5.1 Samandrag

De siste 50 årene har det funnet sted en storstilt utbygging av offentlige velferdsordninger. Disse ordningene omfatter finansiering og produksjon av tjenester innen blant annet utdanning, helse og omsorg og et overføringssystem som sikrer den enkelte inntekt i alderdommen og ved sykdom, uførhet eller arbeidsledighet. En gunstig alderssammensetning i befolkningen og sterk vekst i kvinners yrkesdeltakelse har medvirket til at utbyggingen av velferdsordningene har latt seg gjennomføre uten for store utfordringer for offentlige finanser. De offentlige utgiftene har likevel økt som andel av verdiskapingen, fra et nivå tilsvarende 25 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 1960 til 51 pst. i 2007.

Med gradvis oppgang i levealderen vil det etter hvert bli langt flere personer som mottar aldersrelaterte stønader. Også ressursbruken i helse- og omsorgssektoren vil øke kraftig framover som følge av endringer i befolkningens alderssammensetning. I tillegg kan etterspørselen etter tjenester fra disse sektorene øke som følge av den generelle velstandsøkningen, slik vi har sett gjennom de siste tiårene. Vi står dermed foran betydelige utfordringer knyttet til å finansiere den offentlige tjenesteproduksjonen.

Med konstant ressursbruk av helsetjenester per innbygger i de enkelte aldersklassene kan offentlige utgifter til helsesektoren øke fra 10 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 2005 til om lag 14 1/2 pst. i 2060. Ved en videreføring av tidligere mønstre, der blant annet utviklingen av nye behandlingsformer har bidratt til økt bruk av ressurser i helsesektoren, kan veksten bli enda sterkere. Utviklingen i retning av nye og bedre behandlingsformer vil trolig vedvare. På den annen side kan et bedre helsetilbud og lengre levealder bety bedre helsetilstand. Dette kan dempe veksten i ressursbruken på det enkelte alderstrinn. I tillegg kan mer effektiv bruk av ressursene i helsesektoren gi rom for å få mer igjen for de midlene som settes inn.

Et omfattende velferdstilbud og gode inntektssikringsordninger er viktig for å jevne ut forbruksmulighetene over livsløpet og for å sikre befolkningen mot tap av inntekt som følge av arbeidsledighet og sykdom. I tillegg kan ordningene bidra til å øke økonomiens omstillingsevne. Andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder som mottar helserelaterte ytelser i Norge er imidlertid høy i internasjonal sammenheng. Det bidrar til å begrense tilgangen av arbeidskraft, og dermed også verdiskapingen, og til å øke offentlige utgifter. En sentral utfordring er derfor å begrense tidligpensjonering og tidlig avgang fra arbeidslivet gjennom de helserelaterte trygdeordningene. Regelverket for disse ordningene må være utformet slik at det lønner seg å stå i arbeid. Pensjonsreformen er viktig for å få et mer bærekraftig pensjonssystem som også motiverer til økt yrkesaktivitet.

Offentlig sektor tilbyr også kollektive goder som forsvar, politi, rettsvesen, offentlig administrasjon og infrastruktur. Selv om offentlige utgifter til slike goder har økt som andel av verdiskapingen over de siste 50–60 årene, har økningen vært klart mindre enn for utgiftene til produksjon av individrettede tjenester. Noe av denne utviklingen gjenspeiler trolig markante produktivitetsforbedringer i produksjonen av enkelte kollektive tjenester, for eksempel innenfor deler av offentlig administrasjon.

5.2 Merknader frå komiteen

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, viser til at levealderen i befolkninga går opp. Dette er ei positiv utvikling for den enkelte. I sin tur vil det føre til ein kraftig auke i offentlege utgifter til aldersrelaterte stønader og til helse- og omsorgstenester. Det er ikkje bare midlar for å finansiere denne auken det vil bli behov for, men også personar som kan utføre oppgåvene. Det blir derfor ei viktig utfordring å stimulere til auka arbeidstilbod framover. Fleirtalet vil peike på at den delen av befolkninga i yrkesaktiv alder som tek imot helserelaterte ytingar i Noreg, er svært høg i internasjonal samanheng. Det må derfor vere ei viktig målsetjing å få auka yrkesdeltaking blant desse gruppene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre registrerer at Perspektivmeldingen er et dokument som godt beskriver fortiden og status i dag innenfor området velferd og sosialpolitikk. Disse medlemmer synes derimot ikke at meldingen i tilstrekkelig grad tar for seg nye løsninger sett i lys av de store utfordringene vi har på mange velferdsområder. Disse medlemmer mener at det er helt nødvendig å tenke nytt og annerledes der vi i dag ikke har lykkes i tilstrekkelig grad. Perspektivmeldingen må etter disse medlemmers syn være fremtidsrettet og proaktiv i forhold til å sikre gode velferdsordninger for kommende generasjoner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at Fremskrittspartiets velferds- og sosialpolitikk sett i sammenheng med partiets alternative statsbudsjett vil være en bedre måte å møte fremtidens velferdsutfordringer på. Disse medlemmer har i sitt alternative statsbudsjett for 2009 lagt frem en rekke strukturelle endringsforslag og også endringer av de økonomiske rammene som har som hovedmål å få større deler av befolkningen ut i arbeid. Dette gjelder den delen av befolkningen som står i kø for å få seg arbeid, men ikke minst de som i dag mottar en eller annen form for ytelse fra det offentlige. Det å ha en arbeidsplass å gå til, på hel- eller deltid, er en verdi i seg selv som gir selvtillit, og er derfor en viktig sosial arena å delta på. Det betyr ikke at de som er syke eller som ikke er i stand til å delta i arbeidslivet, skal tvinges til det. For disse medlemmer er det viktig at de som kan arbeide, deltar i arbeidslivet med den arbeidskraften de har. Ved at flest mulig gjøres i stand til å bidra gjennom arbeid, legger man samtidig forholdene bedre til rette for at de som ikke kan delta i arbeidslivet, kan motta en trygd som det er mulig å leve av. Disse medlemmer viser til sitt forslag til statsbudsjett for 2009, hvor det gjøres flere grep for at dette skal kunne skje. Det viktigste grepet er å sørge for at det skapes tilstrekkelig med varierte arbeidsplasser i samfunnet. Disse medlemmer viser til at lavere skatter og avgifter vil øke etterspørselen av varer og tjenester, noe som igjen vil føre til høyere aktivitet.

Disse medlemmer er enig i at det er viktig å ha gode velferdsordninger som sikrer alle tilgang til grunnleggende tjenester, uavhengig av betalingsevne. Disse medlemmer viser til at internasjonale erfaringer konkluderer med at det er en utfordring å kombinere gode inntekssikringsordninger og høy yrkesdeltakelse. Disse medlemmer vil spesielt bemerke at hvis belønningen for å yte blir liten, slik at tapet ved ikke å gjøre en innsats er lite, kan incentivene til å arbeide bli svake.

Disse medlemmer viser til at Perspektivmeldingen 2009 i liten grad tar for seg integrering av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har fremmet flere forslag som vil integrere flere mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet.

Disse medlemmer viser også til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. Innst. O. nr. 68 (2007–2008).

Disse medlemmer mener det er viktig at loven følges opp og at universell utforming gjennomføres i tråd med intensjonene, slik at flere med nedsatt funksjonshemning kan få muligheter for et yrkesaktivt liv.

Disse medlemmer viser videre til Budsjett-innst. S. nr. 15 (2008–2009) hvor disse medlemmer fremmet forslag om en allmenn tidsfrist for universell utforming av eksisterende bygninger slik:

"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag slik at fristen for å tilrettelegge eksisterende bygg, anlegg og uteareal m.m. til universell utforming, settes til 2025."

Hvis disse forslagene hadde blitt vedtatt, mener disse medlemmer at den yrkesmessige andelen av mennesker med nedsatt funksjonsevne ville vært langt større. Samtidig ville det, etter disse medlemmers syn, ha ført til at arbeidet med universell utforming hadde kommet raskere i gang, og at langt flere med en funksjonshemning hadde kunnet ta seg ordinært arbeid og ikke være avhengig av offentlige ytelser.

Disse medlemmer viser til at Perspektivmeldingen 2009 ikke omtaler Nav som et viktig instrument for å sikre at fremtidige velferdsordninger får sin rettmessige plass og at folk får hjelp når de trenger det som mest. Disse medlemmer viser til at det i dag er avdekket store problemer med gjennomføringen av velferdsreformen. Disse medlemmer mener at noen av årsakene til problemene burde ha vært forutsett og viser blant annet til at arbeidsmiljøet ved flere nyopprettede Nav-kontorer er preget av store kulturforskjeller. Ikke minst viser det seg at de kommunalt ansatte har slitt med å bli akseptert på samme måte som ansatte fra A-etat og trygdeetat. Forskjellige arbeidstidsavtaler og lønnsforhold kan være en sterk medvirkende årsak til problemene. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet, som eneste parti helt fra opprettelsen av Nav-organisasjonen, har foreslått at sosialkontorene må integreres i den statlige etaten. Arbeids-, lønns- og miljøbetingelser for de ansatte må likestilles. Disse medlemmer viser til at store og krevende omlegginger både i organisasjon og arbeidsoppgaver medfører store utfordringer, og at samlokalisering av ulike kulturer krever spesielt stor oppmerksomhet med hensyn til likelønn og likestilte arbeidsvilkår.

Disse medlemmer mener det er uheldig at Regjeringen ikke i tilstrekkelig grad ser ut til å ta innover seg de siste resultatene fra både PISA, PIRLS og TIMMS, og de senere anbefalingene fra OECD i forhold til norsk grunnutdanning. Disse medlemmer viser til at det er lærernes kompetanse som i størst grad har betydning for elevenes resultater, og mener Regjeringen ikke gjør nok i forhold til å øke lærernes kompetanse. Disse medlemmer mener innføring av en femårig lærerutdanning og økte opptakskrav til lærerutdanningen ville hevet lærernes kompetanse og status, og beklager at Regjeringen ikke er villig til å innføre dette.

Disse medlemmer mener videre det er uheldig at Regjeringen ikke vil innføre prestasjonsbaserte lønninger for lærere slik OECD anbefaler. Disse medlemmer mener dyktige lærere bør belønnes for gode resultater, og mener et slikt system vil føre til at færre lærere forsvinner ut av skoleverket.

Disse medlemmer viser til at det etter all sannsynlighet vil bli et høyere antall studenter de neste årene. Disse medlemmer mener et høyt nivå på institusjonene for høyere utdanning er av avgjørende betydning for Norges internasjonale konkurranseevne. Disse medlemmer mener derfor det er beklagelig at Regjeringen ikke gir nok bevilgninger til universiteter og høyskoler slik at de kan settes i stand til å opprettholde og øke kvaliteten. Disse medlemmer viser til at flere institusjoner nå kutter i tilbudet til studentene. Disse medlemmer mener også Regjeringen har sviktet i forhold til forskning. Norge er langt unna å nå målet om 3 pst. av BNP til forskning, og representanter for Regjeringen har også innrømmet at et slikt mål er urealistisk. Disse medlemmer mener Regjeringen har en altfor defensiv holdning til forskning.

Disse medlemmer mener også at Regjeringen bør være offensiv i forhold til å investere i utstyr, vedlikehold og investeringer i infrastruktur og bygningsmasse på utdannings- og forskningsinstitusjonene våre.

Disse medlemmer er bekymret for at antall studenter som tar heltidsstudier i utlandet har vært dalende de siste årene. Disse medlemmer er ikke fornøyd med de tiltak Regjeringen har foreslått i internasjonaliseringsmeldingen, og mener Regjeringen ikke tar problemet med færre norske studenter i utlandet alvorlig. Disse medlemmer er av den oppfatning at en særdeles viktig faktor for Norges konkurranseevne er at fremtidens arbeidstakere har internasjonal erfaring og har opplevd utenlandske kulturer, språk, samfunnsstrukturer og utdanningssystemer. Disse medlemmer mener de viktigste tiltakene for å få flere til å studere utenlands, vil være å gi stipend til studenter som tar bachelorgrader på fire år i utlandet og å likebehandle master- og bachelorstudenter når det gjelder støtte fra Lånekassen. Økonomi er en viktig årsak til at flere ikke studerer utenlands, og her har Regjeringen en mulighet til å forbedre studentutvekslingen ved å gi alle mulighet til å studere utenlands uavhengig av egen eller foreldres økonomi. Disse medlemmer mener Regjeringen her er lite fremtidsrettet, og at den ikke tenker på fremtidig verdiskaping.

Disse medlemmer er av den oppfatning at det må tas en rekke grep for å imøtekomme de fremtidige utfordringene knyttet til rekruttering og kvalitet i helse- og omsorgstjenestene. I denne sammenheng mener disse medlemmer det er interessant å merke seg Teknologirådets rapport som skisserer en rekke muligheter innenfor det teknologiske feltet knyttet til å kunne legge til rette for en tryggere hverdag for den enkelte i sitt eget hjem. Dette kan være et viktig bidrag i fremtidens pleie- og omsorgstjeneste.

Disse medlemmer er videre opptatt av at man sikrer nødvendig rekruttering til helsefaglige yrker. Det må derfor, slik disse medlemmer ser det, gjennomføres flere tiltak som sikrer at helsepersonell forblir i sektoren, samt at nyrekrutteringen økes.

Disse medlemmer er videre opptatt av god ressursutnyttelse i helse- og omsorgssektoren, og mener det er mulig å foreta endringer som gjør at pengene og ressursene brukes på en mer hensiktsmessig måte. I denne sammenheng er det fornuftig å se på systemendringer som blant annet gjør at helsepersonell bruker en større andel av sin tid på pasientrelaterte arbeidsoppgaver, og at andre oppgaver utføres av merkantilt personell. I tillegg vil det, etter disse medlemmers syn, være fornuftig å endre finansieringssystemet slik at pengene følger brukeren til det pleie- og helsenivå som er hensiktsmessig, slik at LEON-prinsippet følges og at man dermed hindrer overforbruk av helseressursene.

Disse medlemmer er av den oppfatning at dagens finansieringssystem, med rammeoverføringer til kommunene, samt 40 pst. innsatsbasert finansiering av sykehusene, fører til at ressursene i helsevesenet ikke benyttes på en god nok måte. Disse medlemmer mener ressursutnyttelsen hadde blitt bedre dersom finansieringsansvaret for helse- og omsorgstjenester i sin helhet tillegges staten, samt at pengene følger den enkelte bruker til det stedet tjenesten utføres. Dette vil, slik disse medlemmer ser det, sørge for at pasientene får det tilbudet som er best for den enkelte i henhold til LEON-prinsippet. Dette vil medføre at samhandlingsproblematikken mellom kommune og sykehus bedres, både når det gjelder utskrivingsklare pasienter, svingdørsproblematikk og andre faktorer. I tillegg til en mer effektiv ressursutnyttelse vil en slik endring av finansieringssystemet, slik disse medlemmer ser det, føre til et likeverdig tilbud for den enkelte, uavhengig av bostedsadresse og personlig økonomi.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at velferdssamfunnet står foran store utfordringer, blant annet fordi det vil bli mange flere eldre og pleietrengende i tiårene framover. Norge bruker mer penger på helse enn de fleste andre land, men stadig mer av pengene brukes på dyr behandling i sykehus, mens de mange som mest av alt trenger daglig pleie og omsorg, ikke får den hjelpen de trenger.

Disse medlemmer vil derfor ha en velferdsreform som først og fremst innebærer en satsing på helse- og omsorgstjenesten i kommunene. Da kan vi gi behandling, pleie og omsorg i folks nærmiljø, slik at vi får et bedre tilbud og økt verdighet. Nærhet til brukerne gir også større mulighet til å aktivisere det frivillige hjelpeapparatet i samarbeid med det offentlige. Bedre helsetjenester der pasientene bor vil også bidra til bedre ressursbruk i helsetjenesten, blant annet gjennom redusert behov for pasienttransport og sykehusopphold. I et liberalt velferdssamfunn er det samspillet mellom stat, kommuner, frivillige fellesskap og den enkeltes ansvar for våre nærmeste som skaper trygghet og gode tjenestetilbud.

Disse medlemmer mener i motsetning til Regjeringen at en slik velferdsreform krever at vi får nye, sterkere kommuner som er i stand til å ta over ansvar for oppgaver som i dag er statlige og sentraliserte. Disse medlemmer ønsker derfor en lokaldemokratireform der flere offentlige oppgaver blir desentralisert fra staten til kommunene. En slik reform krever etter disse medlemmers syn en ny kommunestruktur. Det nye kommunekartet i Norge vil etter en slik reformprosess ha større kommuner med større ansvar enn dagens, spesielt innen velferdstjenester og helsevesen. Disse medlemmer stiller seg noe uforstående til at Regjeringen (i det minste helse- og omsorgsministeren) langt på vei er enig med Høyre og Venstre i behovet for en slik velferdsreform, men ikke er villig til å gjøre de nødvendige grep med kommunestrukturen for å få det til. Dermed tyder alt på at det blir nok en halvhjertet kompromiss-reform fra Regjeringen, slik for eksempel den såkalte region-reformen tegner til å bli.