2.1 Innleiing

Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen, frå Fremskrittspartiet, Georg Indrevik og Ulf Erik Knudsen, frå Høgre, Olemic Thommessen, frå Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, frå Kristeleg Folkeparti, leiaren May-Helen Molvær Grimstad, frå Senterpartiet, Magnhild Eia, og frå Venstre, Trine Skei Grande, meiner Noreg på mange område har kome langt i likestillingsarbeidet. Likevel står det framleis att viktig arbeid for å skape eit endå meir likestilt samfunn. Likestilling har fyrst og framst handla om kvinner og deira kamp for økonomisk sjølvstende, lik løn, makt, og mot undertrykking og vald. Dette har vore, og er framleis viktige område å jobbe vidare med, men det er ikkje tilstrekkeleg. Likestilling handlar om begge kjønn, og både menn og kvinner er gjensidig avhengig av kvarandre for å kome vidare i likestillingsarbeidet. Det krev både endra haldningar og å sikre formelle rettar og plikter på individ- og gruppenivå.

Komiteen viser til at menn mellom anna har mindre tid saman med eigne barn, er meir utsette for ulykker, er overrepresentert på kriminalstatistikken og fell oftare frå vidaregåande utdanning. Dette er eksempel på at likestilling også omhandlar menn, og det vil betre tilhøva både for kvinner og menn om ein får eit meir likestilt samfunn òg på dei områda der menn i dag ikkje er reelt likestilt med kvinner.

Komiteen er difor nøgd med at Regjeringa har lagt fram ei eiga stortingsmelding om menn, mannsroller og likestilling. Meldinga tek for seg eit breitt spekter av område som ein framover må vie ekstra merksemd. Meldinga fremjar særskilte tiltak og verkemiddel for betre likestilling, og samlar kunnskapsbasert materiale og data om menn og mannsroller.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har lenge hevdet at det offentlige arbeid mot diskriminering og for likestilling, som har vært ført siden 70-tallet, har vært ført på feil grunnlag – og at virksomhetene innen dette felt derfor mål legges om. Disse medlemmer mener den fremlagte stortingsmeldingen i stor grad dokumenterer at disse medlemmer har hatt rett. Det kan konstateres at politikken som har vært ført i liten grad har påvirket utviklingen positivt, og i noen grad faktisk har skapt en ny "tapergruppe" – mennene.

Disse medlemmer har i en rekke saker tatt til orde for at man ikke finner det rimelig at noen skal ha krav på spesielle tiltak og særlig beskyttelse av lov og/eller ombud kun basert på kjønn, rase eller seksuelle preferanser. Fremskrittspartiet tar altså avstand fra at det offentlige skal bruke store ressurser på å ivareta friske, voksne, intelligente, og i mange tilfeller velutdannede menneskers rettigheter. Disse medlemmer har full tiltro til menneskenes egen evne til å klare dette, tiltro til at kvinner og menn kjenner sine behov og rettigheter, og tiltro til at de selv kan ivareta disse gjennom det generelle lovverk som gjelder for alle i landet. All annen tankegang er etter disse medlemmers syn en krenkelse av det enkelte individs integritet og evne til å ta egne beslutninger. Disse medlemmer mener at den beste likestillingspolitikken et samfunn kan føre, er en politikk som baserer seg på at mennesker er ulike, men at de gjennom et kjønnsnøytralt lovverk skal gis like muligheter og rettigheter med hensyn til livsførsel, familie og jobb.

At det er betydelige krefter i det norske samfunn som ønsker å videreføre gårsdagens likestillingspolitikk, bekreftes ikke minst ved at mange fortsatt har en ufravikelig tro på kjønnskvotering. Disse medlemmer mener et individ som har fått et arbeid eller en posisjon pga. sitt kjønn og ikke pga. sine kvalifikasjoner, nedvurderes både av samfunnet og seg selv. Disse medlemmer mener at likestillingsarbeid i offentlig regi bør avvikles. Det forutsettes selvfølgelig at avviklingen skjer i tråd med arbeidsmiljølovens og tjenestemannslovens regler.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at ethvert barn har rett til å vite med sikkerhet hvem deres biologiske foreldre er. Dette betyr at disse medlemmer vil gå imot enhver innskrenking i eksisterende rett til DNA-test for å konstatere rett farskap. Disse medlemmer mener de omfattende rettigheter man i dagens Norge har til DNA-testing er med på å sikre trygghet rundt identitet, tilknytning, arv, organdonasjon eller arvelige sykdommer.

Komiteens medlem fra Høyre mener det er viktig å sette grenser for politikkens virkefelt. I spørsmål som likestilling betyr dette at man fortløpende må avveie hvilke føringer staten skal legge og hvilken valgfrihet som skal tilligge den enkelte. Dette medlem vil også peke på den samfunnsutvikling som ligger i det sivile samfunn der organisasjoner og interessegrupper vil gjøre seg gjeldende. Dette medlem vil her vise til hvordan kvinnebevegelsen har kjempet frem holdningsendringer og politiske grep med hensyn til velferdsordninger, og gjennom dette ryddet grunnen for større likestilling. I spørsmålet om likestilling mener dette medlem at de virkemidler staten skal ta i bruk ikke bør legge sterke politiske føringer på hvordan folk velger å leve sine liv, men snarere gjennom eksempler og egen praksis vise vei. Når det gjelder statens lovgiveroppgave, er det selvsagt et overordnet mål å skape forutsetninger for at likestilling faktisk kan skje. Høyres utgangspunkt er at slik lovgivning i minst mulig grad bør gjøre forskjell på kjønnene og at familienes valgfrihet til selv å innrette seg i størst mulig grad må være intakte. Flere av de tiltak som foreslås i meldingen, bærer preg av et ønske om å regulere menneskers valg og tilrettelegge for en ønsket utvikling i et likhetsperspektiv. Forslagene tar ikke tilstrekkelig hensyn til at familieliv og sivilt samfunn i størst mulig grad må utvikles uavhengig av politisk styring og kontroll for å sikre folket mot statlige overgrep og overstyring.

Dette medlem vil derfor avvise flere av de forslag til tiltak som meldingen fremmer med begrunnelse i den ideologiske og prinsipielle tilnærming partiet Høyre har når det gjelder å sette grenser for politikk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at i meldingen foreslås at staten skal innlede et samarbeid med LNU for å vurdere tiltak med sikte på å utjevne kjønnsforskjeller i frivillig sektor. Disse medlemmer mener frivillig sektor er en del av det sivile samfunn som ikke skal brukes som politikernes instrument til å nå overordnede politiske målsettinger for den til enhver tid sittende regjering. Det er derfor ikke en god løsning å politisk fastsette et slikt samarbeid i en stortingsmelding. Videre foreslås å bruke Den kulturelle skolesekken for å fokusere på hvordan gutter og jenter bruker kulturelle uttrykk. Disse medlemmer mener Regjeringen her pålegger de som ivaretar arbeidet med å gi barn og unge kulturelle opplevelser gjennom Den kulturelle skolesekken et formål som ikke kan forsvares. Formålet med den kulturelle skolesekken er å sette elever i stand til å oppleve, tolke, forstå og bruke kulturelle uttrykk på fritt grunnlag, ikke å analysere kjønnsperspektivet i bruken av kulturelle uttrykk.

2.2 Oppvekst, barnehage og skulegang

Komiteen viser til den grundige gjennomgangen som meldinga inneheld om korleis oppveksten for gutar og jenter er ulik og har endra seg over tid. Komiteen merker seg at det er sentralt for Regjeringa at den enkelte, gut som jente, gjennom oppveksten får velje og må innrette seg på grunnlag av eigne evner og ressursar, uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisk opphav og andre bakgrunnsfaktorar. Komiteen merker seg òg at dei aller fleste gutar og jenter opplever oppveksten i Noreg som god og harmonisk. Meldinga viser samstundes at mykje av kjønnssosialiseringa i oppveksten i dag skjer gjennom media og den generelle underhaldningskulturen, og at det framleis er sterke kjønnsstereotypiar innan mellom anna reklame, film, musikk og spel. Mediebruk er ein viktig del av oppveksten for gutar og jenter.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, støtter Regjeringa sitt arbeid med likestilling i barnehagen og grunnopplæringa. Det er viktig med ein betre kjønnsbalanse både i utdanningsval og blant tilsette innan sektoren. Fleirtalet meiner det er behov for meir kunnskap om situasjonen for gutar både i barnehagen og i skulen, og støttar at det blir forska meir på dette, slik Regjeringa legg opp til.

Komiteen ser et stort behov for flere mannlige ansatte i skole og barnehager. Komiteen mener den enkelte virksomhet må ha dette som fokusområde i sitt arbeid med rekruttering. Samtidig er det også viktig at de høyere utdanningsinstitusjonene som utdanner til disse feltene, har et fokus på å markedsføre seg overfor mannlige søkere.

Komiteen viser til at gutar gjennomgåande har lågare karakterar enn jenter i grunnopplæringa, og at dette påverkar gutar sine moglegheiter seinare i livet. Komiteen understrekar i den samanhengen kor viktig det er med tidleg intervensjon for å bøte på lærevanskar, og at fleire gutar med lærevanskar i større grad enn i dag må få tidleg oppfølging og eventuelt spesialundervisning.

Komiteen støtter også det arbeidet Regjeringa gjer med å bringe fram meir kunnskap om årsakene til kjønnsforskjellar i læringsutbyte og viser i den samanhengen til den varsla stortingsmeldinga frå Kunnskapsdepartementet om kompetanse for framtida.

2.3 Den kjønnsdelte arbeidsmarknaden

Komiteen sluttar seg til målet om eit meir kjønnsblanda arbeidsliv. Eit kjønnsdelt arbeidsliv bidreg til å reprodusere tradisjonelle kjønnsroller og bremser arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn.

Komiteen viser til at fordommer om typiske mannsyrker og kvinneyrker kan føre til at unge velger bort yrker de kunne vært veldig godt egnet for. Det kjønnsdelte arbeidslivet gir et stivt og lite fleksibelt arbeidsmarked der samfunnet ikke får utnyttet de menneskelige ressursene fullt ut. Komiteen vil peke på at den økende arbeidsledigheten og det endrede arbeidsmarkedet skaper behov for ytterligere fleksibilitet og overgang mellom yrker, noe det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og fordommer rundt utdannings- og yrkesvalg kan være en kraftig hindring for.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at den alvorligste konsekvensen av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er store lønnsforskjeller mellom menn og kvinner. Ifølge Likelønnskommisjonen er det ikke forskjeller i utdanningslengde eller alder som forklarer lønnsgapet, og kvinner har om lag lik lønn i samme stilling i samme virksomhet. Det er dokumentert at lønnsgapet følger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, i tillegg til at forhandlingsmodellen opprettholder stabile lønnsrelasjoner og at lønnsforskjellene vokser i foreldrefasen. Det faktum at kvinner og menn arbeider innen hver sine sektorer, bedrifter, yrker og stillinger, er altså en hovedårsak til at kvinner og menn har gjennomgående ulik lønn i Norge. Når man ser hele arbeidsmarkedet under ett, er den generelle lønnsforskjellen mellom menn og kvinner på 15 pst. Inntektsforskjellen er på hele 35 pst. Flertallet vil videre påpeke at lønnsforskjellen har vært den samme de siste tiårene. I 1985 tjente gjennomsnittskvinnen om lag 85 pst. av en manns lønn pr. time. I 2007 tjente hun 84,7 kroner for hver hundrelapp mannen tjente.

Flertallet mener det er viktig å gjøre noe med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og med likelønnsutfordringene. Likelønn er etter flertallets mening først og fremst et spørsmål om rettferdighet. Likelønn er viktig for at kvinner skal få uttelling for den utdanningen de har tatt, for å kunne forsørge seg selv og sikre økonomisk trygghet for alderdommen. Flertallet mener også at med likere lønn mellom kjønnene vil permisjonsdelingen bli jevnere, og familien kan ta friere valg når det gjelder arbeidsdeling, kontantstøtte osv.

Flertallet viser til at Likelønnskommisjonen dokumenterer at likelønnsutfordringen er særlig uttalt for de kvinnedominerte utdanningsgruppene i offentlig sektor. Lønnsgapet er på 20,5 pst. for denne gruppen, og det er økende. Flertallet understreker at dette er særlig synlig for kvinnedominerte utdanningsgrupper i offentlig sektor i forhold til mannsdominerte yrkesgrupper i privat sektor med tilsvarende utdanning, men at også innenfor de ulike tariffområdene i offentlig sektor har vi likelønnsutfordringer. Flertallet vil påpeke at partene i arbeidslivet har et betydelig ansvar for å rette opp lønnsdiskrimineringen mellom kvinner og menn.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti anbefaler partene i arbeidslivet å sette av midler til kombinerte lavtlønns- og kvinnepotter i lønnsforhandlingene.

Dette medlem viser til Budsjett-innst. S. nr. 2 (2008–2009) der komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti fremmet følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme en forpliktende plan for likelønn."

og

"Stortinget ber Regjeringen bidra med tiltak for kvinnedominerte utdanningsgrupper i offentlig sektor, i tråd med Likelønnskommisjonens anbefalinger".

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, viser til at likestillingslova i dag gjev heimel til positiv særbehandling av menn ved tilsetjing i stillingar der hovudoppgåva er å undervise eller yte omsorg for barn. Stortinget har tidlegare gått mot ein allmenn rett til positiv særbehandling av menn.

Fleirtalet sluttar seg til at Regjeringa set i gang arbeid med å utvide heimelen i likestillingslova om særbehandling av menn, slik at den òg skal gjelde andre sektorar der menn er underrepresentert, til dømes i pleie- og omsorgssektoren. Fleirtalet meiner ei slik utviding er naudsynt som eitt insitament for menn til å bryte det kjønnsdelte mønsteret på arbeidsmarknaden.

Fleirtalet meiner i tillegg det er naudsynt med ein bevisst rekrutterings- og personalpolitikk for å rekruttere menn til bransjar som i dag er kvinnedominert for å jamne ut dei kjønnsforskjellane som eksisterer i dagens arbeidsmarknad. Fleirtalet viser i den samanheng til meldinga og sluttar seg til denne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine innledende merknader og sine merknader under 2.2.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at Likelønnskommisjonen konkluderte med at det finnes for lite forskning på dette temaet i Norge. Vi trenger mer kunnskap om temaet fordi vi ikke vet nok om hvilke mekanismer som ligger bak det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.

2.4 Fedrar mellom arbeid og familieliv

Komiteen er glad for at ein dei siste åra har hatt ei utvikling der fedrane både tek og har fått meir ansvar for omsorga for eigne barn. Det er viktig at både far og mor får høve til å delta på lik line både i familielivet og i arbeids- og organisasjonslivet.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet og Kristeleg Folkeparti, sluttar seg til Regjeringa sitt arbeid for at alle fedrar som har opptent rett, skal ha rett til fedrekvote.

Komiteen er samd i at dagens foreldrepengeordning er kompleks og har gjennomgripande svakheiter når det gjeld forskjellsbehandling av mødrer og fedrar. Det må difor vera ei prioritert oppgåve å greie ut og leggje fram ei forenkla og likestilt ordning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er sterkt kritisk til Regjeringens manglende arbeid med å sikre fedre en selvstendig rett til opptjening av rett til permisjon. Her forskjellsbehandler man den enkelte mann ut fra hvilken situasjon kvinnen var i da hun ble gravid. Denne forskjellsbehandlingen gjør barnet til taper ved at barnet mister tid med sin far i barnets første leveår.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil også påpeke at man ikke deler Regjeringens syn med hensyn til fordeling av permisjonstiden. Disse medlemmer mener det må være opp til det enkelte par hvordan man ønsker å fordele tiden med barnet mellom seg.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at 35–40 pst. av dagens fedre ikke tar ut lønnet pappaperm, og at ca. 1 av 5 av dagens fedre ikke har rett til permisjon fordi mor ikke har jobbet over 50 pst. Disse medlemmer mener det er svært uheldig at ikke alle fedre har rett til pappaperm og vil gi alle fedre selvstendige permisjonsrettigheter.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at disse partier gjentatte ganger har fremmet forslag og bedt Regjeringen legge fram sak om at far på selvstendig grunnlag opparbeider seg rett til pappapermisjon.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ønsker å legge til rette for aktive fedre. Det er svært positivt at fedre tar og får mer ansvar for egne barn. Fedrekvoten er i den sammenheng spesielt viktig, fordi kjønnsfordelingen i foreldrepermisjonen ofte setter standard for arbeidsfordelingen mellom foreldrene senere i samlivet. Selvstendige rettigheter for alle fedre er avgjørende for å endre tradisjonelle rollemønstre i familien. Samtidig viser det seg at det er færrest samlivsbrudd blant par som deler på omsorgsoppgavene.

Eit anna fleirtal, alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti er også samd i ei utviding av fedrekvoten med ytterlegare 4 veker til 14 veker, der 2 veker kjem ved utviding av dagens ordning. Når dette er nådd, må målet vera ei endå jamnare fordeling av omsorgsansvaret for barna mellom fedrar og mødrer. Øyremerking er det som må til for å endre kjønnstradisjonelle val.

Eit tredje fleirtal, alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet og Kristeleg Folkeparti, støttar ei utgreiing av korleis ordninga med den to veker lange omsorgspermisjonen ved fødsel eller omsorgsovertaking kan gjerast betre. Ei slik utgreiing bør vurdere om tilbodet skal lovfestast.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil understreke betydningen av likestilling og like muligheter for foreldre i omsorgen for barna og rett til arbeidsdeltakelse. Som utgangspunkt mener disse partier at enhver familie skal ha frihet til å innrette sine liv etter hva som passer den enkelte familie best. Disse partier mener det har vært et riktig grep i en periode å tildele far en bestemt andel av permisjonstiden gjennom en fedrekvote.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter også en fortsatt utvidelse av fedrekvoten, men mener det er et brudd på regjeringserklæringen når to av ukene i utvidelsen tas fra den perioden som i dag tilfaller begge foreldre og overføres til far alene.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener alle fedre bør ha anledning til å være hjemme de to første ukene med lønn etter at barnet er født og viser til Budsjett-innst. S. nr. 2 (2008–2009) der komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti fremmet følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen på egnet måte legge frem en sak om rett for alle fedre til to uker lønnet permisjon i forbindelse med fødsel."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil understreke arbeidslivets nøkkelrolle når det gjelder fedres – og mødres – mulighet til å tilpasse arbeidet til familielivet. Flertallet mener det er helt avgjørende at arbeidslivet tilpasses familielivet og ikke omvendt. Det er blant annet viktig for at både far og mor skal ha mulighet til å beholde sin tilknytning til arbeidslivet også etter at de har blitt foreldre, for at permisjonsdeling og fravær fra arbeidslivet skal kunne fordeles likere, for at deltidsarbeid skal fordeles likere mellom kjønnene og for at hverdagen skal gå i hop for familiene.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at arbeidsmiljøloven gir viktige rettigheter til permisjon, regulering av arbeidstid, korttidsfravær og fleksibel arbeidstid. Dette flertallet vil imidlertid peke på at også forhold på arbeidsplassen er avgjørende for fedres uttak av foreldrepermisjon, fordeling av korttidsfravær og arbeidstid. Arbeidsgivers og kollegers holdninger til permisjoner og tilpasninger har stor betydning for den enkeltes valg. Det vises i meldingen til at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og overrepresentasjonen av menn i privat sektor tyder på at fedre oftere arbeider i virksomheter og bransjer der redusert arbeidstid er diskreditert. Dette flertallet vil peke på at det er stor variasjon i aksepten for å ta ut permisjon utover fedrekvoten, redusere arbeidstiden, nekte overtid eller tilpasse arbeidstiden for å kunne følge og hente barn i barnehagen eller på skolen/SFO. Det er derfor positivt at Regjeringen i samarbeid med partene i arbeidslivet vil utforme tiltak for å stimulere arbeidsgivere til å ha en personalpolitikk med bevisste strategier for permisjonstakere og arbeidstakere med barn. Dette flertallet vil også peke på at det er viktig at rettighetene i folketrygdloven, arbeidsmiljøloven og likestillingsloven som på ulike måter sikrer retten til å tilpasse arbeid og familieliv, faktisk er kjent og brukes i alle bransjer. Det er fornuftig at Regjeringen i samarbeid med partene i arbeidslivet utarbeider informasjonstiltak rundt dette.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at småbarnsforeldre ønsker mer tid sammen med barna sine, og barna ønsker mer tid sammen med foreldrene sine. Dette medlem ønsker å gi familiene mer tid sammen slik at de ikke bare må stresse mellom jobb, barnehage, skole, middagslaging og husarbeid. En utvidet og mer fleksibel fødselspermisjon bidrar også til at foreldre kan beholde tilknytningen til arbeidslivet. Dette medlem mener at alle foreldre i tillegg til dagens foreldrepermisjon skal få tre og en halv måned (14 uker) ekstra som de kan ta ut når som helst fram til barnet er ti år. Ti uker av den totale foreldrepermisjonen skal være forebeholdt pappa og ti forbeholdt mamma. Dette medlem mener en slik utvidet og mer fleksibel permisjonsordning vil gi mer tid mellom foreldre og barn – også når man er over småbarnsfasen, og at det er en ordning som møter barnefamilienes hverdagsbehov. Med en slik fleksibel permisjon kan hver enkelt familie løse sine hverdagsproblemer, enten det for eksempel gjøres ved å redusere arbeidstiden i hverdagen eller ved å ta ut sommer-, høst- og vinterferier sammen. Dagens ordning med fleksibelt uttak av foreldrepenger gir mulighet til at foreldrene selv kan kombinere arbeidsdeltakelse og uttak av foreldrepenger etter eget ønske. Det innebærer at man kan jobbe så mye eller lite man vil, med unntak av tre uker før og seks uker etter fødsel. Perioden med foreldrepenger kan utsettes, men uttaket kan maksimalt løpe i tre år etter fødsel eller adopsjon. Dette medlem mener dette er en god og fleksibel ordning, men at en ytterligere utvidet permisjonstid bør kunne tas ut når som helst fram til barnet er ti år.

Komiteens medlem fra Venstre synes det er positivt at mannens rolle med denne meldingen har fått mer fokus, men savner en større oppmerksomhet og tiltak rundt mannen som omsorgsperson. Dette medlem mener innføring av en mer fleksibel foreldrepermisjon vil kunne øke fedres deltakelse i sine barns oppvekst. Dette medlem viser til at det i perioder kan være en utfordring for enkelte foreldre å få tatt ut permisjonen i barnets første leveår. Dette medlem ønsker å legge til rette for at foreldrene selv skal kunne velge når og hvordan de vil ta ut sin foreldrepermisjon. For noen vil det være naturlig å ta hele permisjonen i barnets første leveår. For andre passer det bedre å gå tilbake i jobb, men ha en ekstra ferieuke i flere år framover. Andre foretrekker en fridag i uken mens barna er små, mens enkelte vil gå litt tidligere fra jobb et par ganger i uka. Dette medlem mener en slik fleksibel ordning vil være til gunst for både barnet og foreldrene og tror særlig at far/barn-relasjonen vil ha utbytte av en mer fleksibel foreldrepermisjonsordning.

Dette medlem mener også at en tredeling av foreldrepermisjonen vil kunne styrke forholdet mellom far og barn. Dette medlem vil derfor at permisjonsandelen forbeholdt henholdsvis mor og far skal være minst 5 måneder hver, av totalt 15 måneder.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om å innføre en fleksibel foreldrepermisjon på 15 måneder som gjelder fram til barnet fyller 12 år, der permisjonsandelen forbeholdt henholdsvis mor og far skal være 5 måneder hver."

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til meldinga som gjer greie for kor viktig det er med tidleg kontakt mellom far og barn. Fleirtalet meiner at jo tidlegare kontakt, desto betre er det. Det er difor viktig med ein tidleg og så lang samanhengande permisjon som mogleg for å oppnå god kontakt mellom far og barn. Fleirtalet meiner ei permisjonsordning som gjeld fram til barnet fyller 12 år, vil vera i strid med dette målet.

Eit anna fleirtal, alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, viser til dei andre tiltaka som er skissert i meldinga og sluttar seg til desse.

2.5 Menn i samliv og familie

Komiteen er opptatt av at eit likestilt foreldreskap føreset ei styrking av mennenes rolle og funksjon i samliv og omsorg for barn. Yngre menn og fedrar viser i dag ei merkbart større interesse for farsrolla enn tidlegare. Det er viktig å leggje til rette for at fedrar tidleg kan ta del i omsorga for barna.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, meiner at innføringa av fedrekvota var viktig for å styrkje farsrolla. I tillegg meiner fleirtalet ein bør leggje betre til rette både i fødselsførebuingane og barseltida. Fleirtalet støttar etablering av pappagrupper i regi av helsestasjonane, familiesenter og frivillige organisasjonar. Fleire stader har ein slike tilbod i dag, og fleirtalet støttar at Regjeringa legg til rette for at dette kan bli eit landsdekkjande tilbod.

Eit anna fleirtal, alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, Høgre og Venstre, meiner at eit anna viktig tiltak vil vera at fedrar, der dei biologiske foreldra bur saman, blir innkalla til kontroll på helsestasjonen når barnet er 8 månader.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har intet ønske om å detaljregulere foreldreskap og kjønnsforskjeller på den måte flertallet her legger opp til med egne pappagrupper, egne pappainnkallinger etc. Disse medlemmer gjør oppmerksom på at det er fullt tillatt for pappaer å kontakte helsestasjoner, å ha med barna på kontroller, og sågar delta i barselgrupper (selv om dette kanskje ikke er det mest vanlige).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener det ikke er en statlig oppgave å bestemme hvem av foreldrene som skal gå til de ulike kontrollene ved helsestasjonene og at dette fritt må bestemmes av foreldrene seg imellom. Innkalling til kontrollene skal skje til barnets foreldre.

Komiteen viser til gjennomgangen i meldinga av Barnelovutvalet sine forslag til tiltak for å styrkje fedrerolla etter samlivsbrot. Komiteen vil understreke at alle endringar i barnelova skal ha som utgangspunkt kva som er til beste for barnet. Komiteen meiner dei endringane Regjeringa legg opp til, vil styrkje fedrerolla og samstundes vera til beste for barnet. Komiteen sluttar seg til vurderingane frå Regjeringa når det gjeld automatisk felles foreldreansvar uavhengig av foreldra si tilknyting til kvarandre på fødselstidspunktet, flytting innanlands, utviding av samværsnormen, samt tvangsfullføring av samvær, slik det går fram av meldinga.

Komiteen viser til at selv om samlivsbrudd noen ganger er en nødvendig løsning, er samlivsbrudd uansett en stor utfordring for de som er involvert, ikke minst for barn. Derfor er det viktig å forebygge konflikter.

Forebyggende familiearbeid kan gjøre at færre barn opplever samlivsbrudd. Komiteen vil peke på at familievernet er grunnstammen i hjelpetilbudet til familier i forbindelse med samlivsproblemer og konflikter i parforhold. Komiteen mener familievernets arbeid er uvurderlig. Familievernet gjør en viktig jobb, både forebyggende og i forbindelse med mekling.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil videre peke på at samlivskurs og foreldreveiledning er viktige forebyggende tiltak. Det er mange gode samlivskurs rundt omkring.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener familievernet må styrkes slik at de får kapasitet til mer forebyggende arbeid. Familievernet bør ha mulighet til å drive mer forebyggende arbeid, ikke bare mekling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sin merknad til statsbudsjettet for 2009, kapittel 842 Familievern:

"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener er av den oppfatning at en rekke oppgaver løses best av private, frivillige organisasjoner. Mange slike organisasjoner har et verdigrunnlag som er et godt fundament for å løse nettopp de oppgaver de tar sikte på. Disse medlemmer mener at enhver økning på dette kapittel må gå til Kirkens familievern, ikke til et tungrodd og byråkratisk offentlig apparat."

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre vil ha økt satsing på samlivstiltak og foreldreveiledning og mener at alle nygifte, samt førstegangsforeldre, skal få tilbud om gratis samlivskurs.

Disse medlemmer vil også peke på at likestilling er viktig for å forebygge og unngå store samlivskonflikter og samlivsbrudd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er helt sentralt at barn vokser opp med god og regelmessig kontakt med begge foreldre. Det finnes selvfølgelig unntakstilfeller – der den ene part sliter med store problemer med for eksempel rus, vold eller andre forhold. Men det kan ikke være tvil om hovedregelen: Barn har behov for begge foreldre. I undersøkelsen "Likestilling og livskvalitet 2007" mente et overveldende flertall av både kvinner og menn (hhv. 65 pst. og 84 pst.) at dersom det skulle bli samlivsbrudd, burde egne barn bo omtrent like mye hos hver. Dette er en kraftig økning i forhold til tilsvarende undersøkelse for 13 år siden, da tallene var henholdsvis 37 pst. blant kvinnene og 65 pst. blant mennene ("Likeverd 1994"). Disse medlemmer ser denne utviklingen som klart positiv – og den viser at det er bred oppslutning om det syn som Fremskrittspartiet i mange år har tatt til orde for, altså at hovedregelen ved samlivsbrudd må være delt omsorg/bosted.

Disse medlemmer viser også til at dette syn underbygges av forskning. I februar i år la Statens Folkhelseinstitutt i Sverige frem en svært omfattende analyse av 24 internasjonale forskningsrapporter på området. Forskerne konkluderer som følger:

"Vår utförliga undersökning av 20 års forskning visar att barn totalt sett gagnas av att ha aktiv och regelbunden kontakt med en fadersfigur. Vi fann till exempel olika studier som visade att barn som haft engagerade fadersfigurer rökte mer sällan, kom längre i sin utbildning, mer sällan råkade i klammeri med polisen och fick goda vänner bland barn av båda könen."

Disse medlemmer har merket seg anslag på at rundt 10 pst. av alle skilsmissesaker blir avgjort av domstolene. Det tilsier rundt 1 700 saker i året. Dette er saker hvor domstolene er tvunget til å velge mellom far og mor, jf. regelen om at de ikke kan dømme "delt bosted". Med høye "gevinster" for den av foreldrene som vinner frem i form av aktiv deltakelse i barnas oppvekst, mulighet for nesten daglig kjærlighet barn/foreldre, og en rekke økonomiske fordeler, bør det ikke være noen overraskelse at kampen i rettssalene blir svært hard – med barna som de største taperne.

Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at tiden er overmoden for en lovrevisjon som tar utgangspunkt i at hovedreglen skal være delt omsorg.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen snarest legge frem sak om lovrevisjon av de aktuelle lover slik at delt omsorg og bosted for barn blir hovedregel ved samlivsbrudd."

Disse medlemmer mener at man i forbindelse med ovenstående må se på de negative sider for barnet ved at en av foreldrene flytter etter samlivsbrudd. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen vurderer flere alternativer i denne sammenheng. Det sentrale ved ordningene må være hensynet til barnets rett til å ha samvær med begge foreldre.

Disse medlemmer viser til at når en av foreldrene velger å flytte over store avstander etter samlivsbrudd, gjør det samvær med begge foreldrene vanskelig for barna. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen ønsker å innføre en varslingsplikt før flytting innenlands som vil gi foreldrene anledning til å drøfte spørsmålet nærmere, og eventuelt reise sak for retten om hvor barnet skal bo fast, om de ikke makter å bli enige. Disse medlemmer mener varslingsplikten bør omfatte både bosteds- og samværsforeldre.

Disse medlemmer ser svært alvorlig på at den av foreldrene som barnet bor hos, gjør samvær vanskelig eller umulig for den av foreldrene som barna har rett til samvær med. Disse medlemmer er opptatt av at samværsretten skal bli respektert, og mener det haster med at loven styrkes på dette punktet.

Disse medlemmer vil vise til Reform – ressurssenter for menns brev til familie- og kulturkomiteen der det blant annet heter:

"Delt foreldreskap er et av de viktigste premissene for et likestilt samfunn. En endring av Barneloven mot et mer likestilt foreldreskap vil være et avgjørende bidrag til å synliggjøre at far er en like viktig ansvars- og omsorgsperson for barn som mor. Som meldingen beskriver henger likestilling og livskvalitet sammen. Menn frykter i større grad enn kvinner å miste kontakten med barn etter samlivsbrudd, og de fleste barn har bostedsadresse hos mor etter brudd. Dette faktum alene tyder på at vi fortsatt innretter oss etter en betydelig morspresumpsjon. Denne morspresumpsjonen er etter Reforms mening et av de virkelig store likestillingshinder på strukturnivå, noe som ikke er til barnets beste. Barnets beste avhenger av foreldrenes opplevde livskvalitet."

Videre heter det:

"Reform mener videre det er svært uheldig dersom man i 2009, etter en grundig gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær, ender opp med et lovverk som ikke fullt og helt støtter opp under et likestilt og likeverdig foreldreskap."

Komiteens medlem fra Venstre mener lovverket for barnefordeling må være nøytralt med hensyn til hvor barnet skal bo ved samlivsbrudd. Avtalefrihet er viktig for Venstre, og det leves ulike liv. Dette medlem mener derfor ikke loven skal angi en norm for samvær. Det bærende prinsipp må alltid være barnets beste. Målet må være å ha så gode familieverns- og meklingsordninger at færrest mulig må ta i bruk domstolene i barnefordelingssaker. Dersom konflikter om barnefordeling likevel ender i retten, må dommeren med dagens system bestemme at barnet skal bo fast hos en av foreldrene. Dette medlem mener det oftest vil være den mest hensiktsmessige løsningen, men mener likevel at det ikke kan utelukkes situasjoner der delt bosted vil være best for barnet og at slike løsninger vil føre til bedre kontakt mellom far og barn. Domstolene bør derfor stå fritt til å velge den samværsløsningen som dommeren mener er til barnets beste.

2.6 Menn, livsstil og helse

Komiteen viser til omtala av kjønnsspesifikke forskjellar innan helse i meldinga. Det er naudsynt med meir kunnskap om årsakene til forskjellane. Helsevesenet må bli betre på formidling av helseinformasjon som når begge kjønn. Ein må etablere ei skulehelseteneste og helsestasjonar for ungdom som er like attraktive for gutar som for jenter. Det må innarbeidast eit kjønnsperspektiv i helse- og omsorgstenestene og i forskinga om helse. Ein treng auka kunnskap om kjønnsforskjellar i bruken av helsetenester.

2.7 Gutar og menn som er sosialt utsette

Komiteen viser til at meldinga har ein grundig gjennomgang av problemstillingar knytt til gutar og menn som er sosialt utsette. Komiteen er tilfreds med at Regjeringa vier stor merksemd til desse spørsmåla.

Komiteen meiner kunnskapsgrunnlaget i meldinga må leggjast til grunn for tiltaka ein set i verk overfor sosialt utsette gutar og menn.

Komiteen vil understreke at alle har rett til ein stad å bu, og at bustadløyse er ein særs viktig faktor for å forklare kvifor nokre gutar og menn er sosialt utsette. Det er naudsynt med eit breitt spekter av tiltak for å hjelpe bustadlause med eit tilbod om ein stad å bu.

Arbeidsløyse er ein anna viktig faktor som forklarer kvifor nokon blir sosialt utsette. Komiteen meiner at tiltak for å sikre folk arbeid, gjennom utdanning, skolering og andre former for arbeidsmarknadstiltak er særs viktig. I ei tid då arbeidsløysa er stigande, er det viktig med målretta og kraftige tiltak.

Komiteen vil i den samanhengen mellom anna vise til dei ulike tiltakspakkane og verkemidla Regjeringa så langt har lagt fram for å møte utfordringane i samband med den internasjonale finanskrisa, og legg til grunn at Regjeringa vil fremje fleire saker for Stortinget om det skulle vera behov for det.

Komiteen mener at antall elever som ikke fullfører videregående skole, er bekymringsfullt. En av tre fullfører ikke videregående opplæring, mens tallene er enda høyere for innvandrerungdom, og særlig gutter. Komiteen mener at dette innebærer at samfunnet svikter i å gi alle unge en mulighet til utdannelse og arbeid. Komiteen viser til at årsakene til frafall er mange. Komiteen viser imidlertid til at vi dessverre finner mange av de menneskene som er en del av denne statistikken, igjen i andre statistikker senere knyttet til sosialhjelp og arbeidsledighet. Derfor er det for komiteen avgjørende at det raskt settes i gang tiltak for å bidra til at flere fullfører videregående. Komiteen har merket seg at det finnes mange gode lokale tiltak på skolene for å snu denne utviklingen. Komiteen mener vi i langt større grad må nyttiggjøre oss gode erfaringer og følge de gode eksemplene.

Komiteen viser til at det er i de yrkesfaglige studieretningene at vi ser størst frafall, og at de som ikke får lærlingeplass, er i enda større risiko for ikke å fullføre.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre mener derfor at lærlingetilskuddet som bedriftene får for å ta inn lærlinger, er for lavt og bør økes. Disse medlemmer mener det er viktig at elever med spesielle behov også får bedre tilgang på lærlingplass.

Komiteens medlem fra Høyre mener det er viktig med avgiftslettelser for bedrifter som velger å ta inn lærlinger i en tid med stigende arbeidsledighet og viser til Høyres forslag om å fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger i Høyres alternativ til Regjeringens krisepakke.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Regjeringen har valgt å sette fokuset på behovet for tidlig innsats. Disse medlemmer er ikke uenig i dette, men mener at Regjeringen glemmer ungdomsskolen. Det foreligger lite eller ingen forskning på ungdomsskolens store utfordringer som resulterer i frafall i den videregående skole. Undervisningen er for teoritung, det er store utfordringer knyttet til bråk og uro, og mange lærere gruer seg for å jobbe på dette trinnet. Det er grunn til å tro at dette forplanter seg videre og fører til at vi har en dramatisk høy frafallsprosent i videregående. Disse medlemmer mener det ikke hjelper med tidlig innsats, hvor alle skal med i de første årene, når tiltakene avsluttes og elevene glemmes så snart de kommer til ungdomsskolen. Ungdomsskolen må bli en mestringsarena for barn og unge. Når elever ikke henger med i det teoretiske, må de tilbys en mer praktisk skolehverdag.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, meiner rådgjevingstenesta er av stor verdi med omsyn til fråfall i vidaregåande opplæring. Fleirtalet viser difor til at mellom anna nye forskrifter for rådgjeving i skulen vart innført pr. 1. januar 2009, der den einskilde elev etter forskrifta har rett til to ulike former for rådgjeving, sosialpedagogisk rådgjeving og utdannings- og yrkesrådgjeving.

Fleirtalet viser også til den komande stortingsmeldinga om kompetanse for framtida, som er varsla denne vårsesjonen. Fleirtalet viser til at meldinga mellom anna vil omhandle ungdomstrinnet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at det ikke står bra til med integreringen her i landet. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at IMDIs integreringsbarometer viser at nordmenns holdninger overfor innvandrere generelt, og muslimer spesielt, i økende grad er negative. Noe av dette skyldes at for få flyktninger og innvandrere har etablert seg med jobb – men lever på sosialhjelp/trygd – og mange er dårlig i norsk. Men det skyldes også i stor grad holdninger som eksisterer i en del miljøer – som i et moderne vestlig demokrati anses som svært kvinnediskriminerende. Når disse holdinger overføres til barn og unge, vil problemene vedvare.

Tall fra SSB og forskning gjort ved NOVA viser at gutter og menn med flyktning- og innvandrerbakgrunn i gjennomsnitt er mer utsatt for å utvikle problemadferd og etablere seg i negative ungdomsmiljøer enn etniske norske ungdommer. Barn med flyktningbakgrunn har åtte ganger så stor fare som etniske norske barn for å vokse opp i fattigdom. De har langt lavere deltakelse i idrett og fritidsaktiviteter og har vanskeligere for å etablere nettverk i nærmiljøet. Dette er avgjørende risikofaktorer som kan føre til problemadferd. Enkelte familier etablerer seg raskt og tilpasser seg godt det norske samfunnet, men for de aller fleste er denne integreringen en tung og tidkrevende prosess. Disse medlemmer mener at meldingen i for liten grad tar opp problemene vedrørende negative sider ved mannskulturen i innvandrermiljøene.

2.8 Maskulinitet og vald

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, viser til at for å redusere valdsbruken er det heilt naudsynt med tiltak som er retta særskilt mot menn. Det gjeld både førebyggjande arbeid i grunn- og vidaregåande skule, haldningsskapande arbeid blant menn og i mannsdominerte miljø, samt utgreiing av samanhengen mellom den kommersielle valden og valdelege haldningar og handlingar, særleg hos gutar og menn.

Komiteen viser til at Regjeringa har lagt fram ein eigen handlingsplan mot vald i nære relasjonar, som inneheld 50 konkrete tiltak. Det er viktig å få på plass eit landsdekkjande hjelpe- og behandlingstilbod for menn som er valdsutøvarar.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, sluttar seg til det arbeidet Regjeringa gjer for å etablere eit slikt tilbod.

Fleirtalet viser elles til meldinga og sluttar seg til strategiane og tiltaka som blir lagt fram.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan ikke se det er forskningsmessig bevist at kommersiell vold i for eksempel dataspill, film eller fjernsyn har direkte relasjoner til voldelig adferd.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at ein i dag nærmar seg eit landsdekkjande tilbod for menn som utøver vald. Fleirtalet meiner det er feil bruk av ressursar å etablere eit samla behandlingstilbod i alle fylke. Til det er talet på voldsutøvarar for lite, og variasjonen i behandlingsbehovet er for stort. Fleirtalet meiner det må etablerast eit landsdekkjande tilbod som ivaretek heile spekteret av behandlingsbehov, og er nøgd med at Regjeringa prioriterer dette arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at det er viktig å etablere et behandlingstilbud for menn som utøver vold, overfor kvinner og barn. Menn som tyr til vold, må få et behandlingstilbud slik at de kan lære seg å mestre trangen til å utøve vold. Det er viktig å få tilgjengelig et behandlingstilbud i alle fylker.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at et behandlingstilbud for menn som utøver vold overfor kvinner og barn, gjøres tilgjengelig i alle fylker."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener Mannsmeldingen på enkelte punkt tenderer til å fremstille vold som et problem som særlig knytter seg til menn. Disse medlemmer mener dette bildet bør nyanseres. Det er selvfølgelig slik at menn og kvinner fra naturens side er skapt forskjellige, og det er helt urealistisk å tro at vi en dag vil få overrepresentasjon av kvinner som utøvere av grov fysisk vold mot medmennesker.

Disse medlemmer viser til at det finnes en del undersøkelser vedrørende vold generelt og vold i nære relasjoner. Felles for de fleste er at menn begår flest drap og grove legemsfornærmelser av voksne mennesker (hovedsakelig andre menn), mens kvinner er overrepresentert når det gjelder barnebortføring, samt drap eller grov mishandling av barn og psykisk vold.

Disse medlemmer merker seg også at meldingen fremstiller menns egenskaper helt ulikt, avhengig av om de befinner seg på jobb eller i hjemmet. I kapittelet: "Den kjønnsdelte arbeidsmarknaden – effektar på arbeidskvalitet og -trivsel" får vi vite at menn har en konfliktdempende effekt i arbeidslivet. Undersøkelser viser nemlig at typiske kvinneyrker har spesielt dårlig arbeidsmiljø; med konflikter og mye baksnakking. Egenrapportert trivsel er således lavere på kvinnearbeidsplasser. Menn fører til mindre krangling kvinner imellom. Flere mannfolk er derfor ønsket på disse arbeidsplassene og skal kvoteres inn – for å gjøre hverdagen lettere for kvinnene.

Man har altså konkludert med at: Menn skaper vold og uhygge i familierelasjoner. I arbeidslivet, derimot, bringer menn med seg trivsel, harmoni og har en konfliktdempende effekt på kvinner. Her er det vel noe som ikke stemmer?

2.9 Nyare kjønns- og mannsforsking – om menn og maskulinitet

Komiteen viser til oversikta i meldinga om kvar kjønnsforskinga står når det gjeld visse sider ved det å vera mann i Noreg i dag. Oversikta er eit viktig grunnlag og bakteppe for dei tiltaka som blir foreslått i meldinga. Komiteen har elles ingen merknader.

2.10 Økonomiske og administrative konsekvensar

Komiteen har ingen merknader.