringa på behovet for ein noko sterkare regionalpolitisk innsats også utanfor virkeområdet, for å utnytte potensiala i næringsmiljøa og styrkje fylkeskommunane si regionalpolitiske rolle. Dette vart følgt opp i den inneverande stortingsperioden.
Ved ein eventuell større auke i midlane til regional utvikling over kapittel 551, post 60 vil Kommunal- og regionaldepartementet vurdere ein vidare auke i midlane til fylkeskommunar med nokre eller alle kommunane utanfor virkeområdet. Dette vil medverke til å styrkje den regionale utviklingsrolla til fylkeskommunane ytterlegare også i sentral- og blandingsfylka i samband med forvaltningsreforma. Det vil gjere at dei kan medverke til å møte regionale utfordringar når det gjeld både levekår og verdiskaping.
Det internasjonale engasjementet til fylkeskommunane er viktig for regionalt utviklingsarbeid. Fylkeskommunane har også gjennom medlemskap i internasjonale organisasjonar tilgang til arenaer der statlege styresmakter ikkje deltek. Den europeiske og internasjonale utviklinga tydeleggjer behovet for å spele på alle gode krefter i det internasjonale arbeidet. Samarbeid mellom statleg og regionalt nivå om internasjonale spørsmål gjer det lettare å fange opp viktige saker i tidlege fasar, og medverkar til å utvikle felles haldningar og styrkje norske synspunkt i internasjonale prosessar.
Dei viktigaste felta for internasjonalt samarbeid for fylkeskommunane er EU-programma knytte til utdanningssektoren, og engasjement og politiske leiarposisjonar i internasjonale regionale organisasjonar.
Departementet ser på dialogen mellom fylkeskommunane og sentrale styresmakter som viktig i det internasjonale arbeidet. Både nasjonale og regionale aktørar har nytte av ein god og nær dialog for å samordne norske interesser og posisjonar. Europapolitisk forum for regionale og lokale styresmakter og Sametinget i regi av Kommunal- og regionaldepartementet og Utanriksdepartementet er viktig i den samanhengen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det er viktig å styrke fylkeskommunen som regional utviklingsaktør. Gjennom forvaltningsreformen fikk fylkeskommunen tilført flere oppgaver som styrker denne rollen. Flertallet vil her peke på eierskap i Innovasjon Norge, overføringen av øvrige riksveier og regionale forskningsfond og økt ansvar på kulturområder. Flertallet vil understreke betydningen av at det overføres tilstrekkelige midler i tilknytning til disse oppgavene, dersom fylkeskommunen skal ha mulighet til å ivareta oppgavene på en tilfredsstillende måte. Flertallet mener alle fylkeskommuner må tilføres tilstrekkelige regionale utviklingsmidler.
Flertall mener dette er særlig viktig for at fylkeskommunene skal kunne fylle sin rolle som regional utviklingsaktør på en kraftfull måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser det som viktig å påpeke at fylkespolitikerne i stor grad er bundet av statlige prioriteringer. Den reelle folkevalgte styringen på regionnivået må derfor sies å være begrenset. Det vil etter disse medlemmers syn ikke være et smertelig tap for demokratiet om disse organene legges ned. Ved en omfordeling av fylkeskommunens oppgaver og nedleggelse av fylkeskommunens politiske organer, vil behovet for sentraladministrasjon falle bort. Dette vil gi betydelige kostnadsbesparelser, landet sett under ett.
Komiteen mener at Oslo er i en spesiell stilling som hovedstad med kommunale og fylkeskommunale oppgaver. Samtidig er Oslo navet i en sammenhengende bolig-, arbeidsmarkeds- og serviceregion med utfordringer som må løses kommune- og fylkesoverskridende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er av den oppfatning at kommunenes rolle som samfunnsutvikler må styrkes slik at kommunene kan utnytte sitt handlingsrom for lokal utvikling og verdiskaping. Disse medlemmer vil styrke kommunenes mulighet til å ivareta dagens oppgaver og til å ta på seg nye frivillige oppgaver initiert ut fra lokale behov. Det betyr at kommunene må ha virkemidler, frihet og økonomisk handlingsrom.
Disse medlemmer legger til grunn nærhetsprinsippet, og at offentlige oppgaver skal løses på lavest mulig effektive forvaltningsnivå. Lokale folkevalgte organer bør få ansvaret for oppgaver som krever lokalt politisk skjønn, tilpasning og prioritering. Befolkningen vil da erfare konsekvensene av politikken, og gjennom valg kunne øve nær innflytelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er av den oppfatning at økonomiske incentiver knyttet til sammenslutning bør videreføres og utvikles i tråd med de erfaringene som vi har fra allerede sammensluttede kommuner i Norge. En styrking av økonomiske incentiver knyttet til nye forpliktende samarbeidsmodeller og sammenslutning, vil totalt sett bidra til en mer dynamisk, handlingsorientert og ansvarlig kommunesektor. Store kommuner eller kommuner som deltar i forpliktende politisk styrt samarbeid, kan få overta ansvaret for statlige oppgaver gjennom avtale. Disse medlemmer viser til at kommunenes inntektssystem i praksis gir små kommuner incentiver til ikke å slå seg sammen.
Disse medlemmer viser til at dagens kommuner har omtrent de samme oppgaver, uansett kommunenes størrelse eller kompetanse. Kommunene er så forskjellige at dette må endres. Disse medlemmer vil at større kommuner eller kommuner i samarbeid skal ha mulighet til å påta seg flere oppgaver. Disse medlemmer ser positivt på en utvikling hvor næringsliv, kommuner, utdannelses- og forskningsinstitusjoner, organisasjoner, kulturliv og andre samarbeider innenfor naturlige bo-, service- og arbeidsregioner. Et slikt samarbeid må ha utgangspunkt i hvilke oppgaver som skal løses, og vokse frem nedenfra.
Disse medlemmer viser til at deres respektive partiers modell tar utgangspunkt i kommunene. Kommunene utgjør fundamentet i det lokale folkestyret og representerer nærhet, tilhørighet og mulighet for innflytelse for befolkningen. Kommunenes styrke som den drivende lokalpolitiske kraft har blitt bevist gjennom hele Kommune-Norges historie. I de siste årene har utvikling i næringsstruktur, samferdsel, bomønster og samfunnets kompleksitet utfordret dagens kommunegrenser. Kommunene over hele landet har derfor organisert seg i kommunale regionsråd, interkommunale selskaper, samkommuner og lignende. På tross av at det i dag eksisterer et direkte folkevalgt fylkesnivå så har kommunene selv organisert seg på regionalt nivå for å løse felles utfordringer. Fylkeskommunene er helt avhengige av disse organene og kommunene for å sikre legitimitet til sin rolle som regional utviklingsaktør. Dette gjelder innenfor næring, samferdsel, arealplanlegging og kultur. Uten at fylkeskommunene hadde fattet sine vedtak basert på disse kommunale regionale planene, hadde de ikke hatt legitimitet – verken overfor lokalsamfunnene eller staten.
Disse medlemmer mener at ved å gi kommunene større og flere oppgaver, som må løses i samarbeid, forsterkes den lokale diskusjonen om kommunestrukturen.