7.1 Samandrag

De politiske valgene vi tar i dag, vil ha betydning for utviklingen på viktige områder i tiårene framover. Dagens politikkbeslutninger må derfor bygge på en god forståelse av hvilke behov og utfordringer vi vil stå overfor på noe lengre sikt. Langsiktige framskrivinger ved hjelp av makroøkonomiske modeller er et hjelpemiddel til å kartlegge sentrale utviklingstrekk i norsk økonomi, herunder for offentlige finanser og miljøskadelige utslipp til luft.

Med en gjennomsnittlig årlig vekst i arbeidsproduktiviteten på om lag 2 pst. vil verdiskaping og inntekt per innbygger i Norge bli mer enn doblet fram mot 2060. Framtidige generasjoner vil i så fall nyte godt av en betydelig høyere materiell velstand enn dagens generasjoner. Samtidig viser framskrivingene at vi står overfor betydelige utfordringer knyttet til bærekraften i offentlige velferdsordninger og til miljøskadelige utslipp.

I tiårene framover vil en aldrende befolkning legge et gradvis større press på offentlige finanser. Ifølge middelalternativet i Statistisk sentralbyrås siste befolkningsframskrivinger vil andelen av befolkningen som er over 67 år om lag dobles fram mot 2060. Offentlige utgifter til alderspensjoner øker langt raskere enn verdiskapingen i økonomien, selv når det tas hensyn til virkningene av pensjonsreformen. Med en videreføring av dagens dekningsgrader og ressursbruk per bruker vil også utgiftene til blant annet helse og omsorg øke som andel av verdiskapingen i økonomien.

Vår mulighet til å håndtere de langsiktige budsjettkonsekvensene av aldringen avhenger blant annet av hvor raskt oljeinntektene fases inn i norsk økonomi. Beregningene i stortingsmeldingen tar utgangspunkt i handlingsregelen for budsjettpolitikken. Mens statens løpende inntekter fra petroleumsvirksomheten tilføres Statens pensjonsfond – Utland, innebærer handlingsregelen at den forventede realavkastningen av fondet tilbakeføres til offentlige budsjetter. På denne måten skjermes den løpende budsjettpolitikken fra svingninger i oljeinntektene, samtidig som vi sikrer at også framtidige generasjoner vil nyte godt av inntektene.

I stortingsmeldingen antas det på usikkert grunnlag at oljeprisen vil holde seg på et historisk sett høyt nivå fram mot 2060. Høye inntekter fra petroleumsvirksomheten ventes å gi rask oppgang i fondskapitalen de nærmeste årene, til et høyere nivå enn tidligere anslått. Når budsjettpolitikken følger handlingsregelen, vil realverdien på kapitalen i fondet stabiliseres på lang sikt, slik at avkastningen kan gi et varig bidrag til å finansiere offentlige velferdsordninger. Dette bidraget er likevel forholdsvis beskjedent sammenliknet med skatter og avgifter fra fastlandsøkonomien, og vil etter hvert også avta som andel av offentlige utgifter og som andel av verdiskapingen.

Usikkerheten knyttet til framtidige oljepriser er svært stor, noe som illustreres av at oljeprisen de siste tiårene har vist flere store skift både oppover og nedover. Dette understreker at vurderinger av handlingsrommet i budsjettpolitikken i årene framover ikke bør baseres på en forutsetning om at oljeprisen vil holde seg på et svært høyt nivå.

Med en videreføring av dagens velferdsordninger og skattenivå vil vi etter hvert stå overfor et økende inndekningsbehov i offentlige finanser. Det innebærer at det på lengre sikt må gjennomføres tiltak som enten begrenser offentlige utgifter eller øker offentlige inntekter.

Skal den norske velferdsmodellen leve videre, må viktige fellesskapsløsninger trolig videreutvikles i lys av de krav og forventninger som følger med økt velstand. Med høyere inntektsnivå i samfunnet vil etterspørselen etter utdanning, helse og andre viktige tjenester som i dag finansieres av det offentlige, øke. En fortsatt utbygging av offentlige velferdsordninger, slik Regjeringen ønsker, vil stille budsjettpolitikken overfor ytterligere finansieringsutfordringer på lang sikt.

Økt produktivitet i privat sektor gir høyere samlet velstand, men bidrar i seg selv ikke til å styrke offentlige finanser. Det skyldes at offentlige utgifter til lønn, pensjoner og andre stønader øker med lønnsnivået i økonomien, som igjen bestemmes av produktivitetsutviklingen. Veksten i de samlede utgiftene vil derfor være om lag på linje med den veksten i skatte- og avgiftsinntektene som følger av økte inntekter i privat sektor. Derimot vil økt produktivitet i offentlig sektor bety at de tjenestene som tilbys kan produseres med mindre bruk av ressurser. Dette vil bidra til å styrke offentlige finanser og/eller øke rommet for å tilby flere og bedre velferdstjenester. Dette understreker betydningen av Regjeringens arbeid med å fornye og effektivisere offentlig sektor.

Vår felles arbeidsinnsats er helt avgjørende for å sikre bærekraftige velferdsordninger. Framskrivingene tyder på at arbeidsinnsatsen per innbygger må økes utover dagens nivå for å finansiere de økte utgiftene som følger av en aldrende befolkning. Den vedtatte pensjonsreformen er således svært viktig. Reformen fører til en sterkere sammenheng mellom pensjoner og hvor lenge og hvor mye en deltar i arbeidslivet. Gjennom å stimulere arbeidstilbudet vil det nye pensjonssystemet gi et betydelig bidrag til å styrke de offentlige finansene. Det er imidlertid usikkert hvor stor virkningen på arbeidstilbudet vil bli. Statistisk sentralbyrå anslår at økt gjennomsnittlig arbeidstid og utsatt pensjoneringsalder kan bidra til å øke timeverksinnsatsen med i størrelsesorden 10 pst. i 2060. En så markert økning i arbeidsinnsatsen vil gi et meget viktig bidrag til en balansert utvikling i offentlige finanser.

7.2 Merknader frå komiteen

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, har registrert at utrekningar viser at aldringa av befolkninga etter kvart vil føre til eit aukande inndekkingsbehov i offentlege finansar. Utrekningane byggjer på ein føresetnad om ei vidareføring av noverande standard på velferdsordningane og uendra skattenivå. Konsekvensen av dette vil vere at ein anten må redusere offentlege utgifter eller auke offentlege inntekter. Kor stort dette inndekkingsbehovet blir, er mellom anna avhengig av kor mykje av olje- og gassinntektene vi bruker dei kommande åra. Fleirtalet vil minne om at ei viktig grunngiving for innføringa av handlingsregelen var omsynet til kommande generasjonar, særleg i lys av ei aldrande befolkning. Fleirtalet er einig i at det blir svært viktig å stimulere arbeidstilbodet, og at det nye pensjonssystemet vonleg vil gi eit vesentleg bidrag i den retning.

Fleirtalet vil peike på at bruk av meir oljepengar over tid enn det som følgjer av handlingsregelen, slik Framstegspartiet ønskjer, vil føre til eit endå større inndekkingsbehov.

Eit anna fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, vil peike på at det er realistisk å rekne med at dei fleste vil ha forventningar om høgare standard på velferdsordningar som utdanning, helse og eldreomsorg, i takt med at inntektsnivået i samfunnet aukar. Ei standardheving på desse tenestene er truleg nødvendig for å sikre breie fellesskapsløysingar, men vil føre til at det offentlege inndekkingsbehovet kjem til å auke ytterlegare.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre er enig i Regjeringens utgangspunkt om at det på lengre sikt må gjennomføres tiltak som enten begrenser offentlige utgifter eller øker de offentlige inntektene. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at vekst i økonomien av den grunn er helt nødvendig fordi de offentlige utgifter vil øke som følge av demografiske og sosiale årsaker. Da må den økonomiske vekst og verdiskapingen stimuleres.

Disse medlemmer viser til at skattestimulanser for arbeidstilbudet og for investerings- og etableringsviljen i norsk arbeidsliv er helt avgjørende for den nødvendige vekst i økonomien og for økningen i de totale skatteinntekter. Tallene for de totale skatteinntekter gjennom de siste 3–4 år viser at disse inntektene har økt betydelig selv om skattenivået frem til 2005 ble betydelig redusert for å stimulere veksten.

Disse medlemmer mener dette klart underbygger at skattereduksjoner virker dynamisk ved at reduserte skatter for den enkelte arbeidstaker, bedrift og eier bidrar til økte skatteinntekter fordi aktiviteten blir stimulert og derfor øker. Dette støttes av undersøkelsen om skatt og arbeid fra 2008 utført av SSB, som viser at det er betydelige dynamiske virkninger i skattepolitikken, og at det ikke er et enten/eller mellom velferd og reduserte skatter, men at reduserte skatter tvert om bidrar til økt arbeidsdeltagelse, investeringer, vekst og utvikling i samfunnet.

Disse medlemmer mener at en vurdering av det langsiktige økende inndekningsbehov i de offentlige finanser som Regjeringen er opptatt av i denne meldingen, ikke kommer utenom å akseptere slike dynamiske effekter av skattestimulanser og å bruke skattereduksjoner som et operativt verktøy for å skape den vekstøkning som er nødvendig for å trygge fremtidens grunnlag for velferdssamfunnet.

Disse medlemmer vil sterkt understreke at en løsning av fremtidens utfordringer i forhold til økte offentlige utgifter på velferdssektoren, også må omfatte vilje til nytenkning når det gjelder skattenivåets virkning på arbeidsdeltagelse og skaperlyst i samfunnet. Ideologiske sperrer mot å bruke reduksjoner av skatt som et vekstfremmende tiltak, slik vi har sett det fra de rød-grønne partiene etter 2005 hvor ethvert forslag om skattestimulanser, særlig for bedriftene, fremstilles som et anslag mot velferdssamfunnet, vil til slutt kunne bli en møllesten om halsen på livskraften i det verdiskapende Norge. En livskraft som vår felles fremtid og velferd er avhengig av.

Disse medlemmer vil prioritere lavere skatt for lave og vanlige lønnsinntekter for å stimulere tilbudet av arbeidskraft, gjennom økt minstefradrag og høyere innslagspunkt for toppskatt. Disse medlemmer vil peke på at Norge er et av ganske få land i Europa som diskriminerer nasjonalt, privat eierskap gjennom formuesskatt. For å legge til rette for et sterkere og mer mangfoldig eierskap i norske bedrifter og for å trygge arbeidsplassene, vil disse medlemmer fjerne formuesskatten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser for øvrig til sine merknader under avsnitt 1.2.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil peke på at det er et betydelig potensial i å få mer ut av ressursene gjennom modernisering av offentlig sektor. Dette arbeidet var godt i gang under sentrum–Høyre-regjeringen, men har nesten stoppet opp under regjeringen Stoltenberg II.